Jesper Juuls svar om adoptert

[sammfunnskritiker]

Rent bortsett fra en masse GPP, er det verste med Juuls svar den forsnevringen han gjør av gutten.

Det er alltid dårlige nyheter når et menneske, hvem det måtte være, begynner å definere og forklare seg selv ut fra noe som bare er en liten flik av personligheten og bakgrunnen.

Jeg er slik fordi jeg var syk når jeg var liten. Jeg er slik fordi foreldrene mine ble skilt. Jeg er slik fordi jeg hører dårlig, har dysleksi, var enebarn, har 9 søsken, rødt hår, er kort, er lang, er tynn, er tykk, er adoptert...

Listen over hva man kan bli ensidig på, er uendelig. Resultatet av ensidigheten alltid destruktiv.

Når man ensidig forklarer, mye, det meste, eller alt ved en selv eller et annet menneske ut fra et svært snevert grunnlag, skaper man enorme begrensinger. Man begrenser muligheten til forståelse fordi man har lukket øynene for opp til 95% av fakta.

Og enda verre man raserer ofte muligheten til påvirkning, endring og handling. Dels fordi man ikke ser sine muligheter. Dels fordi man velger feil strategi i og med at man ikke har rett forståelse av problemet.

Innebygget i denne mekanismen ligger ofte også usunn selvmedlidenhet.

Det finnes nok av muligheter for oss alle til å gå i denne "ensporede" fella både i forhold til oss selv og våre medmennesker, ikke minst våre barn. Derfor trenger vi absolutt ikke mer eller mindre kompetente eksperter til å oppmuntre til kardinalfeilen.

For øvrig er jeg usikker på resultatene om foreldrene til denne gutten følger rådene fra Juul. Vil de rekke å bygge opp hans selvbildet før han har slått noen halvt fordervet? Det er jo noe slikt moren antyder hun er redd for.

Hvor er det blitt av ansvarliggjøring og absolutte grenser? Hvor er det blitt av sammenhengen mellom opplevd krav til / nødvendighet av selvbeherskelse og evnen til å beherske seg.

Jeg er villig til å fortså både barn og voksne som blir så rasende at de blir irasjonelle og utrivelige. Jeg er derimot _ikke_ på noen som helst måte villig til å forstå eller unnskylde at de tar opp en stein og dundrer i hodet på noen i raseri. Der forventer jeg en absolutt grense.

Jeg ville foreskrevet en ca 4-delt kur til denne gutten. Hvor stor dose som skal til av hvert enkelt punkt, kan bare tiden vise.

For det første ville jeg jobbet steinhardt med å bygge inn _absolutte_grenser_. Det er mulig han i større eller mindre grad vil måtte leve med et eksplosivt temperament resten av livet. Desto viktigere blir de absolutte grensene slik at han ikke gjør noe i affekt som kan koste både andre og ham selv framtiden.

Jeg ville, evt. i samarbeid med fagfolk, lett etter følelsesmessige skader og defekter som kan bidra negativt og løsninger på disse. Adopsjon ville være _et_ av momentene som måtte tas i betraktning.

Jeg ville aldri firt en tomme på at han alltid var ansvarlig for hva han gjorde, samme hvor sint han var. Det er ingen motsetning mellom forståelse og ansvarliggjøring. Mangel på ansvarliggjøring kan tvert imot avsløre at vi ikke har forstått og ikke ser styrken og potensialet i barnet. Man gir bare ansvar til dem man har tro på.

Til sist ville jeg utfordret gutten til grundig refleksjon over berettigelsen av vreden. Når han høster det han sår ved at søsteren er kiip på samme måte som han selv nettopp har vært det... Hvis tankene og fornuften etter hvert kan komme følelsene i forkjøpet, vil gutten bli spart for mange vonde episoder der han påfører seg selv ydmykelser.

Sammenfattet vil jeg gitt gutten et budskap om at jeg forstår at dette er vanskelig, og jeg står bak deg og støtter deg 100%. Jeg tror og forventer at du har evnen til å for det første avstå fra å gjøre noe katastrofalt. For det andre å jobbe konstruktivt slik at dette på sikt skaper mindre problemer for deg selv og andre.

