Hva med deres foreldre?

[Gjest trege besteforeldre?]

Minstemannen vår begynte i første klasse nå i år.

En milepæl i livet ; noe stort!

Mor og far var stolte tilskuere første dag med kamera og det hele.

Ikke et ord hørte vi fra besteforeldrene.

Det vil si jeg ringte dem en uke etter skolestart og fortalte hvordan første skoledag hadde vært,samt hvordan h*n trivdes.

Det hører med til historien at de ikke feirer jul og bursdager,men har aldri gitt barnebarna noen presanger utenom heller.

Kun en gave da de ble født.

Bor ikke så veldig langt unna ,men er liksom ikke interessert i barnebarna.

Minsten vår husket dem ikke igjen da vi besøkte dem i sommer.

Vi har det travelt og det var et år siden vi sist besøkte dem.

Men jeg ringer dem 1-2 x i uka.

Har så lyst at barna mine skal ha "besteforeldre" , men det blir visst ikke slik.

Flere som har det slikt?

Har liksom ikke mot i meg til å fortelle dem hva jeg mener om dem som besteforeldre heller.

Da jeg vokste opp med dem hadde de aldri tid til oss unger.Har dermed ikke så nært forhold til dem.

Men nå er de midt i 50 årene og arbeider ikke.

[tula]

Her er interressen for barnebarna helt normal for tiden vi lever i tror jeg.

Besteforeldrene på begge sider ringte samme dag som skolen begynte for å høre hvordan det var gått!

Besøker hverandre sånn sporadisk.

Eneste jeg savner er kanskje litt større interesse for å ta med barnebarna på ting. F.eks trilletur, søndagstur, overnatting uten at det er fordi jeg og pappan skal noe osv. Det er de helt blottet for.

Men det forstår jeg også til en viss grad siden alle er i full jobb enda.

Så her er altså alt ved normalen tenker jeg.

Hadde nok følte meg litt snytt og ignorert om interressen hadde vært som hos dine barns besteforeldre.

[Gjest ikke nå!]

Min sønn har fire sett besteforeldre, siden både jeg og faren er skilsmissebarn, så egentlig skulle han ha opp og i mente av ivrige besteforeldr, men sånn er det ikke!

Vi har en bestefar(min far) som han har mye kontakt med og kjenner godt, og min mor som bor en halvtime unna med bil har besøkt oss en gang på et og et halvt år, og da i ti minutt.

Hun har aldri ringt å snakket med han, aldri spurt om han ville komme på besøk, når han er der er det fordi jeg spør.

Barnefarens far og stemora har jeg ikke sett på 6 år, da var han noen måneder, og har ringt en gang siden, de bor litt over to timer unna, han har nok ikke sett dem på 3 år eller så tror jeg, han vet ikke hvem de er engang, omtaler dem som mor/far til pappa.

Barnefarens mor treffer vi i 5 minutt en gang i året, og hun ringer en-to ganger i året.

Så jeg kan ikke si de springer bena av seg for å følge opp.

Men han har som sagt en bestefar som er kjempeflink, så jeg tror ikke han tenker så veldig på at de andre ikke er så tilstedeværende, men mulig det kommer en dag, han er bare 6-år!

[Gjest Elextra]

Sånt er fryktelig trist. Man kan selvfølgelig ikke forvente at besteforeldrene skal være like opptatt av barna som en selv, men dog!

Men tross alt vil det være fint for barna å ha et nærmere forhold til besteforeldrene. Når ikke de tar initiativ, synes jeg du rett og slett du/dere får svelge kamelene og legge til rette for en nærmere relasjon, ved å invitere besteforeldrene eller fortsette å reise på besøk.

At de ikke er spesielt engasjert i skolestarten legger jeg ikke så mye i.

[Gjest Elextra]

Sånt er fryktelig trist. Man kan selvfølgelig ikke forvente at besteforeldrene skal være like opptatt av barna som en selv, men dog!

