Selvtillit som foreldre

[Gjest jeg bare gråter]

Jeg har gått fra å tro jeg hadde noe viktig å gi barna mine til å føle meg totalt mislykket som mor.

Gutten min fikk diagnosen adhd 2 år etter at vi ble skilt, nå er det minstejenta jeg er bekymret for, men som jeg ikke får utredet fordi far ikke gir sitt samtykke til det.

Siden jeg ikke har noen diagnose for henne, blir det min mening mot lærerens. Ja, for læreren mener hun er som alle andre jenter på hennes alder, egentlig.

Hvordan kan jeg da forstå det når hun forteller at hun ikke leser godt nok, leser fort nok, er konsentrert nok, er ukonsentrert og lar seg distrahere lett - og heller ikke forstår det hun blir bedt om, rett som det er?

Jeg tar det personlig, innbilder meg at det læreren _egentlig_ sier er at _jeg_ ikke gjør jobben min som mor.

At hun egentlig sier jeg burde ha lest mer for henne, med henne, brukt mer tid med og på henne, rett og slett...så ville alt ha vært helt greit, for hodet hennes er det jo ingenting i veien med!

Nå er det helg, hun og broren skal til sin far, jeg er utslitt og trenger så til fri - og så kommer hun altså hjem med de leksene hun ikke gjorde fordi hun var syk i går og må ha dem klar til mandag...

Det betyr 2 timers innsats for oss to nå i kveld før hun går til faren, ellers blir de ikke gjort, og da får hun glemmekryss!

Det har nå gått 7 år siden eldstemann begynte på skolen. 7 turbulente år, slik livet med et barn med adhd kan arte seg. Telefoner fra skolen om oppførsel, daglig krangling over leksearbeidet, og stadige hint om at jeg som mor må ta fatt i "dette her"!

Jeg har gått fra å tro jeg hadde noe viktig å gi barna mine til å føle meg totalt mislykket som mor.

For dette er jo ikke bare noe man kan ta fatt i og så går det over og barna blir som alle de andre barna uten adhd. På toppen av det hele har bare den ene diagnosen adhd, og læreren er altså uenig i at jenta kan ha det - læreren har spes.ped. og vet visst alt om slikt...i motsetning til mor.

Jeg sitter etterhvert med følelsen av at far har rett når han påstår at jeg vil at barna skal ha diagnosen bare for at jeg selv skal slippe ansvaret for at ting går som de gjør, både med skolen og med vennene... Det virker jo tross alt som om skolen tenker slik, også.

Si meg - er denne følelsen av at omgivelsene mener det er du som forelder som ikke gjør det du burde og kunne, vanlig for foreldre til barn med adhd?

Er det flere enn meg som føler seg mistenkeliggjort, baktalt på lærerværelset, bebreidet for sin - etter lærerens mening - dårlige innsats som forelder?

Hvis det er vanlig, hvordan kommer du deg ovenpå igjen når det har skjedd ting som kaster deg ned i kjelleren full av mismot og håpløshet - hvordan klarer du å beholde troen på at du er godt nok som mor/far, selv om så "mektige" personer som lærere og den andre forelderen, kanskje, signaliserer at de mener det er _du_ som er problemet og det du gjør eller ikke gjør som er den _virkelige_ årsaken til at ungen(e) dine ikke får til skolen?

Jeg er begynt å tro mer på dem enn på meg selv, her jeg sitter. Og _det_ har ungene i hvert fall ikke godt av! Men jeg klarer ikke dra meg selv opp etter håret, heller...så hva gjør man da?

[en mamma til to]

For det første, du må ikke la dem få deg til å miste troen på deg selv. En mors bekymring er nesten altid begrunnet.

At omgivelsene får en til å føle at det er en selv som foreldre som ikke strekker til, er helt vanlig, enten barnet har ADHD, eller noe annet som ikke er så synlig. Det er heller ikke så uvanlig der det feiler barnet noe som er svært synlig, så usansynlig det enn kan høres ut. Men jeg tror man må leve med problematikken for å skjønne den fult ut.

Hvordan man kommer seg ut av dette er et stort spørsmål. Men en mulighet er å opprette kontakt med andre i lignende situasjon.

Så om du vil, kan du gjerne melde deg inn i et mer aktivt forum en dette. Jeg holder til på http://www.tistelbarna.net

velkommen dit om du vil.

Mvh.

[sammfunnskritiker]

Ta saken så langt du kan opp i systemet. Tenk å nekte barnet en diagnose, det kanskje har krav på!

Hør ved sykehuset, en soionom, ppt, jurist e.l hvordan du går frem, derdom en av foreldrene nekter å samtykke til utredning.

Lykke til.

[MillaMy]

Kan du ikke ta det via fastlegen? Be om henvisning til utredning der? Må far samtykke til det? I vårt tilfelle vet ikke engang far at barnet er under utredning.