Men jeg er ingen spesialist. Bare en som må finne løsninger som fungerer i hverdagen.

mvh

Med denne resepten, hadde det vært morsom å se hvilken fagfolk som kunne sammarbeide med deg.

Du legger jo opp til en "oppdragelsesform" som er helt vanlig i en rekke land, men som er avskaffet i skadninaviske land for lenge siden!

[MsSophie]

Rent bortsett fra en masse GPP, er det verste med Juuls svar den forsnevringen han gjør av gutten.

Det er alltid dårlige nyheter når et menneske, hvem det måtte være, begynner å definere og forklare seg selv ut fra noe som bare er en liten flik av personligheten og bakgrunnen.

Jeg er slik fordi jeg var syk når jeg var liten. Jeg er slik fordi foreldrene mine ble skilt. Jeg er slik fordi jeg hører dårlig, har dysleksi, var enebarn, har 9 søsken, rødt hår, er kort, er lang, er tynn, er tykk, er adoptert...

Listen over hva man kan bli ensidig på, er uendelig. Resultatet av ensidigheten alltid destruktiv.

Når man ensidig forklarer, mye, det meste, eller alt ved en selv eller et annet menneske ut fra et svært snevert grunnlag, skaper man enorme begrensinger. Man begrenser muligheten til forståelse fordi man har lukket øynene for opp til 95% av fakta.

Og enda verre man raserer ofte muligheten til påvirkning, endring og handling. Dels fordi man ikke ser sine muligheter. Dels fordi man velger feil strategi i og med at man ikke har rett forståelse av problemet.

Innebygget i denne mekanismen ligger ofte også usunn selvmedlidenhet.

Det finnes nok av muligheter for oss alle til å gå i denne "ensporede" fella både i forhold til oss selv og våre medmennesker, ikke minst våre barn. Derfor trenger vi absolutt ikke mer eller mindre kompetente eksperter til å oppmuntre til kardinalfeilen.

For øvrig er jeg usikker på resultatene om foreldrene til denne gutten følger rådene fra Juul. Vil de rekke å bygge opp hans selvbildet før han har slått noen halvt fordervet? Det er jo noe slikt moren antyder hun er redd for.

Hvor er det blitt av ansvarliggjøring og absolutte grenser? Hvor er det blitt av sammenhengen mellom opplevd krav til / nødvendighet av selvbeherskelse og evnen til å beherske seg.

Jeg er villig til å fortså både barn og voksne som blir så rasende at de blir irasjonelle og utrivelige. Jeg er derimot _ikke_ på noen som helst måte villig til å forstå eller unnskylde at de tar opp en stein og dundrer i hodet på noen i raseri. Der forventer jeg en absolutt grense.

Jeg ville foreskrevet en ca 4-delt kur til denne gutten. Hvor stor dose som skal til av hvert enkelt punkt, kan bare tiden vise.

For det første ville jeg jobbet steinhardt med å bygge inn _absolutte_grenser_. Det er mulig han i større eller mindre grad vil måtte leve med et eksplosivt temperament resten av livet. Desto viktigere blir de absolutte grensene slik at han ikke gjør noe i affekt som kan koste både andre og ham selv framtiden.

Jeg ville, evt. i samarbeid med fagfolk, lett etter følelsesmessige skader og defekter som kan bidra negativt og løsninger på disse. Adopsjon ville være _et_ av momentene som måtte tas i betraktning.

Jeg ville aldri firt en tomme på at han alltid var ansvarlig for hva han gjorde, samme hvor sint han var. Det er ingen motsetning mellom forståelse og ansvarliggjøring. Mangel på ansvarliggjøring kan tvert imot avsløre at vi ikke har forstått og ikke ser styrken og potensialet i barnet. Man gir bare ansvar til dem man har tro på.

Til sist ville jeg utfordret gutten til grundig refleksjon over berettigelsen av vreden. Når han høster det han sår ved at søsteren er kiip på samme måte som han selv nettopp har vært det... Hvis tankene og fornuften etter hvert kan komme følelsene i forkjøpet, vil gutten bli spart for mange vonde episoder der han påfører seg selv ydmykelser.

