Hvorfor har dere barn ?

[Gjest ninnima]

Vanskelig spørsmål! For jeg tror at mye av svaret ligger underbevisst, og kanskje på instinkt-nivå.

Hvis jeg skal prøve meg på et svar... Vi har barn fordi at det var noe vi følte hørte med. Jeg synes at barn gir en annen dimensjon i livet. Det er godt å ha barn. Kanskje har det også noe med det å etterlate seg noen. Eller det å bli gammel, og ikke være alene i verden.

Jeg ønsket å bli mor mest av diffuse grunner, men jeg vet at jeg ønsket det intenst. Det tok et halvt år med overtalelse før mannen ble enig i at det var NÅ det skulle skje.

Når vi først hadde fått en var veien til nr. 2 kort. Tanken på forhånd var at hvis vi ikke slet oss helt ut på nr. 1 så skulle vi få en til rimelig kjapt. Hvis vi derimot opplevde det som veldig tøft, så ville det blitt med den ene. For oss ble det også litt sånn enten to tette, eller bare en. Å vente i 3-4 år ville nok vært uaktuelt for oss.

Vi valgte å få en til fordi vi i utgangspunktet syns det er bra for barn å ha søsken, og fordi spesielt jeg virkelig ønsket meg to barn.

[Gjest ninnima]

De fleste vet at man ikke kan si noe om en situasjon før man er i den. Men de fleste kjenner også parteren sin godt nok til å vite litt om hvilken innstilling vedkommende har til forskjellige ting, som bl.a adopsjon.

Selvsagt kan folk skifte mening, men å buse ut med at det er et skikkelig dumt utsagn, kommer du sjelden langt med i forhold til den du vil "overbevise". Det virker bare mot sin hensikt.

Jeg kjenner flere som har valgt å leve barnløse fremfor å adoptere. Det er slik deres valg er, og jeg kan da ikke gå inn og prøve og overbevise dem om hvor dumt det er?

Enig. Jeg kjenner også folk som har valgt å leve barnløst fremfor å adoptere. Jeg er litt enig med den som skrev at adopsjon på mange måter er for de spesielt interesserte. Jeg tror ikke adopsjon er "for alle". "Alle" kan bli gravide og få barn på naturmetoden, mens det er en litt høyere terskel for adopsjon. Den terskelen er det ikke alle som er villig til - eller i stand til - å forsere.

[fuji1365380447]

Fordi det er meningen med livet.

Både på et åndelig/emosjonelt nivå, og på et rent fysiologisk nivå.

Det er dèt alle levende vesener gjør. Formerer seg.

[Lillemus]

Hihihi, ja du kan nok skryte på deg den uten for store protester ;o)

Og så vidt jeg vet er en av dem du krangla så bustene føk med her enda. Det var dog ikke meg :-) "meg" var forøvrig nikket mitt på den tiden.

Ingen skal ta fra meg æren for den der nei. ;o)

Skal tro hvem det var? Har jeg kranglet mye med vedkommende i ettertid også?

[puppola]

Nei, ingen tror det. Men holdninger som "poengtert" har kommet med i denne tråden gjør meg trist og oppgitt.

Jeg har ingen problem med å akseptere at adopsjon ikke er et alternativ for alle, men jeg ber om at dere aksepterer oss som en helt normal familie på lik linje med dere andre. For det er slik vi føler oss. Vi har våre egne barn og kunne ikke tenkt oss noen andre barn i hele verden. Er det vanskelig å akseptere, tro på og godta for dere?

Hvis de som har adoptert barn er så veldig opptatt av å være vanlig familie(hva nå enn det er.........)og mener selv de føler seg slik hvorfor er de så UTROLIG opptatt av hva andre mener om dem? Er de ikke overbevist selv kanskje? Er det så viktig om barnet er adoptert eller ikke da? Det blir jo deres barn når de er adoptert akkurat som våre barn blir våre når vi har født dem...hva er alt dette maset? hvorfor blir noen hissige fordi noen ikke vil adoptere?...sikert fordi de da føler at deres barn ikke er like mye verdt???? det handler vel ikke om det? kanskje kan det hende at enkelte ikke orker alt styret rundt en adopsjon(lang tid, mye usikkerhet, DYRT, langt "svangerskap"m.m)- jeg blir da vel ikke sur på noen som sier de ikke vil ha barn!DET ER JO DET SAMME !!!!!!!!!!!

