Vil kanskje ikke bli sykepleier likevel :-(

[Gjest Det blir bedre!]

Jeg går også på siste året nå og jeg har de samme tankene. Begynnte første året og var kjempeoptemistisk, men det har bare gått nedover siden da. Jeg angrer stort på at jeg ikke sluttet i løpet av første året, for nå føler jeg det er forventet at jeg skal fullføre.

For meg har det vært det utrolige presset praksisene har ført med seg som har vært værst. Den konstante vurderingen av personligheten, jobbe 100 stilling gratis i flere måneder samtidig som en har eksamensopgaver å skrive, veiledere i praksis som egentlig ikke vil ha student, presset ved å være i nye situasjoner og forholde seg til nye praksisplasser hele tiden, det er dårlig miljø i klassen, tett og mye undervisning i teoriblokken siden en skal ta igjen for tiden i praksis osv...

Jeg er desverre blitt helt knekt etter dette studiet. Føler jeg eksisterer og ikke lever gjennom skoleåret. Jeg gruer meg til jeg er ferdig nå for jeg har ikke lyst å jobbe som sykepleier. Akkurat nå skulle jeg ønske det fantes en fabrikk hvor jeg kunne stått ved et sorteringsbånd å sortert noe hele dagen uten å tenke på noe annet. Noe lett..

Dette var kanskje ikke noe hjelp å lese for deg, men du er såfall ikke alene

Det er dessverre veldig vanlig å føle akkurat som du gjør det, når man nærmer seg slutten av studiet. Det er et tøft studie som krever veldig mye psykisk og mentalt av studentene. Men ikke gi opp før du har prøvd et år i jobb i hvertfall. Det er nemlig noe helt annet!

[godtfreda]

Hei.

Jeg opplevde det samme i mitt 2. år på sykepleien. Det som hjalp meg veldig var å snakke med en psykiatrisk sykepleier ved skolen. Hvis din skole har tilbud om psykiatrisk sykepleier, så benytt deg av dette. Jeg snakket også en del med kontaktsykepleierne mine da jeg var i psykiatrien, som var den absulutt tyngste praksisperioden for meg. Lykke til. PS. går nå 3. året, og nå er arbeidsmengden mye mindre.

[Gjest Jeg er lei også]

Det er dessverre veldig vanlig å føle akkurat som du gjør det, når man nærmer seg slutten av studiet. Det er et tøft studie som krever veldig mye psykisk og mentalt av studentene. Men ikke gi opp før du har prøvd et år i jobb i hvertfall. Det er nemlig noe helt annet!

Jeg tror ikke ting blir bedre når jeg kommer som 22 åring og skal "sjefe" over hjelpepleiere som har jobbet i 30 år.

Jeg har opplevd i alle 5 praksisene jeg har hatt til nå at det er mye dårlig miljø. Mye baksnakking av pasienter, mobbing av ansatte osv. Damer er desverre de værste mobberene og er langsinte. Som student kommer en midt mellom klikkene og det er vanskelig. Jeg liker godt å jobbe med pasienter, men jeg missliker miljøet. Jaa... jeg vet det ikke er slik alle plasser, men dette er de eventuelle arbeidsplassene mine.

Jeg vet jeg er overnegativ nå, men jeg er ikke noen sykepleierperson. Tror nok jeg begynner på et helt nytt studium til høsten. Å bygge videre på sykepleien er uaktuelt.

Jeg angrer på at jeg ikke sluttet da jeg hadde sjansen. Når jeg tvilte så sa alle at det vil bli bedre. Det er bare en fase, men sannheten er at det ikke er det. En burde heller gå inn i seg selv å se på det en hadde opplevd til nå. Er dette noe jeg vil være resten av livet? Er svaret nei så er det beste å slutte før det har gått for langt. Jeg skulle ønske jeg fikk det rådet istedet for at alle forventet at jeg skal fullføre.

[Gjest det blir bedre!]

Jeg tror ikke ting blir bedre når jeg kommer som 22 åring og skal "sjefe" over hjelpepleiere som har jobbet i 30 år.

Jeg har opplevd i alle 5 praksisene jeg har hatt til nå at det er mye dårlig miljø. Mye baksnakking av pasienter, mobbing av ansatte osv. Damer er desverre de værste mobberene og er langsinte. Som student kommer en midt mellom klikkene og det er vanskelig. Jeg liker godt å jobbe med pasienter, men jeg missliker miljøet. Jaa... jeg vet det ikke er slik alle plasser, men dette er de eventuelle arbeidsplassene mine.

