Hva med deres foreldre?

[Gjest ninnima]

Jeg er enig med deg i prinsippet om at man ikke bør kunne velge bort besteforeldrerollen når man først har fått barn.

Men dersom man opplever besteforeldre som mer eller mindre _har_ valgt bort dette, tror jeg det beste er å bare prøve å innfinne seg med det og legge til grunn at "sånn er'e bare".

Gjentatte grublerier og skuffelser og bekymringer gavner ingen - da er det bedre å legge opp livet sitt ut fra at besteforeldrene ikke er så interresserte.

Eks: istedenfor å hinte om første skoledag og bli såret når de ikke kommer, så er det bedre å la være å ringe dem om dette.

(En annen ting er at dersom alle skulle ha med seg besteforeldre på ethvert skolearrangement, så hadde det blitt ekstremt fullt! Jeg hadde verdens beste mormor, men kan ikke huske at hun noen gang møtte opp på skolestart, juleavslutning etc.)

Angående skolestart og sånt - jeg syns noen ganger det blir for mye av det gode når enkelte barn har med seg 2-3 foreldre og minst like mange besteforeldre. De tar rett og slett litt for mye plass, og tar fokuset vekk fra det som faktisk skal skje. Ser det samme på arrangementer i barnehagen også, og syns i grunnen besteforeldre som hovedregel IKKE burde stille på alt og ingenting!

[Gjest ninnima]

Mine foreldre er middels engasjerte. Men jeg må si at jeg forventer da slett ikke at de skal stille opp på første skoledag. Ville egentlig blitt overrasket hvis de ymtet frampå om det. De syns det er koselig med barnebarna, men tar ikke veldig mye kontakt. Min mor ringer og snakker med meg, og av og til med ungene. Hvis det er spesielle ting, sykdom, f.eks. så sender hun gjerne en SMS for å høre hvordan det går.

Mine svigerforeldre er også middels engasjerte. De stiller heller ikke opp på arrangementer i barnehagen, og er litt "sløve" på å komme på besøk enda de bor ganske nært. De tar svært sjelden kontakt på telefon, og da er det så godt som utelukkende svigerfar som ringer mannen min på kveldstid.

[Gjest slik er det her]

Mine barn har ei bestemor fra farssiden som er såpass gammel at hun ikke klarer hverken huske noe eller engasjere seg.

Så har de en mormor, men hun har i mange år vært "kjærlig og koselig" kun når hun selv har hatt ork. Greit nok det, men det har vært en for stor kontrast mellom godt og dårlig humør for å si det sånn. Hun har dog gjærne ville være med på tilstelninger ol.

Så jeg takker oven for min manns mor, min svigemor, som er et elskelig vesen. Hun orker ikke sammenkomster ol. men ringer gjerne og ber barna opp, duller med dem, prater, skjemmer dem bort osv.

I henne får de alt de "mangler" hos de andre besteforeldrene.

Både min mann og jeg er av små familier og det er derfor svært lite av annen familiekontakt også, kontakten med onkler og tanter er så godt som fraværende.

Takk og lov så er ungene meget godt likt hos famliene til vennene sine og vi har det svært så harmonisk hjemme så vi føler liksom ikke at vi mangler noen ting.

Hadde jeg hatt ønske om et sett besteforeldre til mine barn så hadde jeg annonsert etter et par, eller single, som sårt ønsket seg en slik familie som oss. Det er svært mange godt voksne mennesker der ute som savner akkurat det samme som dere.

Blod er ikke tykkere enn vann har jeg lært gjennom tidene.

[jubalong70]

Så trist at de ikke viser større interesse overfor barnebarna.

Her er begge bestemødrene veldig opptatte av barnebarna. Vi snakkes stort sett 2-4 ganger i uka på telefonen, og da må de bestandig spørre hva barna bedriver.

Og skolestart ble behørig diskutert med skolestarteren.

Gaver vanker det både til jul og bursdag, og innimellom ellers også. Særlig mormor kommer gjerne med gaver når hun kommer på besøk, siden hun bor så langt unna.

Begge bestemødrene arbeider.

Farfar er også veldig glad i barnebarna, men viser det vel på en annen måte.

Morfar er en litt fjern person, også for meg, så han regner vi liksom ikke spesielt mye med.

[ylvali1365381015]

???? Tuller du??? Man velger da å få barn, men barnebarn velger man jo faktisk ikke å få! Det kan da ikke være noen plikt å ta seg av barnebarna sine!

njaaa... jeg mener man må være forberedt på følgene og hele den pakka som følger med å få barn. man kan ikke være forelder i tjue år for siden å snike seg ut bakdøra og bli borte.

og når jeg sier "kan" mener jeg ikke at det er umulig, men heller litt utilbørlig.

som jeg skrev, vet jeg at man ikke kan forlange noe som helst av livet generelt eller familien spesielt. men forventninger følger jo med alle de roller vi tar eller får. og det er jo barna det "går utover"- de mister en gylden mulighet de fleste hadde naturlig i familien for bare et-par generasjoner siden.

nei, jeg tuller ikke. dette er bare mine følelser. ikke noen streng doktrine jeg pålegger alle andre.

:-) mvh.

[Gjest Rusle]

jeg personlig føler det som en avvisning- av barnet og av meg og mitt, indirekte. sårende, rett og slett. men det kan jeg komme over, er jo voksen. det er mer den biten med barna som er trist.

selvfølgelig kan man ikke kreve. men en forventning har man jo.

Mine har ett sett besteforeldre som de har veldig god kontakt med heldigvis. Ellers er det ikke så mye å rope hurra for.

Det er klart man har forventninger og blir jo derfor skuffet gang på gang.

