Erkjennelsen av at adopsjon kan medføre utfordringer (sorry, langt)

[Gjest Mamma til større barn]

Som mamma til relativt store barn, har jeg gjennom årene gått gjennom ulike faser når det gjelder forståelsen av hvordan adopsjon påvirker våre barn.

Da vi var i prosessen, håpet jeg at barnet var frisk, men tenkte egentlig ikke så mye på det. Jeg gledet meg aller mest, og ventet og ventet og ventet og ventet og...ja, dere vet hvordan DET er! Jeg husker imidlertid at det jeg var aller mest nervøs for, var at jeg ikke skulle like barnets utseende. Det høres jo umodent ut nå, men sånn tenkte jeg. (Nå fikk jo også vi de nydeligste barna i verden, så den bekymringen ble det ikke noe av, gitt:-)

Da barna kom, var småbarnsårene preget av mange av de samme tingene som for alle andre småbarnsfamilier. Det var mat og søvn (eller mangel på!) og forkjølelser og regnklær og barnehage osv. I tillegg fokuserte vi selvfølgelig mye på trygghet og det å bli kjent med oss foreldre og barnets nye familie.

Etterhvert som ungene ble større, og ikke minst da de begynte på skolen, kom andre tanker og bekymringer. Spesielt for ett av barna ble det etterhvert tydelig at barnet strevde med mange problemstillinger. Det gikk også mer og mer opp for oss, og støtteapparatet rundt, at dette var ting som i stor grad var relatert til barnets adopsjonshistorie.

Når jeg nå leser artikler som omhandler de utfordringene som adopsjon KAN føre med seg, har jeg et helt annet syn på det enn for noen år siden. Jeg ser så tydelig hvordan adopsjonen har påvirket våre barn, og at de hver for seg strever med adopsjonsrelaterte problemstillinger faktisk daglig. Noe av dette er ganske dagligdagse ting som det er relativt greit å forholde seg til, både for barn og foreldre. Men, det er utvilsomt andre ting som er mye mer alvorlig og problematisk - og som gjør at vi må ha ganske omfattende hjelp av fagfolk.

Jeg har inntrykk av at de fleste foreldrene her på forumet er i småbarnsperioden ennå. Og hvis det er flere som meg, er dere ennå ikke kommmet dit at "ting" begynner å vise seg. Og da blir det naturlig å være litt kritisk til litteratur eller personer som har et litt annet bilde.

Jeg vil overhodet ikke tråkke noen på tærne, men min overbevisning er at det beste for både foreldre og barn er å innse at våre barn udiskutabelt HAR noe med seg i bagasjen som biologiske barn ikke har. For de fleste av våre barn vil dette innvirke på tilværelsen på en eller annen måte, enten som barn, tenåring eller voksen. Det er heldigvis ikke alle som får store problemer av den grunn, men det ligger der.

Da jeg hadde barnehagebarn, og omgikkes andre småbarnsfamilier, så jeg det ikke. Men, i dag, da jeg har større barn - og omgås familier med større barn (eks. tenåringer) - ser jeg det så tydelig. Det er ikke bare våre barn som strever med adopsjonsrelaterte problemstillinger, jeg ser en del av de samme problemene hos andre rundt oss.

Når du sitter der med en skjønn ettåring og sprudlende treåring i fanget, er det fristende å avvise disse tankene, det skjønner jeg så godt. Men, hvis jeg kan driste meg til et råd eller ønske: Ikke vær så snar til å avvise tanken på at adopsjonen faktisk KAN ha påført barnet ditt skader. Det er faktisk ikke bare skremselspropaganda. I know.

Skrevet i 100% beste mening av

[colkin]

Takk for et fint og reflektert innlegg!

mvh

[Gjest Mamma til større barn]

Takk for et fint og reflektert innlegg!

mvh

Takk for det! Hyggelig at innlegget "traff" deg:-)

[Gjest småbarnsmor noen år til]

Takk for innlegget.

Jeg tror du har helt rett.

[Gjest Mamma til større barn]

Takk for innlegget.

Jeg tror du har helt rett.

Takk for at du likte innlegget, jeg var litt spent på reaksjonen:-)

[Refiloe]

Dette var et meget godt innlegg, og jeg satt og "nikket" under lesning.

