Femåring i begravelse?

[....AV]

Min farfar døde da jeg var 8, og jeg var ikke med i begravelsen. Det synes jeg var en feil og jeg er fortsatt lei for det.

[Dorthe]

Begravelse har en bestemt form, og sånn er det bare. Det er noe som er bestemt gjennom kultur, tradisjon og religion i skjønn forening. Den religiøse tonen er sterk.

Det er påfallende at i kirken, under seremonien, er mange så triste at de bare gråter og gråter, men hvis det er noe arrangement etterpå, så sitter latteren løst og folk snakker om alt mulig annet. Jeg synes det er kunstig. For meg er slike seremonier unaturlige og unødvendige. Derfor tar jeg heller ikke barna med på sånt.

Selvsagt er det et valg jeg tar på barnas vegne. Jeg har også valgt å ikke døpe barna, og vi har ikke giftet oss i kirken. Det blir "feil" for meg å fortelle ungene at man "må" ha begravelse for å ta avskjed med noen som har dødd.

Man behøver ikke ha en trist begravelse. Altså for de nærmeste er det trist uansett, men man behøver ikke å ha triste sanger og en prest som står der og messer. Heldigvis.

[Mrs. Wallace]

Ta ham med! Poden min var 4 da bestefaren døde og vi var aldri i tvil om at han skulle bli med.

Han satt pent og stille sammen med faren og hans familie, jeg satt lenger bak med lillesøstra som var syk. Da de voksne reiste seg for å bære kista utbrøt poden:"Jeg vil også bære, pappa!" Faren ble litt forvirret og sa at gutten kunne bære sammen med ham, men nei, gutten ville bære alene. Så da de voksne hadde tatt oppstilling ved hvert sitt kistehåndtak (3 på hver side) gikk den lille gutten bort til håndtaket som var på den bakre kortenden på kista og stilte seg der. Og da de 6 voksne gikk ut med kista mellom seg kom poden bak kista og var med og bar sin bestefar helt til graven. Jeg grein ikke mindre av akkurat det kan man trygt si...

Han lurte litt på om himmelen var nede i hullet ute da vi kom så langt. ) Jeg synes absolutt ikke en 5-åring er for liten for en begravelse.

*snufse*

Gråter bare ved tanken.

[puppola]

Synes du skal ta han med!

Det er en fin måte å si hadet på. Tror dessuten barn får et enda mer "forvrengt" bilde av døden hvis de ikke får være med!

[Gjest togli]

Ta ham med! Poden min var 4 da bestefaren døde og vi var aldri i tvil om at han skulle bli med.

Han satt pent og stille sammen med faren og hans familie, jeg satt lenger bak med lillesøstra som var syk. Da de voksne reiste seg for å bære kista utbrøt poden:"Jeg vil også bære, pappa!" Faren ble litt forvirret og sa at gutten kunne bære sammen med ham, men nei, gutten ville bære alene. Så da de voksne hadde tatt oppstilling ved hvert sitt kistehåndtak (3 på hver side) gikk den lille gutten bort til håndtaket som var på den bakre kortenden på kista og stilte seg der. Og da de 6 voksne gikk ut med kista mellom seg kom poden bak kista og var med og bar sin bestefar helt til graven. Jeg grein ikke mindre av akkurat det kan man trygt si...

Han lurte litt på om himmelen var nede i hullet ute da vi kom så langt. ) Jeg synes absolutt ikke en 5-åring er for liten for en begravelse.

Nå begynte jeg jammen meg å sippe her...

[Gjest togli]

Du bør absolutt ta ham med i begravelsen! Jeg har bare positive erfaringer med å ta med barn i begravelse (mine to eldste var 4 1/2 og 1 1/2 år gamle. Den eldste husker det ganske godt fortsatt (9 år nå) og minnes begravelsen som en fin, men trist opplevelse. De fikk se oldemor i kista og det var godt for eldstemann. Hun så at kroppen til oldemor ikke "virka" lengre og da var det okei at den måtte graves ned...

[morsan]

Begravelse har en bestemt form, og sånn er det bare. Det er noe som er bestemt gjennom kultur, tradisjon og religion i skjønn forening. Den religiøse tonen er sterk.

