Barnet vårt er ikke særlig ettertraktet i familien...

[Gjest lilliane]

Det er så godt som ingen i familien vår som viser særlig interesse for sønnen vår på 5 1/2 år. Han er ikke akkurat ettertraktet. Er det ungen det er noe i veien med? Er det det at han er gutt, har det noe å si? Er jenter mer populære, eller har vi bare vært uheldige med familiene våre? Synes vennene våre er mer heldigdtilte enn oss. De har familie og venner nærmest i kø for å passe jentene... Det føles ganske sårt at det er sånn forskjell...?

Merker dere noe til dette som vi gjør, er det noe forskjell på gutter og jenter?

[trompet]

Hva mener du med ettertraktet? Hva er det du savner? Spørsmålet om jenter er mer ettertraktet, forsto jeg ikke.

Det eneste jeg kan tenke meg må være at gutten din kanskje ikke sender signaler om at han "higer" etter andres oppmerkomhet, Det er jo alltid noen som gjør seg mer synlig enn andre , men det behøver ikke ha med at de er gutt eller jenter.

[trompet]

Hva mener du med ettertraktet? Hva er det du savner? Spørsmålet om jenter er mer ettertraktet, forsto jeg ikke.

Det eneste jeg kan tenke meg må være at gutten din kanskje ikke sender signaler om at han "higer" etter andres oppmerkomhet, Det er jo alltid noen som gjør seg mer synlig enn andre , men det behøver ikke ha med at de er gutt eller jenter.

Hvis dere holdt familen vekk fra barnet i startfasen , for å trygge barnet, kan der ha latt familien forstå det slik at dere ikke ville dele barnets oppmerksomhet med dem.

Et eksempel... farmor fikk ikke holde barnebarnet da det var nyfødt, sv, datteren var redd for at hun skulle miste ham.... svigerdatter stolte bare på seg selv i alle gjøremål med barnet. Farmor hadde flere barnebarn omtrent på samme alder. disse fikk hun holde å stelle fra dag en. Resultatet var at når dette barnebarnet begynte å kreve mer av mor , å mor da spurte sv mor om hjelp.. så sa sv mor. jeg skal passe de andre for de kjenner meg , mens ditt barn ikke kjenner meg godt nok til at jeg tør passe ham..... kanskje til ettertanke?

[sammfunnskritiker]

Jeg tror ikke det er noe i veien med barnet, heller bare ubetenksomme voksne.

For egen del, ser jeg at det varierer mye mellom familiemedlemmene mine, hvor mye "samvær" de ønsker med barna. Noen er bare mer glad og dullette med barn...

[snø]

Jeg vil vel gå så langt som å si at det ikker barnet deres det er noe galt med, men familien :-(

[hidi]

Hvis barnet ditt ikke er spesielt vasnskelig eller hyper, så er det definitivt noe galt med familien...

I min storfamilie er alle barna elsket og de får oppmerksomhet. Barn har så godt av å bli elsket av så mange som mulig, det bedrer selvtilliten. Og det er ingen forskjell på jenter og gutter...

[keinstein]

Hvis dere holdt familen vekk fra barnet i startfasen , for å trygge barnet, kan der ha latt familien forstå det slik at dere ikke ville dele barnets oppmerksomhet med dem.

Et eksempel... farmor fikk ikke holde barnebarnet da det var nyfødt, sv, datteren var redd for at hun skulle miste ham.... svigerdatter stolte bare på seg selv i alle gjøremål med barnet. Farmor hadde flere barnebarn omtrent på samme alder. disse fikk hun holde å stelle fra dag en. Resultatet var at når dette barnebarnet begynte å kreve mer av mor , å mor da spurte sv mor om hjelp.. så sa sv mor. jeg skal passe de andre for de kjenner meg , mens ditt barn ikke kjenner meg godt nok til at jeg tør passe ham..... kanskje til ettertanke?

Prinsippet med den åpne hånd.

Det kommer ikke noe i en lukket hånd.

En åpen hånd medfører alltid en viss risiko, dvs at du noen ganger får noe du ikke vil ha.

[keinstein]

Mennesker har ulike preferanser. Jeg må innrømme at jeg liker visse barn bedre enn andre, men det har mer med personlighet enn kjønn å gjøre. Også litt med alder, jeg liker eldre barn bedre enn små.

Slik skal man selvsagt aldri si til barn, da de ikke har forutsetning for å forstå. Det må vi voksne bare ta hensyn til og prøve å behandle alle likt eller etter hvordan barna er.

[Gjest gutter er flotte de]

Åh, gjett om.

