FU: hvor var du da du fikk TELEFONEN(E)

[Juliansmamma]

Inspirert av Michel lenger nede; hvor var du da du fikk telefonen(e)? Klarte du å få gjort noe vettugt på jobb frem til avreise? Noen morsomme minner i ventetida til hentereisa?

[snø]

Jeg var på jobb begge gangene :-) Og om jeg fikk gjort noe vettug etter Telefonen? Veeeel.... ;-)

Begge gangen visste jeg at Telefonen var rett rundt hjørnet. Første gangen hadde jeg snakket med AF dagen før og fått vite at vi kunne regne med tildeling innen en uke. Likevel klarte jeg å gå glipp av Telefonen fordi jeg var på do... Så min kjære fikk æren i stedet for. Og jeg fikk telefon fra ham som begynte med "Javel, mamma...!". Deilig!!

Husker ikke så mye fra dagene fram til vi reiste. Tildelingen kom på bursdagen til maen, og det gjorde det jo ekstra spesielt :-)

Andre gangen var jeg også klar over at tildelingen var på vei, og fast bestemt på at denne gangen skulle _jeg_ ha telefonen. Hadde derfor også med telefonen på do, men fikk den heldigvis på kontoret ;-) Det var stort og deilig og siiiinsykt etterlengtet :-)

Det største var nesten å fortelle det til Storesøster, som hadde lengtet og ventet like mye som oss. Å se gleden hennes, der hun sprang rundt med bildet av Lillebror i barnehagen... Ubetalelig! Og denne gangen kom Telefonen på 7-års dagen til nevøen vår, vi kuppet den bursdagsfeiringen, kan du si ;-)

[Chance1365380587]

Jeg var på seminar i Spania!!!! Og satt til lunsj med mine franske sjefer!!!! Veltet to glass, og stolen min i det jeg så det sto "Adopsjonsforum" på telefonen min! Ble ikke noe mer faglig på meg den dagen, men derimot masse champagne!

[tanum1365381009]

Det er slike spørsmål man gjerne vil ha flere av :-)))

Jeg har opplevd dette tre ganger, og alle gangene har vært svært ulike.

Første gangen lå jeg i sengen min og sov etter nattevakt- og vi hadde ikke ventet tildeling på minst et halvt år.

"Du skal kanskje sette deg", sa Bjørg i AF og jeg satte meg forfjamset opp.

Andre gangen hadde vi ventet minst ett halvt år for lenge, og hadde nesten gitt opp :-(( Midt i ett møte på jobben kom min sekretær inn, lo og sa; "jeg har en på telefonen jeg tror du vil snakke med.... " Møtet bråsluttet, og jeg fikk tømt hele lønnskontoen sammen med et par av de andre møtedeltagerne, med å shoppe babytøy....

Tredje gangen hadde jeg faktisk bunaden på og var på vei ut døra til en gudbarn konfirmasjon da telefonen ringte: "Hei dette er Bjørg, kan dere være i Colombia neste mandag?? Vet det er et barn, men vet ikke noe mere...." Påfølgende onsdag fikk vi beskjed om ei bittelita tulle,og da glemte jeg å betale på bensinstasjonen. Sto og fylte diesel da telefonen ringte....

Det er så fantastisk deilig å mimre om disse dagene, det eneste som har vært enda sterkere, var de øyeblikkene vi overtok disse praktfulle ungene vi skulle leve resten av livene våre sammen med....

[KaVa]

Jeg er verdens mest lettrørte person - leste tråden, og øynene bare flommet over!

[Piamisa]

Jo, hvor var jeg da den store telefonen kom?

Begge gangene var jeg/vi på jobb. Min mann var den heldige som fikk den store telefonen begge gangene.

Den første gangen var rett etter lunsjtid. Vi viste at vi stod for tur for tildeling og at den var like rundt hjørnet. Hver gang jeg så et Oslo nummer komme opp på displayet på telefonen inne på mitt kontor, hoppet hjertet. Men den dagen da den store telefonen kom, hadde jeg det travelt og tenkte ikke på det da jeg så nummeret til min mann. Han startet samtalen med; ”Hei mamma!”. Jeg ble stille og fikk spurt til slutt om de vitale opplysningene. Glad kastet jeg meg over telefonen for å ringe familien og venner. Men til min store fortvilelse så var INGEN hjemme. Jeg klarte til slutt å nå min bror og brøt helt sammen da han svarte telefonen. Han hørte ikke hva jeg sa, men skjønte at det store hadde skjedd. Resten av dagen på jobben husker jeg lite av. Vi hadde et møte litt etter og jeg husker ikke den dag i dag hva vi tok opp på det møtet. Men jeg ble ut dagen på jobben, men fikk jeg gjort noe? NEI, jeg fikk ikke gjort en ting. Derfor bestemte jeg med i ettertid at neste gang, ja da skulle jeg dra hjem.