Men tross alt vil det være fint for barna å ha et nærmere forhold til besteforeldrene. Når ikke de tar initiativ, synes jeg du rett og slett du/dere får svelge kamelene og legge til rette for en nærmere relasjon, ved å invitere besteforeldrene eller fortsette å reise på besøk.

At de ikke er spesielt engasjert i skolestarten legger jeg ikke så mye i.

Hos oss er det ene settet besteforeldre engasjert og treffer barnebarna ofte. Det andre settet vil så gjerne, men prioriterer det tydeligvis ikke høyt, for det blir ikke tid til mange besøk/treff, til tross for at de ikke jobber. Men tross alt er de heldigvis mer engasjert enn besteforeldrene du beskriver.

[Gjest ikke signatur her]

Mine foreldre ser barnebarna ofte siden de bor i nærheten, men svigerforeldrene mine viser liten interesse... De har kun besøkt oss to ganger på 6 år, og de ringer veldig sjelden (et par ganger i halvåret kanskje). Den yngste av barna kjenner ikke disse besteforeldrene, og det er da ikke rart.

[EllaJo]

Jeg har heller aldri hatt noe nært forhold til min fars foreldre. De bor en knapp halvtimes kjøretur unna, men har aldri vist interesse for meg og søsteren min. De ringer aldri, ikke gratulert oss med bursdager. Vi har fått noen gaver, men det har for det meste vært ting som har gått i søpla etterpå fordi det ikke har vært noe å ha. Har tre søskenbarn på farssida, de har alltid kommet foran, fått veldig mye gjennom årene. De har delt ut f.eks penger til de mens vi har stått der og ikke fått 50 øre en gang (det har skjedd maaange ganger...) De har også fått klær og fritidsutstyr m.m.

Heldigvis har jeg hatt besteforeldre på morssida som har vært der for oss alltid. Så sann sett har jeg ikke savnet så mye å ikke ha noe særlig kontakt. Men det hadde nok stilt seg annerledes om jeg ikke hadde hatt de.

Så jeg håper inderlig at mine evt barn får et like godt forhold til besteforeldre på begge sider.

[Kathrine]

Etter å ha lest både ditt innlegg og svarene du har fått føler jeg at vi er helt utrolig heldige!

På ettermiddagen første skoledag ringte begge sett med besteforeldre for å snakke med jentene og høre hvordan første skoledag hadde vært, ungene setter sååå stor pris på det:) Men selvfølgelig, alle besteforeldre tenker ikke over at dette kan være koselig for ungene, og det er jo det de gjør til daglig som er det viktigste. Veldig synd om de aldri engasjerer seg i barnas liv syns jeg:(

Sånn ellers stiller de opp hvis vi trenger barnepass, tar det for lang tid mellom overnattinger ringer de og spør om de kan få "låne" ungene ei natt fordi de savner å ha dem hjemme hos seg:)

Ingen av besteforeldrene er sånn at de kjøper gaver til jentene i tide og utide, bare på bursdager og til jul, heldigvis, men de gir ungene masse kjærlighet og omtanke noe som gjør at begge jentene mine elsker besteforeldrene sine:)

Vi er som sagt kjempeheldige, men vi tar aldri besteforeldrene som en selvfølge, men setter stor pris på dem:)

[Gjest amparro...]

Det er skikkelig labert det du beskriver! Kan vel ikke være helt normalt....?

Mine foreldre er vanvittig engasjert i barnebarna, de har 4 stykker. Inntil i høst var min mor i full lederstilling, men hadde alikevel MYE tid til barnebarna. Hun og faren min tar de med på turer, ferier, spør om å ha dem til overnatting osv. De kjøper også gjerne de "dyre" tinga til barna. Som parkdresser, støvler osv. Jeg forventer ikke dette og noen ganger kan det "ta litt av", men det er sånn de er.

De har alltid stilt opp 110% for meg og broren min også. Vi har et veldig nært og godt forhold og er mye sammen.

Jeg kan se at de "skjemmer" bort barnebarna, men jeg synes ikke det gjør noe. Ungene elsker dem og det er gjengjeldt....

