Hva gjør jeg galt?

[Glimtipper]

Jeg føler at det er konflikter hele dagen med Squishy og skjønner ikke hva jeg skal gjøre for å forhindre de.

Spesielt spisesituasjonen er et strev. Om han får noe med skje, så slår han plutselig til den så maten spruter. Skal han spise fingermat selv, så kommer ingenting i munnen, det blir bare most utover eller kastet på gulvet. Mater jeg han med en og en bit, så tar han biten i munnen, spytter den ut igjen og griser. Jeg har prøvd å øve på at han selv kan bruke skje, men han er veldig uinteressert i å faktisk få maten i munnen, så det er fånyttes.

Jeg har prøvd diverse metoder over tid. Å overse fører ikke til noen ting, ei heller å snakke til han og heller ikke å ta bort maten. Det eneste plusset er at når jeg overser det, så blir det i hvert fall ingen konflikt, men det blir heller ingen bedring på noen måte.

Vi har også andre, hyppige konflikter i løpet av dagen. Han skal helst gå selv hele veien til butikken. Det tar evigheter, men heldigvis har jeg stort sett tid til det. Men ofte finner han ut at han skal et helt annet sted enn butikken (ned ei steintrapp, ned ei skråning, inn i en annen bygning), så blir han eitrende sint. Og han gir seg ikke, da hyler han veldig lenge. Til slutt må jeg plassere han i vogna til store protester. Hver gang vi kommer inn hjemme, så _skal_ han krabbe opp minst tre etasjer i bygningen, selv om vi bor i første. Når jeg ikke orker det eller vi har det travelt, så kan han hyle i femten minutter fordi han ikke fikk det som han vil.

Når vi skal gå fra lekeplassen, gå fra butikken, gå fra noen vi besøker, så er det det samme. Hyl og skrik.

Er dette sånn 14 måneder gamle barn er? Eller gjør jeg noe galt?

P.S. Han sover 15 timer i døgnet og får derfor nok søvn.

[KriH]

Har en 3,5 åring nå og han har vært sånn som du beskriver siden han var 1,5 år!!

Det er nok ungers vis. Men vær glad for at han er aktiv og frisk OG at din faktisk sover 15 timer i døgnet....

Min trenger 7 timers søvn hver natt, and that`s it!!

Uansett, de går seg til og blir bedre etter hver.... Håper jeg da inderlig;)

[Gjest ninnima]

Hei Glimtipper!

Mye av det du beskriver er HELT TYPISK for unger i den alderen der. De griser med maten, de vil noe hele tiden, og siden de ikke snakker så mye så hyler de for å få viljen sin.

Da mine var på den alderen der så valgte vi å unngå enkelte konflikter. For eksempel det med å gå ute selv - totalforbud. Alltid opp i vogna. Så var det "kamp" noen ganger, og så resignerte de. Alternativet hvis de fikk gå selv var kamp og bråk HVER gang, og gjerne flere ganger på hver tur.

Samme i butikker - totalforbud mot å gå selv. Sitte i vogna, i setet, hver gang. Aldri avvik.

Mat, vi tillot ikke grising med maten, og da det pågikk som verst fikk de altså ikke spise selv. På det aller verste når de spyttet ut og griste med maten som de ble matet med, så avledet vi.... OK, det var en stor kamel, den var hårete og vond å svelge. Men utrolig nok så gled maten greit ned når barnet hadde et par små leker på bordet, eller vi sang "lille Petter edderkopp" eller "hjulene på bussen" - med håndbevegelser og det hele.

Vi valgte å unngå enkelte av konfliktområdene for å slippe at hele dagen besto av kjefting og bråk. Men det ER en slitsom periode.

(Husker du på å spise nå, da? Du vet - du trenger energi til å takle hverdagen, og når du blir nedkjørt og sliten og amper så kommer dere inn i en ond sirkel.)

[laban]

Det er veldig typisk at overganger er vanskelige - de vil ikke ut når de er inne, ikke inn når de er ute, ikke ta av eller på klær, osv. Det er normalt, og du skal ikke tro at du gjør noe feil.

Selv synes jeg ettårsalderen er den aller mest krevende, fordi barna ikke forstår så mye enda, og de begynner å klare mange ting som kan være farlige. Men det går over - ikke tro at du er i ferd med å ale opp et monster. Med mine egne gikk det atskillig bedre når vi kunne begynne å kommunisere litt mer. Det hjelper når du kan forklare i forveien hva som skal skje.