Er ikke så flink å sette ord på ting som deg, men det er et slikt innlegg jeg godt kunne tenkt meg å skrevet;

så Tusen takk !

Hilsen mamma til både store og små barn; som "svømmer" i utfordringer og gleder hele dagen !

[Gjest Mamma til større barn]

Dette var et meget godt innlegg, og jeg satt og "nikket" under lesning.

Er ikke så flink å sette ord på ting som deg, men det er et slikt innlegg jeg godt kunne tenkt meg å skrevet;

så Tusen takk !

Hilsen mamma til både store og små barn; som "svømmer" i utfordringer og gleder hele dagen !

Takk for det! Som jeg skrev til en annen her, jeg var/ er litt spent på reaksjonene.

Takk selv for at du minnet på på GLEDEN! Selvfølgelig er gleden uendelig, det skulle jeg også sagt:-)

[Gjest Mamma til større barn]

Skandale!! Jeg var så opptatt av å få ned tankene mine, at jeg helt glemte ut å si noe om GLEDEN ved å være mamma! Håper ikke ungene mine leser DOL...

Takk til Refiloe som minnet meg på det:)

Jeg skal ikke brodere dette ut, vil bare i den forbindelse fortelle hva jeg gjør hver eneste kveld før jeg legger meg - uansett hvordan dagen har vært: Jeg går inn på rommene til mine sovende barn, stryker dem over håret, kysser dem og takker alle gode makter for at nettopp JEG var så utrolig heldig at jeg fikk lov til å bli mamma til disse skjønne (men utfordrende) ungene. Større glede finnes ikke i denne verden.

Å jada, jeg sier det til dem i våken tilstand også, mange ganger hver dag:)

[Juliansmamma]

Tusen takk for at du delte dine tanker med oss. Jeg har savnet mer av slikt på dette forumet. Kjipt hvis dette forumet ikke skal ha plass til forskjellige tanker rundt adopsjon, både før adopsjonen, og når den er vel i havn.

Synes nesten fraværet av slike historier har virket litt merkelig, siden vi har blitt drillet om dette på foreldreforberedende kurs.

Det kan nok skyldes som du sier at det er overvekt av småbarnsforeldre her, og at det ikke oppdages så tidlig. Derfor er det flott at du og andre deler deres tanker med oss.

Skriv gjerne og fortell mer om hverdagen, og hvordan det går videre.

Lykke til!!!

Mvh

[Gjest Mamma til større barn]

Tusen takk for at du delte dine tanker med oss. Jeg har savnet mer av slikt på dette forumet. Kjipt hvis dette forumet ikke skal ha plass til forskjellige tanker rundt adopsjon, både før adopsjonen, og når den er vel i havn.

Synes nesten fraværet av slike historier har virket litt merkelig, siden vi har blitt drillet om dette på foreldreforberedende kurs.

Det kan nok skyldes som du sier at det er overvekt av småbarnsforeldre her, og at det ikke oppdages så tidlig. Derfor er det flott at du og andre deler deres tanker med oss.

Skriv gjerne og fortell mer om hverdagen, og hvordan det går videre.

Lykke til!!!

Mvh

Takk for det!

Vet du, jeg har lenge tenkt på å skrive noe om disse tingene, egentlig tenkte jeg på medlemsbladet vårt. Men, så ble det altså et noe hastig innlegg på DOL i stedet. Ja, ja, sånn kan det gå Ambisjonene ble raskt jekket ned noen hakk!

[Mrs. Wallace]

Jeg tror det er flere grunner til at dette forumet ikke har så mange lange, inngående innlegg om utfordringer knyttet til adoptivbarn som vokser opp. At mange foreldre her inne fremdeles er i småbarnsperioden er en av dem, men jeg tror det er vel så viktig å se på hva slags forum dette er.

Altfor ofte er gode, meningsfylte tråder blitt ødelagt av mer eller mindre kjente troll, noe som gjør at mange ikke orker å legge inn alt mulig her. Dessuten er det et åpent forum, noe som gjør at mange kvir seg for å utlever seg for mye. Dette er dessverre ikke noe optimalt rom for nyanser.

