Da babyen har et annet kjønn en man trodde på forhånd

[Gjest Snart kommer den lille]

Dette ble kanskje en dårlig overskrift..

Men jeg er sikkert ikke den eneste som har vært 100% sikker på kjønnet til den i magen, og så fått beskjed om noe annet? Jeg følte meg som verdens verste mamma da jeg ble overrasket, og er glad vi har igjen et par måneder til den lille kommer. H*n er allerede høyt elsket og ønsket, men det er bare så utrolig rart å se for meg at vi skal få et annet kjønn enn hva vi har fra før

Til dere som har en av hver - er det stor forskjell? Eller tilpasser man seg rollen som jentemamma/guttemamma med en gang?

Dette er sikkert er merkelig innlegg, jeg er så hormonell, og har så mange rare tanker om dagen.

[hidi]

Fikk to gutter først, så kom jenta, og det var ikke noe vanskeligere enn guttebarn..

Det kommer til å gå så fint, ikke tenk på det en gang......

Masse lykke til!

[Gjest GA]

Jeg har en av hver, og jeg har ikke primært jente og gutt, jeg har to _barn_!

De er like på mange områder, og de er ulike på mange områder. Mesteparten av ulikhetene kommer av forskjellig personlighet, selvom jenta mi er mer interessert i dokker enn gutten ;-)

Jeg er like glad i begge to, men kanskje på litt forskjellige måter?

-og det _er_ forskjell på gutter og jenter, men det er det minst viktige når man får to barn som er friske og sterke, glade og sinte og som er små mennesker som man blir utrolig glad i.

[Gjest har begge deler og er kjempefornøyd med det :-)]

Jeg hadde jente og trodde av en eller annen grunn jeg skulle få en til. Jente kunne jeg og det virket så greit. Så kom vi på UL og der var en liten gutt. Det var nytt, spennende og overraskende. Vendte meg til tanken etter noen dager og jeg ville aldri byttet den nydelige, gode gutten mitt bort mot en jente.

De er forskjellige og jeg har ulikt forhold til de, vi gjør forskjellige ting sammen fordi de har ulike interesser. Men jeg er akkurat like glad i de. Og jeg koser mer med lillegutt enn jenta mi. Han er også enklere å ha med å gjøre enn jenta. Men det er jo ting som kan være forksjellige helt uavhengig av kjønn.

[Gjest mij]

Jeg kan ikke svare deg på hvordan det vil bli, men vi venter en jente nå og har gutt fra før.

Det var veldig merkelig å få beskjed på ul om at det faktisk var en jente i magen. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi se for meg noe annet enn en gutt, men det gikk ikke på at vi ønsket oss det ene eller andre kjønnet.

Det har begynt å "gå opp for oss" nå, men det er veldig rart å skulle forestille seg oss som jenteforeldre. Vi er vant til gutt og som du skriver - det er jo det vi kan! :-)

Vi gleder oss veldig!

[Lillemus]

Jeg har en av hvert og i motsetning til deg så var jeg så og si helt sikker på kjønnet før vi var på ul og jeg hadde rett, begge gangene. )

Synes det er topp å ha en av hvert jeg! Har en venninne med to gutter og hun er tidvis litt misunnelig på meg som kan handle rosa dill og sånt... ;o)

[Gjest Snart kommer den lille]

Jeg kan ikke svare deg på hvordan det vil bli, men vi venter en jente nå og har gutt fra før.

Det var veldig merkelig å få beskjed på ul om at det faktisk var en jente i magen. Jeg kunne ikke i min villeste fantasi se for meg noe annet enn en gutt, men det gikk ikke på at vi ønsket oss det ene eller andre kjønnet.

Det har begynt å "gå opp for oss" nå, men det er veldig rart å skulle forestille seg oss som jenteforeldre. Vi er vant til gutt og som du skriver - det er jo det vi kan! :-)

Vi gleder oss veldig!

Akkurat slik føles det ja

Jeg tror litt av "frykten" min kommer av den vanlige følelsen av at man umulig kan bli så utrolig glad i ett barn til. Og så føler jeg vel at vi "kan" det ene kjønnet nå. Men man kan jo like gjerne få to av samme kjønn som er helt ulike.