Det er påfallende at i kirken, under seremonien, er mange så triste at de bare gråter og gråter, men hvis det er noe arrangement etterpå, så sitter latteren løst og folk snakker om alt mulig annet. Jeg synes det er kunstig. For meg er slike seremonier unaturlige og unødvendige. Derfor tar jeg heller ikke barna med på sånt.

Selvsagt er det et valg jeg tar på barnas vegne. Jeg har også valgt å ikke døpe barna, og vi har ikke giftet oss i kirken. Det blir "feil" for meg å fortelle ungene at man "må" ha begravelse for å ta avskjed med noen som har dødd.

"Det er påfallende at i kirken, under seremonien, er mange så triste at de bare gråter og gråter, men hvis det er noe arrangement etterpå, så sitter latteren løst og folk snakker om alt mulig annet. Jeg synes det er kunstig."

Jeg er bare sååååå uenig i at dette er kunstig. Jeg synes tvert imot at dette bærer bud om at det er håp; at man kan leve videre MED sorgen, uten å bli fullstendig tynget ned av den. De aller, aller fleste personer ønsker neppe at de etterlatte skal gå til grunn av sorg, men at de skal kunne fortsette å ha et liv etterpå.

[Gjest GA]

Jeg synes du skal ta ham med. Ungene har også behov for en rituell avskjed , akkurat som voksne.

Ungenes oldemor døde da guttungen var 3 år. Han var med i begravelsen.

Vi snakket om det på forhånd så han var forberedt, at vi skulle si hadet til oldemor, synge for henne og tenke på henne, og kanskje gråte litt fordi vi ikke skulle treffe henne mer.

Han satt med store øyne under hele seremonien, men den eneste kommentaren etterpå var "Jeg kunne ikke de sangene jeg, mamma!"

[Gjest GA]

Begravelse har en bestemt form, og sånn er det bare. Det er noe som er bestemt gjennom kultur, tradisjon og religion i skjønn forening. Den religiøse tonen er sterk.

Det er påfallende at i kirken, under seremonien, er mange så triste at de bare gråter og gråter, men hvis det er noe arrangement etterpå, så sitter latteren løst og folk snakker om alt mulig annet. Jeg synes det er kunstig. For meg er slike seremonier unaturlige og unødvendige. Derfor tar jeg heller ikke barna med på sånt.

Selvsagt er det et valg jeg tar på barnas vegne. Jeg har også valgt å ikke døpe barna, og vi har ikke giftet oss i kirken. Det blir "feil" for meg å fortelle ungene at man "må" ha begravelse for å ta avskjed med noen som har dødd.

Jeg synes ikke det er kunstig, selvom jeg ikke er kristen. Jeg synes faktisk kirken er gode på seremonier.

Jeg tror at folkk har et behov for en markering i fellesskap, et rituale der man tar farvel og får lov å være triste.

Etter begravelsen kan man huske de gode stundene, le av gode minner og snakke sammen. Det er også bearbeiding av sorgen.

Jeg har vært i mange fine begravelser som har vært langt fra kunstige og påtvungne

[Gjest AveM]

Ta ham med! Poden min var 4 da bestefaren døde og vi var aldri i tvil om at han skulle bli med.

Han satt pent og stille sammen med faren og hans familie, jeg satt lenger bak med lillesøstra som var syk. Da de voksne reiste seg for å bære kista utbrøt poden:"Jeg vil også bære, pappa!" Faren ble litt forvirret og sa at gutten kunne bære sammen med ham, men nei, gutten ville bære alene. Så da de voksne hadde tatt oppstilling ved hvert sitt kistehåndtak (3 på hver side) gikk den lille gutten bort til håndtaket som var på den bakre kortenden på kista og stilte seg der. Og da de 6 voksne gikk ut med kista mellom seg kom poden bak kista og var med og bar sin bestefar helt til graven. Jeg grein ikke mindre av akkurat det kan man trygt si...

Han lurte litt på om himmelen var nede i hullet ute da vi kom så langt. ) Jeg synes absolutt ikke en 5-åring er for liten for en begravelse.

Nå ble jeg veldig rørt her. Ser han for meg der han går..

[org]

Ta ham med! Poden min var 4 da bestefaren døde og vi var aldri i tvil om at han skulle bli med.

