Var jeg et bokstavbarn?

[Gjest shotz]

Har lest artikler i ukeblader om bokstavbarn og kjent meg så igjen i det de beskriver.

Jeg var veldig stille og blyg som liten og tørte knapt å åpne munnen. Var kun hos folk jeg kjente godt/stolte på jeg snakket, om andre sa noe svarte jeg kort og veldig lavt.

Jeg turte aldri ta initiativet til å svare høyt i klassen.

Jeg ble betegnet som sjenert, men jeg mener jeg egentlig ikke var det. Når jeg var hos folk jeg kjente var jeg livlig og jabbete.

Jeg hadde også litt konsentrasjonsproblemer, ble lett distrahert, men gjorde det bra på skolen til tross for dette.

Med tiden har jeg blitt bra og nå tør jeg prate med folk - også de jeg ikke kjenner så godt. Læreren sa til meg en gang at jeg måtte aldri finne på å jobbe i butikk eller kontor, jeg måtte ha et yrke der jeg slapp å ha så mye med folk å gjøre pga jeg var så sjenert. Men der tok hun feil. Jeg har nå en jobb der jeg har mye med folk å gjøre, og jeg tror det er det som har kurert meg rett og slett.

[Gjest blablaa]

Bokstavbarn er vel ingen egen diagnose. Kanskje du var sjenert blant ukjente, eller hadde litt sosialangst?

Bra du føler deg trygg til å prate med folk nå i alle fall! Det er jo det viktigste

[Gjest jente r 24]

kjenner meg igjen nøyaktig i din beskrivelse.

helt frem til jeg var 20 år.da jeg beg.å jobbe i en klinikk mitt i sentrum av storby med mye kunder,og kundebehandling. de første ukene og måndene var jeg ett stort nervevrak.først etter gjerne ett år beg.jeg å føle meg trygg, og avslappet iforhold til alle menneskene jeg møtte på daglig. nå har jeg jobbet der i 4 år,og kunne ikke tenke meg noen annen jobb:) og forstår att hvis jeg ikke hadde våget den gang hadde jeg nok vert like sjenert og tilbaketrukket som for 4 år siden- førnøyd

[Gjest shotz]

kjenner meg igjen nøyaktig i din beskrivelse.

helt frem til jeg var 20 år.da jeg beg.å jobbe i en klinikk mitt i sentrum av storby med mye kunder,og kundebehandling. de første ukene og måndene var jeg ett stort nervevrak.først etter gjerne ett år beg.jeg å føle meg trygg, og avslappet iforhold til alle menneskene jeg møtte på daglig. nå har jeg jobbet der i 4 år,og kunne ikke tenke meg noen annen jobb:) og forstår att hvis jeg ikke hadde våget den gang hadde jeg nok vert like sjenert og tilbaketrukket som for 4 år siden- førnøyd

Jeg tror det verste for sjenerte folk er å jobbe tilbaketrukket og trygt, da får de aldri utviklet seg.

Sosial trening er faktisk utrolig viktig, og å "tvinge" seg til å møte utrygge situasjoner, f.eks. å begynne i en jobb der de må ha mye med folk å gjøre, er den beste terapien en kan få. En blir ikke akkurat bedre av å sitte hjemme...