Hvorfor har dere barn ?

[Gjest sjøstjerna]

Har alltid visst at jeg ville ha barn. Elsker barn. De er så nydelige, med sine virkelighetsoppfatninger.

De bidrar til å bremse hverdagen på en positiv måte, og vi kan oppdage blomsten, eller frosken ilag. Eller at bladenen på trærne skifter farge. Vi blir altså mint på de små ting.

Men nå skal jeg ikke ha flere. De krever oppfølging og etter flere år med barn, så er jeg faktisk sliten av akkurat det...

Uansett- det å få barn er det BESTE som har hendt meg.

[Gjest AveM]

*Host host* Jeg var nok det direkte opphavet til at barneforumet den gangen ble delt i forum for barn og forum for gravide ja. )

Nå husker jeg overhode ikke hvem jeg diskuterte med eller om vedkommende er her fremdeles, men såvidt jeg husker så dreide det seg om å respektere de som ikke kunne få barn? Jeg tror jeg ble så irritert at jeg til slutt slengte ut av meg noe sånt som at da fikk vedkommenede sannelig se til å respektere oss som kunne få barn også! *Hehe*

I alle fall kom Anker'n styrtende til og delte forumet i to...

Morsomt *Ler*

[Gjest poengtert]

Hørt om språklige virkemidler?

Jeg _eier_ ikke mine barn. Ingen kan eie et annet menneske. De er ikke gjenstander jeg har kjøpt, men selvstendige individer )

Hvem har sagt at man eier dem? Men de tilhører jo foreldrene sine, om ikke annet så biologisk.

[Gjest ninnima]

Om mannen din hadde villet adoptere eller ikke, kan du ikke vite før du selv hadde satt hardt mot hardt. Enten adopterer vi, ellers blir det ikke fler barn.

Så lenge du gadd å være med på prøverørskjøret - eller hva dere holdt på med - så måtte han naturligvis ikke velge.

Det som kommer nå, aner jeg ikke om gjelder jubalong70-mannen, så ikke ta det personlig:

Det verste jeg vet, er menn som ikke vil adoptere, men som synes det er helt greit at kvinnen skal gjennom ørtogførti IVF-forsøk, hormoner, aborter og det som verre er. Det vil de, men gudbedre for å få et barn som ikke bærer deres egne "fortreffelige" gener.

Jeg har også liten forståelse for at folk som ønsker seg barn, absolutt ikke vil adoptere. Det er en måte å sette verdi på mennesker som jeg bare ikke fikser.

Selvfølgelig vil de som ikke vil adoptere hevde at det er noe helt annet som ligger under, men jeg tror ikke en pøkk på det.

Jeg forstår ikke tankegangen. Hvorfor skal man drive og sette hardt mot hardt og presse noen til å ville adoptere? Hva godt skal komme ut av det?

Hos oss var det som du beskriver. Riktignok ble det aldri behov for IVF eller behandlinger, men dersom det hadde vist seg vanskelig å få barn, så var mannen min tilhenger av IVF og full pakke, mens jeg ikke uten videre var det. Jeg var mer innstilt på adopsjon, mens han ikke var det.

Og det mente vi, ærlig og oppriktig, begge to. Ikke fordi han tror hans gener er så fortreffelige, eller fordi jeg tror at IVF er verdens styggedom. Men fordi vi følte det sånn.

I ettertid nå så vet jeg at om vi ikke hadde blitt gravide, så ville det nok blitt IVF likevel. Jeg ville ikke vært skeptisk nok til å la det være, og jeg vet at mannen min ikke ville ønsket å adoptere. Hadde IVF mislyktes ville vil heller forblitt barnløse enn å adoptere. For meg var ikke det å få barn viktigere enn forholdet til mannen min.

Og det du skriver får tankene mine i den retningen at du mener det å få barn i seg selv er så viktig at man gjerne skal gå over lik og gjerne kvitte seg med gubben hvis han ikke er enig. Jeg er ikke med på den tankegangen.

