Vanvittige raserianfall

[Gjest mij]

Jepp, så var det igang her også... kjære vene for et liv det kan bli. Lillegutt nærmer seg 2,5 år og klikker totalt flere ganger om dagen.

Sikkert heelt normalt, men.. Nå i kveld har han rast sammenhengende i nesten to timer. Hysterisk skriking, ligger på golvet og kaster seg rundt, slår, sparker, er totalt blind og døv for meg og pappan.

Ingenting virker - kos, kjeft, avledning... Så vi må bare la ham ligge der og rase, av og til prøver vi å komme inn med forslag om å lese bok eller komme bort i sofaen for å kose.. Han blir bare ennå sintere.

Det starter så å si alltid i en situasjon med mat. Han vil gjerne ha, er med og lager, men noe slår galt når han skal begynne å spise. Og nå for tida forstår jeg sjelden hva han klikket på, så det gjør forebygging vanskelig.

Men det skal sies at jeg også er streng med hva han får gjøre. Kaster han mat på gulvet eller kun spiser pålegget er det én advarsel før han må ned på gulvet selv og maten bæres bort. Klart han blir gal da. Da får han en ny sjangse rett etterpå, som han tidligere som regel har gått med på - kanskje etter 2-3 forsøk, men nå er det håpløst. Likevel har jeg ikke lyst å slippe på disse prinsippene.. Er jeg for streng?

Han pleier ikke å ha raserianfall som varer så lenge som i kveld, men de kommer derimot oftere. Det er minst én runde hver dag. Sikkert kjent for dere andre foreldre, har dere noen tips eller trøst å komme med? Som at det går over ved konfirmasjonsalder? ;-)

[grot]

Nei , du er ikke for streng. Det er klart at det å kaste mat på gulvet må få konsekvenser for en tass på 2,5 år. Han skjønner jo såpass men tester vel grensene dine intensivt for tiden.

Ikke særlig morsomt mens det står på, men det går jo over. Og da vil både gutten din og du ha vunnet på at han ikke har vunnet frem med skriking og rasing. Det bør jo ikke bli en måte å få viljen sin på...

Prøv å få en god rolig stund i ettertid hvor dere bare kan kose og snakke rolig sammen.

[Gjest mij]

Nei , du er ikke for streng. Det er klart at det å kaste mat på gulvet må få konsekvenser for en tass på 2,5 år. Han skjønner jo såpass men tester vel grensene dine intensivt for tiden.

Ikke særlig morsomt mens det står på, men det går jo over. Og da vil både gutten din og du ha vunnet på at han ikke har vunnet frem med skriking og rasing. Det bør jo ikke bli en måte å få viljen sin på...

Prøv å få en god rolig stund i ettertid hvor dere bare kan kose og snakke rolig sammen.

Ja, føler det er viktig å kose etterpå. Kunne ikke ramle meg inn å bare "hive ham i seng", selv om jeg innrømmer at tanken dukker opp i hodet mitt.

Men vi blir jo så slitne selv av det her, merker det er vanskelig å ta det med fatning..

[grot]

Ja, føler det er viktig å kose etterpå. Kunne ikke ramle meg inn å bare "hive ham i seng", selv om jeg innrømmer at tanken dukker opp i hodet mitt.

Men vi blir jo så slitne selv av det her, merker det er vanskelig å ta det med fatning..

ja det skjønner jeg godt. Man må telle til ti (eller hundre) inni seg flere ganger og føler man at man holder på å koke over så er det mye bedre å bare forlate rommet i et par minutter, få bittelitt tid til å hente deg inn igjen. Og ligger han i gulvet og gauler så kan han bare få gjøre det. Det er viktig at han ikke får følelsen av at han kan vippe deg av pinnen med oppførselen sin.

Jeg vet det er lett å si....men vi må jo bare prøve så godt vi kan ikke sant?

[Gjest Flystripa]

Det går over, men det er utmattende når det står på. Man kan bli svett av mindre, for å si det sånn.

Jeg synes ikke du skal endre på rutinene ved bordet, for han er helt klart stor nok til å forstå at man ikke skal grise med maten.

