Jeg sliter med fødselen over et år etterpå

[Glimtipper]

Jeg hadde også en forderdelig fødsel for seks år siden. Tenkte mye på å få gjennomgått fødselen sammen emd jordmor, men dette skjedde først ett år senere da en venninne spurte om jeg kunne være med på fødselen hennes. For å være sikker på at jeg ikke skulle "freake ut" og stikke av under denne fødselen, tok jeg endelig mot til meg og kontaktet fødeavdelingen. Etter en fin samtale med min jordmor følte jeg at mye frustrasjon var borte, mange spørsmål var besvart og jeg kunne rett og slett gå videre med livet.

Det høres ut som om de som har hatt en slik samtale føler det var positivt, så jeg tror jeg skal prøve å få til det

Takk for svar

[Glimtipper]

Jeg hadde også en forderdelig fødsel for seks år siden. Tenkte mye på å få gjennomgått fødselen sammen emd jordmor, men dette skjedde først ett år senere da en venninne spurte om jeg kunne være med på fødselen hennes. For å være sikker på at jeg ikke skulle "freake ut" og stikke av under denne fødselen, tok jeg endelig mot til meg og kontaktet fødeavdelingen. Etter en fin samtale med min jordmor følte jeg at mye frustrasjon var borte, mange spørsmål var besvart og jeg kunne rett og slett gå videre med livet.

Problemet er at jeg er livredd for at de skal si: "Men du kunne jo ikke forvente...", "Du må da forstå at..." og "Alle fødsler er slik". Da tror jeg at følelsene mine i forhold til dette bare vil bli verre.

[Gjest prust]

Du fikk ingen samtale i ettertid?

Jeg hadde problemer med å knytte meg til sønnen min den første uka. Dette kan selvfølgelig være en helt normal reaksjon, men jeg tror det kom av at jeg hatet selve graviditeten (og fikk aldri noen hjelp til å takle det) og i tillegg hadde så vondt og var så alene mye av åpningstiden. Når man legger på jordmødre som ødela ammingen min, så synes jeg følelsene mine gir mening.

*klem* til deg. Trist at du opplevde en så traumatisk fødsel

Jeg hadde jo en utskrivingssamtale den dagen jeg skulle reise, men det gikk mer på fakta enn på mine følelser - dessuten tror jeg de følelsene kom litt etterhvert. Tror også jeg hadde litt vanskelig for å binde meg til henne - helt annerledes med nr 1 og nr 3....

Da vi skulle ha nr 3, var mannen min veldig klar på at han ønsket planlagt keisersnitt, jeg var mer åpen for hva gynekologen sa. Hun var imidlertid veldig enig med maennen min, og vi fikk en flott og rolig keisersnitt-fødsel der vi var med begge to, og fikk se jenta med en gang hun kom ut av magen min.

Som du kanskje vet, hadde jeg en underlivsoperasjon i høst, og da hadde jeg jo samtaler med gynekologer, og fant ei dame som var helt fantastisk å snakke med. Da fikk vi pratet en del om fødslene mine.

Jeg er nok kommet over det - men det er rart å se hvor lite jeg kjenner meg igjen i i mitt eget barn...mens de to andre er mye mer lik meg.

Synes du skal be om en samtale! Ikke noe godt å la sånne ting gnage på en i lang tid!

[mumitrollet]

Problemet er at jeg er livredd for at de skal si: "Men du kunne jo ikke forvente...", "Du må da forstå at..." og "Alle fødsler er slik". Da tror jeg at følelsene mine i forhold til dette bare vil bli verre.

Jeg følte at min jordmor tok meg på alvor og hørte på det jeg hadde å si. Jeg spurte konkret om en rekke ting som var uklart, og hva som lå bak ulike vurderinger. Den kritikken jeg kom med gikk ikke på ting som jeg "måtte forvente".

Jeg kom bl.a. med kritikk av det faktum at de lot studneter få prøve både det ene og andre når jeg hadde en så vanskelig (førstegangs)fødsel. En masse mennesker (leger, anestesisykepleiere, jordmødre, studenter og gud vet hva) var innom fødestua, og de undersøkte meg nedentil alle som en. Jeg var for utslitt til å protestere. Jeg og min eks kom fremt il at det hadde væert minst 14 stk der...

