Mente selvfølgeli "Å oppdra egne og andres barn..."

[Gjest tullehøna]

Vi er tross alt heldige, vår sønn på 6 har kompiser i nabolaget. Men det oppleves vanskelig for meg at en kompis' mor, som er min venninne, oppdrar sin sønn mye strengere enn det vi gjør.Sønnen vår er ikke den letteste, men jeg ser ham som en god gutt, satt sammen av mange ulike følelser og egenskaper. Min venninne er etter mitt syn svært bastant; "Dere HAR å være venner!" Selv tenker jeg mer på at barna er ulike, og må få velge sine venner ut fra det. (- slik vi voksne gjør...) Selvfølgelig skal vår sønn være grei mot alle for det, men bestevennene sine synes jeg han skal få velge selv, uten foreldrenes hjelp... Sønnen vår tenderer også mot å være "sur" iblant, særlig når han er sliten og trøtt. Hvor mye skal man korrigere (for å bruke min venninnes ord) 6-åringer i slikt? Jeg tenker nok mer helhetlig og nyansert, ser barna som sammensatte av godt og vondt. Tørner sønnen vår sammen med et annet barn, prøver jeg først å la dem ordne opp selv. Går det ikke, går jeg inn og prøve å mekle. Jeg er IKKE kompromissløs, men prøver å nyansere.

Jeg skriver et innlegg nå fordi jeg tross egen overbevisning blir usikker; er jeg for "snill"? Oppdrar jeg sønnen min "feil"? (Er det noe som heter det...?) Etter mitt syn blir barna relativt like sine foreldre, og foreldrene kan da som regel best finne ut av hvordan de skal takle barnet, til det beste for barnet. Men jeg trenger andres synspunkter. Anyone??!