Har han lange dager i barnehagen? Sover han dupp? Er det lenge siden sist måltid (fruktmåltid etc)? Jeg tenkte kanskje han er hinsides sliten innen maten kommer på bordet?

Har du et nabobarn du kan invitere? Guttene mine oppførte faktisk bedre når andre barn var i settingen, spiste mere og penere også. Snålt, men de fikk vel fokuset over på det andre barnet, og det ble riktig så koselig.

Du har min fulle sympati.

Enkelte ganger slo tanken meg: jeg var fristet til å lempe ungen på en knagg i gangen, og lukke døra. Så kunne'n bare sprelle fra seg ;o)

[Gjest mij]

Det går over, men det er utmattende når det står på. Man kan bli svett av mindre, for å si det sånn.

Jeg synes ikke du skal endre på rutinene ved bordet, for han er helt klart stor nok til å forstå at man ikke skal grise med maten.

Har han lange dager i barnehagen? Sover han dupp? Er det lenge siden sist måltid (fruktmåltid etc)? Jeg tenkte kanskje han er hinsides sliten innen maten kommer på bordet?

Har du et nabobarn du kan invitere? Guttene mine oppførte faktisk bedre når andre barn var i settingen, spiste mere og penere også. Snålt, men de fikk vel fokuset over på det andre barnet, og det ble riktig så koselig.

Du har min fulle sympati.

Enkelte ganger slo tanken meg: jeg var fristet til å lempe ungen på en knagg i gangen, og lukke døra. Så kunne'n bare sprelle fra seg ;o)

"Har han lange dager i barnehagen? Sover han dupp? Er det lenge siden sist måltid (fruktmåltid etc)? Jeg tenkte kanskje han er hinsides sliten innen maten kommer på bordet?"

Han sover ca 1,5 t daglig, er veldig aktiv i våkentiden, så han trenger det visst fremdeles.

Spiser halv 3 i bhg, hentes kanskje mellom 3 og 5, men merker liten forskjell på om han hentes tidlig eller sent.

Prøver å unngå altfor lange dager i bhg, han blir helt klart veldig sliten av å være der. Men når jeg har fri kan jeg ikke ha ham hjemme lenger enn til ca kl 10 før han blir helt umulig. Vi kan ha hatt det kos med bok, leke med biler, tegne, osv, men så blir han visst bare drittlei. Det hjelper da å gå ut, var sånn i hele fjor - vi var ute av døra kl halv 10 - 10 hver eneste helgedag hele vinteren.

Men nå som jeg er gravid er jeg ikke så full av energi, så de dagene jeg har ham hjemme noen timer blir det å levere i bhg ca kl 10. Tror han trives vel så godt med det.

[sammfunnskritiker]

Jeg har jo skjønt at jeg er en person som er litt slappere i grensene/ løser konflikter på en litt annen måte enn mange andre foreldre her inne.

Jeg har mange bilder av barna mine i småbarnsalderen, der de er virkelig tilgriset av mat!

Jeg mente at dette var nyttig og bra erfaring for barna å ha.

Jeg har valt å se griset som en del av læringen, til å kunne håndere mat, bestikk, utholdenhet ved bordet, selvstendighet etc

Med dette fokuset har jeg sluppet å be barna mine gå fra bordet.

Personlig mener jeg at et barn på 2,5 år ikke kan forventes å kunne spise plettfritt, uten rot og søl, og med nok tolmodighet til å ta allt i det tempoet mamma og pappa ønsker og vil.

[Gjest mij]

Jeg har jo skjønt at jeg er en person som er litt slappere i grensene/ løser konflikter på en litt annen måte enn mange andre foreldre her inne.

Jeg har mange bilder av barna mine i småbarnsalderen, der de er virkelig tilgriset av mat!

Jeg mente at dette var nyttig og bra erfaring for barna å ha.

Jeg har valt å se griset som en del av læringen, til å kunne håndere mat, bestikk, utholdenhet ved bordet, selvstendighet etc

Med dette fokuset har jeg sluppet å be barna mine gå fra bordet.

Personlig mener jeg at et barn på 2,5 år ikke kan forventes å kunne spise plettfritt, uten rot og søl, og med nok tolmodighet til å ta allt i det tempoet mamma og pappa ønsker og vil.

