Trass? Sjalu?

[eddvik]

Har en gutt som blir 3 i desember.han har alltid vært en god,omsorgsfull og empatisk liten kar.Men de siste fire mnd syns jeg han har forandret seg ganske mye.

han har en lillesøster på 14 mnd.Har 50% plass i barnehage.

De siste mnd har han blitt skikkelig bølle.Han dytter,slår og rapper ting lillesøster leker med.Han erter henne omtrent hele tiden.Kjører på henne med gåbil og dukkevogn.Han har også begynt og le av oss når vi snakker til ham.

Føler vi har prøvd det meste nå.

Vi går ned på hans nivå og snakker med ham.Forklarer at sånn gjør vi ikke.Men han bare står og ler av oss.

Har også tatt han ut av situasjonen,da må han sitte på en stol og se på at vi fortsetter med leken,men han bare ler.

Han får hysterisk anfall hvis mor går på do.Bare hyler til mor kommer ut igjen.

Han får nok av både mamma og pappa tid,så tror ikke det er problemet.

Han våkner også opptil flere ganger pr natt og kommer hylende inn til oss.

Vi begynner og bli ganske slitne av dette.

Noen som har vært borti det samme?

Tips?

[puppola]

barn på 2,5 år er som regel viljesterke, utprøvende og "trassige"- det gjør jo ikke saken bedre at han har fått søsken heller og er sjalu!

Sjalusi er helt naturlig og heldigvis reagerer barn når de får søsken. Ville vært mer bekymret hvis de ikke hadde reagert. Det er mange som sier" å nei vi har ikke opplevd sjalusi..." vel vel...vet ikke om jeg tror på det eller om folk snakker sant!

tror sjalusi er ekstremt tabubelagt og det er synd!

Alle mennesker, store og små , er sjalue. barn viser det bare på en annen måte enn oss voksne. Jeg tror det er viktig å møte gutten med å si noe som "..ja nå ser det ut som du er sint fordi søster sitter på fanget mitt men du vil kanskje sitte her du og..." eller noe i den duren.Da anerkjenner man hans følelser og gir han tilbud om det samme.

Det er lov å være sjalu men det er ikke lov å slå, dyttem.m- det er lurt å si uten å være sint....han blir jo sint på henne fordi hun er der! Han vil ikke ha henne der og det er jo forståelig.

Har tre barn selv og opplever mye sjalusi, hver dag fra de to største og nå begynner den minste og selv om han bare er 8 mnd. Ser at han ikke liker at de andre sitter på fanget, da begynner han å gråte............

Det at han våkner på natten kan jo være "mararittalderen"- de får ofte mye mareritt i toårsalder!

Lykke til! ...det går over engang!

[Gjest Elextra]

Har knapt to år mellom mine, og kan bare "trøste" deg med at eldstegutten vår var likedan i den perioden. Uansett hvor mye oppmerksomhet han fikk, var det liksom aldri nok, han var veldig sjalu.

Har dessverre ingen gode råd, bare husk at han har det vanskelig, og at det går over!

[Mirabell]

Yngstemann hos oss er like gammel, og han har hatt lignende oppførsel som din sønn. Hysteriske raserianfall, biting og knyttenever... Jeg håper det er en fase han vokser seg ut av... Tror i alle fall ikke det er bare sjalusi!

[KaVa]

Mine to minste - vesla på 1 1/2, poden på 3 - har for tiden rene krigen mellom seg - men BARE når jeg er tilstede. Den ene vil ikke at den andre skal sitte på fanget/bæres/leses til etc - til tross for at begge alltid tilbys å få være med. I barnehagen er de kjempekjærlige med hverandre, og de er ikke sånn når pappan er sammen med dem - men når jeg kommer inn i rommet, da er det full krig.

Det er kjempeslitsomt, men jeg håper bare at de roer seg etterhvert!

[eddvik]

barn på 2,5 år er som regel viljesterke, utprøvende og "trassige"- det gjør jo ikke saken bedre at han har fått søsken heller og er sjalu!