Jeg kritiserte dem videre for å legge opp til en stor diskusjon om epidural/ikke epidural med meg når jeg var så utslitt etter et døgn med rier.

Videre kritiserte jeg dem for ikke å ha tatt meg på alvor når jeg under svangerskapet informerte om min mors og mormors fødsler (bekkenet har en merkelig fasong som gjør det vanskelig å føde). Dette ble avfeid, men viste seg å også gjelde meg. I etetrtid burde det vært vurdert (og tatt) keisersnitt, særlig siden barnet viste seg å være mye større enn de antok (ansått til 3,5 kg, veide nesten 4,8).

Jeg følte at denne kritikken ble tatt til etterretning. Hun takket for tilbakemeldingen, og mitt håp er at andre kan slippe slike unødvendige ting. Følte ikke at hun gikk i forsvarsposisjon, enda det var hun som hadde fulgt meg opp under svangerskapet og som tok i mot barnet (hadde tilfeldigvis vakt).

Det var absolutt verdt det. Når/hvis jeg får et barn til har jeg mange synspunkter og vil nok i mye større grad enn sits ta kontroll selv.

[Glimtipper]

Jeg følte at min jordmor tok meg på alvor og hørte på det jeg hadde å si. Jeg spurte konkret om en rekke ting som var uklart, og hva som lå bak ulike vurderinger. Den kritikken jeg kom med gikk ikke på ting som jeg "måtte forvente".

Jeg kom bl.a. med kritikk av det faktum at de lot studneter få prøve både det ene og andre når jeg hadde en så vanskelig (førstegangs)fødsel. En masse mennesker (leger, anestesisykepleiere, jordmødre, studenter og gud vet hva) var innom fødestua, og de undersøkte meg nedentil alle som en. Jeg var for utslitt til å protestere. Jeg og min eks kom fremt il at det hadde væert minst 14 stk der...

Jeg kritiserte dem videre for å legge opp til en stor diskusjon om epidural/ikke epidural med meg når jeg var så utslitt etter et døgn med rier.

Videre kritiserte jeg dem for ikke å ha tatt meg på alvor når jeg under svangerskapet informerte om min mors og mormors fødsler (bekkenet har en merkelig fasong som gjør det vanskelig å føde). Dette ble avfeid, men viste seg å også gjelde meg. I etetrtid burde det vært vurdert (og tatt) keisersnitt, særlig siden barnet viste seg å være mye større enn de antok (ansått til 3,5 kg, veide nesten 4,8).

Jeg følte at denne kritikken ble tatt til etterretning. Hun takket for tilbakemeldingen, og mitt håp er at andre kan slippe slike unødvendige ting. Følte ikke at hun gikk i forsvarsposisjon, enda det var hun som hadde fulgt meg opp under svangerskapet og som tok i mot barnet (hadde tilfeldigvis vakt).

Det var absolutt verdt det. Når/hvis jeg får et barn til har jeg mange synspunkter og vil nok i mye større grad enn sits ta kontroll selv.

Min opplevelse var ikke noe så grovt som det du opplevde. Det var små ting, som at jeg fikk kjeft da vi kom til fødeavdelingen uten å ha fått klarsignal på telefonen først. Dette var fordi kontakten på telefonen ble kuttet og etterpå kom vi ikke igjennom. Da hadde jeg allerede vært våken i 36 timer og vannet hadde gått, så jeg var helt utslitt.

De la meg inn etter å ha kjeftet på meg. Da fikk jeg morfin og en sovetablett. De neste 10 timene var det ingen som snakket til meg, jeg lå alene hele natten, bortsett fra når noen kom inn for å sjekke framgangen og gikk igjen, uten å si et ord. Jeg var utrolig redd og sliten. Den første som snakket til meg neste morgen var samboer, som endelig kom tilbake til sykehuset. Jeg begynte spontant å gråte. Han fikk tak i en oppegående jordmor og jeg fikk epidural. Det var faktisk anestesilegen som lærte meg å puste riktig for å dempe smertene, selvfølgelig alt for sent. Uff, blir lei meg bare av å skrive dette.