Det er overhodet ikke snakk om å ikke tolerere at han griser fordi motorikken ikke er på plass, det er snakk om en reaksjon på at han kaster mat på gulvet _med vilje_. Dette er noe som har oppstått i det siste. For å teste grenser. Det er stor forskjell, jeg ville selvsagt aldri lempet ham på gulvet fordi han mistet mat som et uhell!

[sammfunnskritiker]

Det er overhodet ikke snakk om å ikke tolerere at han griser fordi motorikken ikke er på plass, det er snakk om en reaksjon på at han kaster mat på gulvet _med vilje_. Dette er noe som har oppstått i det siste. For å teste grenser. Det er stor forskjell, jeg ville selvsagt aldri lempet ham på gulvet fordi han mistet mat som et uhell!

Uansett, lempe eller ikke. Personlig laget jeg aldri noen styr av mat som kom på gulvet. Vi valgt å ha fokus på samværet og aktiviteten når vi spiste/Ikke evt konflikter.

Jeg tenker at måltider skal være en arena for POSITIV samhandling.

Når vi ignorerte mat som ramlet på gulvet, søl på bordet/i stolen, opplevde vi vell i grunn å få barn som ikke oppnådde noen ting som helst ved å demostrere.Ergo fant de ikke svake punkter som de visste å utnytte- og dermed ingen etablert prakis på, "Når jeg ikke vil, eller når nok er nok, så gjør jeg sånn og slik"

Funket for oss.

[puttelull]

Dette minner _veldig_ om måten min minste på 2 år og 3 måneder oppfører seg for tida...

Når jeg er f.eks. på do, skyver han tripp-trapp-stolen sin bort til skapet med glassene, klatrer opp på stol og benk, og slipper glass ned på gulvet så glass-skårene spruter! Nettopp for å teste grenser... Det er voldsomme tålmodighetsprøver de setter oss voksne på, og over tid skal det godt gjøres å ikke sprekke totalt....

Jeg har vansker sjøl med å vite hvordan jeg skal opptre, og iom. at jeg ikke er tilstede når ugagnet skjer, men like etterpå, når 2 andre unger står med glass-skår til knes... Da blir jeg selvfølgelig også redd at de skal tråkke skår opp i foten, og dermed blir jeg sint...

Gutten skjønner at det er ham sinnet er rettet mot, og da kaster han seg ned på gulvet, sparker og hyler, biter og klorer... Jeg vet med fornuften at dette er "vanlig", og en del av utviklingen, men hjertet mitt blør... Så jeg kan ikke hjelpe deg, men bare si at vi er flere i samme båt, ja!;-)

[Gjest mij]

Dette minner _veldig_ om måten min minste på 2 år og 3 måneder oppfører seg for tida...

Når jeg er f.eks. på do, skyver han tripp-trapp-stolen sin bort til skapet med glassene, klatrer opp på stol og benk, og slipper glass ned på gulvet så glass-skårene spruter! Nettopp for å teste grenser... Det er voldsomme tålmodighetsprøver de setter oss voksne på, og over tid skal det godt gjøres å ikke sprekke totalt....

Jeg har vansker sjøl med å vite hvordan jeg skal opptre, og iom. at jeg ikke er tilstede når ugagnet skjer, men like etterpå, når 2 andre unger står med glass-skår til knes... Da blir jeg selvfølgelig også redd at de skal tråkke skår opp i foten, og dermed blir jeg sint...

Gutten skjønner at det er ham sinnet er rettet mot, og da kaster han seg ned på gulvet, sparker og hyler, biter og klorer... Jeg vet med fornuften at dette er "vanlig", og en del av utviklingen, men hjertet mitt blør... Så jeg kan ikke hjelpe deg, men bare si at vi er flere i samme båt, ja!;-)

He-he, artig at du nevner det med tripp-trapp-stolen, det er nemlig den lillegutt også har lært å utnytte. Han er ikke så hard på glassene som din, her er det brunosten det går utover. Han åpner kjølespapet, finner osten, tar av lokket og spiser seg en jafs. :-)

Blir ikke spesielt sint på ham for dette, altså. Hadde vært verre med glass, ja....!

[Gjest GA]

Èn runde om dagen er da ingenting!

