Er du alltid sammen med ungene dine når de leiker hjemme?

[puttelull]

Jammen, de vil vel gjerne være sammen med dere, da! :-) Så fotfølger de barna for å være sikre på at det ikke skjer noe galt.

Jeg kan jo heller ikke vite at de syns huset deres er dårlig sikret, men jeg sier at jeg husker veldig godt at JEG syntes det mange steder da min eldste var en del mindre.

For eksempel var det mange som ikke tenkte på at mange av lekene som fantes i huset ikke var egnet for en som var såpass liten, hardhendt og puttet ting i munnen. Eller som trodde at han sikkert ikke ville gå inn på badet eller klatre opp her eller der. Eller røre i skuffene, eller pirke i stikkontaktene.

Derfor sier jeg at jeg kjenner meg igjen i din svigerine (ikke søster, jeg bommet visst der.). For jeg var også en "forfølger" til manges irritasjon. Men det var da, og ikke nå. :-)

Joda, jeg skjønner tankegangen din, absolutt!

Og det verste er ikke at foreldrene fotfølger ungene sine, men at de "forlanger" at vi skal flytte alle lekene til våre unger _ned_, slik at både foreldre og unger kan ligge på gulvet sammen, - _hele tida_!

Jeg leker da med ungene mine, jeg også, men ærlig talt! At svigerinna mi irriterer meg på andre måter, er ikke noe clue i denne saken, altså!

[Dorthe]

Jeg måtte fotefølge minstemann nesten til han begynte på skolen. Han gjorde utrolig mye rart og det var umulig å slippe han ut av syne.

De to eldste fotefulgte jeg aldri. De holdt aldri på slik som minstemann har gjort.

Så det er vel egentlig bare forskjell på unger.

[puttelull]

Ungene til svigerinna mi er helt "normale"; De er ikke brautete og ødelegger sjelden eller aldri noe. De fungerer rett og slett fint sammen med våre unger, - hvis de får lov til å leke alene!

[puttelull]

Uff, dette høres slitsomt ut!

Jeg har også flere ganger erfart gjester som jeg synes er veldig opptatt av å leie barn opp/ned trapper, samt være mye hos dem mens de leker i en annen etasje.

På den ene siden kan jeg også tenke som deg, men samtidig vil jeg prøve å ha ørlitegranne forståelse for at noen mødre kan synes de har et behov for å passe på at barnet deres "takler" det nye stedet.

For eksempel synes noen det er "skummelt" å sende barn til en annen etasje hvis de ikke har trapper etc hjemme.

Vi har trapper, men har flere ganger hatt besøk av barn som ikke har vært vant med trapper hjemme, eller trappene har vært "lukkede" (altså ikke åpent mellom trinnene) og/eller trinnene har hatt tepper/anti-skli-belegg.

I slike tilfeller merker jeg at mødrene er mye mer til å følge barna opp/ned trappene, og da tenker jeg at det er de selv som vet best hva barna klarer i forhold til trapp.

Jo, å følge opp og ned trapper har jeg all mulig forståelse for, men fra det og til nærmest å sitte oppå ungene, når de sitter med lego/duplo på gulvet, og leiker i ro og mak, det forstår jeg ikke!

Jeg og gubben prata om dette nå i kveld, og vi fant ut at siden søstera hans og samboeren fikk unger, har vi _aldri_ prata med dem, uten at deres unger har vært _veldig_ tilstede... Ikke et ord har vi veksla med dem uten unger, altså. Og det blir 4 år nå rett rundt hjørnet... Synes det er kjempetrist, jeg. For ungene deres sin skyld, ikke minst.

De er nemlig slik at når ungene deres har sovet på dagtid, har også foreldrene sovet. Når ungene deres legger seg til kvelden (rundt 19), legger også foreldrene seg. Og da sier det seg jo sjøl, at ungene alltid er der når vi "prates".

[Gjest togli]

Nei, huff.. Leke er det kjedeligste som finnes. Nå høres jeg ut som en elendig mamma, men jeg tror det viktigste for ungene er at de _vet_ at jeg er der for dem når de trenger meg!

