Barnet mitt slår meg ;)

[skygge]

Hei Glimtipper,

Vet ikke om det er mine barn som skjønte poenget fort eller om det var metoden som faktisk hjalp. Alle tre prøvde seg litt når de var så små, men det ble ikke langvarig. Sånn gjorde jeg det..

Første gangen barnet slo, så ble jeg en lite skuespiller og lot som om det gjorde vondt (ansikts utrykk var nok) sa NEI med streng stemme. Og så satt jeg barnet ned med engang og ga det ikke oppmerksomhet i noen minutter.

Etter 2-3 ganger så var det som om de skjønte noe, så skulle de komme og trøste mamma. Da blåste vi litt, og så fik jeg en god klem.

Gjorde det samme hvis en av ungene hadde slått feks. eldre søsken. Tok ikke lang tid før de skjønte at det bare ikke er akseptert. De måtte også "si" unnskyld med å gi "offeret" en klem.

Tror ingen av barna har prøvd seg med slåingen i mer en 1 uke. Samme reaksjon hver eneste gang.

Men somsagt så kan det hende at mine var litt raske til å skjønne hvor grensen gik.

Vet at andre har lykkes med å total ignorere oppførselen, da får ikke barnet oppmerksomhet og blir fort lei når det ikke får reaksjon. Du må nesten prøve deg litt fram her, men bruk en metode en stund før du forandre taktikk.

Til slutt vil jeg si at jeg er totalt imot å slå igjen, bite igjen osv.

[Glimtipper]

Jo, da. Du klaget voldsomt over hvor uenig du og din eks sambo var mht til matsituasjon. Husker du ikke. Du ønsket ikke at ungen skulle løpe rundt med maten men sitte stille under måltidet. Så bra at du har fått han til å sitte i ro ved måltidet.

Som sagt, _jeg_ har aldri latt barnet mitt løpe rundt mens han spiser. Men pappaen gjør det.

[Gjest Vannfrukt]

Du skal heller ikke si au eller det gjør vondt.

Du skal si et høyt og tydelig negativt ladet NEI!

Og så kan du spøke med at foreldre spiser barn...

Det er kjempeviktig at du får stoppet denne negative oppførselen!

Har tre barn selv og de var kvikke til å ta humoren, når mamma sa at foreldre _har lov til_ å spise egne barn...

:-O

Skal man true barna med å spise dem?

[Gjest Vannfrukt]

Ok. Jeg tror jeg prøver med en mild avvisning, i tillegg til "Nei". Det vil vel ikke skade å prøve en liten stund

Synes dette høres fornuftig ut. Mild avvisning og bestemt nei. Men ikke avvis for lenge. Og jeg synes ikke man skal sette opp sinnafjes og heve stemmen for mye. Da skremmer man heller barnet, og jeg vil iallfall ikke ha barn som frykter sin egen mor.

[Gjest GA]

Du må ihvertfall sette ham grundig på plass hvis han slår deg! Han bør få en ordentlig kraftig reaksjon.

Det er helt uakseptabelt å slå, og det må han få vite...

Guttungen beit meg et par ganger da han var på den alderen. En gang beit han meg i låret, det gjorde kjempevondt, jeg reagerte før jeg rakk å tenkte, og skreik: "Når du biter meg i låret, blir jeg KJEMPESINT på deg, det gjorde KJEMPEVONDT!"

Siden har han ikke bitt noen...

[rickielee]

"Kose ikke slå" med alvorlig stemme har vært mantraet her i huset, "sånn" (vist det med stryking på kinnet.... Vi har sagt det igjen, og igjen og igjen... helt til de har internalisert det og sier det selv.

Vet dette virker dillete på mange, men for oss har det funket... Vi har tre barn og det er de to siste vi har brukt dette på. (i samme alderen som din).

Det må sies at de aldri har slått meg eller pappaen i den alderen, men sine eldre søsken...

Jeg tror også på å sette grenser, men har kanskje forskjellig metoder å sette dem på

[hidi]

:-O

Skal man true barna med å spise dem?

Hvorfor ikke?

Jeg har tre barn i alderen 13, 16 og 22 år, og enda ler den yngste av dette...

*lol*

[PieLill]

Når barnet har skjønt at det er galt å slå og likevel velger å gjøre det:

Jeg mener man skal bli veldig sint, men ikke rabiat. Man skal beholde sin voksne kontroll.

Barnet må oppleve et ragnarokk tilpasset alderen. Om barnet blir redd og begynner å gråte, skal man _ikke_ _umiddelbart_ trøste. Resten av verden er ikke slik at alle problemer forsvinner umiddelbart når man ber om unnskyldning.

Ubehaget må være tilstrekkelig stort og tilstrekkelig langvarig til at forseelsen ikke frister til gjentagelse.

