Å oppdra ene og andres barn...

[Gjest tullehøna]

Vi er tross alt heldige, vår sønn på 6 har kompiser i nabolaget. Men det oppleves vanskelig for meg at en kompis' mor, som er min venninne, oppdrar sin sønn mye strengere enn det vi gjør.Sønnen vår er ikke den letteste, men jeg ser ham som en god gutt, satt sammen av mange ulike følelser og egenskaper. Min venninne er etter mitt syn svært bastant; "Dere HAR å være venner!" Selv tenker jeg mer på at barna er ulike, og må få velge sine venner ut fra det. (- slik vi voksne gjør...) Selvfølgelig skal vår sønn være grei mot alle for det, men bestevennene sine synes jeg han skal få velge selv, uten foreldrenes hjelp... Sønnen vår tenderer også mot å være "sur" iblant, særlig når han er sliten og trøtt. Hvor mye skal man korrigere (for å bruke min venninnes ord) 6-åringer i slikt? Jeg tenker nok mer helhetlig og nyansert, ser barna som sammensatte av godt og vondt. Tørner sønnen vår sammen med et annet barn, prøver jeg først å la dem ordne opp selv. Går det ikke, går jeg inn og prøve å mekle. Jeg er IKKE kompromissløs, men prøver å nyansere.

Jeg skriver et innlegg nå fordi jeg tross egen overbevisning blir usikker; er jeg for "snill"? Oppdrar jeg sønnen min "feil"? (Er det noe som heter det...?) Etter mitt syn blir barna relativt like sine foreldre, og foreldrene kan da som regel best finne ut av hvordan de skal takle barnet, til det beste for barnet. Men jeg trenger andres synspunkter. Anyone??!

[Gjest josefine1]

Folkeskikk kan jeg se at mange barn mangler, vi prøver så godt vi kan å oppdra barna våre til at de oppfører seg fint blandt andre mennesker, at de er hyggelige og greie. Uenige og uvenner kan vi alle bli, både voksne og barn.

Bestekompiser kan ikke vi som foreldre velge, det må barna velge selv, helt enig med deg der.

[Gjest mor til en fireåring]

Blir kanskje litt på siden, for dette minnet meg om noe jeg selv står litt oppi akkurat nå.

For å gi litt bakgrunnsinfo: i barnehagen der fireåringen går er de mange jevnaldrende jenter på avdelignen (7 stk). Først ble to av dem "bestevenninner", deretter to til, og nå gjenstår det bare tre. To av de tre leker mye sammen. Min datter er den tredje, og hun føler seg ofte ekskludert.

Foreldrene mener jevnt over at barna må få bestemme selv, de er individer, man skal ikke gripe inn i leken, osv. Samtidig er ALLE prinsippielt i mot utestenging - samtidig som det i praksis foregår.

Flere av de andre foreldrene er veldig opphengt i at "jammen mitt barn.... " og ser bare sitt eget barns behov, personlighet osv. I mange tilfeller tror jeg at de tolker sin egen personlighet og sine egne holdninger over på barna. Foreldrene er opptatt av at barna skal HA bestevenner, og gjerne at de skal få velge dem selv. Dette blir så viktig at det overskygger behovet for å inkludere.

Argumentasjonen går gjerne på at "jammen om bestevenninna er borte finner barnet mitt ALLTID noen andre å leke med".

Ja - fordi flere av de andre barna IKKE ekskluderer på samme måten! Hadde alle ekskludert så hadde ikke disse barna heller hatt noe valg.

Derfor mener jeg... som foreldre bør vi gå ganske langt i å styre barna våre, også seksåringer. Vi bør ikke tillate at de ekskluderer andre - og jo, bestevenner betyr at man ekskluderer andre.

Man bør til en viss grad si at "dere har å være venner". Man bør til en viss grad forlange at barna oppfører seg ordentlig, selv om de er "sure" og trøtte. Jeg mener at du er for "snill" mot din sønn, ja. Jeg mener at du lar han slippe unna litt for lett og stiller for lite krav til han. Joda, det er bra for han her og nå, men det går utover noen andre.

I mine øyne er det å inkludere noe av det viktigste barna kan lære.

[Gjest Elextra]

Blir kanskje litt på siden, for dette minnet meg om noe jeg selv står litt oppi akkurat nå.

For å gi litt bakgrunnsinfo: i barnehagen der fireåringen går er de mange jevnaldrende jenter på avdelignen (7 stk). Først ble to av dem "bestevenninner", deretter to til, og nå gjenstår det bare tre. To av de tre leker mye sammen. Min datter er den tredje, og hun føler seg ofte ekskludert.