Resten av fødselen gikk veldig greit, men på pasienthotellet tråkket de over mange av mine grenser angående ammingen. Barnet mitt ville sove, men de vekte han hele tiden for at han skulle få brystet. Han var trøtt og nektet (hadde jo hatt en lang fødsel), så de tvang det inn i munnen hans. Vi fikk aldri til ammingen igjen etter det, han ble helt hysterisk bare han så brystet mitt.

Jeg vet jo ikke om alt dette er normalt, det kan jo være det bare er slik en fødsel er og er livredd for at det er hva de kommer til å si.

[sammfunnskritiker]

Hei.

Jeg vet ikke hva som gikk "galt" under fødsel hos deg. Men jeg kjenner en dame som fikk en akutt fødsel pga at fostererlyden forsvant.

Hun har vært mange ganger til samtale med fødselslege på sykehuset. Der har hun også fått snakket med jordmor som var med på fødselen.

Forutsetningen var at fastlegen sendet henvisning til sykehuset, med denne forespørselen "å snakke".

Et tips?

[Glimtipper]

Hei.

Jeg vet ikke hva som gikk "galt" under fødsel hos deg. Men jeg kjenner en dame som fikk en akutt fødsel pga at fostererlyden forsvant.

Hun har vært mange ganger til samtale med fødselslege på sykehuset. Der har hun også fått snakket med jordmor som var med på fødselen.

Forutsetningen var at fastlegen sendet henvisning til sykehuset, med denne forespørselen "å snakke".

Et tips?

Takk, det var et bra tips

Jeg skal be om en slik time gjennom fastlegen. Tror ikke det er så mye som skal til, i grunnen

[mumitrollet]

Min opplevelse var ikke noe så grovt som det du opplevde. Det var små ting, som at jeg fikk kjeft da vi kom til fødeavdelingen uten å ha fått klarsignal på telefonen først. Dette var fordi kontakten på telefonen ble kuttet og etterpå kom vi ikke igjennom. Da hadde jeg allerede vært våken i 36 timer og vannet hadde gått, så jeg var helt utslitt.

De la meg inn etter å ha kjeftet på meg. Da fikk jeg morfin og en sovetablett. De neste 10 timene var det ingen som snakket til meg, jeg lå alene hele natten, bortsett fra når noen kom inn for å sjekke framgangen og gikk igjen, uten å si et ord. Jeg var utrolig redd og sliten. Den første som snakket til meg neste morgen var samboer, som endelig kom tilbake til sykehuset. Jeg begynte spontant å gråte. Han fikk tak i en oppegående jordmor og jeg fikk epidural. Det var faktisk anestesilegen som lærte meg å puste riktig for å dempe smertene, selvfølgelig alt for sent. Uff, blir lei meg bare av å skrive dette.

Resten av fødselen gikk veldig greit, men på pasienthotellet tråkket de over mange av mine grenser angående ammingen. Barnet mitt ville sove, men de vekte han hele tiden for at han skulle få brystet. Han var trøtt og nektet (hadde jo hatt en lang fødsel), så de tvang det inn i munnen hans. Vi fikk aldri til ammingen igjen etter det, han ble helt hysterisk bare han så brystet mitt.

Jeg vet jo ikke om alt dette er normalt, det kan jo være det bare er slik en fødsel er og er livredd for at det er hva de kommer til å si.

Det du skriver får meg til å huske mer. Jeg inisterte på at jeg hadde rier fra i 17-tiden på ettermiddagen (og ikke kynnere), men ble ikke undersøkt. Fikk i stedet sovetabeletter (var innlagt på sykehuset av div årsaker, det var meningen at fødselen skulle igangsettes dagen etter). Da jeg endelig klarte å overtale dem i firetiden om natta, hadde jeg 7 cm åpning.

Og det der ammestyret. Jordmødre, barselpleiere og alle de som dro meg i puppene som den mest selvfølgelige ting i verden. Jeg var usikker og førstegangsfødende. Nåde den som rører puppene mine og legger seg oppi amminga ved evt neste gang. De får seg en på kjeften!