Å slå mamma er en 378% ulovlig og katastrofal handling. Det viser manglende respekt for en man skal være glad i og for autoriteter. (Mamma er begge deler for barnet.) Når man blir gammel nok havner man i fengsel for slikt.

Det er derfor viktig å gi barnet en adekvat reaksjon i forhold til det barnet vil møte i den store verden. Alle blir sinte når de blir slått. Å slå kan ha katastrofale konsekvenser for den som gjør det.

Lærer man barna dette når de er små, har man godt håp om at de ikke lengre går løs på folk når de blir så gamle at det kan bli en reell katastrofe.

Det kan virke nærmest hjerterått mens det står på, men på sikt er det det mest barmhjertige.

mvh

[PieLill]

Jeg har aldri latt barnet mitt løpe rundt sofaen å spise og søvnen går helt fint nå. Barnet mitt har definitivt grenser, men jeg ser alltid etter den beste måten å formidle de på, uten å tråkke på hans integritet.

"Barnet mitt har definitivt grenser, men jeg ser alltid etter den beste måten å formidle de på, uten å tråkke på hans integritet."

Dette er en god grunnregel. Men så må vi også erkjenne at noen ganger, selv når barna er ganske så små, krenker de andres integritet så mye at det må få smertefulle konsekvenser for barnet. (Med smertefulle mer jeg ikke smerter som kommer av at vi slår etc.)

Noen ganger _trenger_ et barn å få så ørene flagrer for så å måtte leve med de negative konsekvenser av sine handlinger uten mammas umiddelbare trøst.

Er det mulig at du noen ganger ikke våger å være tilstekkelig barsk og kontant til å sette deg i respekt?

Det er en enorm utfordring og en vanskelig balansegang:

På den ene siden skal vi gi våre barn uforbeholden kjærlighet og akseptere dem uten grenser.

På den andre siden må vi være så tøffe, bestemte og kontante at barna ikke mister respekten for oss og tror de kan gjøre hva som helst med mamma.

Jo mer viljesterke og grensetestende barna er, jo mer kreves det av oss foreldre på dette området.

mvh

[PieLill]

Synes dette høres fornuftig ut. Mild avvisning og bestemt nei. Men ikke avvis for lenge. Og jeg synes ikke man skal sette opp sinnafjes og heve stemmen for mye. Da skremmer man heller barnet, og jeg vil iallfall ikke ha barn som frykter sin egen mor.

Om barna mine slår meg i ansiktet vil jeg at de skal vite at de har all mulig grunn til å være kjemperedde for meg. Det samme om de ramponerer noe i huset eller andre overlagte gangsterstreker.

Jeg er ikke en dott man kan gjøre hva som helst med, heller ikke mine egne barn. Visse grenser koster det dyrt å tråkke over.

Jeg vil derimot ikke at mine barn skal gå rundt og være redde fordi jeg er uberegnelig og at de slett ikke vet hva som er mine ukrenkelige grenser eller ikke. De skal heller ikke være redd for min reaksjon om de ved et uhell gjør noe feil.

Jeg vil de skal vite de har masse slingringsmonn på mange områder. Men visse ting gjør de bare ikke.

De vet også at de har en mor som om nødvendig snakker voksne folk til rette om de oppfører seg råttent overfor dem(barna).

Jeg tror ikke det gangner relasjonen med barna, eller barnas virkelighetsoppfatning om mamma fremstår som en uslitelig størrelse.

mvh

[Glimtipper]

"Barnet mitt har definitivt grenser, men jeg ser alltid etter den beste måten å formidle de på, uten å tråkke på hans integritet."

Dette er en god grunnregel. Men så må vi også erkjenne at noen ganger, selv når barna er ganske så små, krenker de andres integritet så mye at det må få smertefulle konsekvenser for barnet. (Med smertefulle mer jeg ikke smerter som kommer av at vi slår etc.)

Noen ganger _trenger_ et barn å få så ørene flagrer for så å måtte leve med de negative konsekvenser av sine handlinger uten mammas umiddelbare trøst.

Er det mulig at du noen ganger ikke våger å være tilstekkelig barsk og kontant til å sette deg i respekt?

Det er en enorm utfordring og en vanskelig balansegang:

På den ene siden skal vi gi våre barn uforbeholden kjærlighet og akseptere dem uten grenser.

På den andre siden må vi være så tøffe, bestemte og kontante at barna ikke mister respekten for oss og tror de kan gjøre hva som helst med mamma.

Jo mer viljesterke og grensetestende barna er, jo mer kreves det av oss foreldre på dette området.

mvh

"Er det mulig at du noen ganger ikke våger å være tilstekkelig barsk og kontant til å sette deg i respekt?"

Dette er fullt mulig. Jeg vil ikke skremme han heller og jeg tenker at han må lære dette litt forsiktig.

