Matteundervisning i barnehagen-høydemåling

[Lisabeth]

Veldig inspirert av innlegget lenger nede om vektmåling i skolen:

i barnehagen vår jobber de eldste barna en del med matematiske begreper. Stor og liten-høy og lav er noe av det de fokuserer på. I den forbindelse bruker barnegruppa å "rangere" hverandre etter høyde. Hvem er høyest av Per og Pål, hvem er høyest i gruppa osv. Jeg ser at ungene fortsetter med måling og sammenliknig selv, lenge etter at "timen" er over.

Hva synes dere om det? Jeg hadde en dårlig følelse for opplegget i fjor, men jeg lurte på om jeg er spesielt hårsår. Kjekt å høre hva andre synes:-)

[Gjest moren til jente på fire]

At ungene selv er opptatt av høyde ser jeg som naturlig. Min unge som nå er fire år har lenge vært opptatt av at ho er høyere enn den og den... Mens andre briefer med at de er høyere enn ho igjen.

I barnehagen der dattera mi går har de ikke gjort noe nummer utav høyden, eller lagt særlig vekt på slike ting,men når ungene selv har vært opptatt av det har de voksne presisert at høyde ikke er ensbetydende med alder, og at det er bra at folk er ulike. Noen er feks høye og noen er litt lavere. Dermed kan en som er eldre være mindre enn en som er eldre osv

Å jobbe med det når ungene er opptatt av det, og forklare at vi er og skal være forskjellig synes jeg er ok. Og ungene ser vel forsåvidt selv at de er større enn den og den og mindre enn den og den...

Men hvis ungene er veldig bevisst på det med høyde slik at de bruker vitenen negativt ville jeg nok ikke være positiv til det...(eks stenger noen ute/komme med negative kommentarer ol)

Man kan jo bruke leker eller andre gjenstander for å få inn begrepene mindre enn og større enn, man trenger jo ikke bruke barna men samtidig synes vel ungene stort sett det er stas å bli målt og liker å sammenligne seg med andre..

Men er man ekstremt liten, så er det nok ikke morsomt å til stadighet bli minnet på det da...

Dette ble litt rotete dette, men jeg mener altså det til en viss grad er greit. Men jeg mener også at man må legge vekt på at vi skal være forskjellige. Og hvis man ser at fokuset på høyde tar overhånd tror jeg at jeg ville tatt det med i evalueringen og prøve ut andre metoder for å oppnå samme resultat neste år...

[sammfunnskritiker]

Jeg syns det er utelukkende bra med matematiske begreper i barnehagen.

[Lisabeth]

Jeg syns det er utelukkende bra med matematiske begreper i barnehagen.

Jeg har heller ingenting imot matematiske begreper i bhg, tvert i mot. Her var det metoden jeg ikke likte.

[Gjest bikku]

Samme i vår barnehage. Har egentlig ikke reagert på det. Min er høy og blandt de eldste, så der er det bare stolthet å spore. Det er vel en del av identitetsbygginga å se seg sjøl i relasjon til andre. Men det er jo så mange andre ting man kan se relasjoner på. Og så mange andre ting her i verden man kan måle størrelsen på om det er om å gjøre. Ser jo at det har blitt et visst konkurranseforhold om hvem som er høyest. Konkurranse syns jeg er sunt, men det blir litt urettferdig omkring slike parametre. Og begynner de å måle vekt, så tror jeg min er en av de tyngste. Da blir det virkelig en jobb for barnehagen å unngå at vekt blir en stigmatiserende faktor... Ellers kommer myrsnipemora til å stille med kvessa klør og nebb. Det er jo vanskelig å unngå, men kanskje viktig å få presentert slike problemstillinger i ei trygg og god ramme. Har bare så lite tro på at det blir godt nok fulgt opp. MEn det har med tidligere opplevelser med personalet å gjøre. Ikke med høydemålinga

[Gjest bikku]

Jeg syns det er utelukkende bra med matematiske begreper i barnehagen.