Bare ikke la ham drive deg til vannvidd, ettåringer vet ikke sitt eget beste, og de er nødt til å bli sure og sinte iblant.

[Gjest GA]

Det er helt vanlig, de blir lett frustrerte i den alderen!

Kanskje du skulle velge ut noen ting han får lov til og noen ting han ikke får lov til.

F.eks sånn: Å krabbe oppover 3 etasjer for eksempel hadde jeg ikke giddet å vente på. Da hadde jeg heller tatt kampen noen ganger. Å gå sjøl hjem fra butikken kunne dere kanskje løst ved at han får komme ut av vogna på et fast sted hver gang? 500 meter hjemmefra el.l.? Da vet han at "akkurat der ved det gule huset, får jeg komme ut av vogna!"

Det blir vanligvis mindre frustrasjon hvis de veit hva de har å forholde seg til, særlig i overgangssituasjone, som laban sier.

-og pass på at blodsukkeret ikke blir for lavt, da blir vi ihvertfall sinte og frustrerte hjemme hos meg "Nå _må_ jeg ha mat, for nå blir magen min snart sinna!" sier min 4-åring (og jeg er akkurat maken sjøl)

[Gjest hos oss]

Det er helt normalt og vbeldig typisk.

Men det kan hjelpe litt å lage helt faste regler for de situasjonene som blir slitsomme.

Får han lov til å krabbe opp trappene en dag, forstår han ikke hvorfor han ikke får det en annen dag. (Etterhvert må han lære at noe er greit en gang i blant, men i den alderen han er nå, ville jeg kjørt faste rutiner).

La dagene ligne hverandre mest mulig.

Og lag små ritualer som følges før dere avslutter ting som er gøy, slik at han er forberedt. (pakke bøtte og spade selv ned i vognen på lekeplassen, en tur i husken / skli to ganger i sklia / et eller annet som er helt likt hver gang) og så går dere hjem.

På samme måte som han vet at aftens/pysj/tannpuss kommer før legging.

Ta vekk maten når grisingen tar av, hos oss skjer 90% av grisingen de siste 10% av måltidet (når de begynner å bli mette). En del grising må man regne med..

[puppola]

DET ER SÅNN BARN ER!!!!!!!!

Dette er jo den første løsrivelsen hans- han vil og skal klare alt selv. Det er jo bra at han vil det og det er jo slik han utvikler seg og lærer men det er slitsomt selvfølgelig!

En ting er at hvis han bare griser med maten så ta den vekk. Han skal ikke gjøre det.

I butikk kan han få gå hvis du har tid. hvis ikke sier du at nå setter du han i vognen for dere har ikke så god tid også lar du han hyle- det gjør små barn(og store) hvis de ikke får viljen sin. UIkke bli sint så han ser det- bare vær bestemt og la han få lov til mye men ikke alt. Dette går seg til etterhvert.

Du gjør ikke noe galt men la han få prøve seg, ha humor og tål for all del endel gris når de spiser men ikke la han "bevisst" grise med mat men husk at så små synes det er spennende å kjenne på konsistens av mat så for han er ikke det nødvendigvis gris!'

Lykke til!

[Glimtipper]

Har en 3,5 åring nå og han har vært sånn som du beskriver siden han var 1,5 år!!

Det er nok ungers vis. Men vær glad for at han er aktiv og frisk OG at din faktisk sover 15 timer i døgnet....

Min trenger 7 timers søvn hver natt, and that`s it!!

Uansett, de går seg til og blir bedre etter hver.... Håper jeg da inderlig;)

Jeg håper og tror det blir bedre...

[Glimtipper]

Hei Glimtipper!

Mye av det du beskriver er HELT TYPISK for unger i den alderen der. De griser med maten, de vil noe hele tiden, og siden de ikke snakker så mye så hyler de for å få viljen sin.

Da mine var på den alderen der så valgte vi å unngå enkelte konflikter. For eksempel det med å gå ute selv - totalforbud. Alltid opp i vogna. Så var det "kamp" noen ganger, og så resignerte de. Alternativet hvis de fikk gå selv var kamp og bråk HVER gang, og gjerne flere ganger på hver tur.

Samme i butikker - totalforbud mot å gå selv. Sitte i vogna, i setet, hver gang. Aldri avvik.