[Glimtipper]

Hei Glimtipper,

Vet ikke om det er mine barn som skjønte poenget fort eller om det var metoden som faktisk hjalp. Alle tre prøvde seg litt når de var så små, men det ble ikke langvarig. Sånn gjorde jeg det..

Første gangen barnet slo, så ble jeg en lite skuespiller og lot som om det gjorde vondt (ansikts utrykk var nok) sa NEI med streng stemme. Og så satt jeg barnet ned med engang og ga det ikke oppmerksomhet i noen minutter.

Etter 2-3 ganger så var det som om de skjønte noe, så skulle de komme og trøste mamma. Da blåste vi litt, og så fik jeg en god klem.

Gjorde det samme hvis en av ungene hadde slått feks. eldre søsken. Tok ikke lang tid før de skjønte at det bare ikke er akseptert. De måtte også "si" unnskyld med å gi "offeret" en klem.

Tror ingen av barna har prøvd seg med slåingen i mer en 1 uke. Samme reaksjon hver eneste gang.

Men somsagt så kan det hende at mine var litt raske til å skjønne hvor grensen gik.

Vet at andre har lykkes med å total ignorere oppførselen, da får ikke barnet oppmerksomhet og blir fort lei når det ikke får reaksjon. Du må nesten prøve deg litt fram her, men bruk en metode en stund før du forandre taktikk.

Til slutt vil jeg si at jeg er totalt imot å slå igjen, bite igjen osv.

Tusen takk for langt og godt svar Jeg tror definitivt du er inne på noe. Og nei, jeg har null tro på barnemishandling. Om noe, så er det vel bevist at det leder til enda voldeligere barn.

[Glimtipper]

Du må ihvertfall sette ham grundig på plass hvis han slår deg! Han bør få en ordentlig kraftig reaksjon.

Det er helt uakseptabelt å slå, og det må han få vite...

Guttungen beit meg et par ganger da han var på den alderen. En gang beit han meg i låret, det gjorde kjempevondt, jeg reagerte før jeg rakk å tenkte, og skreik: "Når du biter meg i låret, blir jeg KJEMPESINT på deg, det gjorde KJEMPEVONDT!"

Siden har han ikke bitt noen...

Faktisk har det vært betraktelig bedre etter at jeg begynte å gråte for to dager siden. Så kanskje han skjønte noe da?

[Glimtipper]

"Kose ikke slå" med alvorlig stemme har vært mantraet her i huset, "sånn" (vist det med stryking på kinnet.... Vi har sagt det igjen, og igjen og igjen... helt til de har internalisert det og sier det selv.

Vet dette virker dillete på mange, men for oss har det funket... Vi har tre barn og det er de to siste vi har brukt dette på. (i samme alderen som din).

Det må sies at de aldri har slått meg eller pappaen i den alderen, men sine eldre søsken...

Jeg tror også på å sette grenser, men har kanskje forskjellig metoder å sette dem på

Du er fornuftig

Det er nå så mye som mennesker mener er dillete, men vi er alle forskjellige og har forskjellige måter å reagerer på. Rope opp og bli sint er jeg ikke veldig komfortabel med, i hvert fall ikke å gjøre det med vilje.

[ShitDiddelyDo]

Tips, ja - men du hører åpenbart ikke på meg.

Jeg sier det likevel igjen: Valium.

[Glimtipper]

Tips, ja - men du hører åpenbart ikke på meg.

Jeg sier det likevel igjen: Valium.

-ler høyt- Jeg lover å vurdere det om situasjonen ikke bedrer seg

[PieLill]

"Er det mulig at du noen ganger ikke våger å være tilstekkelig barsk og kontant til å sette deg i respekt?"

Dette er fullt mulig. Jeg vil ikke skremme han heller og jeg tenker at han må lære dette litt forsiktig.

Godt utgangspunkt å ta det snlit og forsiktig. Men når barnet slår mamma til blods kan det være mest riktig å bryte med det prinsippet. Slikt skal ikke være en trygg opplevelse.

Men det kan jo godt hende at din reaksjon og det at du blødde gjorde så sterkt inntrykk at det gav varig lærdom.

Vi får håpe det.

;-)

mvh

[Glimtipper]

Godt utgangspunkt å ta det snlit og forsiktig. Men når barnet slår mamma til blods kan det være mest riktig å bryte med det prinsippet. Slikt skal ikke være en trygg opplevelse.

Men det kan jo godt hende at din reaksjon og det at du blødde gjorde så sterkt inntrykk at det gav varig lærdom.

Vi får håpe det.

;-)

mvh

Han har vært mye mer forsiktig i ettertid, så jeg tror faktisk det hadde en viss effekt *krysse fingrene*

Takk for svar, PieLill