Tenåring som ikke bryr seg

[Gjest Amalfi]

Jeg (en far) har to døtre på 13,5 (Ida) og 16 år (Anne). Anne har gjennom hele oppveksten hatt problemer med å vise følelser. Jeg må legge til at barnas mor og jeg er lykkelig gift og barnas oppvekst har vært preget av harmoniske omgivelser. Vi har gitt begge barna like mye omsorg og kjærlighet. Men Anne begynner nå å vise mer og mer tendelser til bare å bry seg om seg selv. På farsdagen i fjor fikk jeg kun gave av Ida, ikke av Anne. På morsdagen måtte jeg mase på Anne for at hun skulle gi mor noe og da skrev hun et brev om alt hun skulle for mor den dagen men fulgte det ikke opp, med den følge at mor ble såret og skuffet. Alt dreier seg bare om å få ditt og datt uten å gjøre gjengjeld. Dette begynner å bli et problem og er stadig årsak til krangling. Hva kan vi gjøre med dette, hvis det er noe å gjøre, og ikke bare et utslag at ungdommens væremåte ? Skal vi håpe det bedrer seg og unngå krangling eller prøve på en eller annen måte å få henne til å forstå at hun må vise mer empati med andre mennesker ? Men på hvilken måte ? Takknemlig for svar :-)

[laban]

16-åringer er ofte så fulle av seg og sitt at de virker superegoistiske. Svært mange av dem kommer ut av denne fasen som vanlige, empatiske mennesker.

Jeg synes ikke dere skal lage en strategi hvor målet er å unngå krangling for enhver pris. Dere har rett til å være tydelige på hva dere forventer av henne - da tenker jeg på å ta alminnelig hensyn til de andre i familien, og at man ikke får alt man vil ha uten å yte gjengjeld. Men det er som med småbarn i trassalderen - man får velge hva som er viktigst, og ikke lage kjempesaker ut av alle irritasjonsmomenter.

La henne være i fred når hun er irritabel når det ikke er noe helt spesielt dere MÅ ordne opp med. Forsøk heller å snakke ordentlig med henne når hun er i bedre humør.

Det kan være lurt å ha helt faste, udiskutable avtaler mht. innetider, plikter hjemme osv. Forsøk å komme til enighet om slike bestemmelser - inngå noen kompromisser om nødvendig. Da slipper dere stadige diskusjoner hvor dere voksne må inn i rollen som strenge og håpløse. Dere kan selvsagt stramme inn dersom hun ikke holder slike omforente avtaler.

Du skriver at hun har hatt problemer med å vise følelser. Jeg vet ikke så mye om den væremåten, og hvordan man takler den best. Ovenstående er skrevet ut fra hvordan jeg ville gjort det med en "vanlig" tenåring uten spesielle problemer.

[PieLill]

Det du beskriver høres ikke så unormalt ut til å være en tenåring. Men man kan jo bli tussete av det i alle fall.

Har ikke noe helhetlig svar. Biter meg bare merke i det du skriver om at hun har vanskelig for å vise følelser.

Med fare for å være helt på bærtur:

Kan det være at den største vansken for henne er å vise følelser slik at det passer inn i familiekulturen? Kan det hende at hun fra naturens side uttrykker sine følelser i mer forsiktige vendinger og handlinger enn det som er det gjengse for de andre i familien.

Selv vokste jeg opp i en familie/slekt som hadde hele spekteret. Fra det nesten melodramatiske til "lavskala" - småkrusninger i vannskorpa. Superdirekte og godt innpakkede indirekte. Der ble/blir de som er lavskala stadig beskyldt for å være følelseskalde av de mer melodramatiske. Kan bli mye utrivelig ut av slikt...

Min erfaring er at ingen av dem er følelseskalde om man lærer seg å forstå deres følelsesspråk og -skala. Hos en kan et kort og stille "Jeg skjønner hva du mener." uttrykke mer empati og forståelse enn en 10 minutters sympatierklæring fra en annen.

Kan det være at jenta føler hun møter et krav om å uttrykke følelser på en måte som ikke er mulig for henne. Og det hindrer henne i å uttrykke følelser på den måten som hun både kan og ønsker? Kan det være at hun ikke føler seg helt akseptert i sin måte å vise følelser på?

Kan dere ha kommet inn i en ond sirkel der henne utakknemlighet og kravstorhet fyrer opp under deres krav om ydmykhet og takknemlighet? Hun på sin side kan i stadig større grad føle seg som en tigger, hvilket gjør det umulig for henne å vise takknemlighet.