Den andre gangen: Vi viste også denne gangen at det var like rundt hjørnet da vi fikk beskjed om oppdatering av attester bare 5 dager før tildelingen. Den store telefonen kom også denne gangen rundt lunsjtider. Og denne gangen fikk AF ikke tak i min mann med det første for han var i et lunsjmøte. Men han skjønte godt hva som hadde skjedd da han så at AF hadde ringt noen ganger og den siste gangen hadde de lagt igjen en beskjed på svareren hans. Jeg ble stum da min mann gratulerte meg som mor og jeg brøt helt sammen. Han lurte på om jeg var i den andre enden ettersom det ble helt stille. Da den gledelige nyheten hadde sunket inn, gikk jeg inn til mine kollegaer og brøt helt sammen. De trodde at det var noe forferdelig som hadde skjedd ettersom jeg startet å storskrike. Men nei, bare gledens budskap . Denne gangen dro jeg hjem. Jeg skulle skrive et pristilbud, men det endte med mange skrivefeil og fant ut at jeg kunne like godt dra hjem.

Mvh

[Juliansmamma]

Det er slike spørsmål man gjerne vil ha flere av :-)))

Jeg har opplevd dette tre ganger, og alle gangene har vært svært ulike.

Første gangen lå jeg i sengen min og sov etter nattevakt- og vi hadde ikke ventet tildeling på minst et halvt år.

"Du skal kanskje sette deg", sa Bjørg i AF og jeg satte meg forfjamset opp.

Andre gangen hadde vi ventet minst ett halvt år for lenge, og hadde nesten gitt opp :-(( Midt i ett møte på jobben kom min sekretær inn, lo og sa; "jeg har en på telefonen jeg tror du vil snakke med.... " Møtet bråsluttet, og jeg fikk tømt hele lønnskontoen sammen med et par av de andre møtedeltagerne, med å shoppe babytøy....

Tredje gangen hadde jeg faktisk bunaden på og var på vei ut døra til en gudbarn konfirmasjon da telefonen ringte: "Hei dette er Bjørg, kan dere være i Colombia neste mandag?? Vet det er et barn, men vet ikke noe mere...." Påfølgende onsdag fikk vi beskjed om ei bittelita tulle,og da glemte jeg å betale på bensinstasjonen. Sto og fylte diesel da telefonen ringte....

Det er så fantastisk deilig å mimre om disse dagene, det eneste som har vært enda sterkere, var de øyeblikkene vi overtok disse praktfulle ungene vi skulle leve resten av livene våre sammen med....

Sukk, ja, kjenner meg igjen. Synes jeg ser deg på bensinstasjonen, he he. Jeg funker fortsatt ikke helt per kasse ennå, jeg . Tror kollegaene mine er ganske så overbærende også, heldigvis. Har mobilen med meg over alt, for jeg har tatt bilde av bildet, og må jo se støtt og stadig.... he he.

[Juliansmamma]

Jeg var på seminar i Spania!!!! Og satt til lunsj med mine franske sjefer!!!! Veltet to glass, og stolen min i det jeg så det sto "Adopsjonsforum" på telefonen min! Ble ikke noe mer faglig på meg den dagen, men derimot masse champagne!

Champagne, ja, ....det skulle jeg hatt....kanskje roet nervene litt også.

[Juliansmamma]

Satt selv på kurs denne gangen, og selv om TELEFONEN kunne komme alt fra NÅ TIL OM ET ÅR, så hadde jeg den foran meg, for det /kunne/ jo hende det ringte.Og sannelig, det blinket på displayet, og et ukjent nr dukket opp, men jeg skjønte hvem det var, for det ringer aldri ukjente til meg, bare de jeg har i tlf.boka, av en eller annen grunn.... Jeg visket til kollegaen min: nå skjer det!" men var så paralysert at jeg ikke klarte å ta tlf. "ta den, da!!!" sa hun, like nervøs som meg, nesten. Måtte viske i røret på veien ut av salen, for å ikke forstyrre de andre, så Bjørg hørte meg ikke med en gang. Litt pinlig. Men men, det gikk fort over. Det er bare så sinnsykt stort å få telefonen. Og at jeg skulle få æren begge gangene, det er nesten for mye. Hadde unnet mannen min å oppleve det og, men han bare flirer, og er fornøyd med at jeg ringte opp og kalte ham pappa igjen.

Noe annet som var artig, var at sjefen min også var på kurset, og hun var helt gira, og det var like før hun reiste seg i fullsatt sal og ba alle om å klappe,...."jeg føler meg som en bestemor, jeg, jeg har jo fulgt deg i denne prosessen, og det føles så nært når det nå endelig skjer noe!" Sannelig er jeg heldig med sjefen min!!! Nå gjør hun alt hun kan for å hjelpe meg med å få permisjon med mest mulig lønn også, for i disse moderne tider, er det Julianspappa som tar permisjonen.

