Jeg sliter med fødselen over et år etterpå

[Glimtipper]

Som mange av dere kanskje har fått med dere, så hadde jeg en lang og smertefull fødsel når jeg fikk Squishy for 15 måneder siden. Jeg følte også at jeg ble dårlig ivaretatt, både under fødselen og i barseltiden på sykehuset.

Dette er jo ikke noe jeg tenker på hver dag, men om jeg leser om en fødsel eller ser en fødsel på tv, så kan jeg bli veldig lei meg. Nå er det helt uaktuelt med barn i nærmeste framtid, men jeg synes allikevel det er vondt å føle det sånn. Det hjelper heller ikke på at jeg virkelig _hatet_ å være gravid.

Hvordan kan jeg komme over disse opplevelsene på best mulig måte? Snakking med jordmødre og sånn er vel kanskje forbeholdt de som forbereder seg til en nærstående fødsel?

Er det noen andre som har hatt negative fødselsopplevelser og kommet over det?

[Gjest Kommer nok aldri over det]

Jeg hadde en svært tøff dødfødsel for 5 år siden. Komplikasjoner og dårlig legehåndverk gjorde at jeg også ble steril. Jeg har klaget og diskutert saken med andre leger, men er vel kommet til at standen står samlet - uansett.

Dette er noe som er med meg "til dagen" og nok kommer til å være det i resten av mitt liv. Livserfaring kalles det vel?

[Glimtipper]

Jeg hadde en svært tøff dødfødsel for 5 år siden. Komplikasjoner og dårlig legehåndverk gjorde at jeg også ble steril. Jeg har klaget og diskutert saken med andre leger, men er vel kommet til at standen står samlet - uansett.

Dette er noe som er med meg "til dagen" og nok kommer til å være det i resten av mitt liv. Livserfaring kalles det vel?

Du har jo en mye mer traumatisk hendelse enn meg til grunn og jeg håper virkelig du får hjelp til å bearbeide den.

Jeg ønsker ikke at noen skal si de gjorde feil, jeg ønsker bare å komme over det.

[Velouria]

Sjekk fødsel i Fokus sine hjemmesider, der har de emnekontakter og det er oppgitt noen under traumatisk fødsel. De har førstehåndserfaring og kan helt sikkert hjelpe deg med hvor du skal ta kontakt videre.

Ellers må det da gå an å få time hos en vanlig jordmor vil jeg tro. Det er som regel en eller flere jordmødre på hvert sykehus som har ekstra kompetanse på dette her.

Du skal ikke gi deg på at du skal ha hjelp, dette er noe du må bearbeide for å få livet ditt på plass igjen. Jeg ønsker deg all lykke videre, og igjen krev plassen din.

[Glimtipper]

Sjekk fødsel i Fokus sine hjemmesider, der har de emnekontakter og det er oppgitt noen under traumatisk fødsel. De har førstehåndserfaring og kan helt sikkert hjelpe deg med hvor du skal ta kontakt videre.

Ellers må det da gå an å få time hos en vanlig jordmor vil jeg tro. Det er som regel en eller flere jordmødre på hvert sykehus som har ekstra kompetanse på dette her.

Du skal ikke gi deg på at du skal ha hjelp, dette er noe du må bearbeide for å få livet ditt på plass igjen. Jeg ønsker deg all lykke videre, og igjen krev plassen din.

Tusen takk for det svaret, Velouria

Jeg skal sjekke ut de hjemmesidene. Og kanskje snakke med fastlegen og høre om hun kan kontakte sykehuset for meg?

[Zarine]

Da eg fikk førstemann var det også ganske mykje som var vanskeleg. Eg fikk tilbud om å kome tilbake til gyn.pol og prate med legen og ei av jordmødrene som hade vore med, eit par månader etterpå, i tillegg til at eg hadde oppfølgingssamtale med kommunejordmora i etterkant. Det var ikkje snakk om å bearbeide dette på grunn av at eg skulle føde igjen da, så det skal ikkje måtte vere eit argument. Dette skal du kunne få samtale om uansett. Det at det sit i enda, såpass sterkt som det verkar som det gjer, får meg til å sterkt anbefale deg å prøve å få ein samtale og gå gjennom fødselen (partogram, journal...) til dømes med jordmor. Det kan få ting på plass

Lykke til!