[Gjest empel]

Har alltid visst at jeg ville ha barn. Elsker barn. De er så nydelige, med sine virkelighetsoppfatninger.

De bidrar til å bremse hverdagen på en positiv måte, og vi kan oppdage blomsten, eller frosken ilag. Eller at bladenen på trærne skifter farge. Vi blir altså mint på de små ting.

Men nå skal jeg ikke ha flere. De krever oppfølging og etter flere år med barn, så er jeg faktisk sliten av akkurat det...

Uansett- det å få barn er det BESTE som har hendt meg.

jo, men det er jo småbarn. Småbarnstiden flyr fort og plutselig er de ungdommer og voksne.

[laban]

Om mannen din hadde villet adoptere eller ikke, kan du ikke vite før du selv hadde satt hardt mot hardt. Enten adopterer vi, ellers blir det ikke fler barn.

Så lenge du gadd å være med på prøverørskjøret - eller hva dere holdt på med - så måtte han naturligvis ikke velge.

Det som kommer nå, aner jeg ikke om gjelder jubalong70-mannen, så ikke ta det personlig:

Det verste jeg vet, er menn som ikke vil adoptere, men som synes det er helt greit at kvinnen skal gjennom ørtogførti IVF-forsøk, hormoner, aborter og det som verre er. Det vil de, men gudbedre for å få et barn som ikke bærer deres egne "fortreffelige" gener.

Jeg har også liten forståelse for at folk som ønsker seg barn, absolutt ikke vil adoptere. Det er en måte å sette verdi på mennesker som jeg bare ikke fikser.

Selvfølgelig vil de som ikke vil adoptere hevde at det er noe helt annet som ligger under, men jeg tror ikke en pøkk på det.

Det trenger ikke ha noe med å sette verdi på mennesker å gjøre.

Kanskje det er seg selv de tviler på. Tenk om de erkjenner at de er svært opptatt av selve graviditeten og fødselen, at barnet skal likne på en eller annen, at de har følelser rundt gener, slekt og blodsbånd som de ikke klarer å la fornuften overstyre, eller noe annet i den retning.

Er det ikke da bedre at de selv finner ut at adopsjon ikke er noe for dem, og står for det? Man kan respektere at andre velger det allikevel.

Jeg synes ikke du skal tolke det at noen er enige om at adopsjon ikke er noe for dem, som en nedvurdering av adoptanter og / eller adoptivbarn. Jeg synes heller ikke det å adoptere er noen nedvurdering av IVF-barn eller donorbarn, for å snu på det.

[Gjest ninnima]

Det trenger ikke ha noe med å sette verdi på mennesker å gjøre.

Kanskje det er seg selv de tviler på. Tenk om de erkjenner at de er svært opptatt av selve graviditeten og fødselen, at barnet skal likne på en eller annen, at de har følelser rundt gener, slekt og blodsbånd som de ikke klarer å la fornuften overstyre, eller noe annet i den retning.

Er det ikke da bedre at de selv finner ut at adopsjon ikke er noe for dem, og står for det? Man kan respektere at andre velger det allikevel.

Jeg synes ikke du skal tolke det at noen er enige om at adopsjon ikke er noe for dem, som en nedvurdering av adoptanter og / eller adoptivbarn. Jeg synes heller ikke det å adoptere er noen nedvurdering av IVF-barn eller donorbarn, for å snu på det.

Enig. Selv om jeg ikke kan tenke meg å bo i Oslo syns jeg jo ikke at alle som bor der er mindreverdige.

[tzatziki1365380058]

Det trenger ikke ha noe med å sette verdi på mennesker å gjøre.

Kanskje det er seg selv de tviler på. Tenk om de erkjenner at de er svært opptatt av selve graviditeten og fødselen, at barnet skal likne på en eller annen, at de har følelser rundt gener, slekt og blodsbånd som de ikke klarer å la fornuften overstyre, eller noe annet i den retning.

Er det ikke da bedre at de selv finner ut at adopsjon ikke er noe for dem, og står for det? Man kan respektere at andre velger det allikevel.

