Aleneomsorg

[SolMor]

Hei! Jeg er gravid i 5.mnd og er alene om dette. Jeg var sammen med barnefaren i 13 år, men han taklet ikke å skulle bli pappa. Han har nå en ny dame som han har hatt et forhold til i 1 år. (altså bak min rygg for inntil 5 mnd siden) Han valgte altså henne foran meg og barnet. Til tross for dette har jeg gitt han flere muligheter til å delta i dette. Han skal jo tross alt bli pappa uansett. Men han har ikke vært med på de tre ultralydene jeg har hatt frem til nå, ikke til jordmor og ikke til lege. Han spør aldri hvordan det går og om jeg har det bra. Jeg har spurt han flere ganger om han i det hele tatt ønsker å ta del i dette og da sier han ja, men at han trenger tid. Jeg prøver å forklare at tiden går fort og at han går glipp av mye i tiden som kommer. Han sliter med sykdom (mistenker depresjon) som gjør at han ikke orker noe og er ofte sur og sint. Jeg prøver å holde avstand for om han ikke vil ta del skal jeg ikke tvinge det på han. Men jeg har slått på tråden noen ganger for å fortelle hvordan det har gått på ultralyd eller hos lege/jordmor, men han svarer aldri. Han har alltid vært svært egoistisk og han har store problemer med å se andre enn seg selv. Jeg er motsatt og har derfor vansklig for å forstå han. Den siste tiden har han sagt at han ikke har det bra med sin nye partner og at de bare er venner. (noe jeg selvsagt ikke tror på.) Han sier han fortsatt er veldig glad i meg og at han vil ta del i dette. Men når jeg spør om han vil være med på noe ang barnet passer det aldri. Så det blir stort sett med praten. Om jeg sier at jeg har funnet en ny blir han sint og jeg føler han vil ha i både pose og sekk. Jeg har sagt at om han vil prøve på nytt som han sier han vil må han først gjøre det slutt med dama han har nå. Han sier han skal gjøre det, men at ting tar tid. Dette har foregått over lang tid nå og jeg begynner å innse at det bare er prat. Når han har en dårlig dag (som han har ofte) truer han med at han har mange ess i ermet og at han skal bruke de mot meg når barnet er født. Han skal altså ikke ta del i dette nå, men komme å ta barnet når det er født. Han sier han ikke plikter å betale barnebidrag og gir uttrykk for at han ikke har noen forpliktelser i det hele tatt. Det jeg lurer på er hva plikter han som far å gjøre? Må jeg kreve det som kreves av han eller tar det offentlige seg av dette? Han har til tider sagt at han er usikker på om han er faren, og at han derfor nekter å gjøre det som pliktes av han nå og etter fødsel. Det er en umulighet at han ikke er faren da jeg ikke har hatt samleie med noen annen. Hva kan jeg gjøre for å få han til å forstå alvoret? Slik jeg føler det nå så unngår han å ta del i ting for da tror han at han slipper unna med det økonomiske og alt annet når barnet er født. Jeg blir frustrert og deprimert av dette og er redd det går utover fosteret. Kan noen hjelpe meg med hva jeg plikter, hva han plikter og hvordan saksgangen i ting er?? Hadde vært så fint å fått ting svart på hvitt så kanskje han forstår. Tror han tror at jeg bare kommer med trusler og at ting ikke er slik i virkeligheten. Er sliten av dette nå.

[Atene]

"Han sier han ikke plikter å betale barnebidrag og gir uttrykk for at han ikke har noen forpliktelser i det hele tatt. Det jeg lurer på er hva plikter han som far å gjøre? Må jeg kreve det som kreves av han eller tar det offentlige seg av dette?"

Du finner sikkert mange svar i Barneloven:

http://www.lovdata.no/all/nl-19810408-007.html

Jeg har ikke greie på saksgangen i farskapssaker, men tror du finner noe her. Du oppgir ham som far, og så tar staten seg av å finne ut om han faktisk er det, hvis han nekter å skrive under.

Når det er fastsatt at han er far, er han selvfølgelig bidragspliktig. Men du må be staten (trygdekontoret) om å fastsette og innkreve bidrag.

Når det gjelder plikter ellers så står det i barneloven at barnet har rett til samvær med begge foreldre, men vil han ikke, har du ingen mulighet til å tvinge ham.

Tenk på deg selv først og fremst nå. Tar han til vettet senere, er det jo bra, men ikke slit deg ut på å få ham til å delta nå, det virker ikke som det har noen hensikt.

[Gjest klem til deg]

Du kan ringe familierådgivningskontor i kommunen / bydelen din, eller be fastlegen din om å hjelpe deg med hvor du skal henvende deg, eller ringe nav-kontoret og be om en samtaletime. Så får du vite hva du har rett på som aleneforsørger, hva du kan kreve av barnefaren, hvem som krever inn bidrag fra ham og hva du har å vinne / tape på å oppgi han som far i det hele tatt.

Du kan jo fortelle noen som står ham nær (moren hans?) at du øsnker at han skal stille opp, men at du nå lar det være opp til ham (hvis det er det du mener).

