Å ikke like barn

[Gjest Arubha]

Har idag vært på kafé med et par single og barnløse venninner omtrent like gamle som meg (38 år), og i den forbindelse ble det en diskusjon utav alle småbarnsmødrene med barn som var på samme kafé som oss.

Disse to venninnene mine liker overhodet ikke barn, og var kjempeirritert over at det i hele tatt var "lov" til å ha med seg slike ekle skapninger på kafé...

Å der satt jeg da, som ikke kan se meg mett på disse små "krapylene"! Jeg har en voksen datter, og nesten alle småjenter minner meg om tiden som gikk så altfor fort med datteren min. Venninnene mine skjønner IKKE hva jeg mener når jeg snakker om at jeg savner småbarnstiden, og at uteliv og sjekking betyr null og nix i forhold. (jeg har mann slik at jeg ikke er interessert i sjekking da)

Det slo meg at det er så merkelig at vi kan være så forskjellige (mine venninner og jeg)! Ville tro det var naturlig at kvinner på min alder (iallefall de som ikke har fått barn ennå) i utgangspunktet var interessert i barn. Jeg skjønner iallefall ikke at det går an å være så fiendtlig innstilt til barn, disse små menneskene er jo simpelthen til å spise opp!!

Skulle man ikke tro at den biologiske klokken tikket høyt i vår alder? Og at disse venninnene mine heller burde være minst like opptatt av småbarn som meg som verken er singel eller barnløs (og fortsatt har lyst på barn)??

Bare litt filosofi på ettermiddagen :-)

[Gjest tinkebøtta]

Jeg kjenner jo ikke dine venninner, men når noen utbasunerer sine følelser så kraftig som du her beskriver tenker jeg ofte at det kan ligge noe bak. Du skriver at de er single og barnløse: er du sikker på at dette er så frivillig som de liker å gi inntrykk av ? Kanskje dette i virkeligheten er et problem for dem, og at de gjemmer seg bak en litt bråkjekk maske...?

Vet ikke jeg, men tanken slo meg...

[Mrs. Wallace]

Jeg har venninner som er barnløse og totalt uinteresserte i barn, og jeg har venninner som er barnløse, men som elsker å være sammen med unger.

Synes ikke det ene er mer "normalt" enn det andre, og at folk skal være levende oppslukt av andres unger bare fordi de er kvinner i en viss alder, er litt urimelig å forvente.

Men utfra det du beskriver, synes jeg venninnene dine høres litt i overkant barnefiendtlige ut. Kanskje de bare ble litt revet med av hverandre i situasjonen? Eller pleier de å prate slik?

[sammfunnskritiker]

Et absolutt bra poeng. Jeg syns det er kult at du har venner, som avviker ditt syn og dine meninge, og likevell ha de som venninner. Det viser vell at du har bra høgde for ulikheter mellom mennesker?

[Gjest pekka]

Merkelig oppførsel.. Jeg er enig med tinkebøtta her. Lukter mystifystisk

[jubalong70]

For det første kan det jo tenkes at disse venninnene ikke ønsker barn i det hele tatt.

Også er det noe med det å ikke være vant til barn. Da er det veldig slitsomt med barn som lager lyd over alt.

Men vi som elsker barn og som har barn selv, vi synes jo stort sett at det er helt herlig med sånne skjønne små. (Med visse unntak.)

[Basf]

Det første som slo meg var at det var en slags forsvarsmekanisme fra dems side, og at de ble revet med av hverandre.

Og så er det vel sannsynlig å tro at de ikke har den samme toleransen for lydene og plassbehovet til småttiser som vi (må?) ha?

Men, så mener jeg til slutt at ikke alle barn "hører hjemme" på café.... Jeg har to vidt forskjellige unger(enn så lenge) sånn sett.

[tzatziki1365380058]

Det første som slo meg var at det var en slags forsvarsmekanisme fra dems side, og at de ble revet med av hverandre.

Og så er det vel sannsynlig å tro at de ikke har den samme toleransen for lydene og plassbehovet til småttiser som vi (må?) ha?

Men, så mener jeg til slutt at ikke alle barn "hører hjemme" på café.... Jeg har to vidt forskjellige unger(enn så lenge) sånn sett.

Nei, ikke alle barn hører hjemme på kafe. Men det gjør jammen ikke alle voksne, heller.

Ja, jeg har irritert meg over foreldre som lar ungene sine herje vilt, eller småbarnsmødre som okkuperer hele kafeen og lager så mye lyd at vi andre ikke klarer å føre en samtale.

Men det mest irriterende av alt, er store, voksne vennegjenger som skal "feire" et eller annet (stort sett bare at de er til....), og som blir fullere og fullere ut over kvelden. Gjenger som har det så "utrolig festlig" og høylydt at de som sitter rundt får totalt ødelagt sin utekveld. DET er mer vanlig, synes jeg.