Når folk her inne reagerer på negative vinklinger om adopsjon i medier, er det nok mer en reaksjon på hvordan almennheten oppfatter adopsjon som sådan, enn en fornektelse av at adoptivbarn kan bære med seg store og utfordrende ting i bagasjen. Jeg tror det er få vordende foreldre som tenker så mye på oppvekst og potensielle tenåringsproblemer som adoptivforeldre, sånn rent generelt. ;o) Jeg er medlem av lukkede fora hvor slike ting diskuteres inngående.

Men tusen takk for at du har evne og vilje til å skrive et godt innlegg her inne, med både utfordringene og gledene.

[trk1365380645]

Så flott at du forteller hvordan det er. Takk!

Hjertelig hilsen

[snø]

Jeg tror det er flere grunner til at dette forumet ikke har så mange lange, inngående innlegg om utfordringer knyttet til adoptivbarn som vokser opp. At mange foreldre her inne fremdeles er i småbarnsperioden er en av dem, men jeg tror det er vel så viktig å se på hva slags forum dette er.

Altfor ofte er gode, meningsfylte tråder blitt ødelagt av mer eller mindre kjente troll, noe som gjør at mange ikke orker å legge inn alt mulig her. Dessuten er det et åpent forum, noe som gjør at mange kvir seg for å utlever seg for mye. Dette er dessverre ikke noe optimalt rom for nyanser.

Når folk her inne reagerer på negative vinklinger om adopsjon i medier, er det nok mer en reaksjon på hvordan almennheten oppfatter adopsjon som sådan, enn en fornektelse av at adoptivbarn kan bære med seg store og utfordrende ting i bagasjen. Jeg tror det er få vordende foreldre som tenker så mye på oppvekst og potensielle tenåringsproblemer som adoptivforeldre, sånn rent generelt. ;o) Jeg er medlem av lukkede fora hvor slike ting diskuteres inngående.

Men tusen takk for at du har evne og vilje til å skrive et godt innlegg her inne, med både utfordringene og gledene.

Jeg vil si meg enig i det du skriver Mrs. Wallace. I tillegg vil jeg føye til enda en grunt til at jeg tror at den type problematikk ikke blir tatt opp så ofte her på dol.

Og det er rett og slett det faktum at adopsjonsverden er liten og gjennomsiktig, og jeg tror (heldigvis!) at mange har ganske store sperrer for å utlevere sine barn og deres problemer her på dol.

Jeg tror ikke at man uten videre skal anta at selv om folk flest her skriver innlegg om rosenrød hverdag, så betyr det at alles hverdag er 100% rosenrød.

Jeg tror heller ikke at det er særlig mange som fornekter at adopterte barn kan få problemer. Men jeg tror at det er en del som mener - som meg - at man ikke kan gi alle adopterte barn en felles diagnose som adoptert.

Jeg må bare si at for min egen del så har jeg vært kursleder for foreldreforberedende kurs (og vi fikk som regel kritikk for å være litt for problemorientert...). Jeg kjenner også voksne adopterte som _har_ slitt, og jeg kjenner voksne adopterte som ikke har det.

Jeg skulle ønske at det var rom for flere innlegg av den typen du har skrevet, synes det er kjempeviktig og interessant (og du bør ikke droppe tanken om å skrive om det i medlemsbladet!!). Men som sagt så tror jeg rett og slett det er vanskelig å få til en god diskusjon rundt det, nettopp fordi folk flest vil beskytte barna sine, ikke utlevere dem.

Slik føler i alle fall jeg det.

Så derfor bør man ikke uten videre avspise alle småbarnsmødre med at de ikke har erfaringer nok enda. For det er ikke nødvendigvis sikkert at virkeligheten er slik.

Og så må jeg understreke at hos oss er den rimelig rosenrød enda, men at jeg som sagt er fullstendig 100% klar over at veien blir til mens vi går og at historien ikke er skrevet enda. Og at for meg er det helt forenelig å være realist, samtidig som jeg ikke liker at noen setter merkelappen "adoptert: potensiell bombe" på mine barn ;o)

Men altså: TAKK!

[Juliansmamma]

Jeg vil si meg enig i det du skriver Mrs. Wallace. I tillegg vil jeg føye til enda en grunt til at jeg tror at den type problematikk ikke blir tatt opp så ofte her på dol.