Jeg synes ikke du skal tolke det at noen er enige om at adopsjon ikke er noe for dem, som en nedvurdering av adoptanter og / eller adoptivbarn. Jeg synes heller ikke det å adoptere er noen nedvurdering av IVF-barn eller donorbarn, for å snu på det.

Joda, det er fint at de finner det ut og står for det.

Jeg trenger ikke like dem for det. Og sånne mannfolk - jeg kjenner et par av dem - er dessverre noe av det verste jeg vet.

[tzatziki1365380058]

Jeg forstår ikke tankegangen. Hvorfor skal man drive og sette hardt mot hardt og presse noen til å ville adoptere? Hva godt skal komme ut av det?

Hos oss var det som du beskriver. Riktignok ble det aldri behov for IVF eller behandlinger, men dersom det hadde vist seg vanskelig å få barn, så var mannen min tilhenger av IVF og full pakke, mens jeg ikke uten videre var det. Jeg var mer innstilt på adopsjon, mens han ikke var det.

Og det mente vi, ærlig og oppriktig, begge to. Ikke fordi han tror hans gener er så fortreffelige, eller fordi jeg tror at IVF er verdens styggedom. Men fordi vi følte det sånn.

I ettertid nå så vet jeg at om vi ikke hadde blitt gravide, så ville det nok blitt IVF likevel. Jeg ville ikke vært skeptisk nok til å la det være, og jeg vet at mannen min ikke ville ønsket å adoptere. Hadde IVF mislyktes ville vil heller forblitt barnløse enn å adoptere. For meg var ikke det å få barn viktigere enn forholdet til mannen min.

Og det du skriver får tankene mine i den retningen at du mener det å få barn i seg selv er så viktig at man gjerne skal gå over lik og gjerne kvitte seg med gubben hvis han ikke er enig. Jeg er ikke med på den tankegangen.

Sorry - jeg synes mannen din er en kjempe-egoist, men det er heldigvis ikke jeg som er gift med ham

Menn som tror IVF er så fryktelig festlig å gjennomgå for kvinnen, og som presser gjennom det valget for å slippe å adoptere, synes jeg ikke noe om, faktisk.

Jeg vet nok om IVF og belastningene ved det til å ikke ville ønske det for min verste fiende, og i alle fall ikke for en kvinne som ikke ønsker å gjennomgå det, men i stedet ønsker å adoptere.

Da synes jeg faktisk at de aktuelle mennnene bør ta noen runder med seg selv.

Hvis kvinnene selv ønsker IVF, er jo saken uproblematisk.

[tzatziki1365380058]

Hvem har sagt at man eier dem? Men de tilhører jo foreldrene sine, om ikke annet så biologisk.

Så du mener at jeg, en gammel dame på langt over 30 tilhører foreldrene mine? Hva er det forresten å "tilhøre biologisk"?

Det der må du dra lenger ut på landet med....

[kaffepiken]

Hvem har sagt at man eier dem? Men de tilhører jo foreldrene sine, om ikke annet så biologisk.

Greit, noterer meg din mening.

[Gjest poengtert]

Så du mener at jeg, en gammel dame på langt over 30 tilhører foreldrene mine? Hva er det forresten å "tilhøre biologisk"?

Det der må du dra lenger ut på landet med....

Du føler ingen tilknytning til dine foreldre, eller at dere har noe biologisk bånd? Jøjje meg... Ingen tilhører noen, men dere er jo en del av en familie da, de er jo foreldrene dine, uten at det betyr at du eier dem, men de er jo DINE foreldre.

Trenger du noe mindre enn teskje?

[Gjest ninnima]

Sorry - jeg synes mannen din er en kjempe-egoist, men det er heldigvis ikke jeg som er gift med ham

Menn som tror IVF er så fryktelig festlig å gjennomgå for kvinnen, og som presser gjennom det valget for å slippe å adoptere, synes jeg ikke noe om, faktisk.

Jeg vet nok om IVF og belastningene ved det til å ikke ville ønske det for min verste fiende, og i alle fall ikke for en kvinne som ikke ønsker å gjennomgå det, men i stedet ønsker å adoptere.