Sammenfattet vil jeg gitt gutten et budskap om at jeg forstår at dette er vanskelig, og jeg står bak deg og støtter deg 100%. Jeg tror og forventer at du har evnen til å for det første avstå fra å gjøre noe katastrofalt. For det andre å jobbe konstruktivt slik at dette på sikt skaper mindre problemer for deg selv og andre.

Men jeg er ingen spesialist. Bare en som må finne løsninger som fungerer i hverdagen.

mvh

Et utrolig godt innlegg!

[hidi]

Med denne resepten, hadde det vært morsom å se hvilken fagfolk som kunne sammarbeide med deg.

Du legger jo opp til en "oppdragelsesform" som er helt vanlig i en rekke land, men som er avskaffet i skadninaviske land for lenge siden!

Jeg synes PieLill sitt innlegg var fantastisk bra! Og hvis dette er metoder som er "avskaffet" i Skandinavia, så forstår jeg godt at noen barn blir som de blir!

Tror du er ute etter å provosere litt, er du ikke?

[MsSophie]

Med denne resepten, hadde det vært morsom å se hvilken fagfolk som kunne sammarbeide med deg.

Du legger jo opp til en "oppdragelsesform" som er helt vanlig i en rekke land, men som er avskaffet i skadninaviske land for lenge siden!

Hæ?

Er ansvarliggjøring av barn avskaffet i oppdragelsen av barn?

[sammfunnskritiker]

Jeg synes PieLill sitt innlegg var fantastisk bra! Og hvis dette er metoder som er "avskaffet" i Skandinavia, så forstår jeg godt at noen barn blir som de blir!

Tror du er ute etter å provosere litt, er du ikke?

Nei egentlig ikke. Men typoisk disiplin oppdragelse er jo avleggs i skandinavisk kultur.

Det er ikke mange barn som "får vite hvor skapet skal stå", gjennom straff, skammekrok, husarest, ris o.l

Det engelske skolesystemet og delvis frankrike, har jo fortsatt en del av den disiplingreiene.

Her er det nok mer vanlig med prosess tenkning, der en foretrekker familier i harmoni gjennom samhandlig og relasjonskompetanse. Gjensidig respekt.

[sammfunnskritiker]

Hæ?

Er ansvarliggjøring av barn avskaffet i oppdragelsen av barn?

Ansvarliggjøring gjennom strff er nok så godt som avskaffet. Det er i allefall forbudt gjjennom lov og skolesytemet legger ikke lenger opp til straffeprossedyrer for å korrigere atferd.

[hidi]

Nei egentlig ikke. Men typoisk disiplin oppdragelse er jo avleggs i skandinavisk kultur.

Det er ikke mange barn som "får vite hvor skapet skal stå", gjennom straff, skammekrok, husarest, ris o.l

Det engelske skolesystemet og delvis frankrike, har jo fortsatt en del av den disiplingreiene.

Her er det nok mer vanlig med prosess tenkning, der en foretrekker familier i harmoni gjennom samhandlig og relasjonskompetanse. Gjensidig respekt.

Og hvor leste du det om fysisk avstraffelse?

Og skal ikke barn være ansvarlig for sine handlinger? I det minste vite hvor grensene går og forstå konsekvensene av det de gjør!

Følger ikke helt tankegangen din, nei.

[koreamamma1365380166]

Jesper Juul fornekter seg ikke. Etter to - tre opplysninger fra denne foreldren, bla at barnet er adoptert, stiller Juul en full diagnose. Og det hele skyldes selvsagt at barnet er adoptert. Snakk om useriøst pjatt. Hva om en annen mor, med et biologisk svar, hadde stilt samme spørsmålet. Det hadde nok Juul funnet en helt annen forklaring. Hvordan vet han at dette ikke også gjelder for den som er adoptert?

Synes dette føyer seg inn i rekke av useriøse utspill fra den mannen.Merkelig at han har fått en så sterk stilling i de pedagogiske miljøene her til lands.

Så enig med deg meimei!

Lurer på hvilket svar han hadde gitt hvis det faktum at barnet var adoptert ikke hadde kommet fram i spørsmålet (?)

Det som skremmer mest er at denne profilerte "eksperten" bygger ytterligere opp under myter samfunnet har i forhold til adopterte. Frukten av dette er noe barna våre må takle i neste omgang.