Helsing

[Glimtipper]

Da eg fikk førstemann var det også ganske mykje som var vanskeleg. Eg fikk tilbud om å kome tilbake til gyn.pol og prate med legen og ei av jordmødrene som hade vore med, eit par månader etterpå, i tillegg til at eg hadde oppfølgingssamtale med kommunejordmora i etterkant. Det var ikkje snakk om å bearbeide dette på grunn av at eg skulle føde igjen da, så det skal ikkje måtte vere eit argument. Dette skal du kunne få samtale om uansett. Det at det sit i enda, såpass sterkt som det verkar som det gjer, får meg til å sterkt anbefale deg å prøve å få ein samtale og gå gjennom fødselen (partogram, journal...) til dømes med jordmor. Det kan få ting på plass

Lykke til!

Helsing

Takk for svar

Da skal jeg prøve å få til det. Kontakter jeg fastlegen først, kanskje?

[mumitrollet]

Jeg hadde også en forderdelig fødsel for seks år siden. Tenkte mye på å få gjennomgått fødselen sammen emd jordmor, men dette skjedde først ett år senere da en venninne spurte om jeg kunne være med på fødselen hennes. For å være sikker på at jeg ikke skulle "freake ut" og stikke av under denne fødselen, tok jeg endelig mot til meg og kontaktet fødeavdelingen. Etter en fin samtale med min jordmor følte jeg at mye frustrasjon var borte, mange spørsmål var besvart og jeg kunne rett og slett gå videre med livet.

[Gjest prust]

Da jeg skulle ha nummer to ble det akutt keisersnitt etter noen timers fødsel. Hun var stor, og hadde ikke rotert riktig slik at hun kunne komme ned i bekkenet.

Det ble full narkose og jeg gikk glipp av hele fødselen. Det gikk sterkt inn på meg det å ikke være tilstede da hun kom ut av kroppen min, at jeg ikke hadde noe kontroll over det som skjedde osv....

Jeg gjorde ikke noe med det, men burde kanskje det. Hun er det av mine tre barn som jeg har vanskeligst forhold til... Kjenner meg lite igjen i henne og hennes reaksjonsmåter. Vet ikke om det har noe å si med fødselen.... Jeg begynte også tidlig å jobbe (hun var 7 mnd), mens pappaen da var hjemme med henne....

Synes du skal ta tak i dette og prate med noen. Gjerne en jordmor, hvis du vet om noen du har tillit til!

[Zarine]

Takk for svar

Da skal jeg prøve å få til det. Kontakter jeg fastlegen først, kanskje?

Det kan du gjere, fastlegen er sikkert ein grei stad å starte.

Håpar det går greit!

Helsing

[Ares1365380229]

hei. Jeg holdt på å miste livet i fødselen til datteren min. Har hatt problermer med det i etterkant i flere år.

Har ikke fått noe oppfølging etterpå. Jeg ble gravid flere år senere, men angsten for å føde ble så stor at jeg tok abort. Angrer ikke over aborten, men nå kan jeg tenke meg å ha en liten en til. Lell om sambo ikke vil ha.Så jeg sørger vel litt over at jeg ikke får en til.

Men årene går fort og blir vell fort bestemor.

[mumitrollet]

Takk for svar

Da skal jeg prøve å få til det. Kontakter jeg fastlegen først, kanskje?

Ta like gjerne kontakt med fødeavdelingen.

[Gjest Elextra]

Dette hørtes ille ut, men fullt ut forståelig! Selv en vanlig "enkel" fødsel er jo en veldig sterk opplevelse, også mentalt.

