Jobber mannen din mye?

[Gjest anonym 77]

Jeg og samboeren har vært sammen i 3 år. Vi har en gutt på 6 mnd sammen og jeg har en sønn på 6 år.

Alt gikk veldig fort når vi traff hverandre og kjøpte hus sammen.

Han driver eget firma og han sa ifra at han jobbet mye. Men når mam er forelsket tenker man jo at det gjør ingenting.

Nå har jeg permisjon, og er heldig som slipper å gå ut i full jobb. Ønsker å jobbe et par dager i uka for å komme meg litt ut.

Vi har hus til 3,5 mill, båt til 2 mill og to fine biler.

Men det materielle gjør meg ikke lykkelig. Jeg ønsker meg mere tid med min mann.

Han kommer hjem til middag kl.17, og det er jo koselig. Men han har kontor hjemme og etter middagen går han inn dit.

På kveldene sitter vi på samme rom på hver vår pc. Da kan vi småprate litt. Og det er jo fint at han er hjemme, for da kan jeg dra ut om kvelden når ungene har lagt seg.

Han synes det er trist at jeg er lei meg og jeg fortalte han senest i går kveld at jeg vet ikke om jeg orker mer.

Vi satt og snakket til langt på natt og han gråt, for han elsker meg og vil ikke miste meg. Jeg elsker jo han også, det er ikke der problemet ligger.

Det jeg ønsker er at han skal være litt mere sammen med babyen. Ta seg en halvtime etter middagen og leke med ham.

Da sier han bare at det må være hans problem at han er lite sammen med babyen. Jeg blir så lei meg når de er lite sammen. Jeg var alenemor i 3år med sønnen min og fikk ikke barn igjen for å være alene en gang til.

Selv om jeg visste han jobbet mye så ønsket jeg meg et barn til. Så det er kanskje min egen skyld? Man håper jo at folk forandrer seg når man får barn.

Tviler på at jeg blir lykkeligere av å flytte fra ham, men jeg blir bare så frustrert.

Han kan ikke gi opp firmaet han har drevet i 12 år og det krever mye å være leder, jeg vet det. Spørsmålet er om jeg venner meg til det.

Går det som han ønsker selger han firmaet om 10 år, da er han 45 og sitter igjen med noen millioner. Da kan han drive med det han ønsker og ha mere tid til familien. Men vi lever jo nå og vet ikke om vi er her om 10 år.

Er det feil av meg å tenke slik?

[Lillemus]

Det er ikke du som tenker feil - det er han! Han kan ikke bare komme om 10 år og si:"Hei, gutten min, nå passer det meg å være far!"

Jeg hadde satt foten ned, han kan umulig være så uerstattelig som han tror. Hva med å ta inn en medeier i firmaet? Selge båten (båt til 2 mill!?!?!) og kjøpe en billigere en om dere vil fortsette å ha båt, men har lån på denne.

Og jeg tror aldri i verden han kommer til å selge firmaet om 10 år... Kanskje hvis han klarer å jobbe på seg hjerteinfarkt før den tid og det er vel ikke utenkelig.

[Gjest anonym 77]

Det er ikke du som tenker feil - det er han! Han kan ikke bare komme om 10 år og si:"Hei, gutten min, nå passer det meg å være far!"

Jeg hadde satt foten ned, han kan umulig være så uerstattelig som han tror. Hva med å ta inn en medeier i firmaet? Selge båten (båt til 2 mill!?!?!) og kjøpe en billigere en om dere vil fortsette å ha båt, men har lån på denne.

Og jeg tror aldri i verden han kommer til å selge firmaet om 10 år... Kanskje hvis han klarer å jobbe på seg hjerteinfarkt før den tid og det er vel ikke utenkelig.

Akkurat det jeg sa til han i går. Om 10 år så tror han at han kan gå en tur med babyen i vogna, men da er han nok for stor til det!

Han jobber ekstra mye for tiden for at han ønsker å gjøre forandringer i firmaet. Han vil ha en medhjelper, men først må han gjøre firmaet større.

Så jeg får bite tenna sammen og håpe ting blir bedre.

[litimiti]

Ja mannen min er arbeidsnarkoman.

Han har jobbet overtid så lenge jeg har kjent han,da ofte til åtte ni om kveldenen.

Han har ikke hjemmekontor,og er ikke hjemme før barna har lagt seg.