Og det er rett og slett det faktum at adopsjonsverden er liten og gjennomsiktig, og jeg tror (heldigvis!) at mange har ganske store sperrer for å utlevere sine barn og deres problemer her på dol.

Jeg tror ikke at man uten videre skal anta at selv om folk flest her skriver innlegg om rosenrød hverdag, så betyr det at alles hverdag er 100% rosenrød.

Jeg tror heller ikke at det er særlig mange som fornekter at adopterte barn kan få problemer. Men jeg tror at det er en del som mener - som meg - at man ikke kan gi alle adopterte barn en felles diagnose som adoptert.

Jeg må bare si at for min egen del så har jeg vært kursleder for foreldreforberedende kurs (og vi fikk som regel kritikk for å være litt for problemorientert...). Jeg kjenner også voksne adopterte som _har_ slitt, og jeg kjenner voksne adopterte som ikke har det.

Jeg skulle ønske at det var rom for flere innlegg av den typen du har skrevet, synes det er kjempeviktig og interessant (og du bør ikke droppe tanken om å skrive om det i medlemsbladet!!). Men som sagt så tror jeg rett og slett det er vanskelig å få til en god diskusjon rundt det, nettopp fordi folk flest vil beskytte barna sine, ikke utlevere dem.

Slik føler i alle fall jeg det.

Så derfor bør man ikke uten videre avspise alle småbarnsmødre med at de ikke har erfaringer nok enda. For det er ikke nødvendigvis sikkert at virkeligheten er slik.

Og så må jeg understreke at hos oss er den rimelig rosenrød enda, men at jeg som sagt er fullstendig 100% klar over at veien blir til mens vi går og at historien ikke er skrevet enda. Og at for meg er det helt forenelig å være realist, samtidig som jeg ikke liker at noen setter merkelappen "adoptert: potensiell bombe" på mine barn ;o)

Men altså: TAKK!

Jeg synes du belyser svært mange gode ting her, snø, ...nok en gang.

Dette med anonymisering av tråder som kan virke utleverende av barna våre har sikkert ofte opphav i den tanken du har, om at miljøet er relativt gjennomsiktig, og at det av og til er mulig å finne ut hvem det gjelder.

Men når man skriver under med noe annet enn fast nick, får man jo høre det også. Enig som du skriver lenger ned her, om det å bruke nicket sitt. Samtidig skjønner jeg de som ønsker å lufte tanker, uten å bli gjenkjent. For slike som meg, som har valgt et veldig utleverende nick, og jeg vurderer stadig å skifte, er det i mine øyne greit å bruke engangsnick når man ønsker å fortelle om noe og få andres synspunkter på ting som ikke er helt solskinn og glamour.

[Juliansmamma]

Jeg vil si meg enig i det du skriver Mrs. Wallace. I tillegg vil jeg føye til enda en grunt til at jeg tror at den type problematikk ikke blir tatt opp så ofte her på dol.

Og det er rett og slett det faktum at adopsjonsverden er liten og gjennomsiktig, og jeg tror (heldigvis!) at mange har ganske store sperrer for å utlevere sine barn og deres problemer her på dol.

Jeg tror ikke at man uten videre skal anta at selv om folk flest her skriver innlegg om rosenrød hverdag, så betyr det at alles hverdag er 100% rosenrød.

Jeg tror heller ikke at det er særlig mange som fornekter at adopterte barn kan få problemer. Men jeg tror at det er en del som mener - som meg - at man ikke kan gi alle adopterte barn en felles diagnose som adoptert.

Jeg må bare si at for min egen del så har jeg vært kursleder for foreldreforberedende kurs (og vi fikk som regel kritikk for å være litt for problemorientert...). Jeg kjenner også voksne adopterte som _har_ slitt, og jeg kjenner voksne adopterte som ikke har det.

Jeg skulle ønske at det var rom for flere innlegg av den typen du har skrevet, synes det er kjempeviktig og interessant (og du bør ikke droppe tanken om å skrive om det i medlemsbladet!!). Men som sagt så tror jeg rett og slett det er vanskelig å få til en god diskusjon rundt det, nettopp fordi folk flest vil beskytte barna sine, ikke utlevere dem.