Hadde du fødselsgjennomgang med jordmor dagen etter fødsel? Selv var jeg heldig og hadde ganske lette fødsler, likevel brukte jordmor god tid på å diskutere fødselsforløpet med meg etterpå. Det var veldig fint, særlig første gangen, selv om alt egentlig hadde gått "etter boka".

Synes absolutt du burde snakke med noen om dette, men jeg vet ikke om rett adresse er fastlege eller sykehuset der du fødte.

[April]

Snakk med jordmor på sykehuset der du fødte. Jeg ville tatt direkte kontakt med dem. Ring og si hvordan du har det.

Jeg fikk hjelp av jordmor til å bearbeide min forrige fødsel når jeg nå var gravid. Det var nesten 6 år siden jeg sist var gravid, men en traumatisk fødsel og barseltid satt godt fast. Jeg burde så absolutt ha gjort noe med det før. Mitt råd er å ta kontakt med jordmor, jo før jo bedre.

[Ulrikke]

På mandag er det et år siden snuppa mi ble født. En LANG og veldig smertefull fødsel som til slutt endte i løping i gangene og akutt keisersnitt (hadde vært full narkose om jeg ikke allerede hadde hatt epidural de bare kunne fylle på). Snuppa hadde det IKKE bra, og ting var ganske dramatisk. Det tok bare 28 timer fra start til slutt, men det var et smertehelvete omtrent fra ri nr. 1 (med unntak av den halvtimen jeg hadde epidural).

Jeg sliter med fødselen enda. Nå skal vi ikke ha flere (dette var min første og siste, fordi min samboer har tre fra før og fire er mer enn nok totalt), men hadde det vært aktuelt, hadde jeg vært livredd. Jeg tenker kanskje ikke på det daglig, men ihvertfall flere ganger i uka - og er sjeleglad for at det er uaktuelt med flere barn. Men en liten del inni meg sier at man skal da ikke gå rundt og tenke sånn...

Jeg har også vurdert tanken på å kontakte Ahus (hvor jeg fødte) og spørre hva man kan gjøre med sånt. Men hittil har det blitt med tanken... Smtidig tenker jeg, at siden jeg ikke skal ha flere, så er det jo ikke så farlig... Men jeg føler absolutt at det er noe ubearbeidet der, ja - som godt kunne vært gjort noe med.

Ikke mye løsning her altså, det var bare litt godt å lese at noen andre har det litt på samme måten (misforstå meg rett, jeg skulle jo ønske at vi begge slapp dette da... )

[Glimtipper]

På mandag er det et år siden snuppa mi ble født. En LANG og veldig smertefull fødsel som til slutt endte i løping i gangene og akutt keisersnitt (hadde vært full narkose om jeg ikke allerede hadde hatt epidural de bare kunne fylle på). Snuppa hadde det IKKE bra, og ting var ganske dramatisk. Det tok bare 28 timer fra start til slutt, men det var et smertehelvete omtrent fra ri nr. 1 (med unntak av den halvtimen jeg hadde epidural).

Jeg sliter med fødselen enda. Nå skal vi ikke ha flere (dette var min første og siste, fordi min samboer har tre fra før og fire er mer enn nok totalt), men hadde det vært aktuelt, hadde jeg vært livredd. Jeg tenker kanskje ikke på det daglig, men ihvertfall flere ganger i uka - og er sjeleglad for at det er uaktuelt med flere barn. Men en liten del inni meg sier at man skal da ikke gå rundt og tenke sånn...

Jeg har også vurdert tanken på å kontakte Ahus (hvor jeg fødte) og spørre hva man kan gjøre med sånt. Men hittil har det blitt med tanken... Smtidig tenker jeg, at siden jeg ikke skal ha flere, så er det jo ikke så farlig... Men jeg føler absolutt at det er noe ubearbeidet der, ja - som godt kunne vært gjort noe med.

Ikke mye løsning her altså, det var bare litt godt å lese at noen andre har det litt på samme måten (misforstå meg rett, jeg skulle jo ønske at vi begge slapp dette da... )

Jeg må si som deg, godt det bare ikke er meg, selv om jeg er lei meg for at du opplevde det.