Vi har tre barn.

I lange perioder har han bare hvert hjemme i helgene,(over mange år)

så jeg har følt meg som en alenemor.

I helgene er han hjemme og har fri,men i ukedagene ser han nesten ikke barna.

Jeg har vært kjempefrustrert over dette i alle år,men nå er jeg blitt så vant med det, at jeg ikke gidder å bruke negativ energi på det lenger.

Jeg vet han ikke vil forandre seg, og at jobben hans krever veldig mye.

Han er også veldig materiell av seg,og vi har mye av det samme du nevner.

Det dette har ført til ,er at jeg nå har vært hjemmeværende i noen år, for å tilpasse meg denne situasjonen.

Nå har jeg også lyst å komme meg ut litt, så vi skal ha praktikant.

Desverre ingen idiell situasjon, at barna ikke ser faren noe særlig.

Noen fedre legger bare ansvaret på moren, og tenker ikke over hvor trist det egentlig er at ikke forholdet mellom far og barn ikke er bedre.

jeg tror at far i dette tilfelle kommer til å innse en dag at de burde prioritert annerledes.Men da ofte for sent.

[laban]

Skaff deg et eller annet fast en ettermiddag i uka, FØR barna legger seg. Det spiller ingen rolle om det er venninneklubb, trening, kor eller et kurs, poenget er at han skal være alene med dem én eneste kveld pr. uke. (Hvis du ammer nå, planlegg å gjøre det så snart babyen er klar for det.)

Det hjelper veldig for ditt vedkommende, og da blir det i hvert fall _litt_ alenetid på gutta.

Jeg håper du får ham til å fri minst én av helgedagene.

Jeg har mer enn bare teoretisk kjennskap til dette, og jeg tror ikke nødvendigvis folk forandrer seg. Men man kan få dem med på kompromisser.

Ellers skal dere bare være så aktive som dere har lyst til når minsten blir større, gjør morsomme ting sammen og ikke la dere bremse av at ikke mannen din vil være med. Kanskje han blir litt misunnelig etter hvert, og gjør noe med det.

[Patsi]

Ja, mannen min jobber mye. Men vi har laget et kompromiss: at han er hjemme med ungene en dag i uka. Da er jeg ute og jobber.

[Speak]

10 år er egentlig bare "en gang om veldig lenge". Tror ikke du kan stole på at han faktisk selger da.

Men jeg synes det burde være mulig å få til en ordning som gjør at han tilbringer noe tid med babyen. Er det virkelig så hektisk at han ikke kan ta en time fri på ettermiddagen?

Jeg tror også at han bør tenke på å finne en person som kan gjøre en del av jobben som han gjør i dag. Det burde vel være mulig å sett bort noe. Evt. kan du kanskje gjøre div. papirarbeider e.l.?

Det høres i hvertfall helt uholdbart ut å ha det slik du har det nå.

Bør kanskje også si at jeg også er gift med en som driver eget, og vet at det ikke alltid er enkelt.

Jeg har nå lagt inn fast trening hver mandag kl. 18. Han kommer da hjem litt før det og er hjemme med vesla da. I tillegg kommer han vanligvis hjem før ho legger seg så de har litt tid sammen da.

Søndag er også hellig. Da er vi ganske flinke til å finne på noen sammen. (Turer o.l.)

[Speak]

Akkurat det jeg sa til han i går. Om 10 år så tror han at han kan gå en tur med babyen i vogna, men da er han nok for stor til det!

Han jobber ekstra mye for tiden for at han ønsker å gjøre forandringer i firmaet. Han vil ha en medhjelper, men først må han gjøre firmaet større.

Så jeg får bite tenna sammen og håpe ting blir bedre.

Mitt tips da er at dere har et tidsperspektiv på dette. Eller et bestemt må. Ellers tar slike endringer veeeeeldig lang tid.

[Gjest anonym 77]

Ja mannen min er arbeidsnarkoman.

Han har jobbet overtid så lenge jeg har kjent han,da ofte til åtte ni om kveldenen.

Han har ikke hjemmekontor,og er ikke hjemme før barna har lagt seg.

Vi har tre barn.

I lange perioder har han bare hvert hjemme i helgene,(over mange år)

så jeg har følt meg som en alenemor.

I helgene er han hjemme og har fri,men i ukedagene ser han nesten ikke barna.