Skremmende!

[PieLill]

Med denne resepten, hadde det vært morsom å se hvilken fagfolk som kunne sammarbeide med deg.

Du legger jo opp til en "oppdragelsesform" som er helt vanlig i en rekke land, men som er avskaffet i skadninaviske land for lenge siden!

I min tidligere arbeid med barn og ungdom og i min karriere som mor har jeg hatt gleden av å jobbe med mange dyktige fagfolk. Samarbeidet har stort sett gått greit, men noen uenigheter blir det jo også gjennom årene.

Ting som...

Jeg forstår at du ble frykelig sint når bilen din ble ødelagt. Får jeg lov å prøve å reparere den? / Når du er så sliten og lei deg som du er nå, er det ikke rart at du blir sint. (Forståelse. - Jeg støtter deg.)

Eller.

Man kaster bare ikke stein eller slår noen i hodet med en stokk, samme hvor sint man er. ALDRI! Det er livsfarlig! (Absolutt grense.)

Eller.

Det er ikke lov å slå det vet du. Og det kan du klare å la være. Nå må du be Per om unnskyldning og trøste ham. (Ansvar.)

Eller.

Har du tenkt på at du nettopp velta tårnet til Silje? Og da syntes du det bare var gøy. Men når hun velta tårnet ditt ble du rasende. Synes du det stemmer? (Selvinnsikt og prioritering.)

(Jeg har holdt meg til eksempler med mindre barn fordi de er enklere å beskrive. Prinsippene blir de samme uavhengig av alder.)

Slike ting har jeg praktisert både med egne og andres barn med og uten fagfolk i nærheten. Sant og si kan jeg aldri huske å ha fått motbør på det før i dag.

mvh

[sammfunnskritiker]

Og hvor leste du det om fysisk avstraffelse?

Og skal ikke barn være ansvarlig for sine handlinger? I det minste vite hvor grensene går og forstå konsekvensene av det de gjør!

Følger ikke helt tankegangen din, nei.

Dersom vi prøver å holde tråden nå, "å forsnevre et menneske".

Du stiller spm om barn ikke skal ansvarligjøres for sine egne handlinger?

Gutten i caset, skal ikke ansvarliggjøres for at han blir utrygg, pga et sinn som evt er i ubalanse.

Gutten skal heller ikke ansvarliggjøres for å lære seg metringsstrategier for å ikke slå/skade.

Jeg mener gjennom å møte gutten, akseptere en evt ubalanse paralellt som at FORELDRENE hjelper han med mestringstrategier for å ikke skade.

Slike strategier kan f. kes være agresjonstrening/kognitiv atferdsterapi eller sosiale historier (som vi ofte bruker til barn i småbarnsalderen).

Personlig mener jeg at barn som er voldelig, aldri bruker det for å være slem. Heller at de har et integritetsproblem med dårlig selvfølelse og selvbilde.

At JJ sier at dette kan ta tid, det skjønner jeg godt.Å bygge opp en identitet et indre meg tar jo i allefall en mannsalder for vanlige folk, uten store påkjenninger i tidlige barneår.

Ansvarliggjøring her mener jeg er en foreldreoppgave. Et barn skal ikke ha ansvar for indre kognitive prosesser de ikke har forutsetninger for å mene noe om.

[snø]

Jeg ble bare nyskjeerig på å høre hvilet pedagogoisk utgangspunkt du har for barn og barneoppdragelse, relasjon og samhandlingskompetanse?

Og hvilket praksisfelt har evt farget ditt ståsted?

Det var da svært! Tror du virkelig at flertallet av foreldrene her i landet oppdrar ungene sine med grunnlag i et eller annet pedagogisk ståsted og at vi leser oss til barneoppdragelse?

Jeg er av den troen at man ikke nødvendigvis kan lese seg til å bli gode foreldre og til å få veloppdragne unger. Jeg har ikke lest mange bøker om barneoppdragelse, men det jeg har lest av JJ har fått meg til å riste ganske kraftig på hodet og til å lure på hvordan i all verden hans meninger har blitt så populære.

Ut over der har jeg tro på grensesetting og grensesløs kjærlighet, respekt og at handlinger får konsekvenser.

