Frustrasjon over stebarn

[Gjest stebarnsfrustrasjon]

Hei, jeg har et stebarn på 5 1/2 år. Jeg har vært sammen med barnets far i drøye 3 1/2 år så h_n var ganske liten da jeg kom inn i bildet. Siden h_n var så liten så ble h_n tidlig veldig knyttet til meg, noe som jeg syns var helt ok. Og i disse drøye tre årene jeg har hatt dette barnet i mitt liv, har dette stort sett gått veldig greit.

Men i det siste har jeg merket at jeg har fått lavere toleransegrense når det gjelder barnet. Det begynner jo å bli eldre å få mer og mer sine egne meninger, så det kan jo ha noe med dette å gjøre, men jeg vil jo ikke at det skal være sånn.

Foreldrene til barnet samarbeider ikke så godt dessverre, og vi har en mistanke om at det er ganske så forskjellige regler hos oss og hos mor. Vi er nok noe mer konsekvente. Det har blitt tatt opp med mor ved noen anledninger, og mor sier da når det blir lagt frem eksempler på hvordan ting blir gjort her hos oss, at "sånn er det hjemme hos de også".

Men nå begynner barnet å bli så stort at det forteller litt mer om hvordan rutiner er der i gården. Mulig fantasien slipper litt løs av og til, men ut fra det barnet sier, så er det en del som ikke er likt her i allefall.

Selvfølgelig forstår vi at det ikke er sant når barnet påstår at hjemme hos mor får h_n være oppe så lenge h_n vil på kvelden, eller spise så mye godteri h_n vil osv. Det forstår vi at barnet sier bare for å prøve seg hos oss. Men andre mer dagligdagse ting som å kle på seg selv osv. som tydeligvis ikke er viktig hjemme at barnet kan på egenhånd osv.

Nå i det siste har jeg merket at når barnet er hos oss, så går jeg rundt og er irritert mesteparten av tiden. Kjenner at jeg bare skulle ønske at h_n ikke er her i det hele tatt...

Og jeg vil jo ikke være sånn. Jeg vil jo ikke ha det sånn. Jeg prøver å ta meg sammen, men så skjærer det ut igjen. Jeg gjør så godt jeg kan for å ikke vise barnet hva jeg føler, men barn enser jo mer enn man skulle tro av og til...

Jeg kan liksom ikke helt sette fingeren på hva som er galt, men jeg kjenner at jeg syns det er tungt å vanskelig å ha barnet her hos oss i de periodene vi har, og prøver så godt vi kan å lære normal folkeskikk, bordskikk, empati osv., og så merker du bare at innstillingen tilbake er (uten at barnet sier det med rene ord, men gir uttrykk for det) "hjemme hos mamma kan jeg gjøre som jeg vil, så jeg blåser i hva dere sier".

Selvfølgelig kan dette bare være en periode hvor h_n trasser litt, eller prøver seg litt ekstra, men det sliter så fryktelig på meg om dagen.

Jeg syns det er vanskelig å måtte omgås et barn så mye somjeg må, og så har jeg overhodet ingen innvirkning - hverken jeg eller min mann føler jeg, for barnet bare tuter frem i sin egen fremtoning uansett. Føler det liksom som bortkastet at h_n i det hele tatt er her om dagen.

Jeg føler egentlig ikke at barnet gjør noe forskjell på far eller meg i væremåte, så syns egentlig at barnet er lite "atalt" mot far som mot meg, men far regaerer ikke på det på samme måte som meg. Tror ikke han helt ser det liksom.

Vet ikke om jeg har klart å få forklart dette på en måte som dere forstår, men skulle veldig gjerne hatt råd fra andre som er i samme situasjon, eller har følt snevet av noe lignende som kan gi meg noen gode råd.

Jeg var jo klar over hva jeg gikk til da jeg giftet meg med denne mannen, og jeg vil ha de begge to, både mann og barn, men skulle så gjerne følt at ting gikk litt letter om dagen, slik det har gjort tidligere.

Vet jeg får noen svar fra en del nå om at jeg kun er stemor så jeg bør holde meg vekk fra det meste som har med stebarnet og gjøre når det gjelder oppdragelse osv., men hos oss så er vi en familie og min mann mener at jeg har like stor rett som ham til å si fra når det gjelder dette barnet.

Jeg ønsker heller ikke å ta mors plass på noen som helst måte.

[Gjest tittentoe]

Ønsker du deg egne barn med mannen?

[Gjest stebarnsfrustrasjon]

Ønsker du deg egne barn med mannen?

Ja, det gjør jeg etterhvert. Vi er veldig enige om barn og barneoppdragelse etc., så vi kommer nok til å få barn - om vi kan - etterhvert.

[Tinkebøtta]

Hei!

Jeg har ingen egen erfaring med stebarn, men våger meg allikevel frampå med noen kommentarer.

Du skriver at foreldrene ikke samarbeider så godt. Barnet begynner nå å bli så stort at det blir gryende bevisst at foreldrenes motsetninger og dårlig samarbeidsklima. Den "trassing" som du opplever kan være et direkte resultat av nettopp dette. Barn har en tendens til å trykke på de punktene de vet er ømme for å få oppmerksomhet. Her må far på banen for å få til et bedre samarbeidsklima med mor.

