Uff, vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Gjest Bare så lei meg nå!]

Er alene med en gutt på 7 år, og har hele veien hatt veldig lite hjelp fra barnets far.

Det ble slutt mellom oss for 4 år siden, og han har ikke vært hos faren sin på snart 3 år.

Han har truffet han 3-4 ganger, men da bare møtt oss på en cafe eller noe.

Jeg har klart meg bra de årene, utrolig hva man venner seg på. Jeg er kronisk syk og er under yrkesrettet attføring.

Har vært et par harde år med sykdom, men nå er helsen tålelig bra, og jeg kan faktisk nyte livet utenom hjemmet igjen.

Men jeg har jo gutten min 24/7 da, så det begrenser seg jo endel.

Han er livet mitt, og vi har det veldig bra sammen, men nå som jeg har fyllt 30,kunne jeg faktisk hatt lyst til å fått leve litt igjen, hadde jo vært greit med litt alenetid også innimellom.

Er det et nederlag om jeg søker om avlastning en helg i måneden?

Har lyst å grine når jeg tenker på det, får fryktelig dårlig samvittighet, men kanskje hade det også vært litt positivt for han?

Noen som vet hvordan slike ordninger fungerer?

Er jeg så egoistisk som jeg tror om jeg gjør det?

Han er jo barnet mitt, kanskje det eneste jeg noengang vil få, så å være borte fra han en helg i måneden er kanskje noe jeg kommer til å angre på?

Jeg vet ikke om jeg klarer å gjennomføre det, men kjekt å høre hvordan dere ser på saken!

[Gjest et forsag]

Hva med besteforeldre? Stiller de opp? Han kunne jo overnatte der innimellom?

[MillaMy]

Jeg er alene med tre stykker 24/7. Har også vært inne på tanken om avlastning, men har, som deg, følt en liten sperre på akkurat det. Vi burde vel egentlig tenke litt mer på oss selv - tror det er et typisk kvinnefenomen!

Jeg syns du skal prøve. Du finner jo ut etterhvert om det er en god eller dårlig løsning for dere.

[Gjest pixie36]

Hva med besteforeldre? Stiller de opp? Han kunne jo overnatte der innimellom?

Søk om avlastning du :-) Da får du også muligheten til å treffe noen, og kanskje etablere deg på nytt sammen med sønnen din :-) Du kan få gjort litt "voksenting". Sikkert bare positivt for sønnen din også! Er det helt uaktuelt for faren å stille opp mer?? De har også diverse tilbud i kommunen om gratis barnepass til aleneforeldre.

[Atene]

Jeg synes absolutt du skulle søke om avlastning. Og du skal overhodet ikke ha dårlig samvittighet for det. For det første blir du en bedre mor når du får litt tid for deg selv også. Og for det andre kan et avlastningshjem innebære positive ting for gutten i seg selv.

Praktisk sett må du kontakte barnevernet og søke der.

[Gjest Bare så lei meg nå!]

Jeg er alene med tre stykker 24/7. Har også vært inne på tanken om avlastning, men har, som deg, følt en liten sperre på akkurat det. Vi burde vel egentlig tenke litt mer på oss selv - tror det er et typisk kvinnefenomen!

Jeg syns du skal prøve. Du finner jo ut etterhvert om det er en god eller dårlig løsning for dere.

Ja, det var den samvittigheta da, tror vi får dobbel dose ved fødselen.

Så føler jeg at jeg gir opp, men det er jo ikke slik da, bare tenker at det hadde gjort godt til oss begge!

[Gjest Bare så lei meg nå!]

Hva med besteforeldre? Stiller de opp? Han kunne jo overnatte der innimellom?

Han gjør det innimellom, når jeg maser om det, men ofte passer det ikke da, de er jo opptatte med sitt.

Så visst jeg skal ha barnefri må det ligge noe bak, som bryllup eller bursdag.

De bor også et lite stykke unna, så det blir kjøring frem og tilbake, og da går da dagen med til det for min del.

Er litt lei av å mase, skulle så inderlig ønske at de tilbydde seg, men det gjør de altså ikke!

[Gjest Bare så lei meg nå!]

Søk om avlastning du :-) Da får du også muligheten til å treffe noen, og kanskje etablere deg på nytt sammen med sønnen din :-) Du kan få gjort litt "voksenting". Sikkert bare positivt for sønnen din også! Er det helt uaktuelt for faren å stille opp mer?? De har også diverse tilbud i kommunen om gratis barnepass til aleneforeldre.