For ikke å snakke om til dels temmelig berusede kvinner som skal henge over deg og fortelle sitt innerste om den siste flammen, eller enda verre om sexlivet med den siste flammen, eller tilsvarende berusede menn som har fått økt, og høyst ufortjent, selvtillit av de par siste drinkene.

Jada - barn kan irritere. Men jeg irriterer meg jammen over voksne som ikke behandler barn som mennesker, men som ufordragelige vesner som de helst ønsker skulle gå i skjul til de var voksne nok til å ødelegge andres kvelder ute på den skikkelig, stupfulle måten....

[Basf]

Nei, ikke alle barn hører hjemme på kafe. Men det gjør jammen ikke alle voksne, heller.

Ja, jeg har irritert meg over foreldre som lar ungene sine herje vilt, eller småbarnsmødre som okkuperer hele kafeen og lager så mye lyd at vi andre ikke klarer å føre en samtale.

Men det mest irriterende av alt, er store, voksne vennegjenger som skal "feire" et eller annet (stort sett bare at de er til....), og som blir fullere og fullere ut over kvelden. Gjenger som har det så "utrolig festlig" og høylydt at de som sitter rundt får totalt ødelagt sin utekveld. DET er mer vanlig, synes jeg.

For ikke å snakke om til dels temmelig berusede kvinner som skal henge over deg og fortelle sitt innerste om den siste flammen, eller enda verre om sexlivet med den siste flammen, eller tilsvarende berusede menn som har fått økt, og høyst ufortjent, selvtillit av de par siste drinkene.

Jada - barn kan irritere. Men jeg irriterer meg jammen over voksne som ikke behandler barn som mennesker, men som ufordragelige vesner som de helst ønsker skulle gå i skjul til de var voksne nok til å ødelegge andres kvelder ute på den skikkelig, stupfulle måten....

:-D

Mye enig med deg, ja.

[Gjest Arubha]

Jeg har venninner som er barnløse og totalt uinteresserte i barn, og jeg har venninner som er barnløse, men som elsker å være sammen med unger.

Synes ikke det ene er mer "normalt" enn det andre, og at folk skal være levende oppslukt av andres unger bare fordi de er kvinner i en viss alder, er litt urimelig å forvente.

Men utfra det du beskriver, synes jeg venninnene dine høres litt i overkant barnefiendtlige ut. Kanskje de bare ble litt revet med av hverandre i situasjonen? Eller pleier de å prate slik?

Vel, ikke at de prater om at de misliker barn hele tia da, men de er veldig raske til å si at det ikke er "lov" til å prate om unger når vi møter andre venninner som har barn. Å snakke om barn er på en måte helt forbudt (mens å snakke om et annet tema som sjekking o.l. - ja DET kan vi bruke en hel kveld på *S*).

Er forsåvidt enig i at det noen ganger kan bli litt vel mye bleieprat med nybakte mødre, men jeg må si at jeg liker da å snakke om småbarn, oppdragelse etc selv om min datter er voksen og ferdig med det liksom. Og når det er nybakte mødre med babyer tilstede så er jeg minst like tussete som mødrene og er kanskje like rask til å pense samtalen inn på baby som mødrene selv (hehe)

[Gjest Arubha]

Jeg kjenner jo ikke dine venninner, men når noen utbasunerer sine følelser så kraftig som du her beskriver tenker jeg ofte at det kan ligge noe bak. Du skriver at de er single og barnløse: er du sikker på at dette er så frivillig som de liker å gi inntrykk av ? Kanskje dette i virkeligheten er et problem for dem, og at de gjemmer seg bak en litt bråkjekk maske...?

Vet ikke jeg, men tanken slo meg...

Tja, hvem vet? Har ikke tenkt på det da de er såpass krasse når det gjelder barn. Kan liksom ikke tenkte meg at de to der skulle ønske seg barn innerst inne, men som sagt, hvem vet?

:-)

[puppola]

Synes det er forskjell på å ikke like barn så godt eller synes de lager mye støy og det å være direkte fiendtlige overfor barn.

Husker godt før jeg fikk barn selv og mange av mine venninner hadde barn allerede- jeg var ikke mye sammen med dem og barna- vi møttes som regel etter barna hadde lagt seg. Ser selv nå etter jeg fikk barn at jeg er mest sammen med andre som har barn og vi er mye sammen med barna til hverandre også. Slik har mitt liv forandret seg fra å være lite med barn og til å være mye med egne og andres barn og å like det veldig godt!

Det går altså an å forandre seg. Må legge til at jeg alltid har likt barn men likte bedre å være med venner uten barn før jeg fikk barn selv!

[Gjest Arubha]

Et absolutt bra poeng. Jeg syns det er kult at du har venner, som avviker ditt syn og dine meninge, og likevell ha de som venninner. Det viser vell at du har bra høgde for ulikheter mellom mennesker?

Det er kjempegreie og morsomme jenter begge to, det er stort sett bare på dette området vi er så forskjellige.

[morsan]

Synes det er forskjell på å ikke like barn så godt eller synes de lager mye støy og det å være direkte fiendtlige overfor barn.