[laban]

Jo, å følge opp og ned trapper har jeg all mulig forståelse for, men fra det og til nærmest å sitte oppå ungene, når de sitter med lego/duplo på gulvet, og leiker i ro og mak, det forstår jeg ikke!

Jeg og gubben prata om dette nå i kveld, og vi fant ut at siden søstera hans og samboeren fikk unger, har vi _aldri_ prata med dem, uten at deres unger har vært _veldig_ tilstede... Ikke et ord har vi veksla med dem uten unger, altså. Og det blir 4 år nå rett rundt hjørnet... Synes det er kjempetrist, jeg. For ungene deres sin skyld, ikke minst.

De er nemlig slik at når ungene deres har sovet på dagtid, har også foreldrene sovet. Når ungene deres legger seg til kvelden (rundt 19), legger også foreldrene seg. Og da sier det seg jo sjøl, at ungene alltid er der når vi "prates".

Det der er over mine grenser for hva som er normalt.

Enkelte barn på halvannet år må nok overvåkes litt mer enn andre. Men jeg hadde gladelig forsøkt i hennes situasjon - altså latt dem være med dine barn, og sett hvordan det gikk. Ofte er de mye flinkere til å leke alene (altså uten voksen medvirkning) når de er et sted med flere barn og nye leker.

Når du tar sjansen (på i verste fall å få huset rasert av hennes ettåring), bør hun benytte anledningen

synes

[Gjest ninnima]

Jo, å følge opp og ned trapper har jeg all mulig forståelse for, men fra det og til nærmest å sitte oppå ungene, når de sitter med lego/duplo på gulvet, og leiker i ro og mak, det forstår jeg ikke!

Jeg og gubben prata om dette nå i kveld, og vi fant ut at siden søstera hans og samboeren fikk unger, har vi _aldri_ prata med dem, uten at deres unger har vært _veldig_ tilstede... Ikke et ord har vi veksla med dem uten unger, altså. Og det blir 4 år nå rett rundt hjørnet... Synes det er kjempetrist, jeg. For ungene deres sin skyld, ikke minst.

De er nemlig slik at når ungene deres har sovet på dagtid, har også foreldrene sovet. Når ungene deres legger seg til kvelden (rundt 19), legger også foreldrene seg. Og da sier det seg jo sjøl, at ungene alltid er der når vi "prates".

OK, dette er litt annet enn hva jeg svarte på lengre ned her. Men for å fullføre det vi diskuterte rett under her, jeg oppfattet at din yngste også var 2 år, men det er likevel forskjell på borte og hjemme. Jeg husker som sagt med gru besøk med eldstemann fra han ble mobil i 8 mnd alder og til han roet seg i 3,5 års alder.

Men det du skriver her, er at foreldrene aldri slipper ungene av syne, og alltid leker med dem. Det syns jeg også blir litt ekstremt, men igjen....

Det er noe med det å sammenligne seg med søsken og svigerinner. Man er ikke like. Man har forskjellige ideer og tanker og følelser. Kanskje er du ikke selv helt klar over på hvilke områder du selv er "hysterisk", men de fleste av oss er det, på ett eller flere områder.

Noen må f.eks. gå og sjekke at ungene puster flere ganger om natta. Andre tør ikke la ungene spise eple eller popcorn for de har hørt at noen har hørt om en unge som satte i halsen og døde. Og så videre.

Din svigerinnes forhold til ungene virker noe tvangspreget. Jeg kjenner noen som har litt av det samme, om enn ikke i samme ekstreme grad. Og for dem er det ikke av redsel for at ungene skal skade seg, men av redsel for at de ikke skal stimulere ungene nok. De føler at de må være tilstede og engasjere seg i barnas duplo-lek for å være gode nok foreldre.

Jeg kan jo ikke vite om dette gjelder din svigerinne. Men generelt syns jeg man skal være varsom med å sammenligne seg med andre, spesielt når man er i familie med dem man sammenligner med.

Jeg syns at DERE må kunne si i fra om at slik og sånn gjør vi det her. (eks. at dørene til rommene står åpne). Og så må de kunne si at hvis ikke trappegrinda er igjen så kan ikke våre barn være her. Og så må man se om det er mulig å møtes et sted på halvveien.