Sjalusi er helt naturlig og heldigvis reagerer barn når de får søsken. Ville vært mer bekymret hvis de ikke hadde reagert. Det er mange som sier" å nei vi har ikke opplevd sjalusi..." vel vel...vet ikke om jeg tror på det eller om folk snakker sant!

tror sjalusi er ekstremt tabubelagt og det er synd!

Alle mennesker, store og små , er sjalue. barn viser det bare på en annen måte enn oss voksne. Jeg tror det er viktig å møte gutten med å si noe som "..ja nå ser det ut som du er sint fordi søster sitter på fanget mitt men du vil kanskje sitte her du og..." eller noe i den duren.Da anerkjenner man hans følelser og gir han tilbud om det samme.

Det er lov å være sjalu men det er ikke lov å slå, dyttem.m- det er lurt å si uten å være sint....han blir jo sint på henne fordi hun er der! Han vil ikke ha henne der og det er jo forståelig.

Har tre barn selv og opplever mye sjalusi, hver dag fra de to største og nå begynner den minste og selv om han bare er 8 mnd. Ser at han ikke liker at de andre sitter på fanget, da begynner han å gråte............

Det at han våkner på natten kan jo være "mararittalderen"- de får ofte mye mareritt i toårsalder!

Lykke til! ...det går over engang!

Tusen takk for alle gode fornuftige svar...

Da får det bare gå sin gang...

Han er ikke sånn i det hele tatt i barnehagen eller når vi er borte.

[Gjest Elextra]

Mine to minste - vesla på 1 1/2, poden på 3 - har for tiden rene krigen mellom seg - men BARE når jeg er tilstede. Den ene vil ikke at den andre skal sitte på fanget/bæres/leses til etc - til tross for at begge alltid tilbys å få være med. I barnehagen er de kjempekjærlige med hverandre, og de er ikke sånn når pappan er sammen med dem - men når jeg kommer inn i rommet, da er det full krig.

Det er kjempeslitsomt, men jeg håper bare at de roer seg etterhvert!

Hørtes kjent ut! Slik har det vært hos oss også, og er det av og til ennå (de er nå tre og fem). Men nå kan de faktisk leke harmonisk sammen også, selv når jeg er i nærheten, det kunne de ikke for et halvt år siden, i hvertfall ikke mer enn fem minutter.

[Gjest AveM]

Jenta vår på 3,5 år har vært sjalu på lillesøster på 14 mnd fra vi kom hjem fra føden. Det har vært overkosing, tvangskos eller skjulte dult. Jeg synes de siste mnd har vært bedre, etter vi begynte å slå hardt ned på de situasjonene vi så hun gikk inn for å være stygg med lillesøster.

Vi testet ut en annen plan først, og det var å ikke fortelle henne hva hun ikke måtte gjøre med lillesøster, men heller fortelle hva som er kjekt for lillesøster. Vi snakket alltid i en vennlig tone til henne, men det hjalp altså ikke.

Jeg synes en kombinasjon fungerer. Det å slå hardt ned på dult og annet som lillesøster får vondt av, og ellers rose henne veldig mye når hun leker fint med henne. Det er alltid hun som får æren av fin lek, og da blir hun så stolt. Jeg legger også vekt på alt hun har lært lillesøster, og det hun kan lære henne. Jeg pleier å si at jeg tror lillesøster er veldig stolt av henne.

Den perioden da lillesøster begynte å krabbe, reise seg opp og gå alene var tøff for storesøster. Hun ville gjerne vise at hun klarte det samme, og det lot vi henne gjøre, og hun også fikk ros for at hun var flink. Hun var jo ganske søt, den store jenta, der hun stabbet med ustø steg for å imponere oss ) Samtidig så vi at hun hadde litt blandede følelser for hele greia.

Jeg pleier å sette meg på gulvet og spørre storesøster om vi skal leke med noe. Da kommer lillesøster og leker sammen med oss uten å bli sjalu. Det fungerer bedre enn at jeg setter meg ned for å leke med lillesøster. Jeg prøver å styrke følelsen hennes over at hun har en unik plass her hos oss. Hun er minst like viktig som før lillesøster kom.

Jeg tror storesøster synes lillesøster er kvalmende søt )