Depresjon

[Gjest ikke i dag :o)]

Vi er godt i gang med adopsjon nr 2. Noe vi begge eller alle tre har sett frem til. Så har det stoppet litt opp for den ene av oss. En lett depresjon. Sikkert en reaksjon etter mange faktorer som; barnløshet og prøverør (forstå meg rett det er ingen sorg lenger, men har vært en stor belastning!). Foreldre/besteforeldre som har vært syk. Me-sykdom og depresjon + forretningsmessig usikkerhet. Den ene av oss har fungert som hobby-psykolog til venner og familie som har slitt. Og på toppen av det hele så velger en nær venn å gjøre slutt på livet. Det er som sagt det verste. Og nå redselen for et av avdødes søsken.

Så var jo den første adopsjons prosess litt tøff.

Er som sagt inne i en litt tung tid. Det vi tror er at det er etter reaksjoner etter vår venns bortgang.

Har noen vært bort i noe lignende?

Hilsen en liten familie som har en drøm om å bli fire.

[Gjest jepp ja]

høres ut som dere har vært gjennom en god del ja, både av belastninger og sorgreaksjon i tillegg. Depresjon er noe som stastistisk sett en eller annen gang i livet vil ramme en del av oss. Så sånn sett er det ikke noe rart i det. Rådet må være å ta en tur til fastlegen, fortell hvordan ståa er. Å prøve Cipralex eller andre antidepressiva vil være et godt alternativ. Kanskje mener legen også det vil være en ide å utskrive en henvisning til psykolog der man kan få lettet på lokket og få rensket ut grumset.

Kos dere med deres lille i denne tiden. Hver dag er en gave.

[Tinkebøtta]

Det høres ut som om dere har hatt en veldig tung og belastende tid. Føler med deg. Ville bare tillegge at det å føle sorg etter de tingene dere har vært igjennom er helt normalt og ikke nødvendigvis tegn på sykdom som må behandles hverken med medisiner eller terapi. Det er en prosess hvor det å åpne seg for gode venner, partnere osv like gjerne kan fungere. Men hvis man aldri kommer videre, sitter fast i sorgen etter lang tid eller sorgen tar overhånd slik at man ikke fungerer i det daglige bør man søke profesjonell hjelp.

[Gjest ikke i dag :o)]

Det høres ut som om dere har hatt en veldig tung og belastende tid. Føler med deg. Ville bare tillegge at det å føle sorg etter de tingene dere har vært igjennom er helt normalt og ikke nødvendigvis tegn på sykdom som må behandles hverken med medisiner eller terapi. Det er en prosess hvor det å åpne seg for gode venner, partnere osv like gjerne kan fungere. Men hvis man aldri kommer videre, sitter fast i sorgen etter lang tid eller sorgen tar overhånd slik at man ikke fungerer i det daglige bør man søke profesjonell hjelp.

Det er snart 1 år siden vår venns bortgang. Men reaksjonen kom for ca 2 til 3 ukers siden.

Vi ønsker ikke å bruke medisin noe vi tror bare forlenger tilstanden. Samtidig som vi skjønner det er helt nødvendig i noen tilfelle, vi for håpe vi slipper det.

Takk for svar det hjelper!

[Indianeren]

Hei, på deg!

Jeg føler virkelig med dere.

Det er mange vanskelige situasjoner i livet vårt.

Jeg hadde depresjoner i forbindelse med adopsjon nr 1.

Mistet bestemoren min noe som nok var den utløsende faktoren.

Jeg valgte å ikke gå på medikamenter, slik som dere.

Jeg fant meg en coach som hadde erfaring med adopsjon.

Dette ble en virkelig god løsning for meg og jeg kan anbefale dette på det varmeste.

[fillolin]

Det er helt naturlig å reagere med nedstemthet eller depresjon når det blir mange og store belastninger på én gang, så slik sett virker dette udramatisk, synes jeg. Det kan likevel være lurt å få hjelp til å kommme videre i prosessen slik at det ikke "setter seg fast" eller skaper nye problemer. På den måten kan dette også bli en mulighet til vekst og utvikling, for den som sliter og for familien, noe som i neste omgang vil komme hele familien til gode, ikke minst det nye, lille barnet som kanskje kommer etterhvert. Jeg synes ikke medisiner virker som den beste løsningen. Å reagere er normalt og naturlig og gir muligheter, ved medisinering blir ikke disse nødvendigvis utnyttet med mindre det også kombineres med andre tiltak. Vil anbefale at dere forsøker å snakke åpent med hverandre og med utvalgte folk som står dere nær eller som dere oppfatter som empatiske og kloke, og at dere finner hjelp utenfor familien også, alt etter hvilke muligheter som finnes der dere bor. En samtale med fastlegen, kanskje psykiatrisk sykepleier i kommunen, henvisning til psykolog, timer hos akupunktør eller fotsoneterapeut (for energi og velvære + evt. fysisk ubalanse i kroppen) o.l. kan være gode alternativer. Lykke til!

Klem fra