Bekymret pga liten kontakt med faren

[Gjest jeg som flyttet til Norge]

Hei igjen, dere som kjenner meg fra før:)

Som jeg skrev i min siste oppdatering her er livet mye lysere enn det har vært på lenge og jeg stortrives med mitt nye liv.

Min datter på 2 er også veldig glad, åpen og i fin-fin form.

Pappa'n har vært på besøk et par ganger, men jeg har allerede på følelsen at dette er noe som kommer til å skli ut ganske fort.

Han ringer f.eks aldri for å høre hvordan det går eller for å høre stemmen hennes. Det er alltid jeg som tar kontakt med ham.

Jeg gidder ikke snakke mer om ham nå, men lurer på følgende;

HVOR mye skade kan min datter ta av dette hvis hun etterhvert merker at pappa viser liten interesse? Hun er sant nok ikke vant til å ha faren rundt seg eller at han engasjerer seg særlig i henne, men jeg ser likevel at barn har behov for begge foreldrene.

Jeg ser liksom for meg at hun kan få problemer med dårlig selvtillit, selvfølelse, narkotika og jeg vet ikke hva dersom hun føler at far er for fraværende.

Noen tips eller kommentarerer som kan få meg til å tenke mer positivt på akkurat dette området?

Blir litt lei meg på hennes vegne..

[Gjest Shira12]

Jeg kan bare svare deg på hvordan jeg har opplevd det.

Jeg har vokst opp med liten kontakt med faren min. Han har vært der innimellom, og jeg visste godt hvem han var.

Men han tok ikke så mye del i min oppvekst. Var jo på besøk hos han innimellom, men det er mamma som har tatt så og si alle avgjørelser i min oppvekst.

Jeg er nå voksen, har ett fint liv. Har aldri prøvd narkotiks eller noe slikt, og hatt en ganske så normal oppvekst )

Har hatt mamma der hele tiden, og da var jeg trygg og fornøyd.

Må nesten føye til at i dag har jeg god kontakt med han.

[jubalong70]

Jeg kan fortelle litt om min erfaring som skilsmissebarn der faren stort sett meldte seg ut.

Mor og far ble separert når jeg var 10 år og broren min var 3, men før det arbeidet far på sjøen, så vi så ham omtrent aldri. Når han var hjemme, var han ikke tilgjengelig for oss barn. Så separasjonen og skilsmissen utgjorde ingen stor forskjell i hverdagen.

Men jeg har bestandig hatt en slags merkelig trang etter å ha et forhold til faren min. Dette medførte mange skuffelser og tårer i oppveksten. Selv nå som jeg har blitt godt voksen er det noe i meg som savner å ha ham som far.

Far er syk nå, og han bor langt unna meg. Han har vist noen merkelige forsøk på å få kontakt med oss barna, men nå virker det litt mot sin hensikt.

Ringer vi, får vi høre at vi ringer for sjelden. Ringer han, får vi høre at vi aldri ringer. Men vi har liksom ingen grunn til å ringe ham.

Så selv om jeg gjerne vil ha et forhold til ham, så er det ikke noe å bygge et forhold på nå.

Hmmmm, dette ble kanskje veldig rotete og vanskelig å forstå. Jeg synes det er vanskelig å sette ord på det også.

Jeg har ikke hatt noen problemer med narkotika etc. i ungdommen. Jeg var glad i gutter, og har hatt ganske mange kjærester opp i gjennom. Men det er vel bare 1-2 ONS jeg angrer på. Stort sett har jeg hatt forhold.

Datteren din vil nok ha et slags savn etter faren sin, men jeg er helt sikker på at du klarer å gi henne en flott oppvekst likevel.

Og selv om faren melder seg noe ut, så kan det jo hende at det blir nok kontakt dem i mellom likevel. Men det kan være du må være den som pusher litt på...

Håper du fikk noe ut av dette rotet da

[laban]

Husk på at det bare er de siste generasjonene som har vokst opp med at far har vært særlig tilstedeværende.

Det er ikke SÅ mange år siden far stort sett var en søndagsfigur. Resten av uka (også lørdager) var han på jobb. Etter middag var det ofte middagshvilen og avisen som fikk hans oppmerksomhet.

(Jada, jeg vet det finnes unntak, men trådstarter ba om tips for å tenke positivt om temaet, og da konsentrerer jeg meg om det store flertall.)

Datteren din kan komme til å sammenlikne med andre familier når hun blir større (og der vil hun også se mye forskjellig). Men jeg tror ikke hun får seriøse problemer av savn etter noe hun aldri har opplevd.

[calendula]

Min eks og jeg gikk fra hverandre når barnet var 3 år. De første årene faren omtrent aldri kontakt med sønnen sin (og da mener jeg sjeldnere enn 1x i året), det var først da gutten var ca 10 år at det begynte å ta seg opp - vi bor i ulike land så kontakten har ikke vært særlig ofte uansett.

Det meste problematiske var ikke lite kontakt, men brudte avtaler - plutselig passet det ikke at gutten skulle komme til jul som avtalt feks.

Hvis dere kan unngå det er dere kommet veldig langt.

Jeg forstår faren på en måte - det er ikke mye samtale du får i telefonen med en 2 åring, når man ikke deler hverdagen og vet hva man kan spørre om.

Ikke fortvil, det kan ta seg opp i framtiden. For all del ikke mas og bebreid eksen din, da er det duket for mindre og mindre kontakt.

Gutten min er nå en trygg 20 åring, han tar ikke nakotika, røyker ikke og drikker stortsett med måte!

Han er kjempeglad i faren sin, men vet at han er et vanlig menneske som må takle livets utfordinger og ikke en superhelt.

Det viktigste er at datteren din har en trygg persom rundt seg - og du er jo der.

Lykke til med det nye livet og ikke lag flere bekymringer for deg selv.

[Gjest Nei - ikke i dag]

Jeg var 100% uten pappa i 5 år før mamma fant seg en ny som ble pappaen min.

Det har alltid vært litt leit å vite at han ikke "vil ha meg", men jeg har nok ikke tatt noen skade av det. Mamma har alltid vært der for meg, og det holder faktisk:-)