Risikoen hvis man ikke er villig til å møtes er jo at man blir uvenner.

Og uvennskap mellom søsken... der har jeg dessverre erfaring.

[morsan]

Jammen, de vil vel gjerne være sammen med dere, da! :-) Så fotfølger de barna for å være sikre på at det ikke skjer noe galt.

Jeg kan jo heller ikke vite at de syns huset deres er dårlig sikret, men jeg sier at jeg husker veldig godt at JEG syntes det mange steder da min eldste var en del mindre.

For eksempel var det mange som ikke tenkte på at mange av lekene som fantes i huset ikke var egnet for en som var såpass liten, hardhendt og puttet ting i munnen. Eller som trodde at han sikkert ikke ville gå inn på badet eller klatre opp her eller der. Eller røre i skuffene, eller pirke i stikkontaktene.

Derfor sier jeg at jeg kjenner meg igjen i din svigerine (ikke søster, jeg bommet visst der.). For jeg var også en "forfølger" til manges irritasjon. Men det var da, og ikke nå. :-)

"For eksempel var det mange som ikke tenkte på at mange av lekene som fantes i huset ikke var egnet for en som var såpass liten, hardhendt og puttet ting i munnen. Eller som trodde at han sikkert ikke ville gå inn på badet eller klatre opp her eller der. Eller røre i skuffene, eller pirke i stikkontaktene."

Ja, her kjenner jeg meg igjen på "begge sider av bordet"! ;-) Man sikrer jo huset ut fra det/de barna man har, og barnet blir vant til de rådende forhold hjemme.

[morsan]

OK, dette er litt annet enn hva jeg svarte på lengre ned her. Men for å fullføre det vi diskuterte rett under her, jeg oppfattet at din yngste også var 2 år, men det er likevel forskjell på borte og hjemme. Jeg husker som sagt med gru besøk med eldstemann fra han ble mobil i 8 mnd alder og til han roet seg i 3,5 års alder.

Men det du skriver her, er at foreldrene aldri slipper ungene av syne, og alltid leker med dem. Det syns jeg også blir litt ekstremt, men igjen....

Det er noe med det å sammenligne seg med søsken og svigerinner. Man er ikke like. Man har forskjellige ideer og tanker og følelser. Kanskje er du ikke selv helt klar over på hvilke områder du selv er "hysterisk", men de fleste av oss er det, på ett eller flere områder.

Noen må f.eks. gå og sjekke at ungene puster flere ganger om natta. Andre tør ikke la ungene spise eple eller popcorn for de har hørt at noen har hørt om en unge som satte i halsen og døde. Og så videre.

Din svigerinnes forhold til ungene virker noe tvangspreget. Jeg kjenner noen som har litt av det samme, om enn ikke i samme ekstreme grad. Og for dem er det ikke av redsel for at ungene skal skade seg, men av redsel for at de ikke skal stimulere ungene nok. De føler at de må være tilstede og engasjere seg i barnas duplo-lek for å være gode nok foreldre.

Jeg kan jo ikke vite om dette gjelder din svigerinne. Men generelt syns jeg man skal være varsom med å sammenligne seg med andre, spesielt når man er i familie med dem man sammenligner med.

Jeg syns at DERE må kunne si i fra om at slik og sånn gjør vi det her. (eks. at dørene til rommene står åpne). Og så må de kunne si at hvis ikke trappegrinda er igjen så kan ikke våre barn være her. Og så må man se om det er mulig å møtes et sted på halvveien.

Risikoen hvis man ikke er villig til å møtes er jo at man blir uvenner.

Og uvennskap mellom søsken... der har jeg dessverre erfaring.

Veldig bra innlegg!

[Gjest propell1]

Jeg er helt enig med deg, la barna få leke på egenhånd! Det er noe rart med voksne mennesker som "utsletter seg selv" for å ligge på gulvet og leke hele dagen. Og da mener jeg ikke de foreldrene som må følge etter barna sine pga rampestreker, det kommer jo klart frem at barna til svigerinna di oppfører seg pent og pyntelig.