Faren bor langt unna, og han har til nå ikke vist noen interresse for å ha han, det er liksom det jeg har håpet på hele veien, men årene går, og jeg vet ikke hvor lenge jeg skal vente på det egentlig.

Har selvfølgelig lyst å treffe noen og bli en familie, men føler det blir veldig vanskelig, ikke største sjekketrikset å fortelle at du aldri er barnefri

[jubalong70]

Finnes det ingen besteforeldre eller tanter/onkler som kan avlaste deg litt da? Eller har du noen gode venner som kan hjelpe til?

Om det ikke finnes slikt nær deg, så synes jeg ikke det er så dumt å be om avlastning. Du har det tøft med kronisk sykdom (selv om du har det bedre nå), og det er slitsomt å være mor hele tiden.

Klart du har behov for å være litt alene av og til. Kanskje til og med treffe noen koselige menn?

JEg vet lite om det med avlastning, men håper du finner en løsning som fungerer over lengre tid både for deg og for sønnen din.

[Gjest Bare så lei meg nå!]

Jeg synes absolutt du skulle søke om avlastning. Og du skal overhodet ikke ha dårlig samvittighet for det. For det første blir du en bedre mor når du får litt tid for deg selv også. Og for det andre kan et avlastningshjem innebære positive ting for gutten i seg selv.

Praktisk sett må du kontakte barnevernet og søke der.

Barnevernet ja, uff, det blir ikke enkelt for meg!

Er så redd for at jeg blir stemplet som en mor som ikke takler å være alene med gutten, men ting har kanskje forandret seg de siste årene, eller så er jeg vrangforestilt.

Har en slektning som er villig til å være avlastningshjem, det var hun som nevnte det til meg, men hun ville ha det i ordnede former. Bra om det er noen jeg kjenner, da vet jeg jo at han blir tatt godt vare på iallefall!

[Atene]

Barnevernet ja, uff, det blir ikke enkelt for meg!

Er så redd for at jeg blir stemplet som en mor som ikke takler å være alene med gutten, men ting har kanskje forandret seg de siste årene, eller så er jeg vrangforestilt.

Har en slektning som er villig til å være avlastningshjem, det var hun som nevnte det til meg, men hun ville ha det i ordnede former. Bra om det er noen jeg kjenner, da vet jeg jo at han blir tatt godt vare på iallefall!

Ikke tenk på det sånn. Tenk at det er en god mor som ser når hun ikke strekker til, og klarer å be om hjelp.

Det er det barnevernet tenker.

[linko]

Kanskje dette kan være en løsning: http://www.home-start-norge.no/

[MillaMy]

Kanskje dette kan være en løsning: http://www.home-start-norge.no/

Har sjekket den jeg og, men det står at: "Tilbudet retter seg mot småbarnsfamilier med minst ett barn under skolealder".

[Rhea Silvia]

Barnet ditt trenger en lykkelig mamma, han har bare deg!

Avlastning kan være positivt for han også, er dere heldige får han komme til et annet miljø og oppleve andre ting.

Alternativ er det jo å få kontakt med andre i samme situasjon, så kan dere låne bort barn til hverandre av og til.

Du er ikke egositisk som ønsker tid til deg selv! Du er et menneske!

Lykke til.

[Gjest Elextra]

Synes ikke du skal føle dårlig samvittighet for å be om avlastning. Tviler sterkt på at barnet ditt vill klandre deg det, det er dessuten gjerne veldig ressurssterke mennesker som stiller som avlastningshjem.

Et annet tips: Går det ikke an å alliere seg med andre foreldre og bytte på å ha barna? Vi "låner" med ujevne mellomrom enkelte barn fra barnehagen, også på overnatting. Når de "låner" våre tilbake får jo vi avlastning. Vi kjente ikke foreldrene fra tidligere.

[Gjest Bare så lei meg nå!]

Finnes det ingen besteforeldre eller tanter/onkler som kan avlaste deg litt da? Eller har du noen gode venner som kan hjelpe til?

Om det ikke finnes slikt nær deg, så synes jeg ikke det er så dumt å be om avlastning. Du har det tøft med kronisk sykdom (selv om du har det bedre nå), og det er slitsomt å være mor hele tiden.

Klart du har behov for å være litt alene av og til. Kanskje til og med treffe noen koselige menn?

JEg vet lite om det med avlastning, men håper du finner en løsning som fungerer over lengre tid både for deg og for sønnen din.