Jeg tror nok de tunge tankene blir borte så fort kvalme, skranglete bekken osv er forbi, og vi sitter der med verdens nydeligste lille baby

[Gjest mij]

Akkurat slik føles det ja

Jeg tror litt av "frykten" min kommer av den vanlige følelsen av at man umulig kan bli så utrolig glad i ett barn til. Og så føler jeg vel at vi "kan" det ene kjønnet nå. Men man kan jo like gjerne få to av samme kjønn som er helt ulike.

Jeg tror nok de tunge tankene blir borte så fort kvalme, skranglete bekken osv er forbi, og vi sitter der med verdens nydeligste lille baby

Helt sikkert!

Jeg gleder meg mer nå enn første gang - samtidig som jeg er mye mer bekymret for alt som kan gå galt. For denne gangen vet jeg hva det betyr å få en baby, forrige gang var jeg helt grønn og fikk nok litt sjokk!

Når har du termin da?

[Basf]

Jeg har alltid trodd at jeg skulle få en haug med gutter, så da lillesøster ankom var det rart å tenke på, selvom det var naturlig fra første sekund:-)

[puppola]

Jeg har to jenter på 3 og 5 år og en gutt på 8 måneder. Jeg merker foreløpig ingen forskjell på kjønn. Jentene er to villkatter og gutten er foreløpig rolig så det så men kanskje det endrer seg........

ellers så tror jeg at det er mulig med ville jenter og rolige gutter også jeg da for å ha sagt det- man elsker dem uansett vill eller ei.........

[Gjest trultemor26]

Helt sikkert!

Jeg gleder meg mer nå enn første gang - samtidig som jeg er mye mer bekymret for alt som kan gå galt. For denne gangen vet jeg hva det betyr å få en baby, forrige gang var jeg helt grønn og fikk nok litt sjokk!

Når har du termin da?

Jeg også gleder meg mer nå enn forrige gang. Rart det der.

[skygge]

Må vel være ærlig, ble faktisk skuffet over når jeg var å ultralyd med nr.3 og det viste seg at vi ventet en gutt.

Når jeg gik gravid så tvilte jeg på om jeg kunne bli like glad i han som jentene.

MEN heldigvis så forsvant alle negative tanker når han ble født, i det øyjeblikket jeg så han for første gang var jeg forelsket

Og nå så skjønner jeg ikke hvorfor i all verden jeg var så i tvil... hehe.

[KaVa]

Med nr 1 var jeg hundre prosent sikker på å få ei jente. Det fallt meg egentlig ikke inn at det KUNNE bli en gutt, før vi begynte å prate om navn, sent i andre trisemester. Jeg hadde jentepuls, søt, litem mage som visstnok hadde "jenteform" etc.

Jeg var sikker på å få ei lita jente - så fikk jeg en stor gutt på over 4 kilo :-)

Det tok meg omtrent 1 sekund å gjøre omstillingen fra "jeg skal bli en jentemamma" til "Jeg er en guttemamma"

Og da poden lå på magen min og stirret meg rett inn i øynene med et mørkt, undrende blikk, var jeg totalt solgt :-)

Nr 2 trodde jeg skulle bli en gutt - og det ble det.

Nr 3. trodde det også skulle bli en gutt - men det ble ei jente. Tok veldig kjapt å omstille meg da også :-)

[KaVa]

Akkurat slik føles det ja

Jeg tror litt av "frykten" min kommer av den vanlige følelsen av at man umulig kan bli så utrolig glad i ett barn til. Og så føler jeg vel at vi "kan" det ene kjønnet nå. Men man kan jo like gjerne få to av samme kjønn som er helt ulike.

Jeg tror nok de tunge tankene blir borte så fort kvalme, skranglete bekken osv er forbi, og vi sitter der med verdens nydeligste lille baby

Det er det som er det fine - og fantastiske - at man kan elske noen (barn 1) så høyt at man ikke tror at det er plass til flere i hjertet - og så kommer barn 2 og opptar en like stor del av hjertet, uten å fortrenge nr.1 - og sannerlig er det plass til nummer 3 også, der inne i hjertet.

Merkelig - og fantastisk.