[Wibecke]

Enig. Jeg kjenner også folk som har valgt å leve barnløst fremfor å adoptere. Jeg er litt enig med den som skrev at adopsjon på mange måter er for de spesielt interesserte. Jeg tror ikke adopsjon er "for alle". "Alle" kan bli gravide og få barn på naturmetoden, mens det er en litt høyere terskel for adopsjon. Den terskelen er det ikke alle som er villig til - eller i stand til - å forsere.

"Alle" kan ikke bli gravide!!!

Nei, ikke for spesielt int. Bare et stort ønske om å "formere" seg, og få søte små barn og søsken til de!

Hilsen

[Mrs. Wallace]

Enig. Jeg kjenner også folk som har valgt å leve barnløst fremfor å adoptere. Jeg er litt enig med den som skrev at adopsjon på mange måter er for de spesielt interesserte. Jeg tror ikke adopsjon er "for alle". "Alle" kan bli gravide og få barn på naturmetoden, mens det er en litt høyere terskel for adopsjon. Den terskelen er det ikke alle som er villig til - eller i stand til - å forsere.

Ja. Men når det er sagt, er ikke det å få barn for alle heller. Dessverre er det ikke alle som blir gravide som burde ha fått barn. Forskjellen er at de ikke trenger å godkjennes. ;o)

[Gjest ninnima]

"Alle" kan ikke bli gravide!!!

Nei, ikke for spesielt int. Bare et stort ønske om å "formere" seg, og få søte små barn og søsken til de!

Hilsen

Jeg satte da også "alle" i hermetegn. Det jeg mente er at det er ingen terskel for å bli gravid. Det er svært mange som blir gravide ved et uhell. Det er ingen som adopterer ved et uhell.

[Gjest ninnima]

Ja. Men når det er sagt, er ikke det å få barn for alle heller. Dessverre er det ikke alle som blir gravide som burde ha fått barn. Forskjellen er at de ikke trenger å godkjennes. ;o)

Og det er en viktig forskjell! Det å bli gravid... for de fleste er det en privatsak. Man planlegger (eller kanskje ikke), man bruker kortere eller lengre tid - og en dag er man gravid. Det er noe som er kun mellom de to det gjelder, og ingen andre. Adopsjon er offentlig hele veien. Godkjenning og papirer og søknad og sosialkontoret.

Det å få barn ved naturmetoden trenger ikke en gang planlegges. Mitt inntrykk er at en del (spesielt de riktig unge) omtrent bestemmer seg en torsdag ettermiddag for at babyer er søte og det hadde vært SÅ koselig å få en. Så er det å diskutere det med kjærsten, som syns det høres moro ut, og så fint for å styrke forholdet. Og på tirsdag er man gravide. Det er LAV terskel.

Mens adopsjon har HØY terskel fordi det krever en helt annen grad av planlegging, søknad, godkjenning, osv. Ikke alle vil ønske å legge livet sitt på bordet på den måten. Ikke alle vil like tanken på å ta til seg et barn.

[Gjest poengtert]

Du omtaler barn som en eiendel, at der noen "sine".

Husk at foreldre bare har barna til låns, enten de er egenfødte eller adopterte.

Barna til låns? Det var det dummeste jeg har hørt noengang, hva legger du i det? At plutselig en dag er de ikke barna ens lenger?

Man sier at barna "tilhører" de som har lagd dem og født dem, de er jo foreldrene. Selvsagt eier de dem ikke, men de er jo mor og far. En mor vil jo kalle sitt barn for barnet mitt, som en eiendel på en måte, men ingen ser jo på barn som eiendeler.

Etter en adopsjon er jo barna de nye foreldrenes barn. Selv om man aldri får fjernet båndet til de opprinnelige foreldrene.

[Gjest GA]

Barna til låns? Det var det dummeste jeg har hørt noengang, hva legger du i det? At plutselig en dag er de ikke barna ens lenger?

Man sier at barna "tilhører" de som har lagd dem og født dem, de er jo foreldrene. Selvsagt eier de dem ikke, men de er jo mor og far. En mor vil jo kalle sitt barn for barnet mitt, som en eiendel på en måte, men ingen ser jo på barn som eiendeler.

Etter en adopsjon er jo barna de nye foreldrenes barn. Selv om man aldri får fjernet båndet til de opprinnelige foreldrene.

Det er ingen som eier barna.

De er sine egne.

[Gjest ninnima]

Det er ingen som eier barna.

De er sine egne.

Jeg syns dette er flisespikkeri. Jeg tror vi alle omtaler barna som "våre".