Han satt pent og stille sammen med faren og hans familie, jeg satt lenger bak med lillesøstra som var syk. Da de voksne reiste seg for å bære kista utbrøt poden:"Jeg vil også bære, pappa!" Faren ble litt forvirret og sa at gutten kunne bære sammen med ham, men nei, gutten ville bære alene. Så da de voksne hadde tatt oppstilling ved hvert sitt kistehåndtak (3 på hver side) gikk den lille gutten bort til håndtaket som var på den bakre kortenden på kista og stilte seg der. Og da de 6 voksne gikk ut med kista mellom seg kom poden bak kista og var med og bar sin bestefar helt til graven. Jeg grein ikke mindre av akkurat det kan man trygt si...

Han lurte litt på om himmelen var nede i hullet ute da vi kom så langt. ) Jeg synes absolutt ikke en 5-åring er for liten for en begravelse.

Det samme gjorde sønnen min, i begravelsen til sin bestemor (min mor).

Dessuten var han med på å stelle henne (på alt det han _kunne_ være med på). Når lokket var lagt på kista, ville lillesøstra inn, og de hjalp begravelsesbyråbetjenten med å skru på lokket og å trille kista ut i bilen.

[Lillemus]

For et rørende syn det må ha vært!

Ja, jeg grein enda mer da jeg så han komme nedover kirkegolvet bak kista. Husker min mor ville at jeg skulle stoppe ham, men da freste jeg bare:"Nei! Vil han være med å bære farfaren sin til graven så skal han få det!" Tror ingen syntes det var noe annet enn rørende og fint.

[jubalong70]

Ja, jeg grein enda mer da jeg så han komme nedover kirkegolvet bak kista. Husker min mor ville at jeg skulle stoppe ham, men da freste jeg bare:"Nei! Vil han være med å bære farfaren sin til graven så skal han få det!" Tror ingen syntes det var noe annet enn rørende og fint.

Hvis noen reagerte på det, så dem om det. Selvsagt skulle han få være med. Det var plass til ham, og han forstyrret overhodet ikke gravfølget!

[emin]

Ta han med!

Datteren min var 2 år da oldefaren hennes døde og det gikk aldeles utmerket å ha henne med. Ta med en bok eller noe dersom det skulle bli kjedelig for ungen. Det hadde ikke vi i snuppas tippoldefars begravelse i fjor da hun var nesten 4 år, og det gikk ikke like greit som i den første begravelsen...

[Rhea Silvia]

Kondolerer!

Som de fleste andre er jeg helt for at barn skal ta farvel med noen de har kjent og er glade i.

Jeg tror at barn som er trygge, også takler at foreldrene gråter og er lei seg. Men forklaringer er viktig, både før og etter. Det er en fin anledning til å tenke og fabulere over liv og død sammen. Og la deg overraske over barns evne til å leve med,i og utenfor sorg.

Min da fem år gamle sønn brukte følgende bilde for å beskrive at han fremdeles tenkte på sin avdøde onkel: " Jeg har et øye inne i hodet mitt som ser onkel enda..."

[Rhea Silvia]

"Det er påfallende at i kirken, under seremonien, er mange så triste at de bare gråter og gråter, men hvis det er noe arrangement etterpå, så sitter latteren løst og folk snakker om alt mulig annet. Jeg synes det er kunstig."

Jeg er bare sååååå uenig i at dette er kunstig. Jeg synes tvert imot at dette bærer bud om at det er håp; at man kan leve videre MED sorgen, uten å bli fullstendig tynget ned av den. De aller, aller fleste personer ønsker neppe at de etterlatte skal gå til grunn av sorg, men at de skal kunne fortsette å ha et liv etterpå.

Helt enig!

Jeg har vert i en utrolig barnebegravelse der foreldrene fyllte kirken med barn og oppfordret alle som holdt minneord til å minnes de gode og morsomme stundene. Vi lo og gråt oss gjennom begravelsen, og på minnestunden dominerte latteren.

Jeg tror ingen sørget mindre av den grunn, men vi feiret også livet, selv om det var kort.....

[simane]

Kondolerer!!!!!

Min fetter var 4 år da han deltok i begravelsen til pappaen, min onkel. Jeg vet ikke om han skjønte noe av det og tanten min fikk delte reaksjoner, men jeg så ikke noe galt i det. Han ble forklart at pappa lå i kista og at de skulle legge den i jorda.