[jubalong70]

Vi hadde to jenter da jeg ble gravid igjen. Jeg syntes det var merkelig å skulle tenke at det gikk ann å ha en gutt imagen - inni meg liksom...

Vi visste ikke hva vi fikk. Pappa'n ønsket seg veldig en gutt.

Og så viste det seg at det var en gutt der inne. Det var helt rart!

Jeg tror det tok meg 2-3 mnd før jeg sluttet å skvette hver gang jeg åpnet bleia. Det så jo så "rart" ut der...

Nå er lillebror 11 mnd gammel. Han er en skikkelig hjerteknuser, men fremdeles tar jeg meg i å synes det er rart å være mor til en gutt. Jeg "kan" jo ikke det... Føler jeg kan å være jentemamma, men ikke guttemamma. Trøsten er at jeg nok lærer underveis.

[Heffalump]

Da jeg skulle ha nr 1 var jeg sikker på at det var en gutt - og jeg ønsket meg veldig en gutt også. Heldigvis ble det en gutt - og jeg var nesten lettet.... Husker faktisk at jeg grøssa da jeg så mammaer på føden som gikk rundt og trillet på senger med ROSA dyne! Var utrolig glad for at det ikke var meg! Høres helt sykt ut, men der og da var det bare gutt som gjaldt for meg.

Da nr 2 var i anmarsj tenkte jeg at det kunne vært koselig med jente, men alt tydet på gutt, så jeg var mentalt forberedt på at det var gutt denne gangen også. Jeg kikket litt på jenteklær i butikken, tenkte å kjøpe et hjemreise-sett i tilfelle jente - men jeg hang det tilbake og sa til meg selv:"Hva er det du holder på med? Det er jo ingen vits i å kjøpe jenteklær, det er jo en gutt."

Så da jeg fikk babyen opp på magen etter fødselen og fikk et glimt av det som var (eller det som IKKE var!) mellom beina, utbrøt jeg: "Ei jente???!!!???" Og min neste tanke var: "Nå kan jeg kikke på jenteklær også når jeg er i butikken. Jippi!"

)

Er veldig fornøyd med å ha en av hver, men ville jo vært fornøyd uansett )

[Gjest Pås]

Jeg tok feil begge gangene jeg... Første gang var jeg 100% sikker på at det var en jente, jeg er jo jente selv! Men neida, det var en gutt! Etter fire år var jeg gravid igjen, og like sikker på at det var en gutt, jeg var jo "guttemamma". Da vi var på ultralyd spurte mannen min etter kjønnet, og jordmoren lo godt og sa: kan dere virkelig ikke se det? Jeg lo like godt og svarte: klart jeg ser det, det er en gutt!

Men jordmoren lo sist: Nei du, dette er en jente!

Så mye for mine instinkter!

mvh

[kaffepiken]

Jeg trodde jeg skulle få jente, men da babyen ble født var det en gutt. Man venner seg veldig fort til tanken - det var overhodet ikke noe problem )

[Gjest Elextra]

Første gangen ønsket jeg meg en gutt (selv om ønsket ikke stakk så dypt), følte jeg bar på en gutt - og det var det.

Andre gangen var jeg mer i tvil, følte vel at det antakelig var gutt. Hadde et visst håp om jente, planla to og ville jo gjerne være jentemor også. Det var imidlertid også en gutt, og det føltes veldig "riktig" med en gang.

[Gjest prust]

Vi fikk først gutt, deretter to jenter. Alle tre gangene hadde jeg korrekt følelse i forhold til hvilket kjønn det var. Bare siste gangen visste vi det "sikkert" ved UL.

Jeg syntes det var litt merkelig å få gutt. Har selv kun én søster, og var ikke vant til gutter. Visste ikke noe særlig om gutteoppdragelse, eller gutteting. Men det gikk kjempefint. Nå er han 7,5 år og en flott storebror for sine to søstre :-)

Jentene er de "sterkeste", både i forhold til å påkalle oppmerksomhet fra oss voksne, men også i forhold til fysiske ting. De er veldig aktive, full fart hele dagen, mens gutten var var mer bedagelig anlagt de første årene. Først da han ble 6 år, fikk han litt mer futt og fart :-)