Slik føler i alle fall jeg det.

Så derfor bør man ikke uten videre avspise alle småbarnsmødre med at de ikke har erfaringer nok enda. For det er ikke nødvendigvis sikkert at virkeligheten er slik.

Og så må jeg understreke at hos oss er den rimelig rosenrød enda, men at jeg som sagt er fullstendig 100% klar over at veien blir til mens vi går og at historien ikke er skrevet enda. Og at for meg er det helt forenelig å være realist, samtidig som jeg ikke liker at noen setter merkelappen "adoptert: potensiell bombe" på mine barn ;o)

Men altså: TAKK!

Ps: "adoptert, potensiel bombe"....utrolig bra skrevet. Kunne vært tittelen på en artikkel, det der... Er det ikke ofte slik det er med fordomsfulle mennesker....at de fanger inn en gruppe mennesker som "potensielle"-.a'la...Innvandrere: potensielle kriminelle.

En annen ting: om en går og frykter at noe skal skje med barna våre hele tiden, at de skal utvikle det ene eller andre problemet FORDI de er adopterte, hvor sunt er nå det for barna???

Når det er sagt: jeg er selvsagt klar over at mitt barn har med seg bagasje. Men hvem er utpekt til et liv i a4 tilværelse fra vogga av?

[snø]

Jeg synes du belyser svært mange gode ting her, snø, ...nok en gang.

Dette med anonymisering av tråder som kan virke utleverende av barna våre har sikkert ofte opphav i den tanken du har, om at miljøet er relativt gjennomsiktig, og at det av og til er mulig å finne ut hvem det gjelder.

Men når man skriver under med noe annet enn fast nick, får man jo høre det også. Enig som du skriver lenger ned her, om det å bruke nicket sitt. Samtidig skjønner jeg de som ønsker å lufte tanker, uten å bli gjenkjent. For slike som meg, som har valgt et veldig utleverende nick, og jeg vurderer stadig å skifte, er det i mine øyne greit å bruke engangsnick når man ønsker å fortelle om noe og få andres synspunkter på ting som ikke er helt solskinn og glamour.

Jeg er enig med deg :-)

Og min kritikk mot dem som bruker engangsnick er ikke rettet mot dem som gjør det for å anonymisere en historie, men mot dem som gjør det når de kritiserer andres meninger i tråder. Bare så det er sagt. Jeg har full forstålse av at noen enkelte ganger har behov for å være anonyme.

Men jeg liker ikke når man er anonyme kritikere i vanlig diskusjoner :-)

[Colombiamamma]

Takk for flott innlegg!!

Det som forundrer meg i diskusjon rundt problemer når det gjelder adopterte er at man relaterer alt til selve adopsjonen...

Klart mange adopterte barn har problemer og klart man har en ekstra dimensjon. Men dette vil ikke dermed si man automatisk får problemer.

Det er ofte det ikke er selve adopsjonen som er problemet et adoptert barn har, men summen av den bagasjen de har med seg.

Arv, svangerskap, miljøet det har vært en del av. Ergo ikke så ulikt det å ikke ha blitt adoptert.

Det som kommer i tillegg er brudd av omsorgspersoner og det å bli flyttet fra et miljø til et helt annet.

Det samme gjelder jo også ved skilsmisse, død i familien eller sorger som også barn som ikke er adoptert kan oppleve.

Det er ikke en sanhet at alle får problemer i livet etter motgang. Noen kommer sterkere ut av det!

Så jeg erkjenner at mitt barn kan møte/ mest sansynlig kommer til å møte store utfordringer. Og at den bagasjen hun har med seg vil kunne være tøff å bære.Men jeg vil IKKE relatere alt det til selve adopsjonen. Det å være adoptert/ ikke adoptert er ikke den avgjørende faktoren, men summen av arv og miljø. Arv kan vi ikke får gjort noe med, men miljøet her og nå kan vi være med å påvirke.

[trk1365380645]

Jeg vil si meg enig i det du skriver Mrs. Wallace. I tillegg vil jeg føye til enda en grunt til at jeg tror at den type problematikk ikke blir tatt opp så ofte her på dol.

