Følelseskalde foreldre ... eller

[Gjest bare en liten klem]

Vet ikke helt hvor jeg skulle poste dette .... valget falt her.

Jeg er en godt voksen jente , gift og har to barn. Problemet er ikke meg, men mine foreldre .... forholdet med mine foreldre og meg

Jeg husker ikke sist jeg FIKK en klem av mamma og pappa, jeg har ALDRI hørt at mamma og pappa har sagt at de er glad i meg .... f.eks. da jeg hadde bursdag for litt siden, så hadde jeg mine foreldre, svigerforeldre og bestemor på besøk. Alle bortsett fra mamma og pappa gratulerte meg med en klem ..... spesielt vondt gjør det når vi er sammen med min bror og hans familie, da klemmer både mamma og pappa min bror og min svigerinne, det klemmes når de møtes og det klemmes når de drar ..... jeg får helt vondt inni meg. Jeg TAR klemmer av mamma og pappa innimellom, men det blir sjeldent, får liksom ikke noe "trykk" tilbake ....

Betyr jeg virkelig så lite for dem .....

Føler også at mamma snakker og forteller "dypere" når det er med min svigerinne, mamma prater sjeldent sånn med meg. Det blir derfor unaturlig for meg å spørre om hvorfor det er sånn ... det knyter seg litt i meg også ... jeg hadde vel ikke fått sagt stort heller, jeg sipper og gråter fort.

De stiller opp for oss når vi trenger hjelp av forskjellige slag, barnepike, en håndsrekning o.l. aldri nei å få, men følelser viser de ikke til meg ...

[Gjest anonym for anledningen]

Jeg er en av dem som ikke har lyst til å klemme andre folk. Selv ikke foreldre/svigerforeldre osv. men jeg er ikke mindre glad i dem for det!

Da jeg var yngre klemte jeg rundt meg på en helt annen måte og noen mennesker fortsetter med det videre i livet andre gjør det ikke eller har aldri gjort det noe særlig.

Siden dine foreldre hjelper deg med barna og andre ting så gir de nok utrykk for at de liker deg på sin egne måte. Og jeg synes ikke du skal tenke og reflektere noe mer over dette, men være stolt over hjelpa du får og ta dem som de er.

Er ganske sikker på at de er veldig glade i deg og din familie.

[Gjest salmiakk]

Så trist det må være å oppleve slik avstand.

Jeg kan sette meg inn i litt av det du skriver. Jeg opplever også en avstand mellom meg selv og mine foreldre.Det blir aldri en god samtale ut av det, selv om de ikke har noen problemer med å prate med f.eks venninner av meg. rart det der.Jeg tror faktisk ikke de ser på meg som en voksen og en likeverdig person.

Min far og jeg prater knapt sammen. Selv alene i en bil, ca en times kjøretur, så utveksler vi knapt et ord og det blir rimelig anstrengt. Vi har rett og slett ikke noe god kjemi og vi har distansert oss så mye fra hverandre at det å skulle ha en samtale blir direkte unaturlig.

I mitt tilfelle vanket det klemmer frem til jeg ble tenåring. Så tok det slutt og siden har det vært avstand..

Jeg vet ikke, jeg har ikke noe savn og ønsker ikke et nærere forhold. Men jeg skjønner jo at det må være veldig sårt at dine foreldre ikke viser de samme følelsene for deg som de gjør for din bror.

Har du pratet med de om dette? Kanskje de, utrolig nok, ikke er klare over at du ønsker og savner et slikt forhold?

Tror jeg vil anbefale deg å sette ord på det.

[mumitrollet]

Min søster og vår mor har et mye nærmere forhold enn det jeg og vår mor har. De klemmer og betror hverandre i massevis. Hvorfor det er slik vet jeg ikke, men for oss er det naturlig og greit. Kanskje dine foreldre oppfatter at det er slik hos dere? Kan du ikke ta det opp med dem?