Jeg har overhode ingen tro på at en oppskrift fungerer på alle barn, og dermed ingen tro på at det JJ eller andre hevder om barn og barneoppdragelse gjelder for alle barn.

Jeg har to unger, og har overhode ingen tro på at jeg kan oppdra dem etter samme "pedagogiske utgangspunkt" og få samme resultat. Man skal ikke kjenne mange familier for å se at man der har unger som er aldri så ulike selv om foreldrene har oppdratt dem helt likt.

[PieLill]

Ansvarliggjøring gjennom strff er nok så godt som avskaffet. Det er i allefall forbudt gjjennom lov og skolesytemet legger ikke lenger opp til straffeprossedyrer for å korrigere atferd.

Skolesystemet legger ikke opp til _fysisk_ straff. Men stadig flere skoler gjenninnfører straff i form av negative konsekvenser som parade, gjensitting etc.

Negative konsekvenser har aldri vært helt borte fra skolen, men stadig flere tar til ordet for at det i større grad er nødvendig både for at barn og unge skal skjønne sammenhengen mellom handling, ansvar og konsekvens. Og for å skape et godt klassemiljø og best mulig læringsforhold.

For øvrig kan jeg ikke huske jeg skrev noe om straff i det første innlegget.

mvh

[sammfunnskritiker]

I min tidligere arbeid med barn og ungdom og i min karriere som mor har jeg hatt gleden av å jobbe med mange dyktige fagfolk. Samarbeidet har stort sett gått greit, men noen uenigheter blir det jo også gjennom årene.

Ting som...

Jeg forstår at du ble frykelig sint når bilen din ble ødelagt. Får jeg lov å prøve å reparere den? / Når du er så sliten og lei deg som du er nå, er det ikke rart at du blir sint. (Forståelse. - Jeg støtter deg.)

Eller.

Man kaster bare ikke stein eller slår noen i hodet med en stokk, samme hvor sint man er. ALDRI! Det er livsfarlig! (Absolutt grense.)

Eller.

Det er ikke lov å slå det vet du. Og det kan du klare å la være. Nå må du be Per om unnskyldning og trøste ham. (Ansvar.)

Eller.

Har du tenkt på at du nettopp velta tårnet til Silje? Og da syntes du det bare var gøy. Men når hun velta tårnet ditt ble du rasende. Synes du det stemmer? (Selvinnsikt og prioritering.)

(Jeg har holdt meg til eksempler med mindre barn fordi de er enklere å beskrive. Prinsippene blir de samme uavhengig av alder.)

Slike ting har jeg praktisert både med egne og andres barn med og uten fagfolk i nærheten. Sant og si kan jeg aldri huske å ha fått motbør på det før i dag.

mvh

Så i dette eksemplet med sosioemosjonelle vansker hos et barn, hvilket av eksemplene dine ville du bruke da?

Og hvilken type ansvarliggjøring for hvilken faktorer snakker vi om?

[snø]

Rent bortsett fra en masse GPP, er det verste med Juuls svar den forsnevringen han gjør av gutten.

Det er alltid dårlige nyheter når et menneske, hvem det måtte være, begynner å definere og forklare seg selv ut fra noe som bare er en liten flik av personligheten og bakgrunnen.

Jeg er slik fordi jeg var syk når jeg var liten. Jeg er slik fordi foreldrene mine ble skilt. Jeg er slik fordi jeg hører dårlig, har dysleksi, var enebarn, har 9 søsken, rødt hår, er kort, er lang, er tynn, er tykk, er adoptert...

Listen over hva man kan bli ensidig på, er uendelig. Resultatet av ensidigheten alltid destruktiv.

Når man ensidig forklarer, mye, det meste, eller alt ved en selv eller et annet menneske ut fra et svært snevert grunnlag, skaper man enorme begrensinger. Man begrenser muligheten til forståelse fordi man har lukket øynene for opp til 95% av fakta.

Og enda verre man raserer ofte muligheten til påvirkning, endring og handling. Dels fordi man ikke ser sine muligheter. Dels fordi man velger feil strategi i og med at man ikke har rett forståelse av problemet.