Synes du også burde kontakte sykehuset for å få hjelp

[Glimtipper]

Snakk med jordmor på sykehuset der du fødte. Jeg ville tatt direkte kontakt med dem. Ring og si hvordan du har det.

Jeg fikk hjelp av jordmor til å bearbeide min forrige fødsel når jeg nå var gravid. Det var nesten 6 år siden jeg sist var gravid, men en traumatisk fødsel og barseltid satt godt fast. Jeg burde så absolutt ha gjort noe med det før. Mitt råd er å ta kontakt med jordmor, jo før jo bedre.

Ok, da skal jeg vurdere det

[Glimtipper]

Dette hørtes ille ut, men fullt ut forståelig! Selv en vanlig "enkel" fødsel er jo en veldig sterk opplevelse, også mentalt.

Hadde du fødselsgjennomgang med jordmor dagen etter fødsel? Selv var jeg heldig og hadde ganske lette fødsler, likevel brukte jordmor god tid på å diskutere fødselsforløpet med meg etterpå. Det var veldig fint, særlig første gangen, selv om alt egentlig hadde gått "etter boka".

Synes absolutt du burde snakke med noen om dette, men jeg vet ikke om rett adresse er fastlege eller sykehuset der du fødte.

Nei, jeg hadde bare en rask samtale med jordmor noen minutter etter fødselen. Hun hadde også bare vært tilstede etter 4 cm åpning og etter at jeg fikk epidural. Dermed var det ikke så mye å snakke om, for da følte jeg meg godt ivaretatt. Vi fikk riktignok snakket om at fostervannet var misfarget, at vi måtte få Squishy ut raskt og at jeg hadde sagt jeg ikke orket å presse mer. Men hun hadde bare oppført seg fint og tatt godt vare på meg, så det var ikke den tiden jeg trengte å snakke om.

Takk for svar

[Glimtipper]

hei. Jeg holdt på å miste livet i fødselen til datteren min. Har hatt problermer med det i etterkant i flere år.

Har ikke fått noe oppfølging etterpå. Jeg ble gravid flere år senere, men angsten for å føde ble så stor at jeg tok abort. Angrer ikke over aborten, men nå kan jeg tenke meg å ha en liten en til. Lell om sambo ikke vil ha.Så jeg sørger vel litt over at jeg ikke får en til.

Men årene går fort og blir vell fort bestemor.

Trist at du opplevde det og ikke fikk noen hjelp *klem*

[Glimtipper]

Da jeg skulle ha nummer to ble det akutt keisersnitt etter noen timers fødsel. Hun var stor, og hadde ikke rotert riktig slik at hun kunne komme ned i bekkenet.

Det ble full narkose og jeg gikk glipp av hele fødselen. Det gikk sterkt inn på meg det å ikke være tilstede da hun kom ut av kroppen min, at jeg ikke hadde noe kontroll over det som skjedde osv....

Jeg gjorde ikke noe med det, men burde kanskje det. Hun er det av mine tre barn som jeg har vanskeligst forhold til... Kjenner meg lite igjen i henne og hennes reaksjonsmåter. Vet ikke om det har noe å si med fødselen.... Jeg begynte også tidlig å jobbe (hun var 7 mnd), mens pappaen da var hjemme med henne....

Synes du skal ta tak i dette og prate med noen. Gjerne en jordmor, hvis du vet om noen du har tillit til!

Du fikk ingen samtale i ettertid?

Jeg hadde problemer med å knytte meg til sønnen min den første uka. Dette kan selvfølgelig være en helt normal reaksjon, men jeg tror det kom av at jeg hatet selve graviditeten (og fikk aldri noen hjelp til å takle det) og i tillegg hadde så vondt og var så alene mye av åpningstiden. Når man legger på jordmødre som ødela ammingen min, så synes jeg følelsene mine gir mening.

*klem* til deg. Trist at du opplevde en så traumatisk fødsel