Har ikke så mange rundt meg som jeg kan spørre, og det er det evige maset som tærer på meg, er så slitsomt å mase, også på sine nærmeste!

Drømmer om å legge meg en kveld å vite at i morgen fra den og den tiden kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil, stikke på butikken for godiskjøp kl 20, plutselig komme på å leie en film, dra på kino, ta solarium, gå en time eller to alene i butikker, gå meg en tur i høstmørket, be en god venn på middag og jabbe til 5 om morningen uten å få dårlig samvittighet for at gutten blir litt forsømt dagen derpå, og ikke minst besøke en god venn en kveld!

Mulig jeg er underærnært på noe siden jeg har sittet inne i mange år.

Nå høres jeg jo ut som jeg har lyst å leve livet da, men er ikke riktig slik, trivest som mamma jeg, men hadde vært deilig å kombinert det med litt mer!

[Gjest Bare så lei meg nå!]

Barnet ditt trenger en lykkelig mamma, han har bare deg!

Avlastning kan være positivt for han også, er dere heldige får han komme til et annet miljø og oppleve andre ting.

Alternativ er det jo å få kontakt med andre i samme situasjon, så kan dere låne bort barn til hverandre av og til.

Du er ikke egositisk som ønsker tid til deg selv! Du er et menneske!

Lykke til.

Det med å bytte barn er slett ingen dum ide, men her jeg bor nå er det rett å slett ike plass til å ha noen på besøk, men når jeg får en annen plass å bo er det absolutt et alternativ!

Men det er med forbehold om at jeg er helt frisk, nå bruker jeg alt jeg har på å følge opp guttungen, og akkurat nå har jeg ikke overskudd til mer _desverre_!

[Gjest Bare så lei meg nå!]

Synes ikke du skal føle dårlig samvittighet for å be om avlastning. Tviler sterkt på at barnet ditt vill klandre deg det, det er dessuten gjerne veldig ressurssterke mennesker som stiller som avlastningshjem.

Et annet tips: Går det ikke an å alliere seg med andre foreldre og bytte på å ha barna? Vi "låner" med ujevne mellomrom enkelte barn fra barnehagen, også på overnatting. Når de "låner" våre tilbake får jo vi avlastning. Vi kjente ikke foreldrene fra tidligere.

Bytting av barn er herved skrevet opp i hjernebarken!!

Og jeg håper jeg blir helt symptomfri med sykdommen min etterhvert slik at jeg har overskudd til å ha ekstra barn i hus.

Akkurat nå bor jeg i en håpløst liten leilighet uten andre muligheter for uteområde enn et stort gatekryss, men er på utkikk etter ny plass å bo!

[Qwerty2]

Synes det er bra av deg å faktisk se dine egne begrensninger!

Føler du for å få litt avlastning så stol på det instinktet og gjør noe med det.

Tror barnet ditt også vil ha glede av å se andre mennesker enn "bare deg" (skjønn meg riktig nå!) og du vil få mer energi av å ha noe avstand fra han. Etter en dag og to fra hverandre bygges opp ny energi og den vil både du og barnet få gleden av!

Stå på. Det er ingen skam å be om hjelp!

[Qwerty2]

Har ikke så mange rundt meg som jeg kan spørre, og det er det evige maset som tærer på meg, er så slitsomt å mase, også på sine nærmeste!

Drømmer om å legge meg en kveld å vite at i morgen fra den og den tiden kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil, stikke på butikken for godiskjøp kl 20, plutselig komme på å leie en film, dra på kino, ta solarium, gå en time eller to alene i butikker, gå meg en tur i høstmørket, be en god venn på middag og jabbe til 5 om morningen uten å få dårlig samvittighet for at gutten blir litt forsømt dagen derpå, og ikke minst besøke en god venn en kveld!

Mulig jeg er underærnært på noe siden jeg har sittet inne i mange år.

Nå høres jeg jo ut som jeg har lyst å leve livet da, men er ikke riktig slik, trivest som mamma jeg, men hadde vært deilig å kombinert det med litt mer!

Er enig med deg.

Tror mange kunne tenke seg en dag der en bare gjør akkurat det en ønsker. Uten bekymringer!

Jeg så nesten meg selv da jeg leste innlegget ditt. Var singel til for 3 år siden. Da var det studier og jobb som kallet. så dukket gubben opp og livet er flott med han. så for 3 uker siden dukket junior opp. Kunne ikke for all verden forlatt disse to, men det å få være alene litt og gi blanke i alt rundt er nok en drøm hos mange, iallefall hos meg.