Foreldrene mener jevnt over at barna må få bestemme selv, de er individer, man skal ikke gripe inn i leken, osv. Samtidig er ALLE prinsippielt i mot utestenging - samtidig som det i praksis foregår.

Flere av de andre foreldrene er veldig opphengt i at "jammen mitt barn.... " og ser bare sitt eget barns behov, personlighet osv. I mange tilfeller tror jeg at de tolker sin egen personlighet og sine egne holdninger over på barna. Foreldrene er opptatt av at barna skal HA bestevenner, og gjerne at de skal få velge dem selv. Dette blir så viktig at det overskygger behovet for å inkludere.

Argumentasjonen går gjerne på at "jammen om bestevenninna er borte finner barnet mitt ALLTID noen andre å leke med".

Ja - fordi flere av de andre barna IKKE ekskluderer på samme måten! Hadde alle ekskludert så hadde ikke disse barna heller hatt noe valg.

Derfor mener jeg... som foreldre bør vi gå ganske langt i å styre barna våre, også seksåringer. Vi bør ikke tillate at de ekskluderer andre - og jo, bestevenner betyr at man ekskluderer andre.

Man bør til en viss grad si at "dere har å være venner". Man bør til en viss grad forlange at barna oppfører seg ordentlig, selv om de er "sure" og trøtte. Jeg mener at du er for "snill" mot din sønn, ja. Jeg mener at du lar han slippe unna litt for lett og stiller for lite krav til han. Joda, det er bra for han her og nå, men det går utover noen andre.

I mine øyne er det å inkludere noe av det viktigste barna kan lære.

Godt innlegg.

Mitt ene barn er også en forsiktig type, som litt lett kan havne utenfor. Heldigvis er barnehagen veldig fokusert på det å inkludere alle i fellesskapet! Tror de kan gjøre mye, både ved å legge forholdene praktisk til rette til å inkludere alle, og å påvirke holdningene til de små.

[Gjest mor til en fireåring]

Godt innlegg.

Mitt ene barn er også en forsiktig type, som litt lett kan havne utenfor. Heldigvis er barnehagen veldig fokusert på det å inkludere alle i fellesskapet! Tror de kan gjøre mye, både ved å legge forholdene praktisk til rette til å inkludere alle, og å påvirke holdningene til de små.

Hos oss jobber også barnehagen med inkludering. Samtidig jobber foreldrene med å styrke sine barns relasjoner til bestevennene. Og det foregår gjennom å invitere hjem til hverandre, blant annet. Slik understrekes og fremheves bestevenn-skapene på bekostning av inkluderingen.

[Gjest tullehøna]

Blir kanskje litt på siden, for dette minnet meg om noe jeg selv står litt oppi akkurat nå.

For å gi litt bakgrunnsinfo: i barnehagen der fireåringen går er de mange jevnaldrende jenter på avdelignen (7 stk). Først ble to av dem "bestevenninner", deretter to til, og nå gjenstår det bare tre. To av de tre leker mye sammen. Min datter er den tredje, og hun føler seg ofte ekskludert.

Foreldrene mener jevnt over at barna må få bestemme selv, de er individer, man skal ikke gripe inn i leken, osv. Samtidig er ALLE prinsippielt i mot utestenging - samtidig som det i praksis foregår.

Flere av de andre foreldrene er veldig opphengt i at "jammen mitt barn.... " og ser bare sitt eget barns behov, personlighet osv. I mange tilfeller tror jeg at de tolker sin egen personlighet og sine egne holdninger over på barna. Foreldrene er opptatt av at barna skal HA bestevenner, og gjerne at de skal få velge dem selv. Dette blir så viktig at det overskygger behovet for å inkludere.

Argumentasjonen går gjerne på at "jammen om bestevenninna er borte finner barnet mitt ALLTID noen andre å leke med".

Ja - fordi flere av de andre barna IKKE ekskluderer på samme måten! Hadde alle ekskludert så hadde ikke disse barna heller hatt noe valg.

Derfor mener jeg... som foreldre bør vi gå ganske langt i å styre barna våre, også seksåringer. Vi bør ikke tillate at de ekskluderer andre - og jo, bestevenner betyr at man ekskluderer andre.