Jeg har vært kjempefrustrert over dette i alle år,men nå er jeg blitt så vant med det, at jeg ikke gidder å bruke negativ energi på det lenger.

Jeg vet han ikke vil forandre seg, og at jobben hans krever veldig mye.

Han er også veldig materiell av seg,og vi har mye av det samme du nevner.

Det dette har ført til ,er at jeg nå har vært hjemmeværende i noen år, for å tilpasse meg denne situasjonen.

Nå har jeg også lyst å komme meg ut litt, så vi skal ha praktikant.

Desverre ingen idiell situasjon, at barna ikke ser faren noe særlig.

Noen fedre legger bare ansvaret på moren, og tenker ikke over hvor trist det egentlig er at ikke forholdet mellom far og barn ikke er bedre.

jeg tror at far i dette tilfelle kommer til å innse en dag at de burde prioritert annerledes.Men da ofte for sent.

Det som er rart er at faren hans angrer på at han jobbet mye når samboeren min var barn. Så gjør han samme feilen!

Men samboeren min sier at han ikke tok skade av det, men det har jo faren hans gjort.

Han har som regel fri i helgene og da er vi som oftest ute med båten. Neste uke begynner jeg å trene en dag i uka så det blir bra, da må han legge barna. Får bare se hvor lenge det varer....

[Gjest anonym 77]

Ja, mannen min jobber mye. Men vi har laget et kompromiss: at han er hjemme med ungene en dag i uka. Da er jeg ute og jobber.

Synes du det holder med en dag i uka? Ser han ikke ungene de andre dagene?

[Gjest anonym 77]

Skaff deg et eller annet fast en ettermiddag i uka, FØR barna legger seg. Det spiller ingen rolle om det er venninneklubb, trening, kor eller et kurs, poenget er at han skal være alene med dem én eneste kveld pr. uke. (Hvis du ammer nå, planlegg å gjøre det så snart babyen er klar for det.)

Det hjelper veldig for ditt vedkommende, og da blir det i hvert fall _litt_ alenetid på gutta.

Jeg håper du får ham til å fri minst én av helgedagene.

Jeg har mer enn bare teoretisk kjennskap til dette, og jeg tror ikke nødvendigvis folk forandrer seg. Men man kan få dem med på kompromisser.

Ellers skal dere bare være så aktive som dere har lyst til når minsten blir større, gjør morsomme ting sammen og ikke la dere bremse av at ikke mannen din vil være med. Kanskje han blir litt misunnelig etter hvert, og gjør noe med det.

Synes du jeg skal holde ut da?

Jeg har et håp om at ting blir litt bedre når babyen blir større så han kan ta ham med seg i butikken o.l.

Nå går jo jeg hjemme hele dagen og snakker ikke med noen nesten, så da får jeg bedre tid til å tenke på ting og trenger han når han kommer hjem. Må prøve å komme meg ut litt og få et selvstendig liv. Er bare ikke så lett.

[cecily]

Det som er rart er at faren hans angrer på at han jobbet mye når samboeren min var barn. Så gjør han samme feilen!

Men samboeren min sier at han ikke tok skade av det, men det har jo faren hans gjort.

Han har som regel fri i helgene og da er vi som oftest ute med båten. Neste uke begynner jeg å trene en dag i uka så det blir bra, da må han legge barna. Får bare se hvor lenge det varer....

Jeg syns det høres ut som om han ble skadet i så måte at han gjør akkurat det samme selv. Han har ikke noe mannsideal han kan leve opp til, for han fikk ikke lært dette da han selv var liten.

[Gjest Kinnilina]

En ting som har hjulpet meg og samboeren min er definering av tid. Jeg har sagt fra om at jeg ønsker tid sammen med ham.

Ofte har det vært slik at vi har sittet på hver vår pc og småpratet litt. Problemet er at jeg da føler at vi bare er halvveis sammen. Jeg har vært klar på at jeg ikke ønsker det slik, men at jeg samtidig forstår at han har mye å gjøre. Har forklart at jeg trenger tid som han bare vier til meg. Nå har vi det sånn at han sitter alene foran pc'en de timene han trenger det og når han er sammen med meg, er han sammen med meg, fullt og helt. Nå har ikke vi barn, men prinsippet blir jo noe av det samme.