Matematiske begreper er kjempeviktig! Og det er supert at det er kommet inn i barnehagen i såpass stor grad: (Heia, Kristin Clemet!) Det er imidlertid vel så viktig at den pedagogiske ramma omkring matematikken er god. Slik at oppgaver som tjener ett formål ikke undergraver et annet. For eksempel at barnas fokus på hverandres størrelse ikke gir utfordringer i det sosiale samspillet (usunn konkurranse, utestenging,erting osv)

[Lisabeth]

Matematiske begreper er kjempeviktig! Og det er supert at det er kommet inn i barnehagen i såpass stor grad: (Heia, Kristin Clemet!) Det er imidlertid vel så viktig at den pedagogiske ramma omkring matematikken er god. Slik at oppgaver som tjener ett formål ikke undergraver et annet. For eksempel at barnas fokus på hverandres størrelse ikke gir utfordringer i det sosiale samspillet (usunn konkurranse, utestenging,erting osv)

Takk :-) Der skrev du det jeg ikke fikk formulert. Det skal jeg ta med når jeg skal på foreldresamtale.

Jeg vet at ungene selv lett ser hvem som er kort og hvem som er lang. Utfordringen ligger i å skille på "lang" og "stor" eller "eldre". Det syens jeg ikke bgh håndterer bra nok, og oppstår situasjonen du beskriver.

Jeg skjønner at man må bruke konkreter for å nå fram til små barn, men det finnes sikkert andre metoder enn å måle hverandre - enten man måler vekt, høyde eller størrelsen på ørene ;-)

[Gjest togli]

Skjønner godt hva du mener...

Min niåring er lavest i klassen, men hun er heldigvis så trygg på seg selv at høyden ikke har noen betydning!

Jeg satt akkurat og diskuterte det samme med moren min igår. Jeg så nemlig at de på SFO har en slik høydemålingstabell med navnene på alle ungene. Jeg satt med en litt vond smak i munnen etterpå. Hvordan føles det å være lavest på tabellen?

Jeg er også usikker på om jeg bare er for hårsår her...

[Gjest togli]

Samme i vår barnehage. Har egentlig ikke reagert på det. Min er høy og blandt de eldste, så der er det bare stolthet å spore. Det er vel en del av identitetsbygginga å se seg sjøl i relasjon til andre. Men det er jo så mange andre ting man kan se relasjoner på. Og så mange andre ting her i verden man kan måle størrelsen på om det er om å gjøre. Ser jo at det har blitt et visst konkurranseforhold om hvem som er høyest. Konkurranse syns jeg er sunt, men det blir litt urettferdig omkring slike parametre. Og begynner de å måle vekt, så tror jeg min er en av de tyngste. Da blir det virkelig en jobb for barnehagen å unngå at vekt blir en stigmatiserende faktor... Ellers kommer myrsnipemora til å stille med kvessa klør og nebb. Det er jo vanskelig å unngå, men kanskje viktig å få presentert slike problemstillinger i ei trygg og god ramme. Har bare så lite tro på at det blir godt nok fulgt opp. MEn det har med tidligere opplevelser med personalet å gjøre. Ikke med høydemålinga

Men hvis din sønn var den laveste, ville du ikke da vært bekymra for "stolthetsfølelsen" hans?

[Lisabeth]

Skjønner godt hva du mener...

Min niåring er lavest i klassen, men hun er heldigvis så trygg på seg selv at høyden ikke har noen betydning!

Jeg satt akkurat og diskuterte det samme med moren min igår. Jeg så nemlig at de på SFO har en slik høydemålingstabell med navnene på alle ungene. Jeg satt med en litt vond smak i munnen etterpå. Hvordan føles det å være lavest på tabellen?

Jeg er også usikker på om jeg bare er for hårsår her...

Her har vi god bakkekontakt alle sammen, for å si det sånn.

Bhgbarnet mitt har ikke reagert på opplegget, men h*n er heller ikke så stor ennå. Jeg vet derimot at jeg selv som barn ville blitt veldig lei meg om jeg ble dratt opp foran alle barna for å demonstrere at jeg var minst.

I fjor var det et annet barn i bhg som var veldig kortvokst, og det var eg. på vegne av h*n jeg fikk så dårlig følelse. Jeg er ganske sikker på at det ikke hjalp på selvfølelse å stadig bli rangert "nederst", etter de som var både ett og to år yngre.

[Gjest togli]

Her har vi god bakkekontakt alle sammen, for å si det sånn.

Bhgbarnet mitt har ikke reagert på opplegget, men h*n er heller ikke så stor ennå. Jeg vet derimot at jeg selv som barn ville blitt veldig lei meg om jeg ble dratt opp foran alle barna for å demonstrere at jeg var minst.