Da synes jeg faktisk at de aktuelle mennnene bør ta noen runder med seg selv.

Hvis kvinnene selv ønsker IVF, er jo saken uproblematisk.

Du er særdeles lite forståelsesfull overfor det faktum at det finnes mennesker som tenker annerledes enn deg.

I vårt forhold er det sånn at ingen av oss driver og setter hardt mot hardt eller presser den andre til å gjøre ting den ikke vil. Du har noen underlige holdninger på det området der, og jeg kan jo bare spekulere i hvilke erfaringer du har som har dannet bakgrunnen for holdningene.

Min mann ville aldri presset meg til noe som helst. Men for HAN var det viktig med et biologisk barn, og et barn som vi "kjente" helt fra unnfangelsen. Hadde det vist seg vanskelig å produsere barn, og jeg absolutt ikke hadde villet gå igjennom IVF, så hadde vi heller forblitt barnløse.

Det å presse og true og sette hardt mot hardt er for meg å vise manglende respekt for partneren sin. Jeg tror ikke man bygger et varig forhold på gjenside trusler. Derimot tror jeg at man bygger et varig forhold på åpenhet og ærlighet. Hvis jeg vil ha barn, så sier jeg det. Hvis jeg ikke vil, så sier jeg det også. Hvis jeg har meninger om hvordan så kan jeg til og med si det. Og vi kan snakke sammen om det, til og med ha ulike meninger, uten at en må trumfe igjennom sitt standpunkt koste hva det koste vil.

For mannen min, og etterhvert også for meg, så er adopsjon noe vi ikke føler passer for oss. Jeg ville vurdert det dersom vi var barnløse, men nå er vi ikke det, og nå ser jeg at adopsjon ikke er et alternativ for meg. Vi har ingen problemer med å respektere at andre velger annerledes enn oss, men forventer også respekt for våre meninger. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere?

[Gjest ninnima]

Du føler ingen tilknytning til dine foreldre, eller at dere har noe biologisk bånd? Jøjje meg... Ingen tilhører noen, men dere er jo en del av en familie da, de er jo foreldrene dine, uten at det betyr at du eier dem, men de er jo DINE foreldre.

Trenger du noe mindre enn teskje?

Nå føler jeg for å trekke dette til et høyere åndelig nivå. Du skjønner vel at det ikke er hennes foreldre, eller dine foreldre, eller mine - de er alle sine egne personer, og vi burde heller ha en felles foreldre-pool hvor vi kunne hente ut en forelder nå og da ved behov. Vi kan jo ikke gå rundt å knytte oss mer til folk bare for at vi er i familie med dem, vel? Det er det vel ingen som gjør?

:-)

[Gjest poengtert]

Nå føler jeg for å trekke dette til et høyere åndelig nivå. Du skjønner vel at det ikke er hennes foreldre, eller dine foreldre, eller mine - de er alle sine egne personer, og vi burde heller ha en felles foreldre-pool hvor vi kunne hente ut en forelder nå og da ved behov. Vi kan jo ikke gå rundt å knytte oss mer til folk bare for at vi er i familie med dem, vel? Det er det vel ingen som gjør?

:-)

HÆ?? Selvsagt er man da mer knyttet til sin familie enn andre, hva er det du våser med?

[tzatziki1365380058]

Du føler ingen tilknytning til dine foreldre, eller at dere har noe biologisk bånd? Jøjje meg... Ingen tilhører noen, men dere er jo en del av en familie da, de er jo foreldrene dine, uten at det betyr at du eier dem, men de er jo DINE foreldre.

Trenger du noe mindre enn teskje?

Tilknytning, jo - tilhøre, nei.

Og det er vel snarer du som må ha ting inn med teskje, når du reagerer sånn på uttrykket "barna til låns". Som er et helt vanlig, mye benyttet uttrykk - overalt, og har vært det så lenge jeg kan huske.