Innebygget i denne mekanismen ligger ofte også usunn selvmedlidenhet.

Det finnes nok av muligheter for oss alle til å gå i denne "ensporede" fella både i forhold til oss selv og våre medmennesker, ikke minst våre barn. Derfor trenger vi absolutt ikke mer eller mindre kompetente eksperter til å oppmuntre til kardinalfeilen.

For øvrig er jeg usikker på resultatene om foreldrene til denne gutten følger rådene fra Juul. Vil de rekke å bygge opp hans selvbildet før han har slått noen halvt fordervet? Det er jo noe slikt moren antyder hun er redd for.

Hvor er det blitt av ansvarliggjøring og absolutte grenser? Hvor er det blitt av sammenhengen mellom opplevd krav til / nødvendighet av selvbeherskelse og evnen til å beherske seg.

Jeg er villig til å fortså både barn og voksne som blir så rasende at de blir irasjonelle og utrivelige. Jeg er derimot _ikke_ på noen som helst måte villig til å forstå eller unnskylde at de tar opp en stein og dundrer i hodet på noen i raseri. Der forventer jeg en absolutt grense.

Jeg ville foreskrevet en ca 4-delt kur til denne gutten. Hvor stor dose som skal til av hvert enkelt punkt, kan bare tiden vise.

For det første ville jeg jobbet steinhardt med å bygge inn _absolutte_grenser_. Det er mulig han i større eller mindre grad vil måtte leve med et eksplosivt temperament resten av livet. Desto viktigere blir de absolutte grensene slik at han ikke gjør noe i affekt som kan koste både andre og ham selv framtiden.

Jeg ville, evt. i samarbeid med fagfolk, lett etter følelsesmessige skader og defekter som kan bidra negativt og løsninger på disse. Adopsjon ville være _et_ av momentene som måtte tas i betraktning.

Jeg ville aldri firt en tomme på at han alltid var ansvarlig for hva han gjorde, samme hvor sint han var. Det er ingen motsetning mellom forståelse og ansvarliggjøring. Mangel på ansvarliggjøring kan tvert imot avsløre at vi ikke har forstått og ikke ser styrken og potensialet i barnet. Man gir bare ansvar til dem man har tro på.

Til sist ville jeg utfordret gutten til grundig refleksjon over berettigelsen av vreden. Når han høster det han sår ved at søsteren er kiip på samme måte som han selv nettopp har vært det... Hvis tankene og fornuften etter hvert kan komme følelsene i forkjøpet, vil gutten bli spart for mange vonde episoder der han påfører seg selv ydmykelser.

Sammenfattet vil jeg gitt gutten et budskap om at jeg forstår at dette er vanskelig, og jeg står bak deg og støtter deg 100%. Jeg tror og forventer at du har evnen til å for det første avstå fra å gjøre noe katastrofalt. For det andre å jobbe konstruktivt slik at dette på sikt skaper mindre problemer for deg selv og andre.

Men jeg er ingen spesialist. Bare en som må finne løsninger som fungerer i hverdagen.

mvh

Jeg synes du skriver veldig mye fornuftig, PieLill!

[sammfunnskritiker]

Skolesystemet legger ikke opp til _fysisk_ straff. Men stadig flere skoler gjenninnfører straff i form av negative konsekvenser som parade, gjensitting etc.

Negative konsekvenser har aldri vært helt borte fra skolen, men stadig flere tar til ordet for at det i større grad er nødvendig både for at barn og unge skal skjønne sammenhengen mellom handling, ansvar og konsekvens. Og for å skape et godt klassemiljø og best mulig læringsforhold.

For øvrig kan jeg ikke huske jeg skrev noe om straff i det første innlegget.

mvh

Norsk senter for atferdsforskning har jo nyss publisert/gått i gang med et prosjekt" mer ros, kjærlighet, anerkjennelser og belønning" i skolen.

Så at trebnden igjen har snudd, har helt gått meg forbi. Det var dumt.

[sammfunnskritiker]

Det var da svært! Tror du virkelig at flertallet av foreldrene her i landet oppdrar ungene sine med grunnlag i et eller annet pedagogisk ståsted og at vi leser oss til barneoppdragelse?