I fjor var det et annet barn i bhg som var veldig kortvokst, og det var eg. på vegne av h*n jeg fikk så dårlig følelse. Jeg er ganske sikker på at det ikke hjalp på selvfølelse å stadig bli rangert "nederst", etter de som var både ett og to år yngre.

Helt enig!

[Gjest morentilfire]

Jeg forstår deg. Mitt barn er svært lav for aldreren (og vi har kontakt med spesialister i den forbindelse), men hun er kvikk og lykkelig. Ikke så morsomt når moren til venninnen kommer bort til oss og sier. "Datteren min er så stolt nå, for hun har vokst og

blitt høyere enn dattern din!"

Så hyggelig, da, sier jeg høflig, mens bekymringen for barnet mitt stiger.

Så våre barns aktiviteter, som høyderangering, kan nok ikke løsrives fra de voksnes kontekst. Som lærer ville jeg valgt noe annet å måle og rangere.

[org]

Skjønner godt hva du mener!

Selv var jeg - og er fortsatt - alltid minst. Det er ikke alltid like gøy!

[Gjest bikku]

Men hvis din sønn var den laveste, ville du ikke da vært bekymra for "stolthetsfølelsen" hans?

Jo, selvfølgelig! Jeg har bare ikke tenkt over det til nå, for problemstillinga har ikke blitt aktualisert for meg. Dessverre er det vel sånn at man legger merke til slikt først når det blir litt vanskelig. Og da er det gjerne seint å forebygge.

[Gjest Bikku]

Et lite skritt til siden: Den store skrekken som barn av syttitallet var i gymmen når de to beste i klassen ble satt til å velge lag. Eller mattetimene og mattekonkurranse. Lesekonkurranse i norsken. Eller bursdagsinvitasjoner. Og masse annet. Frykten for å bli den siste som sto igjen. Eller de plansjene hvor antall kilometer på ski skulle fargelegges, hvor noen alltid hang håpløst langt etter. Opplevelser som nok har preget mange barn. Og jeg tror ikke at slike situasjoner kommer til å slutte. Det er bare så utrolig at det generasjon for generasjon er voksne som må iscenesette slike rankinger. En generasjon pedagoger kutter utvelgelse i gymtimene, men måler istedenfor høyde og vekt. Synd, men sånn er det. Derfor har alle foreldregenerasjoner et vedvarende ansvar for å danne en god balanse i fhd til det som måtte være negativt. Enten i heimen, eller ved å ta det opp når vi oppdager ting som kan være vanskelige. Ser vi mulige snubletråder, så er vel det greieste å ta det opp på en ok måte? Eller vil det bli oppfatta som kritikk om man tar det opp, dere pedagoger der ute? Da blir det jo lettere for alle parter å forebygge vanskelige situasjoner som ingen ønsker skal oppstå.

Nicket mitt her og i andre fora betyr liten - og jeg innser plutselig hvordan min fysiske størrelse og hjertespråket er med på å prege hvordan jeg velger å presentere meg for nettverden. Pussig.

[Lillemus]

Skjønner godt hva du mener!

Selv var jeg - og er fortsatt - alltid minst. Det er ikke alltid like gøy!

Husker på ungdomsskolen (!) da læreren av en eller annen grunn skulle streke opp høyden vår på veggen (lurer på om det var i forbindelse med spenst-trening?) og da han satte 150-cms streken sa han:"Det er vel ingen som er under 150 cm her?" Hvorpå hele klassen og læreren snudde seg og så på meg. Men da kunne jeg brife med at jeg var 152 cm - så det så! ) Men gøy var det egentlig ikke.

Heller ikke da en lærer på gymnaset plutselig snur seg da vi er i ferd med å gå inn i klasserommet, ser på meg - midt i klyngen av de andre - og sier:"Hvordan føles det å ha ståplass på bussen og se rett inn i navlen til de andre passasjerene?" Jeg ble så paff at jeg ikke klarte å svare, men jeg ble skikkelig såra husker jeg. Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor han gjorde det for han var og er en skikkelig real, oppegående og intelligent mann.

[org]

Husker på ungdomsskolen (!) da læreren av en eller annen grunn skulle streke opp høyden vår på veggen (lurer på om det var i forbindelse med spenst-trening?) og da han satte 150-cms streken sa han:"Det er vel ingen som er under 150 cm her?" Hvorpå hele klassen og læreren snudde seg og så på meg. Men da kunne jeg brife med at jeg var 152 cm - så det så! ) Men gøy var det egentlig ikke.

