Huff jeg er så lei meg og føler meg misykket som mor....

[Gjest unita]

Har 2 barn på 7 og 14 år. 14 åringen min har nå i flere mnd hatt en atferd som har utviklet seg dårligere og dårligere. Det er snakk om først røyking, drikking og vet ikke om det har vært andre ting. Bryter grenser, holder ikke avtaler og lyver hele tiden om det meste. Hun har sluttet å ta venner med hjem. Vennene viser seg å være et dårlig forbilde for henne. skolen sier vi bør passe på da hun er i et dårlig miljø. Hun trakter etter gutter fra 18 år og opp, og har mange kontakter. Disse guttene oppfordrer hun til å ha kontakt med henne, og de kommer. Tror hun har hatt sex også med disse. Hun vil ikke ha noen interesser, bare gå i bygatene. Karakterer er rast ned, og hun driter i alt.

Jeg er svært fortvilt som mor. Har prøvd å snakke med henne, forteller hvor glad jeg er i henne, og at jeg er redd for henne. Vi vil jo bare at hun skal velge riktig vei. Prøver hele tiden å oppmuntre henne. Jeg vet at ting ikke er like lett for en tenåring i pubertet, men dette er noe mer. Hun har ikke ADHD, det er sikkert. Tror på selv på at en grunn kan være at hun/vi har lite nettverk uten onkler, tanter, besteforeldre, hennes far aldri viser min datter interesse, ei heller er på besøk. Datteren min føler ingen tilhørighet og er svært sårbar. Hun var på rømmen i 2 dager, sammen med en venninne som hun elsker overalt i verden. Denne venninnen har ingen grenser hjemme, da foreldrene har gitt henne opp. Dette bidrar til at min datter gjør de samme ting som henne.

Jeg prøver å følge opp min datter hele tiden, henter henne hvis hun ikke kommer, og setter klare grenser som hun svært ofte bryter.Nå føler jeg meg totalt misslykket som mor og omsorgsperson, er lei meg over at det nå i flere mnd har vært så tungt å ha henne i hus. Helgene er verst, og det er jo da vi skal slappe av etter ei uke med jobb og skole. Nå går det på helsa løs både for meg og samboern min, og ikke minst vår lille datter på 7 år som merker at storesøster gjør så mye rart. 7 åringen vår blir også svært nervøs av hennes oppførsel.

Kan si at hun går til BUP til samtaler, noe hun hater. Hun prater ofte med helsesøster på skolen.Vi har også kontaktet barneverntjenesten for hjelp. Har hatt møte med dem, men de hadde ingenting å tilby ei heller gjøre noe for oss, siden det ikke er snakk om omsorgssvikt. Det vi kunne få var veiledning. Nå føler vi at vi stanger hodet i veggen. Vi har heller ingen som kan avlaste, spesielt i helgene.

Hjelp oss....

[Gjest På det skjeve plan]

Jeg var en sånn 14-åring. Aner ikke om jeg kan hjelpe. Men hvis du [email protected]

Jeg er voksen nå. Ser alt jeg mistet og alt jeg "vant". Jeg kan dele erfaringer. Men det er ikke plass her til å skrive om alt.

[Gjest et mareritt]

Min første tanke var at jeg ville pakket, reist og begynt på nytt et annet sted. Men det er nok kanskje for dramatisk. Har barnefaren fått beskjed? Kunne hun blitt sendt bort (høres verre ut enn hva jeg mener)for en periode til en reservefamilie på landet? Hun er i kraftig opprør, så noe fra barndom kan være utløsende. Psykologen må få ho i tale.....

Jeg aner ikke hvordan jeg ville taklet dette, men noe drastisk må gjøres raskt. Håper du får svar fra noen med erfaringer her!

[Gjest ble bra til slutt]

Huff, jeg føler sånn med dere, og jeg har sååå dårlig samvittighet!

Jeg var nemlig akkurat som datteren deres fra jeg var 14-18, og det må ha vært forferdelig for mine foreldre!!

Der var det heller ikke snakk om at det var de det var noe galt med, de er verdens beste foreldre...

Men allikevel hjalp det ikke på meg!

Vet ikke helt hva jeg skal svare på dette, for ingenting som de gjorde eller ikke gjorde kunne få meg ut av det, det var kun meg selv. Jeg hadde hele tiden kontroll sa jeg til meg selv, selv om jeg ble pumpet på legevakten, kjørt hjem av politiet flere ganger, sovnet på gata i byen og ja, you name it!

Da jeg som 18 åring fikk meg jobb i en kul klesbutikk i byen og begynte å tjene mine egene penger, fikk jeg et annet syn på livet, jeg ble også sammen med en veldig ordentlig og snill gutt (han var litt eldre enn meg) og jeg ble gravid som 20 åring! Gudsjelov:o) Det hjalp meg tror jeg, jeg ble bråvoksen og har omtrent ikke rørt en øl siden.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette svaret, kan sikkert ikke hjelpe dere, men jeg vil bare si at jeg føler med dere, og at det nok ikke er lett! Men det ble da folk av meg, jeg har en god jobb, snill mann, fin bil, hus og 2 flotte barn! Og jeg gruer meg til de blir store, selv om jeg nok kjenner mange av hemmelighetene og nok skal gjennomskue de fort, så vet jeg at det ikke alltid hjelper...

Hvis du kommer på noe konkrete spørsmål til meg, så kom gjerne med de, så skal jeg svare så godt jeg kan!!!

Og du, du høres ut som en flott mor:o) Ikke gi opp!!!!!