Hvordan motivere datteren på vår til å flytte?

[Gjest sinalina]

Det har seg slik at vi har bodd tre år i en annen kommune enn den vi opprinnelig bor i. Dette pga utdanning. Er nå til våren ferdig og skal flytte tilbake. Datteren vår er nærmest helt fastlåst og sier hun i hvertfall ikke skal flytte tilbake. Det kan vi bare glemme og det skal hun bevise for oss foreldre.Hun mener fast og bestemt på å flytte på hybel.

Hun er i opposisjon, og er svært vanskelig for tiden. Vi foreldre ser frem til å komme hjem der vi alltid har bodd, da datteren vår ikke er i et heldig miljø her vi er nå. Hun søker spenning vi ikke liker noe særlig.

Hvordan gå frem i denne situasjonen? Hun er jo bare 14 år.

Tar gjerne i mot gode råd fra andre om denne problemstillingen.

[PieLill]

Ikke enkelt.

Kunne det være en idé å ikke motivere så mye/i det hele tatt fordi dette ser ut til å kunne vekke hennes kamplyst.

Vil en vinkling av at "Vi beklager at du må være med på dette som du ikke har så lyst til. Men vi må faktisk gjennom dette alle sammen. Vi får heller gjøre det beste ut av det."

Altså gi henne sympati for den motviljen hun føler mot dette. Og ikke forsøke å argumentere så mye mot det hun sier. Utenom å holde fast på at dette er noe dere alle må igjennom.

Jo mindre hun må argumentere for at dette kommer til å bli grusomt, jo mindre blir prestisjenederlaget når hun oppdager at det kanskje ikke var så verst likevel. Hun vil ikke føle et slikt behov for å "bevise" overfor dere at hun hadde rett ved å sørge for å misstrives etter flyttingen.

Lykke til!

mvh

[sirinord]

Ikke enkelt.

Kunne det være en idé å ikke motivere så mye/i det hele tatt fordi dette ser ut til å kunne vekke hennes kamplyst.

Vil en vinkling av at "Vi beklager at du må være med på dette som du ikke har så lyst til. Men vi må faktisk gjennom dette alle sammen. Vi får heller gjøre det beste ut av det."

Altså gi henne sympati for den motviljen hun føler mot dette. Og ikke forsøke å argumentere så mye mot det hun sier. Utenom å holde fast på at dette er noe dere alle må igjennom.

Jo mindre hun må argumentere for at dette kommer til å bli grusomt, jo mindre blir prestisjenederlaget når hun oppdager at det kanskje ikke var så verst likevel. Hun vil ikke føle et slikt behov for å "bevise" overfor dere at hun hadde rett ved å sørge for å misstrives etter flyttingen.

Lykke til!

mvh

Enig med PieLill om at det beste kanskje er å ikke mase mye om dette, sånn at det ikke går prestisje i at hun ikke skal gi seg.

Hvis dere har en god tone ellers, går det an å prøve noe mine foreldre gjorde da jeg var på mitt mest opposisjonelle. Når vi kranglet pleide de å ta meg på fanget å "tvangskose" med meg, samtidig som de ertet meg med at jeg hadde lest alt for mange bøker om hvor sure tenåringer kan være. Det endte med at jeg måtte le, og da ble furtingen min mer utenpå, ikke så alvorlig ment. Det gjorde at det ble lettere for meg å gi seg.

Det går jo også an å ta en rolig og alvorlig samtale med datteren din en kveld dere har det OK sammen, og snakke om hva det er som gjør at hun gruer seg for å flytte, om det er noe hun bekymrer seg for. Kan hende hun er redd for at hun ikke lengre har venner på hjemstedet, at hun ikke kommer til å bli populær eller at hun kommer til å kjede seg der?

Rent juridisk sett tror jeg heller ikke at hun har lov til å flytte på hybel før hun fyller 15 eller 16 år (begynner på videregående). I barneloven står det at foreldrene er forpliktet til både å forsørge barnet, og å vise omsorg. Dette siste er ikke mulig så lenge foreldrene bor i en annen by. Det kan være greit at hun vet at å bo på hybel overhodet ikke er aktuelt og ikke åpent for videre diskusjon. Og deretter ikke begi seg inn på videre samtaler om akkurat dette.

Lykke til!