Mat, vi tillot ikke grising med maten, og da det pågikk som verst fikk de altså ikke spise selv. På det aller verste når de spyttet ut og griste med maten som de ble matet med, så avledet vi.... OK, det var en stor kamel, den var hårete og vond å svelge. Men utrolig nok så gled maten greit ned når barnet hadde et par små leker på bordet, eller vi sang "lille Petter edderkopp" eller "hjulene på bussen" - med håndbevegelser og det hele.

Vi valgte å unngå enkelte av konfliktområdene for å slippe at hele dagen besto av kjefting og bråk. Men det ER en slitsom periode.

(Husker du på å spise nå, da? Du vet - du trenger energi til å takle hverdagen, og når du blir nedkjørt og sliten og amper så kommer dere inn i en ond sirkel.)

Her var det mange gode råd Jeg ser at jeg kanskje må bli mer konsekvent på enkelte ting for at det skal bli enklere. Jeg er ikke så konsekvent som person og da vil det jo kreve litt av meg, men _alt_ er bedre enn de konstante konfliktene. Alt som skal være hyggelig, blir bare leit.

Spisingen min går litt bedre, takk. Om ikke perfekt, så får jeg i meg mat så jeg ikke går sulten lenge av gangen.

Takk for godt svar

[Glimtipper]

Det er veldig typisk at overganger er vanskelige - de vil ikke ut når de er inne, ikke inn når de er ute, ikke ta av eller på klær, osv. Det er normalt, og du skal ikke tro at du gjør noe feil.

Selv synes jeg ettårsalderen er den aller mest krevende, fordi barna ikke forstår så mye enda, og de begynner å klare mange ting som kan være farlige. Men det går over - ikke tro at du er i ferd med å ale opp et monster. Med mine egne gikk det atskillig bedre når vi kunne begynne å kommunisere litt mer. Det hjelper når du kan forklare i forveien hva som skal skje.

Bare ikke la ham drive deg til vannvidd, ettåringer vet ikke sitt eget beste, og de er nødt til å bli sure og sinte iblant.

Ja, jeg har hørt rykter om at ettårsalderen er en av de vanskeligste. Men det er godt å høre det igjen, for jeg går med en konstant følelse at jeg gjør noe galt når det er sånn mye av tiden.

Takk for svar

[Glimtipper]

Det er helt vanlig, de blir lett frustrerte i den alderen!

Kanskje du skulle velge ut noen ting han får lov til og noen ting han ikke får lov til.

F.eks sånn: Å krabbe oppover 3 etasjer for eksempel hadde jeg ikke giddet å vente på. Da hadde jeg heller tatt kampen noen ganger. Å gå sjøl hjem fra butikken kunne dere kanskje løst ved at han får komme ut av vogna på et fast sted hver gang? 500 meter hjemmefra el.l.? Da vet han at "akkurat der ved det gule huset, får jeg komme ut av vogna!"

Det blir vanligvis mindre frustrasjon hvis de veit hva de har å forholde seg til, særlig i overgangssituasjone, som laban sier.

-og pass på at blodsukkeret ikke blir for lavt, da blir vi ihvertfall sinte og frustrerte hjemme hos meg "Nå _må_ jeg ha mat, for nå blir magen min snart sinna!" sier min 4-åring (og jeg er akkurat maken sjøl)

Flere rutiner og være mer konsekvent, virker som gjengående råd i denne tråden. Da må jeg ta meg litt sammen, men det er nok verdt det.

Takk for svar

[Glimtipper]

Det er helt normalt og vbeldig typisk.

Men det kan hjelpe litt å lage helt faste regler for de situasjonene som blir slitsomme.

Får han lov til å krabbe opp trappene en dag, forstår han ikke hvorfor han ikke får det en annen dag. (Etterhvert må han lære at noe er greit en gang i blant, men i den alderen han er nå, ville jeg kjørt faste rutiner).

La dagene ligne hverandre mest mulig.

Og lag små ritualer som følges før dere avslutter ting som er gøy, slik at han er forberedt. (pakke bøtte og spade selv ned i vognen på lekeplassen, en tur i husken / skli to ganger i sklia / et eller annet som er helt likt hver gang) og så går dere hjem.

På samme måte som han vet at aftens/pysj/tannpuss kommer før legging.

Ta vekk maten når grisingen tar av, hos oss skjer 90% av grisingen de siste 10% av måltidet (når de begynner å bli mette). En del grising må man regne med..