Mine foreldre er langt over gjenomsnittet i sin interesse for barnebarna. Noen må jo være det og :-)

[Mrs. Wallace]

Huff da, skjønner godt at du synes det er sårt med så lite interesse.

Her i huset er vi veldig heldige med besteforeldre.

Første skoledag ringte besteforeldrene som bor et stykke unna for å høre hvordan det hadde gått, og bestemor som bor i nærheten stakk innom for å gratulere skolegutten.

Vi sees ganske ofte, de vil gjerne være sammen med barnebarnet og han får selvsagt gaver til bursdag og jul, samt når de har vært i utlandet. Men det viktigste er allikevel interessen - at de bryr seg om hvordan han har det og gjerne vil bli kjent med ham.

[ylvali1365381015]

kjempetrist lesning.

har selv savner mer tilstedeværelse hos mine barns besteforeldre, men har aldri opplevd slik ekstrem likegyldighet som du gjør.

dine foreldre(eller svigers?) er helt sikkert glade i dere alle, men det virker ikke som om de finner seg vel til rette i besteforeldrerollen?

besteforeldrene her i huset har brukt litt tid, da de selv hadde barn i huset da eldste barnebarn kom, lite planlagt (men dog etterlengtet:-)).

nå er de yngste ute av redet og jeg synes det er relativt god kontakt med besteforeldrene, selv om det er forskjellig hvordan de ulike mestrer rollen. farfar er ofte innom, men tenker ikke videre på å avlaste-han setter seg ned for å prate. farmor ser vi sjelden, men hun inviterer på middag, overnatting, turer... mer tilpasset barna, selv om hun ikke akkurat overstrømmer dem med sin ømhet.

min far, som var en fantastisk far for meg på _alle_ måter da jeg selv var liten, har trukket seg fullstendig unna. er det noe som helst slags initiativ fra den kanten, er det en tlf til meg i ny og ne-utover det er det hans kone som av og til stiller opp. synd, de kunne begge hatt så mye å videreføre til mine barn og bor like i nærheten. hadde ikke ventet så liten interesse jeg heller da jeg gledet meg til å bli mor.

nå er fordelen at det er så mange- hadde det vært to par, hadde det vært ferre å spille på og mer tydelig også for barna. gleden oppi det hele er min mor og hennes nye mann, som også har barn og barnebarn. for dem er det ikke skille på mine og dine, og de involverer seg. de vil også gjerne hjelpe oss, og det har vært velkomment og nødvendig, da vi har hatt problemer i hele vinter og vår. det er slikt som hun legger merke til og bryr seg med/om.

så er det noen mine barn har et godt og _nært_ forhold til må det være henne og mannen.

puh, dette blir da langt. :-)

men det er ikke bare deg som har lurt og vært frustrert- ser det "over alt". dagens besteforeldre tilhører den ekte dessert-generasjonen: de hadde selv altoppofrende foreldre av den beskjedne krigsgenerasjonen, og fikk gjerne hjelp til huset, med barna osv.-alt mens de selv tok utdannelse. (min mormor passet meg gratis i tillegg til annen jobb mens mamma gikk lærerhøgskolen).jeg hadde verdens beste mormor og i tillegg en "tante"(hennes barnløse søster), som omtrent levde og åndet for meg og min søster. dit kunne jeg komme når som helst, og snakke om alt som ikke nødvendigvis kunne sies hjemme. tror hun har vært den viktigste personen i mitt liv, når man ser bort fra de naturlige/automatiske båndene mellom foreldre og barn.

hadde jeg vært deg hadde jeg tatt det opp med besteforeldrene- si at dere savner dem og gjerne skulle sett dem oftere. fortell dem hvor viktig de er i ditt barns liv, og si at du setter stor pris på å ha to unge, friske besteforeldre med god tid.