Jeg er av den troen at man ikke nødvendigvis kan lese seg til å bli gode foreldre og til å få veloppdragne unger. Jeg har ikke lest mange bøker om barneoppdragelse, men det jeg har lest av JJ har fått meg til å riste ganske kraftig på hodet og til å lure på hvordan i all verden hans meninger har blitt så populære.

Ut over der har jeg tro på grensesetting og grensesløs kjærlighet, respekt og at handlinger får konsekvenser.

Jeg har overhode ingen tro på at en oppskrift fungerer på alle barn, og dermed ingen tro på at det JJ eller andre hevder om barn og barneoppdragelse gjelder for alle barn.

Jeg har to unger, og har overhode ingen tro på at jeg kan oppdra dem etter samme "pedagogiske utgangspunkt" og få samme resultat. Man skal ikke kjenne mange familier for å se at man der har unger som er aldri så ulike selv om foreldrene har oppdratt dem helt likt.

JJ sier jo at barn må behandles forskjellig, for å behandle dem likt! (hm).

[hidi]

Dersom vi prøver å holde tråden nå, "å forsnevre et menneske".

Du stiller spm om barn ikke skal ansvarligjøres for sine egne handlinger?

Gutten i caset, skal ikke ansvarliggjøres for at han blir utrygg, pga et sinn som evt er i ubalanse.

Gutten skal heller ikke ansvarliggjøres for å lære seg metringsstrategier for å ikke slå/skade.

Jeg mener gjennom å møte gutten, akseptere en evt ubalanse paralellt som at FORELDRENE hjelper han med mestringstrategier for å ikke skade.

Slike strategier kan f. kes være agresjonstrening/kognitiv atferdsterapi eller sosiale historier (som vi ofte bruker til barn i småbarnsalderen).

Personlig mener jeg at barn som er voldelig, aldri bruker det for å være slem. Heller at de har et integritetsproblem med dårlig selvfølelse og selvbilde.

At JJ sier at dette kan ta tid, det skjønner jeg godt.Å bygge opp en identitet et indre meg tar jo i allefall en mannsalder for vanlige folk, uten store påkjenninger i tidlige barneår.

Ansvarliggjøring her mener jeg er en foreldreoppgave. Et barn skal ikke ha ansvar for indre kognitive prosesser de ikke har forutsetninger for å mene noe om.

Hvis mitt barn hadde vært voldelig, så ville jeg holdt barnet ansvarlig og fortalt om konsekvensene av vold.

Alle barn kan bli voldelig, ikke bare barn av adoptivforeldre, alle mennesker opplever eksistensielle tanker, men tviler sterkt på at barn har de samme tankene.

Etter min mening er de fleste av JJs råd forkastelige, og da mener jeg mange råd som han gir i hytt og vær. Han skal likssom være en ekspert og det er ikke jeg.

Har bare oppdrett tre barn. Ingen barn har det bedre hos andre, hvis det ikke er skikkelig misbruk (av ulike årsaker) i en familie. Barnet vil jo ta det som en forferdelig straff, mener jeg.

[Mrs. Wallace]

Rent bortsett fra en masse GPP, er det verste med Juuls svar den forsnevringen han gjør av gutten.

Det er alltid dårlige nyheter når et menneske, hvem det måtte være, begynner å definere og forklare seg selv ut fra noe som bare er en liten flik av personligheten og bakgrunnen.

Jeg er slik fordi jeg var syk når jeg var liten. Jeg er slik fordi foreldrene mine ble skilt. Jeg er slik fordi jeg hører dårlig, har dysleksi, var enebarn, har 9 søsken, rødt hår, er kort, er lang, er tynn, er tykk, er adoptert...

Listen over hva man kan bli ensidig på, er uendelig. Resultatet av ensidigheten alltid destruktiv.

Når man ensidig forklarer, mye, det meste, eller alt ved en selv eller et annet menneske ut fra et svært snevert grunnlag, skaper man enorme begrensinger. Man begrenser muligheten til forståelse fordi man har lukket øynene for opp til 95% av fakta.

Og enda verre man raserer ofte muligheten til påvirkning, endring og handling. Dels fordi man ikke ser sine muligheter. Dels fordi man velger feil strategi i og med at man ikke har rett forståelse av problemet.