Takk for gode råd, jeg skal prøve å følge de

Spisingen hos oss er et problem helt fra første bit. Han er ikke glad i mat og bryr seg slettes ikke om noe kommer i munnen eller ikke.

[Glimtipper]

DET ER SÅNN BARN ER!!!!!!!!

Dette er jo den første løsrivelsen hans- han vil og skal klare alt selv. Det er jo bra at han vil det og det er jo slik han utvikler seg og lærer men det er slitsomt selvfølgelig!

En ting er at hvis han bare griser med maten så ta den vekk. Han skal ikke gjøre det.

I butikk kan han få gå hvis du har tid. hvis ikke sier du at nå setter du han i vognen for dere har ikke så god tid også lar du han hyle- det gjør små barn(og store) hvis de ikke får viljen sin. UIkke bli sint så han ser det- bare vær bestemt og la han få lov til mye men ikke alt. Dette går seg til etterhvert.

Du gjør ikke noe galt men la han få prøve seg, ha humor og tål for all del endel gris når de spiser men ikke la han "bevisst" grise med mat men husk at så små synes det er spennende å kjenne på konsistens av mat så for han er ikke det nødvendigvis gris!'

Lykke til!

"DET ER SÅNN BARN ER!!!!!!!!"

Oi... Du trenger jo ikke rope. Jeg vet at det er normalt med konflikter og frustrasjon hos både forelder og barn. Men noe må jeg kunne gjøre for at dagen skal gå litt lettere. Det er jo ikke hyggelig å krangle hele tiden heller. Men jeg har fått mange gode råd

[Glimtipper]

DET ER SÅNN BARN ER!!!!!!!!

Dette er jo den første løsrivelsen hans- han vil og skal klare alt selv. Det er jo bra at han vil det og det er jo slik han utvikler seg og lærer men det er slitsomt selvfølgelig!

En ting er at hvis han bare griser med maten så ta den vekk. Han skal ikke gjøre det.

I butikk kan han få gå hvis du har tid. hvis ikke sier du at nå setter du han i vognen for dere har ikke så god tid også lar du han hyle- det gjør små barn(og store) hvis de ikke får viljen sin. UIkke bli sint så han ser det- bare vær bestemt og la han få lov til mye men ikke alt. Dette går seg til etterhvert.

Du gjør ikke noe galt men la han få prøve seg, ha humor og tål for all del endel gris når de spiser men ikke la han "bevisst" grise med mat men husk at så små synes det er spennende å kjenne på konsistens av mat så for han er ikke det nødvendigvis gris!'

Lykke til!

Forøvrig tåler jeg mye grising før jeg blir lei, er vel mer frustrert over at ingenting havner i munnen hans frivillig.

[labine]

Det er helt vanlig, de blir lett frustrerte i den alderen!

Kanskje du skulle velge ut noen ting han får lov til og noen ting han ikke får lov til.

F.eks sånn: Å krabbe oppover 3 etasjer for eksempel hadde jeg ikke giddet å vente på. Da hadde jeg heller tatt kampen noen ganger. Å gå sjøl hjem fra butikken kunne dere kanskje løst ved at han får komme ut av vogna på et fast sted hver gang? 500 meter hjemmefra el.l.? Da vet han at "akkurat der ved det gule huset, får jeg komme ut av vogna!"

Det blir vanligvis mindre frustrasjon hvis de veit hva de har å forholde seg til, særlig i overgangssituasjone, som laban sier.

-og pass på at blodsukkeret ikke blir for lavt, da blir vi ihvertfall sinte og frustrerte hjemme hos meg "Nå _må_ jeg ha mat, for nå blir magen min snart sinna!" sier min 4-åring (og jeg er akkurat maken sjøl)

*lol* 5-åringen min kunne ha funnet på å si det samme har hendt han hyyyler ut "jeg er suuuuuuuuuulten" på vei hjem fra skolen....så da er det om å gjøre og komme fortest mulig til barnehagen så han kan døyve sulten litt med resten av matpakka til broren...

[Gjest GA]

Flere rutiner og være mer konsekvent, virker som gjengående råd i denne tråden. Da må jeg ta meg litt sammen, men det er nok verdt det.

Takk for svar

Lykke til!

Det medfører nok litt hyl og skrik underveis, men bit tenna sammen så blir det bedre snart. Det går i perioder dette her og når dere er gjennom denne perioden, kommer en roligere stund før neste "kamp"!

[Glimtipper]

Lykke til!