Man bør til en viss grad si at "dere har å være venner". Man bør til en viss grad forlange at barna oppfører seg ordentlig, selv om de er "sure" og trøtte. Jeg mener at du er for "snill" mot din sønn, ja. Jeg mener at du lar han slippe unna litt for lett og stiller for lite krav til han. Joda, det er bra for han her og nå, men det går utover noen andre.

I mine øyne er det å inkludere noe av det viktigste barna kan lære.

Takk for svar! Jeg prøver å lære begge barna mine å inkludere andre. De har mange "bestevenner", som de kaller det. Og det mener jeg bestemt at de gjør. Men det er denne ene, som forresten har mange venner på andre hold, som min sønn kommer på kant med. Mener du at de likevel skal være mye sammen? De går sammen til skolen (sammen med flere andre), og det fungerer bra. Er en teori at om de er ENDA mer sammen, blir de enda mer vant til hverandre, og det hele kanskje vil løse seg?

[Gjest Sixsax]

Blir kanskje litt på siden, for dette minnet meg om noe jeg selv står litt oppi akkurat nå.

For å gi litt bakgrunnsinfo: i barnehagen der fireåringen går er de mange jevnaldrende jenter på avdelignen (7 stk). Først ble to av dem "bestevenninner", deretter to til, og nå gjenstår det bare tre. To av de tre leker mye sammen. Min datter er den tredje, og hun føler seg ofte ekskludert.

Foreldrene mener jevnt over at barna må få bestemme selv, de er individer, man skal ikke gripe inn i leken, osv. Samtidig er ALLE prinsippielt i mot utestenging - samtidig som det i praksis foregår.

Flere av de andre foreldrene er veldig opphengt i at "jammen mitt barn.... " og ser bare sitt eget barns behov, personlighet osv. I mange tilfeller tror jeg at de tolker sin egen personlighet og sine egne holdninger over på barna. Foreldrene er opptatt av at barna skal HA bestevenner, og gjerne at de skal få velge dem selv. Dette blir så viktig at det overskygger behovet for å inkludere.

Argumentasjonen går gjerne på at "jammen om bestevenninna er borte finner barnet mitt ALLTID noen andre å leke med".

Ja - fordi flere av de andre barna IKKE ekskluderer på samme måten! Hadde alle ekskludert så hadde ikke disse barna heller hatt noe valg.

Derfor mener jeg... som foreldre bør vi gå ganske langt i å styre barna våre, også seksåringer. Vi bør ikke tillate at de ekskluderer andre - og jo, bestevenner betyr at man ekskluderer andre.

Man bør til en viss grad si at "dere har å være venner". Man bør til en viss grad forlange at barna oppfører seg ordentlig, selv om de er "sure" og trøtte. Jeg mener at du er for "snill" mot din sønn, ja. Jeg mener at du lar han slippe unna litt for lett og stiller for lite krav til han. Joda, det er bra for han her og nå, men det går utover noen andre.

I mine øyne er det å inkludere noe av det viktigste barna kan lære.

Tiltredes!

100% enig med deg mor til fireåring.

Din analyse av foreldres oppførsel er også helt riktig, sånn er det.

Men ingen burde ha lov å tillate utestenging av andre barn, det er foreldrenes PLIKT å INKLUDERE alle.

Vi ofrer ikke et barn for at et annet.

[Gjest snulletutten]

Tror jeg skjønner hva du mener. Det har ikke å gjøre med utestenging, ikke sant, men det er ett barn din sønn ikke trives sammen med. Jeg mener også at alle bør inkluderes, men ikke hvis det gjør vondt verre når barna er veldig forskjellige og ikke går bra i hop. Da skjønner jeg ikke at samværet kan gi noe godt, verken til din sønn eller hans venn.

[Gjest grønn tulipan]

Jeg synes ikke at en skal akseptere at en 6-åring er "sur" når han er på besøk hos andre.

Sure kan de være hjemme, men borte må de ta seg sammen og oppføre seg høflig!

[frosken]

Synes det er vanskelig å mene noe om hvorvidt du er for snill eller ikke.

Dette er kanskje litt på siden, men jeg mener at man barn kan pålegges å forsøke "å være venner" mens de er sammen, og med det mener jeg at man kan pålegge dem å legge godsiden til og prøve å få til leken uten stadige konflikter. Dette handler om å være opptatt av litt mer enn sitt eget velvære i øyeblikket, og gjennom dette oppøves evnen til å se andres behov i tillegg til egne.

Etter min mening kan man derimot ikke bestemme hvem barnet skal like best å leke med - men man kan ha nulltoleranse på utestengning av andre barn når det ikke foreligger en rasjonell grunn til at ikke alle kan være med å leke.

