Urettferdig av meg å tenke sånn? Hjelp meg!

[isbe]

Min svigerinne er gravid og akkurat vært på UL og fått vite at det er noe galt med barnet. Alvorlighetsgraden kan være stor såvidt jeg forstår. Min bror og svigerinne vurderer det sånn at det mest sannsynlig vil være riktigst å ta abort og heller ta godt vare på de ungene de har fra før. Min mor er meget lei seg og gråter på deres vegne.

Jeg synes synd på dem. Det er en vanskelig beslutning. Jeg sender en blomst til dem i morgen for å vise at vi bryr oss og tenker på dem. Likevel kommer disse urettferdige(?) tankene fram:

Jeg har hatt svært risikofyllte svangerskap med veldig mye spenning. Har også hatt spontan abort på seint tidspunkt. Et av barna har store spesielle behov og hatt det fra dag 1. Jeg ville ikke valgt bort barnet på UL - dette var en bestlutning vi hadde tatt, så UL for oss var heller en planlegging for hvilket sykehus vi evt. måtte fø på. (dersom det f.eks. hadde krevd spesielle operasjoner rett etter fødsel ville vi født på et annet sykehus enn det vi gjorde).

Selvfølgelig er det tungt, og jeg unner ingen situasjonen de er i, men samtidig føler jeg at jeg ikke har overskudd til å bruke energi på å synes synd i dem. Jeg klarer ikke å involvere meg slik min mor gjør. Jeg føler at jeg har nok med å holde hodet over vann selv.

Er dette svært egoistisk, eller er det noen som skjønner hva jeg mener?

Hva bør jeg gjøre i forhold til dem videre? Noen gode tips og råd? Dette er ikke noen jeg ser i hverdagen, sånn at det er evt. snakk om å sende ting, ringe osv.

[laban]

Jeg vet ikke om jeg klarer å formulere noe om dette på en skikkelig måte, men jeg skal prøve:

Det er et overskuddsfenomen å involvere seg sterkt i andres situasjon, man må liksom ha plass til det. Jeg synes ikke det er så rart at du ikke går så opp i det som moren din - for det første har dere nok med dere selv, og for det andre har du vært gjennom såpass mye at jeg tror kanskje du har fått litt "panser" mot slike påkjenninger. Jeg vet ikke om du skjønner hva jeg mener, det er ikke ment negativt, men jeg tror man utvikler en slags beskyttelse når man går gjennom ting man ikke har mulighet til å la seg knekke av. Denne "rustningen" kan man ikke bare ta av seg ved andre anledninger.

Jeg synes ikke man skal bebreide seg selv for tanker og følelser så lenge man holder dem for seg selv. Men du kan la dem forstå at dere tenker på dem og føler med dem, at de kan snakke med dere hvis de vil, og at dere respekterer avgjørelsen deres uansett. Jeg synes det høres helt greit ut å sende en blomst slik du har tenkt.

Akkurat det å respektere avgjørelsen, er en ting du kan jobbe litt med hvis du synes det er problematisk - det er ene og alene deres valg, og det er de som skal leve videre med konsekvensene. Det er ikke stygt eller urettferdig å tenke at man selv ville gjort noe annet, så lenge man respekterer andres valg.

Hvis det ender med at de avbryter svangerskapet, kan dere prøve å vise at dere tenker på dem ved termin, ved å kontakte dem, evt. sende en blomst eller kort. Det er ofte et tidspunkt da omgivelsene forlanger at man skal ha glemt alt og ha kommet seg videre.

[jubalong70]

Jeg synes laban skriver det kjempebra, og jeg er helt enig med henne.

[Gjest prust]

Hei Isbe! Lenge siden jeg har sett deg her nå....

Hvordan går det med gutten din? Og med dere - hele familien?

[sigga]

Hei, jeg synest ikke det er urettferdig av deg å tenke sånn. Du har dine tanker og følelser rundt dette, men dette er deres valg og deres liv.De må ta avgjørelsen ene og alene. Det du kan gjøre er å vise at du respekterer dem og tenker på dem. Fint å sende en blomst eller ta en telefon. Hvis det byr seg naturlig i en samtale med dem kan du jo si hva du føler oppi dette. De kjenner sikkert din situasjon, og vil kanskje forstå dine tanker.Klem fra "gammel doler"