[tzatziki1365380058]

HÆ?? Selvsagt er man da mer knyttet til sin familie enn andre, hva er det du våser med?

Det kan vel hende at ninnima prøvde på en spøk, eller?

[Gjest postvesen]

Tilknytning, jo - tilhøre, nei.

Og det er vel snarer du som må ha ting inn med teskje, når du reagerer sånn på uttrykket "barna til låns". Som er et helt vanlig, mye benyttet uttrykk - overalt, og har vært det så lenge jeg kan huske.

hehe...jaja... tror ikke det går noe inn i den brødboksen der nei...

[tzatziki1365380058]

Du er særdeles lite forståelsesfull overfor det faktum at det finnes mennesker som tenker annerledes enn deg.

I vårt forhold er det sånn at ingen av oss driver og setter hardt mot hardt eller presser den andre til å gjøre ting den ikke vil. Du har noen underlige holdninger på det området der, og jeg kan jo bare spekulere i hvilke erfaringer du har som har dannet bakgrunnen for holdningene.

Min mann ville aldri presset meg til noe som helst. Men for HAN var det viktig med et biologisk barn, og et barn som vi "kjente" helt fra unnfangelsen. Hadde det vist seg vanskelig å produsere barn, og jeg absolutt ikke hadde villet gå igjennom IVF, så hadde vi heller forblitt barnløse.

Det å presse og true og sette hardt mot hardt er for meg å vise manglende respekt for partneren sin. Jeg tror ikke man bygger et varig forhold på gjenside trusler. Derimot tror jeg at man bygger et varig forhold på åpenhet og ærlighet. Hvis jeg vil ha barn, så sier jeg det. Hvis jeg ikke vil, så sier jeg det også. Hvis jeg har meninger om hvordan så kan jeg til og med si det. Og vi kan snakke sammen om det, til og med ha ulike meninger, uten at en må trumfe igjennom sitt standpunkt koste hva det koste vil.

For mannen min, og etterhvert også for meg, så er adopsjon noe vi ikke føler passer for oss. Jeg ville vurdert det dersom vi var barnløse, men nå er vi ikke det, og nå ser jeg at adopsjon ikke er et alternativ for meg. Vi har ingen problemer med å respektere at andre velger annerledes enn oss, men forventer også respekt for våre meninger. Hvorfor er det så vanskelig å akseptere?

Ikke noe av det jeg har skrevet er spesielt rettet mot dere, så det er sagt. Har ikke noen forutsetninger for å uttale meg om det.

Og som sagt- dersom folk er enige, noe dere tydeligvis er, så er jo alt helt i orden.

Jeg respekterer andres rett til å mene akkurat det de vil - jeg synes ikke det er noen mennesklig plikt eller ansvar å være enig, eller å si seg enig. Jeg trenger ikke like det andre mener (takk og lov), og jeg kan ikke forvente at andre liker det jeg mener.

Jeg skjønner at folk mener forskjellig - likevel har jeg naturligvis mine "normer" for hva jeg synes er ok, eller akseptable meninger og atferd. Og de skiller seg helt sikkert fra noen, men ikke alle, andres.

[Gjest ninnima]

Ikke noe av det jeg har skrevet er spesielt rettet mot dere, så det er sagt. Har ikke noen forutsetninger for å uttale meg om det.

Og som sagt- dersom folk er enige, noe dere tydeligvis er, så er jo alt helt i orden.

Jeg respekterer andres rett til å mene akkurat det de vil - jeg synes ikke det er noen mennesklig plikt eller ansvar å være enig, eller å si seg enig. Jeg trenger ikke like det andre mener (takk og lov), og jeg kan ikke forvente at andre liker det jeg mener.

Jeg skjønner at folk mener forskjellig - likevel har jeg naturligvis mine "normer" for hva jeg synes er ok, eller akseptable meninger og atferd. Og de skiller seg helt sikkert fra noen, men ikke alle, andres.

Du har dine normer, ja det er tydelig. Og det har vel de fleste andre også. Det er bare det at du ikke tolererer andre enn deg selv. Det er trist!