Det er visst noe galt med meg?!?!

[Gjest galmamma]

Jeg føler at jeg blir litt sjalu når besteforeldrene holder på med gutten min.. Skjønner ikke hvorfor, men jeg klarer liksom ikke å slappe av når de holder på med han. Han storkoser seg når bstemor duller og leker med han.Føler ikke han stråler like mye når jeg er i nærheten som når bestemor kommer på¨besøk. Er jeg veldig unormal??? Har liksom skjermet besteforeldrene litt fra han da han har ahtt tendens til tilkn.problemer. De føler at nå er det gått ett år så da kan de bare "ture" frem som de selv vil. Føler at han er knyttet til oss, men allikevel føler jeg sjalusi... Please si at jeg ikke er kjempegal??!!

[sammfunnskritiker]

Jeg tror ikke du er kjempegal, ikke gal i det hele tatt.

tenk hvor mye neklere det er for besteforeldre å kunne stikke innom en gang i blant, leke, le og gi allt den tiden de er til stede...

MEns vi foreldre, vi er foreldre hele dagen og hele dagen kan ikke være "full rulle".

Derfor får gjerne tanter og onkler, og betseforeldre en litt annen status. Det er normalt.

Vet ikke om jeg er sjalu eller bare mektig imponert over oldeforeldrene her i familien...., de har skikkelig barneteken- og der har jeg mye å lære!

[Gjest eljo]

Jeg synes ikke du høres kjempegal ut :-) Du ser at ungen liker å være sammen med besteforeldrene, og så blir du litt "misunnelig" på at de har så god tone, mens du må være Mamma og bestemme og ta konflikter og av og til krangle. Men du kan godt prøve å komme ut av den følelsen, for det er ingen fare for at de skal ødelegge noe mellom deg og ungen.

Som min far pleide å si, å ha barnebarn er Livets Dessert. Da skal man bare kose seg, og da er det klart det blir stas for de små ;-) Husk at dersom de hadde vært like mye sammen med ungen som deg hadde forholdet blitt litt annerledes.

Og det er uansett du som er Mamma, det kan ikke besteforeldrene overskygge )

[Gjest en annen mor]

Sjalusien har også jeg kjent. Min mor hadde (og har) en spesiell status hos mitt barn, og jeg følte i begynnelsen at ungen var mer glad i henne enn i meg. Det var en vond følelse. Når min mor var i nærheten brydde ikke barnet seg om meg i det hele tatt. Jeg følte vel at barnet foretrakk andre foran meg.. Det var vondt. Jeg husker det godt. Men det er lenge siden nå. Var vel bare i en litt sårbar fase..Og som samfunnskritiker sier så kan andre skjemme bort barnet på en annen måte enn vi som omgår barnet til daglig kan. Og dermed stiger andre i kurs...

Siden dere har vært hjemme i over ett år synes jeg slektningene skal få mulighet til å knytte bånd til barnet de også, og da vil de jo nødvendigvis være nødt til å få holde på med barnet... Etter så lang tid vil jo barnet sannsynligvis ha forstått at det er dere som er foreldrene, og da synes jeg andre også må få slippe til. hvis de ikke får slippe til nå, når skal de da få lov???

[hidi]

Jeg vil ikke kritisere deg, men at barnet ditt er glad i sine besteforeldre, må jo være deilig!

Selvfølgelig er ikke barnet mer glad i dem enn i deg... Du er _mamma_ og det viktigste i barnets liv! Og det flotte med barn er at desto flere som elsker h*n, desto mer åpne og kjærlige blir de selv.

Å være sjalu er ikke en god følelse, men i dette tilfellet mener jeg den er helt ubegrunnet! (Om dere ikke bor sammen med besteforeldrene da).

La barnet ditt få nyte det å bli elsket av mange, selv om du noen ganger kommer litt i bakgrunnen!

[PieLill]

Går ut fra at barnet er adoptert?

Den følelsen du beskriver tror jeg mange foreldre har hatt i ulike varianter. Dessuten er man ofte ekstra sårbar når man har adoptert.

Men tenk etter. Hvor mange smil får du i løpet av en uke. På hvor mange ulike måter uttrykker barnet sin avhengighet av deg og sitt behov for deg, og hvor mange ganger?

Er ikke den akummulerte hengivenheten du får i løpet av en langt mer enn det besteforeldrene kan drømme om.

Besteforeldrene får det i konsentrert dose og kan lever ungen tilbake når h*n hyler for mye eller luketer vondt. Det er besteforeldres privilegie.

Ditt privilegie er å få være der i både storm og stille. Og få kjenne både barnets latter, tårer og raseri.

Husk også at en av de største tillitserklæringene barnet ditt kan gi deg er at det våger å vise deg sine mindre hyggelige sider. Det krever langt større grad av trygghet og tillit enn å vise seg fra sitt mest sjarmerende og tiltalende.

mvh

[trompet]

Det er to forskjellige kjærligheter det er snakk om.

Du burte være glad for at barnet er glad i besteforeldrene , det kan ikke overgå det barnet føler for deg uansett.