Forøvrig hadde han sin måte å sørge på dagen etter at pappaen var død. Han var så stille og søkte kontakt med mammaen og skulle bare sitte på fanget. Så jeg tror han skjønte mer enn man kanskje ville tro.

Storesøster var 9 år og visste veldig godt hva som foregikk.

[Irene]

Kondolerer!

Vi har nettopp vært i begravelse til barnas Oldemor (min manns mormor). Begge guttene på 7 og 3 år var med, det var på en annen kant av landet og hadde vi hatt tilgang på barnevakt hadde vi muligens latt 3 åringen være der under selve begravelsen. 7 åringen har vært i begravelse til en annen Oldemor for ca. 2 år siden og opplevelsen var helt forskjellig både for barn og voksne i de to begravelsene. Barn stiller ofte spørsmål i begravelser, lurer på ting selvom vi har forberedt dem aldri så mye. For to år siden var det mye familie og enkelte av dem taklet ikke at femåringen spurte og ikke var helt stille. Ikke ble det bedre på "sammenkomsten" etterpå heller når enkelte viser misnøye med at det er lyd i barna. I det hele en dårlig opplevelse for foreldre og barn. Nå var vi liten familie, vi hadde snakket om dette med barna og Svigermor som er enebarn. Svigermor ønsket barna der og forventet ikke at de skulle være musestille og regnet med at de hadde spørsmål. Vi kom i god tid før de andre, barna fikk se på blomster spørre om det de lurte på, presten var der og pratet med oss, vi gren og snakket om Oldemor som lå i kisten. Under begravelsen ble minste mann så urolig at jeg tok han med ut, mest for vår egen del. Svigermor (og andre) sa i etterkant at det var helt ok. Guttene var med til graven også, bar blomster og fikk se og spørre. Minnestunden etterpå var de også med på, og vi sitter alle igjen med en "fin" følelse av at vi fikk sagt farvel alle sammen på vår måte, det var rom for alle! Håper på en måte at dette er noe guttene vil ta med seg, at de også fikk sagt farvel til Oldemor. Så håper jeg ikke at elstemann husker forrige begravelse med nervøse foreldre og sure pårørende. Det var ingen god opplevelse.

Så hva vil jeg med dette? Jeg ville i tillegg til å vurdere hva som er best for barnet vurdert "andre" som skal i begravelsen, evt. spørre de aller nærmeste pårørende om de ønsker eller ikke ønsker barn i begravelsen.

vh

[Mrs. Wallace]

Kondolerer!

Som de fleste andre er jeg helt for at barn skal ta farvel med noen de har kjent og er glade i.

Jeg tror at barn som er trygge, også takler at foreldrene gråter og er lei seg. Men forklaringer er viktig, både før og etter. Det er en fin anledning til å tenke og fabulere over liv og død sammen. Og la deg overraske over barns evne til å leve med,i og utenfor sorg.

Min da fem år gamle sønn brukte følgende bilde for å beskrive at han fremdeles tenkte på sin avdøde onkel: " Jeg har et øye inne i hodet mitt som ser onkel enda..."

Åh, så fint! De kan av og til formulere seg så rørende og treffsikkert. )

[Mrs. Wallace]

Begravelse har en bestemt form, og sånn er det bare. Det er noe som er bestemt gjennom kultur, tradisjon og religion i skjønn forening. Den religiøse tonen er sterk.

Det er påfallende at i kirken, under seremonien, er mange så triste at de bare gråter og gråter, men hvis det er noe arrangement etterpå, så sitter latteren løst og folk snakker om alt mulig annet. Jeg synes det er kunstig. For meg er slike seremonier unaturlige og unødvendige. Derfor tar jeg heller ikke barna med på sånt.

Selvsagt er det et valg jeg tar på barnas vegne. Jeg har også valgt å ikke døpe barna, og vi har ikke giftet oss i kirken. Det blir "feil" for meg å fortelle ungene at man "må" ha begravelse for å ta avskjed med noen som har dødd.

Vet du hva? Jeg synes faktisk det er helt uhørt å bruke et uttrykk som "kunstig" om andre menneskers måte å takle sorg på.

Hvis du forventer respekt for din egen måte å håndtere ting, må du klare å utvise den samme respekt for andres.