Jeg vet jeg er overnegativ nå, men jeg er ikke noen sykepleierperson. Tror nok jeg begynner på et helt nytt studium til høsten. Å bygge videre på sykepleien er uaktuelt.

Jeg angrer på at jeg ikke sluttet da jeg hadde sjansen. Når jeg tvilte så sa alle at det vil bli bedre. Det er bare en fase, men sannheten er at det ikke er det. En burde heller gå inn i seg selv å se på det en hadde opplevd til nå. Er dette noe jeg vil være resten av livet? Er svaret nei så er det beste å slutte før det har gått for langt. Jeg skulle ønske jeg fikk det rådet istedet for at alle forventet at jeg skal fullføre.

Jaja, et fullført studium er uansett bedre enn å avslutte like før du er ferdig.

Jeg var veldig i tvil gjennom hele studiet, og omtrent midtveis gikk jeg på en skikkelig smell og var veldig fristet til å slutte. Men jeg stod løpet ut og fullførte.

For meg ble det helt annerledes da jeg begynte i jobb. Nå jobber jeg i sykehus da, trivdes ikke med å sjefe over hjelpepleiere på sykehjem jeg heller. På sykehus er det sykepleierne som er i flertall, det blir mye direkte pasientrettet arbeid og ikke så mye sjefing over andre. Baksnakking er det faktisk veldig lite av til tross for at vi er kvinner i flertall.. Føler at jeg har havnet på rett hylle tross alt.

Ønsker deg lykke til og håper du finner noe du vil trives med!

[Gjest Jeg er lei også]

Jaja, et fullført studium er uansett bedre enn å avslutte like før du er ferdig.

Jeg var veldig i tvil gjennom hele studiet, og omtrent midtveis gikk jeg på en skikkelig smell og var veldig fristet til å slutte. Men jeg stod løpet ut og fullførte.

For meg ble det helt annerledes da jeg begynte i jobb. Nå jobber jeg i sykehus da, trivdes ikke med å sjefe over hjelpepleiere på sykehjem jeg heller. På sykehus er det sykepleierne som er i flertall, det blir mye direkte pasientrettet arbeid og ikke så mye sjefing over andre. Baksnakking er det faktisk veldig lite av til tross for at vi er kvinner i flertall.. Føler at jeg har havnet på rett hylle tross alt.

Ønsker deg lykke til og håper du finner noe du vil trives med!

Takk!

Jeg vil nok få bruk for sykepleierutdanningen, for det er jo ikke negativt å ha det på papiret uansett hvilken annen utdanning jeg velger å ta.

[birdie]

Jeg tror jeg vil gå litt mot strømmen her, jeg. Jeg har nemlig nesten den samme erfaringen som deg, men et annet helsefag - og jeg fullførte. Jeg vet ikke hvor lykkelig jeg er for det i ettertid; for meg er det et stort nederlag at jeg ikke våget å sette foten ned og satse på det andre yrket som jeg hadde valgt bort.

Jeg kjente også i løpet av det siste halvannet året mye på at jeg nok egentlig hadde valgt feil, og selv nå, over ti år etter, kjenner jeg igjen følelsene du beskriver ved tanken på å skulle arbeide som det jeg er utdannet som (jeg har skiftet beite totalt). For meg er det dels en følge av hvor negativt jeg opplevde utdanningssituasjonen, og dels det at jeg synes det er tungt å jobbe med syke mennesker.

Jeg vet ikke hvor mye det egentlig betyr å ha en utdannelse på en CV dersom den ikke har relevans for det du (tror du) ender opp med å gjøre - annet enn at du kan slå deg på bryste og si "jeg fullfører det jeg har påbegynt"... For meg som arbeidsgiver ville jeg vurdert evnen til å innrømme feil og ta konsekvensen av det vel så høyt - men andre uten vårt erfaringsgrunnlag vil muligens se det annerledes.

Jeg ville gjort som noen andre foreslår her; tatt en prat med støttepersonell på skolen. Du sier at du allerede er forsinket i studiene, hvor relevant ville det være å søke (ytterligere?) permisjon for å forsøke å hente deg inn og sortere tankene dine?

Om du står fast ved at du ønsker å jobbe innen sykepleie, at det "kun" er utdannelsessituasjonen du mistrives med, så tror jeg nok som de fleste her at du bør prøve å bite tennene sammen og få utdannelsen overstått. Om du har et drøyt år igjen så er du i det minste over halvveis - en liten trøst må det vel kanskje kunne være?