Så synes jeg at du skal søke støtte og oppbacking blant de som kan gi deg dette, for venner og familie er det kanskje lettere å gå inn i en slik rolle hvis de vet hvor han står (at han er helt fraværende), det er vanskeligere å tilby å bli med på legekontroller og fødselsforberedende kurs og evt fødsel, hvis man ikke vet om pappaen har en rolle i dette eller ikke.

[sammfunnskritiker]

For meg kan det virke som om at du ikke helt greier å slippe taket i denne mannen. Det er kanskje ikke så rart, han er jo tross alt pappa til barnet ditt.

Jeg tror likevell det rasjonelle her vil være å innse at dette er en oppgave du blir alene om. Dersom du tar utgangspunkt i dette, unngår du en del skuffelser og blir med en gang litt mer realist.

Kanskje er det på tide å avslutte epoken der du "støtter deg til", til epoken der du står og handler selv.

Det er bare deg selv som er i stand netopp til å forme livet ditt, slik du vil ha det. Det er det ingen andre en deg selv som kan.

Lykke til med alle utfordringer som står foran deg.

[hidi]

Jeg beundrer virkelig ditt initiativ til å involvere denne uvillige faren. Du trenger ihvertfall ikke ha dårlig samvittighet for ikke å ha prøvd alt...

Han kommer definitivt til å glipp av mye, men det hviler på hans skuldre ikke dine.

Når du har født det "lille vidunderet" ditt, skriver du opp han som far. Han må sette igang tiltak hvis han vil forsøke å motbevise deg. De kommer til å trekke han for bidrag.

Om du er i jobb eller ikke vil være avgjørende om hvor mye du får i fødselspenger. Er du ikke i arbeid får du utbetalt en engangssum fra trygdekontoret og du vil ha krav på overgangsstønad i inntil 3 år (kan utvides til 5 år om du er under utdannelse), og dobbel barnetrygd.

Hvis far bestrider farskapet vil du få utbetalt minstebidrag til farskapet er fastslått. Er den du nevner barnefaren vil han bli avkrevd penger og du vil få (det eventuelle) overskuddet etterbetalt. Kommer an på fars inntekter og sanmvær med barnet.

Ønsker deg så mye lykke til!

[Sofline]

For en feiging!

Du har krav på barnebidrag.

[hidi]

For en feiging!

Du har krav på barnebidrag.

Du er alltid litt sent ute i dag, sofline...

[Sofline]

Du er alltid litt sent ute i dag, sofline...

Og ellers har du en god dag?

[hidi]

Og ellers har du en god dag?

sorry

[Sofline]

sorry

ok

[mumitrollet]

I motsetning til andre som har svart forstår jeg faktisk behovet for å involvere far i graviditet/barn. Jeg hadde også en barnefar som ikke var overvettes interessert, men han var i alle fall såpass mottakelig for "kvinnelist" at han lot seg involvere (svangerskapskontroller, fødsler, barseltid osv). I årene som har gått har han vært en nær og god pappa for vår sønn.

[Atene]

I motsetning til andre som har svart forstår jeg faktisk behovet for å involvere far i graviditet/barn. Jeg hadde også en barnefar som ikke var overvettes interessert, men han var i alle fall såpass mottakelig for "kvinnelist" at han lot seg involvere (svangerskapskontroller, fødsler, barseltid osv). I årene som har gått har han vært en nær og god pappa for vår sønn.

"I motsetning til andre som har svart forstår jeg faktisk behovet for å involvere far i graviditet/barn."

Den måtte jeg bare kommentere. Jeg tror ikke det er noen andre som har svart som ikke forstår _behovet_.

Derimot tror jeg det er på tide å innse at å få far til å involvere seg her vil kreve mer krefter enn det er verd, hvis det i det hele tatt er mulig.

[Gjest gjør noe med det]

"Han sier han ikke plikter å betale barnebidrag og gir uttrykk for at han ikke har noen forpliktelser i det hele tatt. Det jeg lurer på er hva plikter han som far å gjøre? Må jeg kreve det som kreves av han eller tar det offentlige seg av dette?"

Du finner sikkert mange svar i Barneloven:

http://www.lovdata.no/all/nl-19810408-007.html

Jeg har ikke greie på saksgangen i farskapssaker, men tror du finner noe her. Du oppgir ham som far, og så tar staten seg av å finne ut om han faktisk er det, hvis han nekter å skrive under.

Når det er fastsatt at han er far, er han selvfølgelig bidragspliktig. Men du må be staten (trygdekontoret) om å fastsette og innkreve bidrag.

Når det gjelder plikter ellers så står det i barneloven at barnet har rett til samvær med begge foreldre, men vil han ikke, har du ingen mulighet til å tvinge ham.

Tenk på deg selv først og fremst nå. Tar han til vettet senere, er det jo bra, men ikke slit deg ut på å få ham til å delta nå, det virker ikke som det har noen hensikt.

jeg har erfaring med noe lignende. sønnen min er 26 i dag.

han nektet både farskap og bidrag og at han i det hele tatt hadde vært sammen med meg.