Du bør også komme deg litt mer ut på kveldene. Jeg vet det ikke er lett. Jeg er selv hjemme på dagtid og vet hvor mye jeg har lyst til å finne på noe med samboeren min når han kommer hjem...

[Lillemus]

Det som er rart er at faren hans angrer på at han jobbet mye når samboeren min var barn. Så gjør han samme feilen!

Men samboeren min sier at han ikke tok skade av det, men det har jo faren hans gjort.

Han har som regel fri i helgene og da er vi som oftest ute med båten. Neste uke begynner jeg å trene en dag i uka så det blir bra, da må han legge barna. Får bare se hvor lenge det varer....

Har du et så godt forhold til svigerforeldrene dine at du kan ta en prat med dem og få dem til å snakke et alvorsord med ham?

Du kan jo spille Finn Kalviks "Ride ranke" for ham...

[Patsi]

Synes du det holder med en dag i uka? Ser han ikke ungene de andre dagene?

Det blir mange sene kvelder, ja. Men han slutter jo tidligere på lørdager - og søndager er fri. I forhold til jobben han hadde før, er han mer sammen med ungene nå.

De er jo vant til at han er mye borte, og synes det var en positiv forandring i den nåværende jobben.

[Lillemus]

Minte meg plutselig om en eller annen her inne som en gang sa at:"De eneste måten jeg kunne gi mine barn en far på var å skille meg fra ham, for da måtte han ha dem når han hadde samvær." Noe å tenke på.

[laban]

Synes du jeg skal holde ut da?

Jeg har et håp om at ting blir litt bedre når babyen blir større så han kan ta ham med seg i butikken o.l.

Nå går jo jeg hjemme hele dagen og snakker ikke med noen nesten, så da får jeg bedre tid til å tenke på ting og trenger han når han kommer hjem. Må prøve å komme meg ut litt og få et selvstendig liv. Er bare ikke så lett.

Jeg har tro på å definere ting som faste avtaler.

Du gjør et eller annet hver Xdag, slik at han har ettermiddagen alene med barna. Lørdager drar han med minsten på handletur og du med den største i svømmehallen, osv. Utvid ettersom barna blir større.

Om du skal holde ut eller ikke, kan bare du selv vurdere. Men det er sikkert noen fordeler for dere med det livet dere nå har, også. Du har f.eks. frihet til å jobbe så lite som du selv har lyst til.

Jeg tror også ting vil føles lettere når du ikke lenger går hjemme med en baby hele dagen.

[Gjest anonym 77]

Har du et så godt forhold til svigerforeldrene dine at du kan ta en prat med dem og få dem til å snakke et alvorsord med ham?

Du kan jo spille Finn Kalviks "Ride ranke" for ham...

Har snakket med svigermor ja. Hun hadde det jo slik selv når deres barn var små. Men hun er en helt annen type enn meg. Sånn er det bare, det ordner seg, sier hun. Hun har også snakket med ham, mem han kan ikke jobbe mindre nå før han får gjort endringer i firmaet.

Angrer jo nå for at ikke jeg ble sammen med en lærer, men nå er jeg glad i samboeren min og vi har barn sammen, så da vil jeg gjøre alt for at vi skal ha det bra.

[Gjest anonym 77]

Jeg har tro på å definere ting som faste avtaler.

Du gjør et eller annet hver Xdag, slik at han har ettermiddagen alene med barna. Lørdager drar han med minsten på handletur og du med den største i svømmehallen, osv. Utvid ettersom barna blir større.

Om du skal holde ut eller ikke, kan bare du selv vurdere. Men det er sikkert noen fordeler for dere med det livet dere nå har, også. Du har f.eks. frihet til å jobbe så lite som du selv har lyst til.

Jeg tror også ting vil føles lettere når du ikke lenger går hjemme med en baby hele dagen.

Jeg har nå skrevet ned hvordan jeg ønsker det. At han legger barna en dag i uken, er litt sammen med de etter middag osv. Så får vi se hva han sier til det.Han har jo ikke noe å tape på det.

[Gjest anonym 77]

Jeg syns det høres ut som om han ble skadet i så måte at han gjør akkurat det samme selv. Han har ikke noe mannsideal han kan leve opp til, for han fikk ikke lært dette da han selv var liten.

Det er ofte slik det blir. hører ofte at barn av alkoholikere selv blir alkoholikere, det er rart. Det er hva de har lært, det er kanskje slik?