Som du forstå kan jeg fremdeles bli forbanna, så lenge etter. Grrr... Det er akkurat som om man ikke trenger å behandle fødende som _mennesker_! Jeg ville tatt sjansen på å snakke med fødeavdelingen uansett jeg. Det er de som trenger å vite hvordan de oppfattes av de fødende som mer enn noengang trenger omsorg og forståelse!

Lykke til!

[mumitrollet]

Hei.

Jeg vet ikke hva som gikk "galt" under fødsel hos deg. Men jeg kjenner en dame som fikk en akutt fødsel pga at fostererlyden forsvant.

Hun har vært mange ganger til samtale med fødselslege på sykehuset. Der har hun også fått snakket med jordmor som var med på fødselen.

Forutsetningen var at fastlegen sendet henvisning til sykehuset, med denne forespørselen "å snakke".

Et tips?

Skjønner ikke det, jeg ringte direkte til fødeavd. og avtalte time. Fastlegen var aldri involvert i det.

[kaffepiken]

Jeg slet også lenge med å få den første fødselen ut av systemet. Det første året tenkte jeg nok på fødselen daglig. Hadde et stort behov for å snakke om fødselen i etterkant, men det er begrenset hvor lenge man kan plage omgivelsene med sånt. "Heldigvis" var mannen min ganske rystet han også, så vi har snakket mye sammen om dette i ettertid.

Jeg var mye trist de første månedene etterpå. Følte meg ikke ordentlig glad over å ha fått et barn, og jeg tenkte veldig mye på døden. Fikk tanker om at jeg kanskje kom til å få en alvorlig sykdom og dø under store lidelser. Ble gående og gruble over hvorfor ting ble som de ble. Det ble veldig viktig for meg å lykkes med ammingen siden jeg ikke hadde lyktes som fødekvinne.. Tullete! Jeg slet med ammingen og følte meg nokså langt nede.

Det virket ikke som om jordmødrene oppfattet at vi hadde hatt en rystende fødselsopplevlelse, vi fikk kun en kort samtale før utreise med en jordmor som ikke hadde vært til stede under fødselen. Jordmødrene på barsel var veldig opptatt av amming og ikke særlig opptatt av andre ting (virket det som).

Hvis det kan være til trøst har ting gradvis gått seg til, livet går videre. Jeg har prøvd å ta det som en erfaring jeg kan dra nytte av. Sier til meg selv at når jeg holdt ut den fødselen - da kan jeg klare alt mulig..

Det hjalp også å føde andremann. Jeg var veldig konkret og styrende under fødselen og da fikk jeg bestemme det meste. Fødselen ble ikke noe mareritt men et fint minne.

Jeg tenker veldig lite på dette nå, det er tross alt ni år siden. Men jeg kjenner at det fortsatt vekker sterke følelser å tenke på det. Vil anbefale deg å snakke med noen på fødeavdelingen om dette hvis mulig. Det skulle nok jeg ha gjort også.

[Glimtipper]

Jeg slet også lenge med å få den første fødselen ut av systemet. Det første året tenkte jeg nok på fødselen daglig. Hadde et stort behov for å snakke om fødselen i etterkant, men det er begrenset hvor lenge man kan plage omgivelsene med sånt. "Heldigvis" var mannen min ganske rystet han også, så vi har snakket mye sammen om dette i ettertid.

Jeg var mye trist de første månedene etterpå. Følte meg ikke ordentlig glad over å ha fått et barn, og jeg tenkte veldig mye på døden. Fikk tanker om at jeg kanskje kom til å få en alvorlig sykdom og dø under store lidelser. Ble gående og gruble over hvorfor ting ble som de ble. Det ble veldig viktig for meg å lykkes med ammingen siden jeg ikke hadde lyktes som fødekvinne.. Tullete! Jeg slet med ammingen og følte meg nokså langt nede.

Det virket ikke som om jordmødrene oppfattet at vi hadde hatt en rystende fødselsopplevlelse, vi fikk kun en kort samtale før utreise med en jordmor som ikke hadde vært til stede under fødselen. Jordmødrene på barsel var veldig opptatt av amming og ikke særlig opptatt av andre ting (virket det som).