Mitt barn, vårt barn. Og barna sier min mamma, min pappa. Det betyr ikke at man formelt eier noen, men det er uttrykksformen som skiller "mine" barn fra "dine".

[jubalong70]

Det jeg sier er at man ikke kan vite om man ønsker å adoptere før man kanskje er i den situasjonen at man ikke får fler enn det ene barnet man har. For som Jubalong sier hadde hun alltid ønsket seg 3 barn!

Selvfølgelig respekterer jeg folks valg om å ikke ønske å få barn via adopsjon!

Dernest sier jeg også at dette er et av de dummeste utsagnene jeg hører, og nei, det har ingenting med at jeg har adoptert, eller at vi har fått et biologisk barn! Det er fordi man ikke vet hvordan man hadde reagert når man er i den situasjonen!!

Hilsen

Vi var så absolutt i "den situasjonen". Vi hadde prøvd - mye - i 3 år for å bli gravide. At min mann, i den situasjonen, sier det ikke er aktuelt for ham å adoptere synes jeg ikke er "teit".

Kanskje hadde han endret standpunkt om det hadde gått 5 år, eller 10 år og vi ikke hadde fått barn.

Kanskje hadde han endret det om vi hadde fått ett barn, og så slitt i årevis for å få fler - ikke vet jeg.

Det jeg vet er at i den situasjonen vi var i, så var det slik han følte det.

[Gjest poengtert]

Det er ingen som eier barna.

De er sine egne.

hehe.. de er sine egne foreldre? eller hva? Noen er jo foreldrene til barn da, og ungene stammer jo fra dem. Går det an å være mer vriompeis?

[tzatziki1365380058]

Jeg kommer aldri til å tørre så mye som å snakke til adoptivforeldre etter å ha lest litt inne på adopsjonsforum her. Så mye er helt sikkert!

At jeg ikke vil adoptere betyr da for søren ikke at jeg ser ned på andre som gjør det - for det gjør jeg jo slett ikke! Men det ser visst noen ut til å tro...

Kutt ut a Lillemus! Du som er ei reflektert dame, mener da vel ikke det du skriver der?

Selvfølgelig er adoptivforeldre som andre foreldre!

Jeg tror alle foreldre med barn som krever - eller risikerer å kreve - noe "ekstra" blir ekstra beskyttende overfor barna sine. Det gjelder feks foreldre med barn med handicap (uten sammenlikning for øvrig!), eller feks bare barn med ekstra beskjedne unger. De er raske til å forsvare sine, og de er raske til å føle seg "truet".

Klart adoptivforeldre i utgangspunktet blir mer overbeskyttende (ikke negativt ment) enn andre foreldre - fordi de blir stilt overfor en hel del potensielle problemstilling de med bare egenfødte ikke må forholde seg til.

Klart de føler det sårende når folk sier de ikke kan tenke seg å adoptere - for selv om man da ikke ser ned på andres valg, så definerer man det jo som mindreverdig i forhold til det å få egenfødte - for sin egen del. Hvis man ikke hadde gjort det, ville jo valgene vært like gode.

[Gjest Elextra]

Barna til låns? Det var det dummeste jeg har hørt noengang, hva legger du i det? At plutselig en dag er de ikke barna ens lenger?

Man sier at barna "tilhører" de som har lagd dem og født dem, de er jo foreldrene. Selvsagt eier de dem ikke, men de er jo mor og far. En mor vil jo kalle sitt barn for barnet mitt, som en eiendel på en måte, men ingen ser jo på barn som eiendeler.

Etter en adopsjon er jo barna de nye foreldrenes barn. Selv om man aldri får fjernet båndet til de opprinnelige foreldrene.

Dette blir fort bare krangel om terminologi, men jeg tror vi har et grunnleggende ulikt syn på barn og den rolle de har i våre liv.

Har verken tid eller lyst til å argumentere grundig for dette nå, det burde også være unødvendig.

[Gjest tzatziki - adoptivtante]

Jeg synes det er vanskelig å svare på hvorfor vi har barn. Jeg har i grunnen hele livet visst at jeg ville bli mor. Da mannen min og jeg hadde vært sammen i et par år fant vi ut at nå var tiden inne. Det drøyde, men vi fikk da til ei lita solstråle.

Vi visste begge også at vi ikke ville ha bare 1 barn. JEg har alltid ønsket meg 3 barn. Han ville bare ha 2. Vi ble enige om at hvis nr. 2 også ble jente så kunne vi diskutere om vi skulle prøve en gang til.