(ev, indirekte, gjennom historier om andre...).

inviter dem oftere, foreslå tur i skogen, spør om de vil ha barnebarnet med på kino/museum, iviter på middag... og oppsøk dem selv.

dette er det jeg selv gjør for å holde feks. min far involvert- han "forsvinner" helt ut av bildet dersom jeg ikke jobber for forholdet til familien. trist følelse som datter, men barna vet jo ikke om det, de er bare flad for å treffe ham.

lykke til! jeg forstår deg godt og håper du vil nå fram med eventuelle "tiltak". besteforeldre kan være helt uvurderlige i et barns liv, dersom de bare skjønner det selv.

:-) mvh,

[Dorthe]

Man velger ikke besteforeldre dessverre. Nå mistet minstemann tre besteforeldre i vinter men de har ikke vært særlig aktive, men jeg synes mine har vært forholdsvis unnskyldt da de har vært gamle, dvs rundt 80.

Men den ene bestemora er rundt 60 og hun har vært uinteressert fra starten av. Hun bor rett oppi gata og gir aldri en lyd fra seg. Men hun er farmor og jeg blander meg rett og slett ikke borti det lenger.

Når de store var små. var ikke mine så aktive heller. De dro på ferier hele tida og hadde ikke tid. Egentlig synes jeg man skal være takknemlig dersom besteforeldre stiller opp men det er deres valg å velge bort rollen og det kan vi vel egentlig ikke være sinte på.

[ringerikskringla]

min mor og far ringte til datteren vår samme dag og spurte hvordan det hadde vært.

de glemmer aldri noe.de har nå 6 barnebarn og de er påpasselig med att alle får likt.

alle har fått sin første sykkel,ransel og slike ting.

men min manns kjære mor er ikke slik.må vel legge til att hun begynner og bli meget gammel,så husken er ikke som før

[ylvali1365381015]

Man velger ikke besteforeldre dessverre. Nå mistet minstemann tre besteforeldre i vinter men de har ikke vært særlig aktive, men jeg synes mine har vært forholdsvis unnskyldt da de har vært gamle, dvs rundt 80.

Men den ene bestemora er rundt 60 og hun har vært uinteressert fra starten av. Hun bor rett oppi gata og gir aldri en lyd fra seg. Men hun er farmor og jeg blander meg rett og slett ikke borti det lenger.

Når de store var små. var ikke mine så aktive heller. De dro på ferier hele tida og hadde ikke tid. Egentlig synes jeg man skal være takknemlig dersom besteforeldre stiller opp men det er deres valg å velge bort rollen og det kan vi vel egentlig ikke være sinte på.

jeg er uenig der- man kan ikke velge bort besteforeldre-rollen. har man fått barn, må man regne med å bli besteforeldre også. å være foreldre betyr etter mitt skjønn å være involvert resten av livet, om så det blir på en annen måte enn da de var små. familie er familie. det er derfor den fungerer slik den gjør og overlever som institusjon, selv med serie-monogamiet.

håper indrelig jeg selv opplever å bli bestemor- da skal jeg gi mine barn og barnebarn det jeg selv hadde som lita jente. det er gull verdt for meg enda i dag.

mvh,

[morsan]

jeg er uenig der- man kan ikke velge bort besteforeldre-rollen. har man fått barn, må man regne med å bli besteforeldre også. å være foreldre betyr etter mitt skjønn å være involvert resten av livet, om så det blir på en annen måte enn da de var små. familie er familie. det er derfor den fungerer slik den gjør og overlever som institusjon, selv med serie-monogamiet.

håper indrelig jeg selv opplever å bli bestemor- da skal jeg gi mine barn og barnebarn det jeg selv hadde som lita jente. det er gull verdt for meg enda i dag.

mvh,

Jeg er enig med deg i prinsippet om at man ikke bør kunne velge bort besteforeldrerollen når man først har fått barn.

Men dersom man opplever besteforeldre som mer eller mindre _har_ valgt bort dette, tror jeg det beste er å bare prøve å innfinne seg med det og legge til grunn at "sånn er'e bare".

Gjentatte grublerier og skuffelser og bekymringer gavner ingen - da er det bedre å legge opp livet sitt ut fra at besteforeldrene ikke er så interresserte.