Husker godt før jeg fikk barn selv og mange av mine venninner hadde barn allerede- jeg var ikke mye sammen med dem og barna- vi møttes som regel etter barna hadde lagt seg. Ser selv nå etter jeg fikk barn at jeg er mest sammen med andre som har barn og vi er mye sammen med barna til hverandre også. Slik har mitt liv forandret seg fra å være lite med barn og til å være mye med egne og andres barn og å like det veldig godt!

Det går altså an å forandre seg. Må legge til at jeg alltid har likt barn men likte bedre å være med venner uten barn før jeg fikk barn selv!

Nesten som om jeg skulle sagt det selv! :-)

[morsan]

Nei, ikke alle barn hører hjemme på kafe. Men det gjør jammen ikke alle voksne, heller.

Ja, jeg har irritert meg over foreldre som lar ungene sine herje vilt, eller småbarnsmødre som okkuperer hele kafeen og lager så mye lyd at vi andre ikke klarer å føre en samtale.

Men det mest irriterende av alt, er store, voksne vennegjenger som skal "feire" et eller annet (stort sett bare at de er til....), og som blir fullere og fullere ut over kvelden. Gjenger som har det så "utrolig festlig" og høylydt at de som sitter rundt får totalt ødelagt sin utekveld. DET er mer vanlig, synes jeg.

For ikke å snakke om til dels temmelig berusede kvinner som skal henge over deg og fortelle sitt innerste om den siste flammen, eller enda verre om sexlivet med den siste flammen, eller tilsvarende berusede menn som har fått økt, og høyst ufortjent, selvtillit av de par siste drinkene.

Jada - barn kan irritere. Men jeg irriterer meg jammen over voksne som ikke behandler barn som mennesker, men som ufordragelige vesner som de helst ønsker skulle gå i skjul til de var voksne nok til å ødelegge andres kvelder ute på den skikkelig, stupfulle måten....

Så sant, så sant!

[laban]

Jeg tror det er en kombinasjon av flere ting, og at det har mer med personlighet enn sivilstatus å gjøre.

Man kan godt mislike andres småbarn som dominerer f.eks. en kafé selv om man i andre sammenhenger hører den biologiske klokka tikke. Nettopp hvis man får litt panikk ved tanken på sin egen situasjon i så måte, kan det være veldig irriterende at det er barn "overalt".

Dessuten er det en måte å unngå ubehagelige reaksjoner på - hvis man som singel, barnløs 38-åring blir tydelig babysjuk ved synet av andres småbarn, kan omgivelsene ofte komme med kommentarer som ikke akkurat gjør situasjonen bedre. Da er det lettere å ty til en negativ reaksjon som en slags forsvarsmekanisme.

Når man har vært barnløs mens venninner, kolleger osv. har fått familie - kanskje over en periode som varer i nesten 20 år - er det forståelig at noen får trang til å forby småbarnsprat. Slike samtaleemner kan være ganske ekskluderende - det er ofte ikke lov å mene noe som helst hvis man ikke har barn selv. Men det er slett ikke alle mødre som plaprer om barn hele tiden. Noen prater alltid mest om det de selv står midt i, enten det er amming, tenåringsproblemer, sjekking eller sykdom, andre har et litt videre perspektiv. Det går mer på personligheten enn livssituasjonen. Selv synes jeg ethvert tema kan bli kjedelig hvis det dominerer i det uendelige, enten det angår meg direkte eller ikke.

Mange tviler jo også på sin egne evne til å like barn, inntil de får sine egne, så det er nok naturlig at ikke sjarmeres av fremmede småbarn. Men jeg tror også venninnene dine har en følelse av at de ikke "har lov" på samme måte som du. Man føler seg lett ekskludert fra den delen av verden når man ikke selv har vært der.

Jeg husker jeg leste en bok som streifer dette temaet mens jeg selv var uetablert og barnløs - "Kvinnen som forsvant" av Karin Sveen. Den handler riktignok om en kvinne som er langt mer ensom og isolert enn jeg noen gang har vært eller følt meg. Men det var en del dialoger der rundt f.eks. temaet barn og hvem som har uttalerett, som jeg syntes var veldig treffende den gangen (hjelp, det må være nesten 20 år siden).

[Gjest Elextra]

Noen småbarnsmødre oppfattet sikkert meg som en som ikke likte barn før jeg fikk barn selv. Jeg syntes ofte at barn tok for mye rom og oppmerksomhet. Kan godt se meg for meg på kafé der jeg ergrer meg over at barn ved nabobordet bråker, mens jeg selv skal kose meg med vin og en god prat.

Synes ikke det er så rart at foreldre og barnløse har ulikt syn på dette. Jeg har selv blitt langt mer overbærende etter at jeg fikk barn, og har også ofte barna med på kafé.

Jeg kan godt tenke meg at "hatet" du nevner ikke stikker så dypt som du tror, venninnene føler vel bare at barna ikke angår dem, og ønsker derfor heller ikke å måtte forholde seg til dem i særlig grad.