Og nr. 2 ble jente, og vi diskuterte og nr. 3 ble en gutt.

Jeg var enebarn i 7 år, og likte det særdeles dårlig. Kjenner flere enebarn som sier de alltid har et slags savn inni seg etter søsken. Derfor var det aldri aktuelt å bare ha 1 barn. Men jeg tviler på at mannen min hadde villet adoptere om vi ikke hadde klart å lage flere enn en.

Nå har vi fått 3 fantastiske barn, og jeg føler absolutt at jeg ikke har lyst på flere nå. Jeg klarer ikke å sette ord på hvorfor. Det er ett eller annet inne i meg som sier klart i fra.

Om mannen din hadde villet adoptere eller ikke, kan du ikke vite før du selv hadde satt hardt mot hardt. Enten adopterer vi, ellers blir det ikke fler barn.

Så lenge du gadd å være med på prøverørskjøret - eller hva dere holdt på med - så måtte han naturligvis ikke velge.

Det som kommer nå, aner jeg ikke om gjelder jubalong70-mannen, så ikke ta det personlig:

Det verste jeg vet, er menn som ikke vil adoptere, men som synes det er helt greit at kvinnen skal gjennom ørtogførti IVF-forsøk, hormoner, aborter og det som verre er. Det vil de, men gudbedre for å få et barn som ikke bærer deres egne "fortreffelige" gener.

Jeg har også liten forståelse for at folk som ønsker seg barn, absolutt ikke vil adoptere. Det er en måte å sette verdi på mennesker som jeg bare ikke fikser.

Selvfølgelig vil de som ikke vil adoptere hevde at det er noe helt annet som ligger under, men jeg tror ikke en pøkk på det.

[tzatziki1365380058]

Har alltid hatt lyst på barn - pur biologi, tror jeg. Og jeg ville ha fler fordi biologien ikke hadde sluttet å bråke, og fordi jeg ikke kunne tenke meg å bare ha ett barn, hvis jeg først skulle ha. Både av hensyn til barnet - jeg tror det er best å ha søsken, men det er definitivt ikke noen absolutt sannhet - og til oss voksne.

[Lillemus]

Kutt ut a Lillemus! Du som er ei reflektert dame, mener da vel ikke det du skriver der?

Selvfølgelig er adoptivforeldre som andre foreldre!

Jeg tror alle foreldre med barn som krever - eller risikerer å kreve - noe "ekstra" blir ekstra beskyttende overfor barna sine. Det gjelder feks foreldre med barn med handicap (uten sammenlikning for øvrig!), eller feks bare barn med ekstra beskjedne unger. De er raske til å forsvare sine, og de er raske til å føle seg "truet".

Klart adoptivforeldre i utgangspunktet blir mer overbeskyttende (ikke negativt ment) enn andre foreldre - fordi de blir stilt overfor en hel del potensielle problemstilling de med bare egenfødte ikke må forholde seg til.

Klart de føler det sårende når folk sier de ikke kan tenke seg å adoptere - for selv om man da ikke ser ned på andres valg, så definerer man det jo som mindreverdig i forhold til det å få egenfødte - for sin egen del. Hvis man ikke hadde gjort det, ville jo valgene vært like gode.

Joda, jeg skjønner hva du mener, men jeg har lurkikket inne på adopsjonsforum innmellom, særlig når det har gått hett for seg (ser det på siste 100) og gurimalla...

Det er faktisk en del der inne som mener at vi som ikke har adoptert eller ikke har tenkt det ikke har noe som helst med å spørre om noe som helst heller. Da er vi bare nysgjerrige og spør og graver.

[Gjest Elextra]

Joda, jeg skjønner hva du mener, men jeg har lurkikket inne på adopsjonsforum innmellom, særlig når det har gått hett for seg (ser det på siste 100) og gurimalla...

Det er faktisk en del der inne som mener at vi som ikke har adoptert eller ikke har tenkt det ikke har noe som helst med å spørre om noe som helst heller. Da er vi bare nysgjerrige og spør og graver.

Ja, av og til kan det virke som terminologien er viktigere enn holdningene generelt og innholdet i innlegget spesielt.

En gang da jeg var litt "grønn" kom jeg til å benevne egenfødte (er det PK?) som _egne_ barn, i motsetning til adoptivbarn *grøss*. Det er jo enda verre enn å snakke om biologiske barn!

Man skal vokte tungen sin vel!