Eks: istedenfor å hinte om første skoledag og bli såret når de ikke kommer, så er det bedre å la være å ringe dem om dette.

(En annen ting er at dersom alle skulle ha med seg besteforeldre på ethvert skolearrangement, så hadde det blitt ekstremt fullt! Jeg hadde verdens beste mormor, men kan ikke huske at hun noen gang møtte opp på skolestart, juleavslutning etc.)

[Dorthe]

jeg er uenig der- man kan ikke velge bort besteforeldre-rollen. har man fått barn, må man regne med å bli besteforeldre også. å være foreldre betyr etter mitt skjønn å være involvert resten av livet, om så det blir på en annen måte enn da de var små. familie er familie. det er derfor den fungerer slik den gjør og overlever som institusjon, selv med serie-monogamiet.

håper indrelig jeg selv opplever å bli bestemor- da skal jeg gi mine barn og barnebarn det jeg selv hadde som lita jente. det er gull verdt for meg enda i dag.

mvh,

Jeg har ikke akkurat tenkt å være noen kjip bestemor jeg heller da.

Men jeg synes ingen kan forlange noe av meg, hvordan bestemor jeg skal være bestemmer jeg sjøl. Det skal gå på ork og lyst.

[Gjest Rusle]

Man velger ikke besteforeldre dessverre. Nå mistet minstemann tre besteforeldre i vinter men de har ikke vært særlig aktive, men jeg synes mine har vært forholdsvis unnskyldt da de har vært gamle, dvs rundt 80.

Men den ene bestemora er rundt 60 og hun har vært uinteressert fra starten av. Hun bor rett oppi gata og gir aldri en lyd fra seg. Men hun er farmor og jeg blander meg rett og slett ikke borti det lenger.

Når de store var små. var ikke mine så aktive heller. De dro på ferier hele tida og hadde ikke tid. Egentlig synes jeg man skal være takknemlig dersom besteforeldre stiller opp men det er deres valg å velge bort rollen og det kan vi vel egentlig ikke være sinte på.

"Egentlig synes jeg man skal være takknemlig dersom besteforeldre stiller opp men det er deres valg å velge bort rollen og det kan vi vel egentlig ikke være sinte på."

Du har nok rett i det. Men det er utrolig irriterende med besteforeldre som ikke gidder/ønsker å gi litt av seg selv.

[Dorthe]

"Egentlig synes jeg man skal være takknemlig dersom besteforeldre stiller opp men det er deres valg å velge bort rollen og det kan vi vel egentlig ikke være sinte på."

Du har nok rett i det. Men det er utrolig irriterende med besteforeldre som ikke gidder/ønsker å gi litt av seg selv.

Det er jeg helt enig i )

[ylvali1365381015]

"Egentlig synes jeg man skal være takknemlig dersom besteforeldre stiller opp men det er deres valg å velge bort rollen og det kan vi vel egentlig ikke være sinte på."

Du har nok rett i det. Men det er utrolig irriterende med besteforeldre som ikke gidder/ønsker å gi litt av seg selv.

jeg personlig føler det som en avvisning- av barnet og av meg og mitt, indirekte. sårende, rett og slett. men det kan jeg komme over, er jo voksen. det er mer den biten med barna som er trist.

selvfølgelig kan man ikke kreve. men en forventning har man jo.

[Gjest ninnima]

jeg er uenig der- man kan ikke velge bort besteforeldre-rollen. har man fått barn, må man regne med å bli besteforeldre også. å være foreldre betyr etter mitt skjønn å være involvert resten av livet, om så det blir på en annen måte enn da de var små. familie er familie. det er derfor den fungerer slik den gjør og overlever som institusjon, selv med serie-monogamiet.

håper indrelig jeg selv opplever å bli bestemor- da skal jeg gi mine barn og barnebarn det jeg selv hadde som lita jente. det er gull verdt for meg enda i dag.

mvh,

???? Tuller du??? Man velger da å få barn, men barnebarn velger man jo faktisk ikke å få! Det kan da ikke være noen plikt å ta seg av barnebarna sine!