Det med morsdagen synes jeg ikke er merkelig i det hele tatt. Det kom etter press fra deg og sikkert en hel haug med skyldfølelse. Klart hun ikke orker å følge opp. Kanskje vært bedre å ta henne med i en butikk og la henne finne et kort med litt god humor. La henne slippe det som for henne kan være klissete føleri og svulstige løfter.

Ville en del ting gått bedre om lista ble lagt mye lavere og på et mer "lettsinnet" nivå, om du skjønner?

Gir dere henne ting sammen med skyldfølelse? I så fall ikke merkelig, man kan bli gal. Men det kan være bedre og gi uten bebreidelse eller også la være å gi.

Som sagt. Dette er ikke et forsøk på å si noe om hele situasjonen, bare å belyse ting som kan være delfaktorer. Jeg innser at alt kan være helt irelevant.

Jeg må innrømme jeg har støtt på tenåringer som får meg til å tenke at offentlig pryl ikke hadde vært så dumt allekevel. Felles for de fleste av dem er at de vokser opp til like flotte og trivelig folk som foreldrene deres er.

;-)

mvh

[Piraye]

Alle er forskjellige og selv om dere er eksplosive når det gjelder følelser er ikke alle det. Jeg fx er ikke det, jeg har trangt for å vise følelser. Jeg kan være både rasende forbanna og dypt deppa uten at folk legger merke til det. Jeg bare rett og slett har ikke anlegg for og liker ikke å vise følelser. Det vil ikke si at jeg ikke har følelser og empati. Har så masse empati at det av og til er plagsomt. Det jeg rett og slett mener er at dere må godta at hun er annerledes enn resten av familien på det området, og det kjennes bare ekkelt og klaustrofobisk og bli pressa til å vise følelser når man ikke vil. Da trekker hvertfall jeg meg bort.

Og når man er 16 år er man godt inne i tenårene og senpubertet osv, så man har mer eller mindre nesten nok med seg selv! Andre dattra di er enda så ung at hun er mer knyttet til dere, mens hun er så gammel at hun er i løsrivning fra dere.

Jeg har alltid vært superdistre! Her for en tid tilbake glemte jeg rett og slett en eksamen jeg hadde. Jeg gratulerer aldri mamma med morsdagen(fordi jeg aldri får med meg når det er!) og hadde nok aldri gratulert pappa heller hadde det ikke vært fordi jeg har en halvsøster som trofast sender meg mld om at nå må jeg graulere med diverse saker og ting. Selv stakkar blir hun aldri gratulert eller går gaver før uker etter. Man er rett og slett forskjellig. Noen husker og synes det er viktig med sånne merkedager, og andre ikke, og blir man presset trekker man seg bort og synes hvertfall ikke det er gøy!

Så bare la henne være som hun er, så lenge hun ikke er frekk. Og oppmuntre istedet for å presse.

[Gjest Amalfi]

Alle er forskjellige og selv om dere er eksplosive når det gjelder følelser er ikke alle det. Jeg fx er ikke det, jeg har trangt for å vise følelser. Jeg kan være både rasende forbanna og dypt deppa uten at folk legger merke til det. Jeg bare rett og slett har ikke anlegg for og liker ikke å vise følelser. Det vil ikke si at jeg ikke har følelser og empati. Har så masse empati at det av og til er plagsomt. Det jeg rett og slett mener er at dere må godta at hun er annerledes enn resten av familien på det området, og det kjennes bare ekkelt og klaustrofobisk og bli pressa til å vise følelser når man ikke vil. Da trekker hvertfall jeg meg bort.

Og når man er 16 år er man godt inne i tenårene og senpubertet osv, så man har mer eller mindre nesten nok med seg selv! Andre dattra di er enda så ung at hun er mer knyttet til dere, mens hun er så gammel at hun er i løsrivning fra dere.

Jeg har alltid vært superdistre! Her for en tid tilbake glemte jeg rett og slett en eksamen jeg hadde. Jeg gratulerer aldri mamma med morsdagen(fordi jeg aldri får med meg når det er!) og hadde nok aldri gratulert pappa heller hadde det ikke vært fordi jeg har en halvsøster som trofast sender meg mld om at nå må jeg graulere med diverse saker og ting. Selv stakkar blir hun aldri gratulert eller går gaver før uker etter. Man er rett og slett forskjellig. Noen husker og synes det er viktig med sånne merkedager, og andre ikke, og blir man presset trekker man seg bort og synes hvertfall ikke det er gøy!

Så bare la henne være som hun er, så lenge hun ikke er frekk. Og oppmuntre istedet for å presse.

Takk for gode råd :-)