Det endte med at jeg kvitterte med å ikke oppgi han som far.

Jeg har ikke angret en dag på dette. I dag er sønnen min voksen, har sett all dokumentasjon og brev og trusler fra sin far. han vet hvem han er, og hvorfor det ikke står på fødselsattesten hans.

gutten er en oppegående mann som har klart seg meget bra med en stefar som har tatt anasvar og er hans store forbilde og pappa.

at han er adoptert av stefar er bare naturlig.

[Gjest sikker på at du vil ha ham?]

Bestem deg nå, om det er verdt å sette ham opp som far i det hele tatt. Finner du en mann som tar ansvar og vil være far for barnet ditt, er adopsjon osv mye enklere hvis du ikke har oppgitt noen far. Hvis faren vil være far, er jo saken en helt annen. Men når han ikke stiller opp, ville jeg vurdert å kutte ham helt ut.

[Gjest Signatura]

Du bør henvende deg til ham skriftlig, sende brev rekommandert og ta kopier av alt (f.eks. brev der du informerer om fødselen, at han blir oppgitt som far, forslag til bidragsavtaler og samværsavtaler ol). Da har du bevis for at du ønsket samarbeid og han boikottet. Du risikerer at han enten gjør konfliktnivået skyhøyt eller holder seg unna i årevis, for plutselig å snu på flisa og f.eks krever 50 % omsorg om mange år i en situasjon det ikke er til det beste for barnet. Da er det greit å ha bevis for at han aldri har stilt opp før, og at du har invitert til samarbeid.

[mumitrollet]

"I motsetning til andre som har svart forstår jeg faktisk behovet for å involvere far i graviditet/barn."

Den måtte jeg bare kommentere. Jeg tror ikke det er noen andre som har svart som ikke forstår _behovet_.

Derimot tror jeg det er på tide å innse at å få far til å involvere seg her vil kreve mer krefter enn det er verd, hvis det i det hele tatt er mulig.

"Derimot tror jeg det er på tide å innse at å få far til å involvere seg her vil kreve mer krefter enn det er verd".

Det det er _verdt_ er at barnet kan få et nært og godt forhold til sin far i årene som kommer. Det handler ikke om hjelp og støtte fra mor (selv om det også kan være greit/bidra til et OK forhold mellom alle tre).

Etter min erfaring er det _verdt_ å forsøke i det lengste å få far på banen. Det kan absolutt vise seg å være _verdt_ innsatsen.

[Atene]

"Derimot tror jeg det er på tide å innse at å få far til å involvere seg her vil kreve mer krefter enn det er verd".

Det det er _verdt_ er at barnet kan få et nært og godt forhold til sin far i årene som kommer. Det handler ikke om hjelp og støtte fra mor (selv om det også kan være greit/bidra til et OK forhold mellom alle tre).

Etter min erfaring er det _verdt_ å forsøke i det lengste å få far på banen. Det kan absolutt vise seg å være _verdt_ innsatsen.

Det er selvfølgelig fint om man klarer det.

Jeg synes bare det virker som trådstarter sliter seg ut med et umulig prosjekt. Har man ubegrenset med krefter, bør man selvfølgelig ikke gi seg. Men spesielt som gravid og alene har man ikke ubegrenset med krefter. Akkurat nå tror jeg kreftene hennes er bedre anvendt på andre måter.

Jeg kjenner litt for godt typen hun beskriver, som lover og lover, men skjer det noe?

[mumitrollet]

Det er selvfølgelig fint om man klarer det.

Jeg synes bare det virker som trådstarter sliter seg ut med et umulig prosjekt. Har man ubegrenset med krefter, bør man selvfølgelig ikke gi seg. Men spesielt som gravid og alene har man ikke ubegrenset med krefter. Akkurat nå tror jeg kreftene hennes er bedre anvendt på andre måter.

Jeg kjenner litt for godt typen hun beskriver, som lover og lover, men skjer det noe?

Selvsagt kommer det til et punkt da man bør vurdere å bryuke kreftene på andre ting. Men da bør man være helt sikker på at toget er gått. Evt ta opp temaet igjen når barnet er født/den verste barseltiden er over.

[org]

Jeg sier som en annen her: Send info rekommandert. Da kan du dokumentere at han ikke har brydd seg. Og da kan han nok ikke komme år etterpå og forlange dette og hint.

[Atene]

Selvsagt kommer det til et punkt da man bør vurdere å bryuke kreftene på andre ting. Men da bør man være helt sikker på at toget er gått. Evt ta opp temaet igjen når barnet er født/den verste barseltiden er over.

"Evt ta opp temaet igjen når barnet er født/den verste barseltiden er over."

Enig. Tror ærlig talt det er ganske vanlig at menn får lite ut av ultralyder og denslags. Og selv hadde jeg uansett ikke villet ha eksen på fødestuen.

Når barnet er født derimot, blir det hele mer konkret for ham. Da kan man forsøke igjen. Og selvfølgelig uansett aldri stenge døren helt.