Hvis det kan være til trøst har ting gradvis gått seg til, livet går videre. Jeg har prøvd å ta det som en erfaring jeg kan dra nytte av. Sier til meg selv at når jeg holdt ut den fødselen - da kan jeg klare alt mulig..

Det hjalp også å føde andremann. Jeg var veldig konkret og styrende under fødselen og da fikk jeg bestemme det meste. Fødselen ble ikke noe mareritt men et fint minne.

Jeg tenker veldig lite på dette nå, det er tross alt ni år siden. Men jeg kjenner at det fortsatt vekker sterke følelser å tenke på det. Vil anbefale deg å snakke med noen på fødeavdelingen om dette hvis mulig. Det skulle nok jeg ha gjort også.

Tusen takk for at du delte din opplevelse med meg, selv om jeg er lei meg for at flere har hatt ubehagelige opplevelser i møtet med jordmødre og sykehus.

Jeg har følt meg litt alene angående dette og har i grunnen ikke snakket så mye om det, for alt gikk jo tross alt bra. Ikke følte jeg at jeg fikk respons fra samboeren heller på den tiden. Han sov jo tross alt godt i to netter hvor jeg var våken og livredd, så han hadde liten forståelse for det jeg opplevde, tror jeg.

Det er utrolig hvor feig jeg ble, i møte med disse jordmødrene. Mens vi lå på pasienthotellet kastet jeg opp etter hver gang de hadde vært innom og tvunget barnet mitt til å amme, men jeg jagde de ikke ut av rommet, slik jeg burde ha gjort.

Jeg skal ta rådene fra dere her og kontakte fastlegen, som jeg håper så vil kontakte sykehuset for meg

[sammfunnskritiker]

Skjønner ikke det, jeg ringte direkte til fødeavd. og avtalte time. Fastlegen var aldri involvert i det.

Noen er nok villige til å ta denne jobben uten henvisning. Andre ikke. Går man riktig tjenestevei, skal det gode argumenter for å avslå.

Det er i grunn ikke så mye å forstå.Hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke lagt hode i bløtt for den hjelpen jeg alerede har fått...Da hadde jeg jo tross allt fått hjelp da!

[mumitrollet]

Noen er nok villige til å ta denne jobben uten henvisning. Andre ikke. Går man riktig tjenestevei, skal det gode argumenter for å avslå.

Det er i grunn ikke så mye å forstå.Hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke lagt hode i bløtt for den hjelpen jeg alerede har fått...Da hadde jeg jo tross allt fått hjelp da!

"Hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke lagt hode i bløtt for den hjelpen jeg alerede har fått...Da hadde jeg jo tross allt fått hjelp da! "

Ikke for å være frekk, men det der var fullstendig uforståelig!

[Ares1365380229]

Trist at du opplevde det og ikke fikk noen hjelp *klem*

Jeg håper du får mer hjelp. Det er vikti med hjelp etter en fødsel og at du etterhvert får det bra.

Lykke til..

[sammfunnskritiker]

"Hadde jeg vært deg, hadde jeg ikke lagt hode i bløtt for den hjelpen jeg alerede har fått...Da hadde jeg jo tross allt fått hjelp da! "

Ikke for å være frekk, men det der var fullstendig uforståelig!

Det gjør ingenting. Du har ikke gått glipp av noe.

[Sofline]

En stund siden du skrev dette innlegget, men jeg svarer allikevel.

Da moren min fikk broren min, følte hun seg utrolig dårlig ivaretatt både under og etter fødsel. Hun var misfornøyd med sykehuset og mente hun skulle hatt keisersnitt fordi ungen var stor. Fødselen ble utrolig hard, og hun ble nektet epidural, Hun skulle aldri ha flere barn.

I mange, mange år snakket hun om den traumatiske fødselsopplevelsen. Faktisk helt til hun ble gravid med søsteren min tror jeg, mange år etterpå. Da ble hun optimistisk igjen og gledet seg til fødselen. Den ble fæl og trakk ut i langedrag, men hun fikk allikevel en god fødselsopplevelse.