[ylvali1365381015]

Angående skolestart og sånt - jeg syns noen ganger det blir for mye av det gode når enkelte barn har med seg 2-3 foreldre og minst like mange besteforeldre. De tar rett og slett litt for mye plass, og tar fokuset vekk fra det som faktisk skal skje. Ser det samme på arrangementer i barnehagen også, og syns i grunnen besteforeldre som hovedregel IKKE burde stille på alt og ingenting!

det synes ikke jeg heller. men det går an å registrere at abrnebarnet faktisk har begynt på skolen og vise litt interesse for barnet. invitere innimellom, eller stikke innom bare for å hilse på og gi en klem. det skulle da ikke være for mye forlangt.

vår sønn på ni har først nå begynt å melde sitt savn etter morfar- han ringer selv og foreslår et møte. da er det for dumt at morfar ofte svarer nei, fordi han skal på hytta alene dersom været er bra nok, enda det gjør han nesten _hver_ helg. kan forestille meg at det er litt sårende for gutten min.

mvh,

[Gjest abrahamsen]

Bor ikke så langt unna, men likevel et år siden dere besøkte besteforeldrene???

Hvorfor skulle de vise interesse når dere ikke gjør det?

[ylvali1365381015]

Etter å ha lest både ditt innlegg og svarene du har fått føler jeg at vi er helt utrolig heldige!

På ettermiddagen første skoledag ringte begge sett med besteforeldre for å snakke med jentene og høre hvordan første skoledag hadde vært, ungene setter sååå stor pris på det:) Men selvfølgelig, alle besteforeldre tenker ikke over at dette kan være koselig for ungene, og det er jo det de gjør til daglig som er det viktigste. Veldig synd om de aldri engasjerer seg i barnas liv syns jeg:(

Sånn ellers stiller de opp hvis vi trenger barnepass, tar det for lang tid mellom overnattinger ringer de og spør om de kan få "låne" ungene ei natt fordi de savner å ha dem hjemme hos seg:)

Ingen av besteforeldrene er sånn at de kjøper gaver til jentene i tide og utide, bare på bursdager og til jul, heldigvis, men de gir ungene masse kjærlighet og omtanke noe som gjør at begge jentene mine elsker besteforeldrene sine:)

Vi er som sagt kjempeheldige, men vi tar aldri besteforeldrene som en selvfølge, men setter stor pris på dem:)

når ejeg leser ditt og amparros svar, tenekr jeg at det er slik det burde være. ikke nødvendigvis penger og gaver, men ekte interesse for barnebarna og et savn etter å være sammen med dem. dere er heldige- og vit å sette pris på det dere har, skryt av dem! jeg har jo min mor og hennes mann, som viser denne interessen om enn litt sjeldnere enn jeg skulle ønsket, men jeg er glad for det og det vet de. jeg har takket min far(det fortjente han) for hans farsinnsats overfor meg, også i håp om at han kunne ønske å gi av seg selv til mine barn. ser ikke ut til at det lykkes forløpig, men det er jo håp.

vi får sette pris på det som måtte finnes av positiv kontakt, og legge til rette for mer. ikke stort mer vi kan gjøre, annet enn å formidle vår takknemlighet for det vi får.

[Gjest trege besteforeldre?]

Bor ikke så langt unna, men likevel et år siden dere besøkte besteforeldrene???

Hvorfor skulle de vise interesse når dere ikke gjør det?

Kanskje det har med tidligere skuffelser?!

Vi besøkte dem titt og ofte før uten noen tilbakemeldinger" fra dem.

Jeg skrev også at det var jeg som ringte dem 1-2 ganger i uka uten respons fra deres side.

I tillegg har vi mange barn med store handikapp som tar MYE av vår tid.

[ylvali1365381015]

Min sønn har fire sett besteforeldre, siden både jeg og faren er skilsmissebarn, så egentlig skulle han ha opp og i mente av ivrige besteforeldr, men sånn er det ikke!

Vi har en bestefar(min far) som han har mye kontakt med og kjenner godt, og min mor som bor en halvtime unna med bil har besøkt oss en gang på et og et halvt år, og da i ti minutt.

Hun har aldri ringt å snakket med han, aldri spurt om han ville komme på besøk, når han er der er det fordi jeg spør.

Barnefarens far og stemora har jeg ikke sett på 6 år, da var han noen måneder, og har ringt en gang siden, de bor litt over to timer unna, han har nok ikke sett dem på 3 år eller så tror jeg, han vet ikke hvem de er engang, omtaler dem som mor/far til pappa.

Barnefarens mor treffer vi i 5 minutt en gang i året, og hun ringer en-to ganger i året.

Så jeg kan ikke si de springer bena av seg for å følge opp.

Men han har som sagt en bestefar som er kjempeflink, så jeg tror ikke han tenker så veldig på at de andre ikke er så tilstedeværende, men mulig det kommer en dag, han er bare 6-år!

huff, dette tror jeg er noe av det verste jeg har hørt!!

enn det- dobbelt opp med besteforeldre og bare en person som har innsett at han har barnebarn! ta godt vare på morfar da, så relasjonen kan styrkes og bevares. jeg hadde vært fristet til å skjelle ut de andre, men det er kanskje ikke lurt dersom dere håper på større engasjement. ;-)

mvh,

[Gjest abrahamsen]

Kanskje det har med tidligere skuffelser?!

Vi besøkte dem titt og ofte før uten noen tilbakemeldinger" fra dem.

Jeg skrev også at det var jeg som ringte dem 1-2 ganger i uka uten respons fra deres side.

I tillegg har vi mange barn med store handikapp som tar MYE av vår tid.

OK, kjedelig og trist når det er slik.