Innebygget i denne mekanismen ligger ofte også usunn selvmedlidenhet.

Det finnes nok av muligheter for oss alle til å gå i denne "ensporede" fella både i forhold til oss selv og våre medmennesker, ikke minst våre barn. Derfor trenger vi absolutt ikke mer eller mindre kompetente eksperter til å oppmuntre til kardinalfeilen.

For øvrig er jeg usikker på resultatene om foreldrene til denne gutten følger rådene fra Juul. Vil de rekke å bygge opp hans selvbildet før han har slått noen halvt fordervet? Det er jo noe slikt moren antyder hun er redd for.

Hvor er det blitt av ansvarliggjøring og absolutte grenser? Hvor er det blitt av sammenhengen mellom opplevd krav til / nødvendighet av selvbeherskelse og evnen til å beherske seg.

Jeg er villig til å fortså både barn og voksne som blir så rasende at de blir irasjonelle og utrivelige. Jeg er derimot _ikke_ på noen som helst måte villig til å forstå eller unnskylde at de tar opp en stein og dundrer i hodet på noen i raseri. Der forventer jeg en absolutt grense.

Jeg ville foreskrevet en ca 4-delt kur til denne gutten. Hvor stor dose som skal til av hvert enkelt punkt, kan bare tiden vise.

For det første ville jeg jobbet steinhardt med å bygge inn _absolutte_grenser_. Det er mulig han i større eller mindre grad vil måtte leve med et eksplosivt temperament resten av livet. Desto viktigere blir de absolutte grensene slik at han ikke gjør noe i affekt som kan koste både andre og ham selv framtiden.

Jeg ville, evt. i samarbeid med fagfolk, lett etter følelsesmessige skader og defekter som kan bidra negativt og løsninger på disse. Adopsjon ville være _et_ av momentene som måtte tas i betraktning.

Jeg ville aldri firt en tomme på at han alltid var ansvarlig for hva han gjorde, samme hvor sint han var. Det er ingen motsetning mellom forståelse og ansvarliggjøring. Mangel på ansvarliggjøring kan tvert imot avsløre at vi ikke har forstått og ikke ser styrken og potensialet i barnet. Man gir bare ansvar til dem man har tro på.

Til sist ville jeg utfordret gutten til grundig refleksjon over berettigelsen av vreden. Når han høster det han sår ved at søsteren er kiip på samme måte som han selv nettopp har vært det... Hvis tankene og fornuften etter hvert kan komme følelsene i forkjøpet, vil gutten bli spart for mange vonde episoder der han påfører seg selv ydmykelser.

Sammenfattet vil jeg gitt gutten et budskap om at jeg forstår at dette er vanskelig, og jeg står bak deg og støtter deg 100%. Jeg tror og forventer at du har evnen til å for det første avstå fra å gjøre noe katastrofalt. For det andre å jobbe konstruktivt slik at dette på sikt skaper mindre problemer for deg selv og andre.

Men jeg er ingen spesialist. Bare en som må finne løsninger som fungerer i hverdagen.

mvh

Takk, PieLill. Et veldig godt innlegg.

[PieLill]

Norsk senter for atferdsforskning har jo nyss publisert/gått i gang med et prosjekt" mer ros, kjærlighet, anerkjennelser og belønning" i skolen.

Så at trebnden igjen har snudd, har helt gått meg forbi. Det var dumt.

Jeg siterer bare hva jeg har fått med meg fra media i løpet av de siste årene. Ikke blant teoretikeren, men de som jobber i skolen til daglig. Mange store Oslo-skoler blant annet.

En av tingene jeg har bitt meg merke i er at trivselen blant elevene har blitt bedre etter at de fikk strengere regler. Rett og slett fordi det blir triveligere av en passelig dose ro og orden framfor bråk og kaos.

mvh

[Mrs. Wallace]

HEi Hidi.

Opplever du at JJ i innlegget sitt, sier at forsterforeldrene ikke er bra for barnet?

Lurer

Hvor står det at de er fosterrforeldre? Snakker vi om samme innlegg?

For dersom du likestiller fosterforeldre og adoptivforeldre, har du virkelig mye å lese deg opp på.