Samtidig er det viktig å kommunisere til barnet at "hos oss er det disse reglene som gjelder, uansett hva som gjelder hos din mor - og vi forholder oss kun til dette". Jeg synes ikke det er gitt at et barn må ha samme grenser hos biologisk mor som hos far/stemor. Så lenge man hver for seg er konsekvent, og er enige om de grunnleggende verdier, tåler barn dette fint.

Det er viktig at dere formidler grenser konsekvent, og ikke blir revet med i forhandlinger basert på "det får jeg lov til hos mor..." Kun da kan dere håpe på at denne typen argumentasjon vil avta etterhvert.

Det ER slitsomt å oppdra barn, og vanskelige perioder kommer ofte på løpende bånd. Prøv å fokusere positivt også når barnet er hos dere; gjør hyggelige ting sammen som knytter bånd. Ikke jobb med grensesetting på for mange områder om gangen, det kan bli for overveldende for barnet. Bruk mye ros og oppmuntring.

[KaVa]

Barn trasser, og de tester grenser hele tiden. Jeg er veldig enig med Tinkebøtta at det DERE kan gjøre er at barnet har klare regler hos dere, og at reglene mamma eventuelt har, ikke gjelder hos dere. Vær konsekvente og forutsigbare.

Det neste du må jobbe med er dette:

Dine antipatier mot barnet er ikke barents feil, ansvar eller problem. Det er ene og alene DITT ansvar og problem. Det er DU som er den voksne, og dersom du lar dine antipatier gå ut over barnet (ved synlig irritasjon, kort lunte elller lignene) så må DU jobbe med DEG.

At dere og moren til barnet har forskjellig tilnærming til barneoppdragelse (kanskje), er et voksenproblem, ikke et problem med barnet!

Jeg sier ikke at du er en fæl stemor, på ingen måte. Jeg tror du gjerne vil (som du skriver i ditt innlegg) ha det på en annen måte, og det er jo et kjempegodt utgangspunkt!

Lykke til!

[Gjest Stemor jeg også]

Dette er et sensitivt tema. Vi stemødre får ofte høre at: Du har selv valgt dette. Eller: Du skal jo elske dette barnet.

Men dette er jo ikke hele sannheten.

Min mann og jeg har fått litt prfesjonell hjelp de siste mnd. p.g.a. noe helt annet, men da har også stebarn-problematikken blitt tatt opp.

Der får jeg klart høre at det er helt OK å ikke elske dette barnet. (Og det er faktisk godt å få høre ettersom jeg til tider nå førler avsky for han)

Vi får også beskjed om at jeg og faren må være enige om regler vedr. dette barnet. Dette må diskuteres ut uten at barnet er til stede. Det er kanskje her det svikter litt mellom deg og faren?

Jeg tror det er viktig at dere setter dere ned og diskuterer hvilke regler dere har. Det er kanskje ikke mulit å ta tak i alle problemene på en gang, men ta da tak i det viktigste først.

Du må også regne med at en 5-åring begynner å forstå mer, og at barnet tester dere. Det er derfor viktig å være konsekvent. Og da spiller det ingen rolle hvordan mora oppdrar barnet. Dere bestemmer hvordan ting skal være hos dere.

Vet ikke om det er til noe særlig hjelp, men det er kanskje godt å høre at andre også har lignende problemer.

[Gjest medstemor]

Jeg vet veldig godt hvordan du føler det, da jeg har levd med stebarn i mange år selv. Og desverre er jeg ganske sikker på at du ikke må si til mannen din at du sliter så veldig med dette.

Et godt stemor-råd er rett å slett å finne deg i det og å være tro mot deg selv og dine grenser. Barnet kommer til å være der, hos dere, i mange, mange år framover. Barn er utrolig flinke til å tilpasse seg - vi praktiserer en del ting annerledes enn slik mitt stebarn har det hos mamma. Rett og slett fordi vi er veldig forskjellige, jeg og pappaen og hun og sin samboer. I perioder har det vært fullt kaos og grensetesting, men mitt stebarn har alt i alt taklet og akseptert det slik det er og må være. Vi har delt samvær og ingen egne barn.

Hvis dette er mannen i ditt liv, må du nok belage deg på mange kommende år som oppdrager Ikke så mye trøst, kanskje. Jeg anbefalte deg å ikke nevne for mannen din at du gruer deg til hvert samvær fordi jeg tror det er lettere for deg å se den oppførselen du beskriver enn for mannen din. Sånn er den fantastiske biologien - på godt og på vondt.

Og husk å ta vare på deg selv, nyte tiden uten barn og ikke problematisere for mye.

Lykke til!

[Gjest medstemor]

Dette er et sensitivt tema. Vi stemødre får ofte høre at: Du har selv valgt dette. Eller: Du skal jo elske dette barnet.

Men dette er jo ikke hele sannheten.

Min mann og jeg har fått litt prfesjonell hjelp de siste mnd. p.g.a. noe helt annet, men da har også stebarn-problematikken blitt tatt opp.