Heller ikke da en lærer på gymnaset plutselig snur seg da vi er i ferd med å gå inn i klasserommet, ser på meg - midt i klyngen av de andre - og sier:"Hvordan føles det å ha ståplass på bussen og se rett inn i navlen til de andre passasjerene?" Jeg ble så paff at jeg ikke klarte å svare, men jeg ble skikkelig såra husker jeg. Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor han gjorde det for han var og er en skikkelig real, oppegående og intelligent mann.

Tror du må sette det på kontoen for ubetenksomhet.

Man skulle fått gjort om akkurat den kontoen til gjeldende valuta, da hadde jeg vært en holden dame!

Men rart at folk ikke kan tenke seg om og _prøve_ å sette seg inn i andres situasjon?!

[Rhea Silvia]

Bare en liten historie.

Sønnen min er nokså liten, minst av guttene i klassen. Vi har akkurat vert å tatt øntgen for måle veksten.

Vi har tatt en litt" a matter of fact" holdning til dette; han er faktisk liten. Men det er ikke viktig.

En dag satt han sammen med to gode kamerater og spiste og snakket om altmulig. Så sier en av kompisene:; Jeg tror du er minst i klassen" :Ja, sier den andre og du har kortest hår.". "Mm, sier sønnen min"det er bare #jentenavn# som er mindre enn meg" "Men du r best i fotball"sier en av kompisene. OG alle tre er helt enige, og så begynner de å snakke om noe annet.

Jeg er enig i at måling og veiing kan være sårt ford en som ikke havner i midten ( jeg var alltid minst, men jeg har aldri sett på det som negativt).

Men jeg lurer på om vi ikkje gjør det verre ved å "late som ingenting", istedenfor å bar si at slik er det, men gjør det noe?

Ikke for det, selvsagt harjeg en og anna bekymring når det gjelder min sønns men jeg ønsker ikke å beskytte han mot det faktum.

[Lillemus]

Tror du må sette det på kontoen for ubetenksomhet.

Man skulle fått gjort om akkurat den kontoen til gjeldende valuta, da hadde jeg vært en holden dame!

Men rart at folk ikke kan tenke seg om og _prøve_ å sette seg inn i andres situasjon?!

Det har du helt rett i!

Husker en av guttene i parallellklassen en gang kommenterte litt sånn halvt spydig om høyden min - jeg så bare på ham, smilte bredt og sa:"Men tenk så mye større utvalg jeg har i menn enn kvinner som er 180 cm høye! Det er ikke så mange menn som vil ha kvinner som er mye høyere enn dem!" Han så lenge på meg husker jeg og svarte litt spakere:"Du har kanskje rett i det...." )

[Lillemus]

Bare en liten historie.

Sønnen min er nokså liten, minst av guttene i klassen. Vi har akkurat vert å tatt øntgen for måle veksten.

Vi har tatt en litt" a matter of fact" holdning til dette; han er faktisk liten. Men det er ikke viktig.

En dag satt han sammen med to gode kamerater og spiste og snakket om altmulig. Så sier en av kompisene:; Jeg tror du er minst i klassen" :Ja, sier den andre og du har kortest hår.". "Mm, sier sønnen min"det er bare #jentenavn# som er mindre enn meg" "Men du r best i fotball"sier en av kompisene. OG alle tre er helt enige, og så begynner de å snakke om noe annet.

Jeg er enig i at måling og veiing kan være sårt ford en som ikke havner i midten ( jeg var alltid minst, men jeg har aldri sett på det som negativt).

Men jeg lurer på om vi ikkje gjør det verre ved å "late som ingenting", istedenfor å bar si at slik er det, men gjør det noe?

Ikke for det, selvsagt harjeg en og anna bekymring når det gjelder min sønns men jeg ønsker ikke å beskytte han mot det faktum.

Poden min er minst av guttene på hele trinnet, men det tar han med knusende ro. Han er nemlig best i matte! )

Og en dag kom han hjem og sa litt overrasket:"XXX og YYY sier jeg har store ører! Men jeg har jo ikke det, jeg har bare kort hår." Enkelt og greit. ) Siden har jeg ikke hørt mer om det.