Guttungen her var oppe i 4-5 om dagen men de varierte i lengde fra ca 1/2 time til 2 timer.

Vi erfarte , som deg, at det ikke er noen vits i å prøve å nå fram med noe som helst under et raserianfall, det ble bare enda værre av det. La ungen rase fra seg, "si ifra hvis du vil ha trøst" pleide jeg å si bare. Da kom ungen som regel krypende etter å ha tømt seg.

Vi erfarte at anfallene kom oftere når han var sulten, og i overgangssituasjoner ute-inne, hjemme-til bhg, bhg-hjemme, våken-sove, og i situasjoner med litt for mange valgmuligheter etc.

Lykke til, det _går_ over. Min guttunge slutta da han var oppunder 3 år, men han begynte da han var 18 mndr og hadde en topp da han var ca 2 år. Nå er han en flott 7-åring som sjelden er rasende :-)

[Liliaceae]

det virker som om han nesten forstår at det vil tilspisse seg rundt matsituasjonen.

dette ser jo nesten ut som det er et mønster som har satt seg?

hva med å slutte å reagere og gi han oppmerksomhet når han kaster mat på gulvet, bare spiser pålegget..

synes samfunnskritikeren har et poeng.

[Gjest ved middagsbordet]

Hos en venninne og hennes sønn har jeg observert endel. I matsituasjoner er det et virkelig mas, sitt pent, flytt glasset ditt, vær forsiktig osv.

En dag sa mamman da hun satte fram maten, vær forsiktig. Da klikka det for gutten, han hylte. "Det sier du hver gang, jeg vet det nå!"

Slår meg bare at kanskje ungene blir litt leie av alle påminnelser i tide og utide.

[jubalong70]

Jeg hadde heller ikke tolerert at mat ble kastet av en unge på 2,5 år. De vet inderlig godt at maten ikke skal kastes på gulvet. Mat som ramler ned, eller uheldig søl er noe annet.

Jeg synes du skal holde på prinsippet ditt vedrørende dette.

Når det gjelder å spise bare pålegget så hadde jeg valgt en litt annen tilnærming.

Det er greit å spise bare pålegget, men det blir ikke noe annen mat før til neste måltid likevel. Spiser barnet pålegget først og så brødskiva - helt i orden.

Jeg tror det er like greit å ignorere sånne raserianfall. Men samtidig innimellom komme med forslag til andre ting han kan "gjøre" - akkurat slik dere har gjort. Men rase fra seg må han nesten få lov til.

Etterpå kan dere kanskje snakke litt sammen om det som skjedde. Er han flink til å snakke kan han kanskje forklare hvorfor han blir så sint.

[Mirabell]

Dette høres nesten ut som Lillebror hos oss. Voldsomme raserianfall, noen ganger tilsynelatende uten grunn. Noen ganger velger han seg noe for å lage en konflikt (teste grenser, antar jeg). Hvis han er trøtt, er det enda verre... Han nærmer seg 3 år nå (født i desember), og jeg har merket en kraftig forbedring de siste ukene. Nå kan det gå flere dager mellom hver gang... Hold ut, han vokser det nok av seg!

[Gjest girasol]

Jeg hadde heller ikke tolerert at mat ble kastet av en unge på 2,5 år. De vet inderlig godt at maten ikke skal kastes på gulvet. Mat som ramler ned, eller uheldig søl er noe annet.

Jeg synes du skal holde på prinsippet ditt vedrørende dette.

Når det gjelder å spise bare pålegget så hadde jeg valgt en litt annen tilnærming.

Det er greit å spise bare pålegget, men det blir ikke noe annen mat før til neste måltid likevel. Spiser barnet pålegget først og så brødskiva - helt i orden.

Jeg tror det er like greit å ignorere sånne raserianfall. Men samtidig innimellom komme med forslag til andre ting han kan "gjøre" - akkurat slik dere har gjort. Men rase fra seg må han nesten få lov til.

Etterpå kan dere kanskje snakke litt sammen om det som skjedde. Er han flink til å snakke kan han kanskje forklare hvorfor han blir så sint.

Skriver under på dette innlegget jeg og. Slik ville jeg også gjort det.