[Gjest tullehøna]

Jeg synes ikke at en skal akseptere at en 6-åring er "sur" når han er på besøk hos andre.

Sure kan de være hjemme, men borte må de ta seg sammen og oppføre seg høflig!

Jeg MÅ få legge til at det verken er jeg eller min sønn som har bedt om å få komme på besøk, at det er guttens mor som på eget initiativ har henta sønnen vår på sfo. Da er han gjerne sliten, og jeg synes det er fullt forståelig at han, som mange andre mennesker, er det. Men det har jo resultert i at jeg ikke vil at han skal være der etter skoletid. Det er vanskelig å tvinge sønnen vår til å være veldig blid når han er sliten og blir terga av en kamerat, like mye som det da blir vanskelig å inkludere denne kameraten når jeg av disse grunner velger å ikke la dem leke sammen. Orker ikke utsette oss for følgene. Men det er kanskje helt teit å tenke slik?

[Gjest mor til en fireåring]

Takk for svar! Jeg prøver å lære begge barna mine å inkludere andre. De har mange "bestevenner", som de kaller det. Og det mener jeg bestemt at de gjør. Men det er denne ene, som forresten har mange venner på andre hold, som min sønn kommer på kant med. Mener du at de likevel skal være mye sammen? De går sammen til skolen (sammen med flere andre), og det fungerer bra. Er en teori at om de er ENDA mer sammen, blir de enda mer vant til hverandre, og det hele kanskje vil løse seg?

Min teori er at hvis du tillater at din sønn ekskluderer denne andre gutten, så bekrefter du i hans øyne at denne gutten ikke er "bra nok". Du bekrefter at det er "greit" å ekskludere han, fordi at sønnen din må få "velge selv".

Dermed mener jeg at du bidrar til problemet som måtte finnes mellom de to.

Derimot tror jeg at så lenge det ikke foreligger mobbing eller andre spesielle ting, så vil ikke bare de to guttene, men mange flere rundt dem også, i lengden TJENE på at alle må være venner.

Tross alt må disse guttene forholde seg til hverandre i mange år fremover. Jeg oppfatter det som at de går i samme klasse - og husk at det skal de gjøre de neste 10 årene. Er det ikke da lurt å dempe konflikter og problemer og heller inkludere alle, og prøve å få til et godt miljø, ennå la filleting komme i mellom dem og resultere i varig bråk og uvennskap?

Ja, jeg tror at guttene vil komme til enighet igjen, hvis bare ikke foreldrene går inn og definerer dem som så forskjellige at det er lov å ekskludere.

Tenk om de to guttene hadde vært søsken. Det hadde ikke vært aktuelt for noen foreldre å la en bror utestenge den andre. Da hadde man grepet inn og sagt "vær venner!". Det samme burde du gjøre i denne situasjonen.

[Gjest mor til en fireåring]

Jeg MÅ få legge til at det verken er jeg eller min sønn som har bedt om å få komme på besøk, at det er guttens mor som på eget initiativ har henta sønnen vår på sfo. Da er han gjerne sliten, og jeg synes det er fullt forståelig at han, som mange andre mennesker, er det. Men det har jo resultert i at jeg ikke vil at han skal være der etter skoletid. Det er vanskelig å tvinge sønnen vår til å være veldig blid når han er sliten og blir terga av en kamerat, like mye som det da blir vanskelig å inkludere denne kameraten når jeg av disse grunner velger å ikke la dem leke sammen. Orker ikke utsette oss for følgene. Men det er kanskje helt teit å tenke slik?

Jeg lurer på om det er mye her du ikke forteller oss.

Hva er det slags følger du er redd for? Og hvorfor sier du nå at du ikke vil la guttene leke sammen? I starten sa du jo at det var gutten din selv som valgte å ikke leke med den andre?

Hva er det som egentlig ligger bak her?

[Gjest tullehøna]

Jeg lurer på om det er mye her du ikke forteller oss.

Hva er det slags følger du er redd for? Og hvorfor sier du nå at du ikke vil la guttene leke sammen? I starten sa du jo at det var gutten din selv som valgte å ikke leke med den andre?

Hva er det som egentlig ligger bak her?

Nei, du, min venninne er ganske tøff i munnen og svært bestemt. Derfor synes jeg det er vanskelig å ta imot kritikk av henne, særlig når kritikken gjelder min sønn. Men dette er ingen betent sak; i dag, for eksempel, skal sønnen vår på tur med kameraten sin.