Der får jeg klart høre at det er helt OK å ikke elske dette barnet. (Og det er faktisk godt å få høre ettersom jeg til tider nå førler avsky for han)

Vi får også beskjed om at jeg og faren må være enige om regler vedr. dette barnet. Dette må diskuteres ut uten at barnet er til stede. Det er kanskje her det svikter litt mellom deg og faren?

Jeg tror det er viktig at dere setter dere ned og diskuterer hvilke regler dere har. Det er kanskje ikke mulit å ta tak i alle problemene på en gang, men ta da tak i det viktigste først.

Du må også regne med at en 5-åring begynner å forstå mer, og at barnet tester dere. Det er derfor viktig å være konsekvent. Og da spiller det ingen rolle hvordan mora oppdrar barnet. Dere bestemmer hvordan ting skal være hos dere.

Vet ikke om det er til noe særlig hjelp, men det er kanskje godt å høre at andre også har lignende problemer.

Jeg synes du sier det så fint, riktig og viktig at jeg nesten angrer på at jeg skrev et så langt svar selv. Takk

[Orio]

Jeg har en venninne som også har vært gjennom denne "stemor-problematikken". Argumentasjonen, "det får jeg lov til hos mamma" vil dere nok møte i mange varianter i årene som kommer. Med dårlig samarbeid mellom far og mor er det vanskelig å ha like regler. Og det er det vel ikke alltid nødvendig?

Min venninne (og hennes mann) har løst dette ved å si "ja vel, men her gjelder disse reglene..." Og det fungerer ganske bra. Barn er vant til og lærer seg fort og forholde seg til forskjellige regler i forskjellige situasjoner, det som er viktig er at dere er konsekvente på hvilke regler som gjelder når hun er hos dere. Men barn vil alltid prøve ut grenser, og utsagn av typen "det får jeg lov til av mamma", "det får alle i klassen lov til" vil dere nok fortsette å høre i årene fremover.

[Gjest propell1]

Jeg har vært stemor til to i over 6 år nå, og kjenner igjen problemet ditt. Det er helt ok å være "dritt lei" stebarnet, det er jo ikke ditt barn. De periodene jeg følte det sånn sa jeg i fra til mannen min og overlot så mye som mulig av de daglige rutinene til ham. Jeg dro også ut til venner etc alene og fikk meg en pustepause.

Det er nok noe med den alderen der, da er barna veldig pro mor. Jeg har vært gjennom den alderen på begge stebarna mine og det er ikke så mye å gjøre med hvordan moren er. Jeg har vært veldig konsekvent hele veien så barna vet godt hvor grensene går. Og jeg er absolutt ingen tilhenger av at steforeldre skal holde seg i bakgrunnen, dette er mitt hjem også og vi er to stykker som bestemmer her! ;o) Stort sett deler vi på alt med ungene og jeg har også vært mye alene med dem.

Moren hadde en samboer før og han tok ikke særlig stor del i barnas liv. Den ene er litt innesluttet og fikk dermed svært lite kontakt med ham. Den andre kaster seg i armene på nesten hvem som helst så han lekte og koste mye med henne. Den eldste endte opp med å trasse mye mot ham og han hakket mye på henne tilbake. Jeg så det selv når jeg var på besøk og det var bare trist! Som voksne må vi ta ansvar for våre egne reaksjoner ovenfor barna, pass på at du ikke kommer inn i en negativ sirkel med hakking og trassing. Mannen min er flink og hvisker meg litt i øret om han synes at jeg har litt for kort lunte, da tar jeg meg en liten pause og prøver å ta meg sammen. Vi snakker også mye om barna og oppdragelse når barna er hos moren sin, da får vi luftet alle situasjoner som har oppstått i uken som gikk.

De gangene ungene har sagt at "sånn får vi hos mamma" bare heiser vi på skuldrene og sier at nå er de hos oss og ikke hos mamma. Og mamma bestemmer faktisk bare hjemme hos seg selv, ikke hos oss. Selv om barna har blitt sure noen ganger så opplever jeg at barna stort sett er mer harmoniske hjemme hos oss enn hos moren, så jeg er hellig overbevist om at i det lange løp er det veldig bra å være konsekvent og klar ovenfor barna. Moren forteller om heftige krangler med den eldste og jeg ser selv hvordan den yngste tar på seg dådyrøynene så fort mor er i nærheten sånn at hun kan sutre seg til viljen sin. Må si at jeg ikke kan fordra barna når moren er i nærheten...

Synes jeg må legge til her på slutten at hjemme hos oss går det veldig greit nå, vi har alle en god dialog og koser og susser masse. Jeg har mye mindre problem med å holde ut med barna nå, det skjer bare en sjelden gang. Jeg anbefaler deg å snakke med mannen din når dere er alene, fortell om hvordan du føler deg og opplever oppførselen til barnet. Så kan dere sammen ta en prat med barnet og si ifra at sånn er reglene her. Dere kan også si at barnet har mye makt over om dere har det koselig eller ikke, om alle følger reglene blir alle glade osv. Det har funket bra her hjemme, de liker nok å kjenne at de er med på å styre litt.

Lykke til!