Det medfører nok litt hyl og skrik underveis, men bit tenna sammen så blir det bedre snart. Det går i perioder dette her og når dere er gjennom denne perioden, kommer en roligere stund før neste "kamp"!

Jeg synes det er så vanskelig når han blir frustrert og har nok gitt etter noen ganger. Det har nok ikke akkurat lønt seg, tror jeg

[Gjest ninnima]

Her var det mange gode råd Jeg ser at jeg kanskje må bli mer konsekvent på enkelte ting for at det skal bli enklere. Jeg er ikke så konsekvent som person og da vil det jo kreve litt av meg, men _alt_ er bedre enn de konstante konfliktene. Alt som skal være hyggelig, blir bare leit.

Spisingen min går litt bedre, takk. Om ikke perfekt, så får jeg i meg mat så jeg ikke går sulten lenge av gangen.

Takk for godt svar

Godt å høre at det går bedre med spisingen. :-) *klem*

[Tinkebøtta]

He, he, dette høres veldig kjent ut. Jeg tror ikke du gjør noe galt. Du har et aktivt og viljesterkt barn med normale reaksjoner. Men det er klart det er en prøvelse i perioder. Jo mer konsekvent du klarer å være, jo lettere og fortere vil vanskelige faser roe seg - det er nå ihvertfall min teori. Mine egne tre små har gjennomgått mange ulike faser som har vært vanskelige å takle for oss foreldrene. Noen ganger har vi vært på desperasjonens rand, for så å oppleve at problemene plutselig forsvinner som dugg for solen. Et eksempel kan være "bite og slå" fase. Etterpå kan vi nesten ikke huske hvor ille det var. Alt er velstand i heimen. Så er det kanskje en rolig periode, før et nytt "problemområde" åpenbarer seg. Det som vi har hatt nytte av når problemene topper seg, er at de voksne setter seg ned og diskuterer

hvilke ting som er viktigst å ta tak i, og hvordan man skal reagere på ulike typer av adferd. Det man oppnår da er at foreldrene blir enige og samkjørte, handlingene blir mest mulig konsekvente og innsatsområdet snevres inn så det ikke blir for mange ting å ta tak i på en gang. Det kan nemlig bli for slitsomt og frustrerende for både store og små

[Glimtipper]

He, he, dette høres veldig kjent ut. Jeg tror ikke du gjør noe galt. Du har et aktivt og viljesterkt barn med normale reaksjoner. Men det er klart det er en prøvelse i perioder. Jo mer konsekvent du klarer å være, jo lettere og fortere vil vanskelige faser roe seg - det er nå ihvertfall min teori. Mine egne tre små har gjennomgått mange ulike faser som har vært vanskelige å takle for oss foreldrene. Noen ganger har vi vært på desperasjonens rand, for så å oppleve at problemene plutselig forsvinner som dugg for solen. Et eksempel kan være "bite og slå" fase. Etterpå kan vi nesten ikke huske hvor ille det var. Alt er velstand i heimen. Så er det kanskje en rolig periode, før et nytt "problemområde" åpenbarer seg. Det som vi har hatt nytte av når problemene topper seg, er at de voksne setter seg ned og diskuterer

hvilke ting som er viktigst å ta tak i, og hvordan man skal reagere på ulike typer av adferd. Det man oppnår da er at foreldrene blir enige og samkjørte, handlingene blir mest mulig konsekvente og innsatsområdet snevres inn så det ikke blir for mange ting å ta tak i på en gang. Det kan nemlig bli for slitsomt og frustrerende for både store og små

Tusen takk for langt og beroligende svar

Jesper Juul har et råd om å sette et kryss i kalenderen seks måneder fra nå og da vil problemet mest sannsynlig ha forsvunnet av seg selv. Jeg tror dette er et godt råd.

Jeg er bare redd jeg bidrar til å eskalere konflikter, selv om jeg prøver å overse mye av det som plager meg.

Nå har jeg tenkt igjennom og funnet ut at jeg må ha en litt mer munter innstilling til spisingen. Prøve å holde på oppmerksomheten hans og få inn litt mat inne i mellom, så får han heller grise.

Jeg må også bestemme meg hva jeg godtar når vi er ute og går. Mange sier at han burde bli i vogna, men han er så utrolig aktiv, så bare fint om han får bruke kroppen sin litt ekstra. Jeg tenker heller at han _må_ holde meg i hånda. Om han ikke gjør det, så må han opp i vogna med en gang. Høres det konsekvent nok ut, tror du?