I min familie så har det vært en stor synlig forskjell på oppførsel i forhold til kjønn på barna.

Jentene har vært mye mer "populære", de har fått gjøre svært mye mer og graverende ting før de har fått tilsnakk osv.

Den eldste min er førstefødte tante/onkel og mormorbarn plus at han er en engel av en unge slik at han har alltid vært greit plassert i midten for å si det sånn.

Men min andre hærlige, snille og greie sønn har blitt hugget og småglefset til mang en gang.

De to søte og gode men krevende tvillingguttene til søstra mi får knappt et godt ord.

Men jentene, de behandles som prinsesser, og de kan slå, sparke og være tøffe i kjeften lenge og mye før det rageres.

Derfor har jeg alltid lagt litt mer elsk på guttene i familien, både tantejentene og tantegutta er svært glade i tante da

Nå har ikke mine noen kontakt omtrent med noen av de siden jeg har brutt kontakten med samtlige.

Prøvde å forklare forskjellsbehandlinga og si hva jeg tenkte og mente om ting og tang men det gikk liksom aldri inn for dem, de så det helt enkelt ikke selv.

Nå går det igjen en del i familien min bakover at en og annen i hver generasjon ikke liker guttunger.

Jeg elsker gutter jeg da og mine er trygge, selvstendige, gode og flinke gutter. Aldri er de stygge i munnen mot meg, aldri krangler vi og vi har en hærlig avslappet, ærlig og fin tone og hverddag sammen.

Skulle jeg hatt flere barn hadde jeg gjerne sett at det ble gutter, en helt rønnerflokk, så hærlig da

[trøtte]

Åh, gjett om.

I min familie så har det vært en stor synlig forskjell på oppførsel i forhold til kjønn på barna.

Jentene har vært mye mer "populære", de har fått gjøre svært mye mer og graverende ting før de har fått tilsnakk osv.

Den eldste min er førstefødte tante/onkel og mormorbarn plus at han er en engel av en unge slik at han har alltid vært greit plassert i midten for å si det sånn.

Men min andre hærlige, snille og greie sønn har blitt hugget og småglefset til mang en gang.

De to søte og gode men krevende tvillingguttene til søstra mi får knappt et godt ord.

Men jentene, de behandles som prinsesser, og de kan slå, sparke og være tøffe i kjeften lenge og mye før det rageres.

Derfor har jeg alltid lagt litt mer elsk på guttene i familien, både tantejentene og tantegutta er svært glade i tante da

Nå har ikke mine noen kontakt omtrent med noen av de siden jeg har brutt kontakten med samtlige.

Prøvde å forklare forskjellsbehandlinga og si hva jeg tenkte og mente om ting og tang men det gikk liksom aldri inn for dem, de så det helt enkelt ikke selv.

Nå går det igjen en del i familien min bakover at en og annen i hver generasjon ikke liker guttunger.

Jeg elsker gutter jeg da og mine er trygge, selvstendige, gode og flinke gutter. Aldri er de stygge i munnen mot meg, aldri krangler vi og vi har en hærlig avslappet, ærlig og fin tone og hverddag sammen.

Skulle jeg hatt flere barn hadde jeg gjerne sett at det ble gutter, en helt rønnerflokk, så hærlig da

Hallo

ja jeg merket det jeg også,

Søsteren min hadde to jenter

Mormor passet di titt og ofte barnevakt,

Men jeg som har gutt nei. hun sa at han er så krevende.

Sårende men nå er han stor gutt på 12 år.

så det gåt bra nå

[Mista nikket]

Hvis dere holdt familen vekk fra barnet i startfasen , for å trygge barnet, kan der ha latt familien forstå det slik at dere ikke ville dele barnets oppmerksomhet med dem.

Et eksempel... farmor fikk ikke holde barnebarnet da det var nyfødt, sv, datteren var redd for at hun skulle miste ham.... svigerdatter stolte bare på seg selv i alle gjøremål med barnet. Farmor hadde flere barnebarn omtrent på samme alder. disse fikk hun holde å stelle fra dag en. Resultatet var at når dette barnebarnet begynte å kreve mer av mor , å mor da spurte sv mor om hjelp.. så sa sv mor. jeg skal passe de andre for de kjenner meg , mens ditt barn ikke kjenner meg godt nok til at jeg tør passe ham..... kanskje til ettertanke?

På meg virker farmoren snurt. Hun er jo ikke interessert i å bli kjent med barnet. Virker som hun skal straffe moren, men den hun egentlig straffer er seg selv og barnebarnet.