Og det er rett og slett det faktum at adopsjonsverden er liten og gjennomsiktig, og jeg tror (heldigvis!) at mange har ganske store sperrer for å utlevere sine barn og deres problemer her på dol.

Jeg tror ikke at man uten videre skal anta at selv om folk flest her skriver innlegg om rosenrød hverdag, så betyr det at alles hverdag er 100% rosenrød.

Jeg tror heller ikke at det er særlig mange som fornekter at adopterte barn kan få problemer. Men jeg tror at det er en del som mener - som meg - at man ikke kan gi alle adopterte barn en felles diagnose som adoptert.

Jeg må bare si at for min egen del så har jeg vært kursleder for foreldreforberedende kurs (og vi fikk som regel kritikk for å være litt for problemorientert...). Jeg kjenner også voksne adopterte som _har_ slitt, og jeg kjenner voksne adopterte som ikke har det.

Jeg skulle ønske at det var rom for flere innlegg av den typen du har skrevet, synes det er kjempeviktig og interessant (og du bør ikke droppe tanken om å skrive om det i medlemsbladet!!). Men som sagt så tror jeg rett og slett det er vanskelig å få til en god diskusjon rundt det, nettopp fordi folk flest vil beskytte barna sine, ikke utlevere dem.

Slik føler i alle fall jeg det.

Så derfor bør man ikke uten videre avspise alle småbarnsmødre med at de ikke har erfaringer nok enda. For det er ikke nødvendigvis sikkert at virkeligheten er slik.

Og så må jeg understreke at hos oss er den rimelig rosenrød enda, men at jeg som sagt er fullstendig 100% klar over at veien blir til mens vi går og at historien ikke er skrevet enda. Og at for meg er det helt forenelig å være realist, samtidig som jeg ikke liker at noen setter merkelappen "adoptert: potensiell bombe" på mine barn ;o)

Men altså: TAKK!

Jippi! endelig litt konstruktiv meningsutveksling her på DOL igjen:-)

For min egen del håper jeg at vi klarer å ha flere tanker i hodet på en gang- og så er jeg utrolig spent på fremtiden med barna vi har og skal få blir!

[avidi]

Veldig tankevekkende innlegg du kommer med.

Mitt sønn er nå såpass stor at han begynner å reflektere over det at vi ikke er hans biologiske foreldre og at han er forskjellig fra storesøster. Han har et stort behov for å bli sett og akseptert og vil gjerne bli sett enda mer enn storesøster. Vi har gjennon hele oppveksten hans jobbet veldig mye med trygghet i forhold til barnehage og skole og ikkre minst i forhold til oss som foreldre.

I det daglige er han en glad og fornøyd gutt når alt år på skinner.

Men som jeg skrev i et tidligere innlegg opplever han nå at vennene hans maser mye om hans biologiske foreldre og vil vite hvor de er og om han savnenr dem. Slike tilbakevennende spørsmål er med på å gjøre ham usikker, han sier selv at han begynner å tenke triste tanker.

Her har vi som foreldre en utfordring. Vi skal ikke overdramatisere overfor ham elller vennene hans men vi skal samtidig forsvare og trøste gutten vår.

Slike utfordringer og balanseganger ser jeg at det blir mer og mer av etterhvert som han vokser til.

Men det er en del av det å være foreldre, veien blir til mens vi går.

[tenyrg]

Du skriver så riktig!

Vi som har barn som er adoptert, må alltid huske på at de har med seg noe i baggasjen som andre barn ikke har. Denne baggasjen er det viktig at vi som foreldre er klar over.

Vi er så heldig at vår eldste datter har møtt sin biologiske mamma. Jeg sier heldig, for vi føler at dette var noe vår datter trengte, og vi ser i ettertid at hun har blitt tryggere på sin tilværelse som adoptert.

Datteren vår slipper å gruble og lure på hvor hun kommer fra. Må også si at det å møte biomamma ikke er riktig for alle.Man skal ikke tvinge et slikt møte på noen hvis man ikke er klar for det!

Ikke alle har en "lykkelig" adopsjonshistorie som vår datter heller, så her må magefølelsen gjelde i aller høyeste grad!!!

Det er vi som foreldre, som vet hva som er det beste for våre barn!

Takk for at du tar opp temaet!