Frekke og provoserende uttalelser!

[Gjest dårlig mor]

Hvordan takler man på en måte man kan være stolt av at tenåringen er frekk og provoserende!! Jeg kjenner jeg blir sint, og har lett for å komme opp i krangler som får meg til å føle meg som en dårlig mor!! Det ender i værste fall med gjensidig utskjelling hvor jeg etterhvert ber tenåringen om unnskyldning... Det er imidlertid svært sjelden at jeg opplever at HUN ber meg om unnskyldning! Er det vanlig at 14-15 åringer er svært selvrettferdige?? At de alltid har rett og mamma tar alltid feil?? Det er svært irriterende og provoserende for meg at hun er slik!! Er det noe som går galt på skolen kommer hun hjem sur som en eddiktønne, og alt jeg sier og gjør blir feil. Får følelsen av at hun er ute etter en krangel.. Jeg gjør nærmest ALT for å unngå konflikter, fordi slikt stresser meg og jeg må av helsemessige årsaker prøve å unngå stress! Noen som har noen gode råd, evn. litt trøst å komme med?

[laban]

"Er det vanlig at 14-15 åringer er svært selvrettferdige?? At de alltid har rett og mamma tar alltid feil??"

Ja, det tror jeg er vanlig.

"Er det noe som går galt på skolen kommer hun hjem sur som en eddiktønne, og alt jeg sier og gjør blir feil. Får følelsen av at hun er ute etter en krangel."

La henne tømme seg, gi evt. litt passiv sympati ("uff, jeg forstår at du har hatt en dårlig dag"), men utsett de konstruktive forslagene til en annen gang.

Hun går i det minste på skolen og kommer hjem til deg etterpå. Mange tenåringsmødre har problemer med å få ungdommene til å gå på skolen, eller til å komme hjem fra hvor de nå enn er. ("Det kunne vært verre-metoden")

"Noen som har noen gode råd, evn. litt trøst å komme med?"

Det er som med toåringenes trass - det går over en gang. Det betyr ikke at du har skapt et uhyre. Det kan godt hende hun oppfører seg sympatisk når hun f.eks. er sammen med venner. Tenk på at du er den ene personen i verden som hun tør å ta hormonraset sitt ut på.

[Gjest Pås]

Det er i hvert fall VELDIG vanlig at humøret svinger som en berg- og dalbane! Veldig små ting kan være nok til å få dem helt ut av fatning. Dersom de opplever på skolebussen at noen ser skjevt på dem, kan de komme hjem til mor som de reneste troll! Dersom de får øyekontakt med månedens utvalgte på bussen, er dagen reddet!

Jeg sier som laban: ikke ta det med en gang de kommer hjem, la dem få ro seg litt i fred, og heller ta konfrontasjonene når humøret er jevnere!

Det verste her er at det jeg skriver, er erfaringer fra da jeg selv var tenåring, 16-åringen min er MYE greiere og mer stabil enn jeg var!

mvh

[løvinne71]

Jeg kjenner meg godt igjen fra jeg selv var tenåring..

Når jeg ser tilbake med "voksne" øyne, så kan jeg nok tenke meg at jeg ikke var den triveligste personen å forholde seg til bestandig...

Og foreldrene mine fikk nok gjennomgå innimellom... - de var jo de teiteste personene på jorda på et tidspunkt..

Og når jeg tenker meg om nå, så tror jeg ikke det er så mye de kunne gjort annerledes for at jeg skulle oppfattet dem som mindre "teite." For i en tenårings øyne, er ofte "alt" galt uansett...

Så jeg tror nok dette er ganske vanlig. Men trøsten er at det er en fase som går over, og du får sannsynligvis et godt forhold til datteren din igjen en dag...