Og en digresjon: nå må jeg vel snart skift nick...

[Juliansmamma]

Jo, hvor var jeg da den store telefonen kom?

Begge gangene var jeg/vi på jobb. Min mann var den heldige som fikk den store telefonen begge gangene.

Den første gangen var rett etter lunsjtid. Vi viste at vi stod for tur for tildeling og at den var like rundt hjørnet. Hver gang jeg så et Oslo nummer komme opp på displayet på telefonen inne på mitt kontor, hoppet hjertet. Men den dagen da den store telefonen kom, hadde jeg det travelt og tenkte ikke på det da jeg så nummeret til min mann. Han startet samtalen med; ”Hei mamma!”. Jeg ble stille og fikk spurt til slutt om de vitale opplysningene. Glad kastet jeg meg over telefonen for å ringe familien og venner. Men til min store fortvilelse så var INGEN hjemme. Jeg klarte til slutt å nå min bror og brøt helt sammen da han svarte telefonen. Han hørte ikke hva jeg sa, men skjønte at det store hadde skjedd. Resten av dagen på jobben husker jeg lite av. Vi hadde et møte litt etter og jeg husker ikke den dag i dag hva vi tok opp på det møtet. Men jeg ble ut dagen på jobben, men fikk jeg gjort noe? NEI, jeg fikk ikke gjort en ting. Derfor bestemte jeg med i ettertid at neste gang, ja da skulle jeg dra hjem.

Den andre gangen: Vi viste også denne gangen at det var like rundt hjørnet da vi fikk beskjed om oppdatering av attester bare 5 dager før tildelingen. Den store telefonen kom også denne gangen rundt lunsjtider. Og denne gangen fikk AF ikke tak i min mann med det første for han var i et lunsjmøte. Men han skjønte godt hva som hadde skjedd da han så at AF hadde ringt noen ganger og den siste gangen hadde de lagt igjen en beskjed på svareren hans. Jeg ble stum da min mann gratulerte meg som mor og jeg brøt helt sammen. Han lurte på om jeg var i den andre enden ettersom det ble helt stille. Da den gledelige nyheten hadde sunket inn, gikk jeg inn til mine kollegaer og brøt helt sammen. De trodde at det var noe forferdelig som hadde skjedd ettersom jeg startet å storskrike. Men nei, bare gledens budskap . Denne gangen dro jeg hjem. Jeg skulle skrive et pristilbud, men det endte med mange skrivefeil og fant ut at jeg kunne like godt dra hjem.

Mvh

Rørende, ;-)) ....kjenner meg igjen. Skulle nesten vært permisjon fra man mottar telefonen, for særlig mye nytte i meg er det ikke om dagen. Samtidig er det vanvittig mye som skal ordnes ved siden av jobb. Men utrolig hvor mye adrenalin man har etter telefonen, også, da. Kommer nok til å klare å sove på flyet denne gangen,....kanskje!!!

[Juliansmamma]

Jeg er verdens mest lettrørte person - leste tråden, og øynene bare flommet over!

He he, ikke sant!?!?!? Det er jo helt vidunderlig opplevelse, det er helt klart.

[Juliansmamma]

Jeg var på jobb begge gangene :-) Og om jeg fikk gjort noe vettug etter Telefonen? Veeeel.... ;-)

Begge gangen visste jeg at Telefonen var rett rundt hjørnet. Første gangen hadde jeg snakket med AF dagen før og fått vite at vi kunne regne med tildeling innen en uke. Likevel klarte jeg å gå glipp av Telefonen fordi jeg var på do... Så min kjære fikk æren i stedet for. Og jeg fikk telefon fra ham som begynte med "Javel, mamma...!". Deilig!!

Husker ikke så mye fra dagene fram til vi reiste. Tildelingen kom på bursdagen til maen, og det gjorde det jo ekstra spesielt :-)

Andre gangen var jeg også klar over at tildelingen var på vei, og fast bestemt på at denne gangen skulle _jeg_ ha telefonen. Hadde derfor også med telefonen på do, men fikk den heldigvis på kontoret ;-) Det var stort og deilig og siiiinsykt etterlengtet :-)

Det største var nesten å fortelle det til Storesøster, som hadde lengtet og ventet like mye som oss. Å se gleden hennes, der hun sprang rundt med bildet av Lillebror i barnehagen... Ubetalelig! Og denne gangen kom Telefonen på 7-års dagen til nevøen vår, vi kuppet den bursdagsfeiringen, kan du si ;-)

På do, du....ja ja, jeg har vel også hatt med meg telefonen på de merkeligste steder. Man får et litt annerledes forhold til telefonen sin enn andre i venteperioden. Nå som jeg i tillegg har lillebror på displayet, er den nesten som en hellig gjenstand, he he.

[Sofline]

Jeg er verdens mest lettrørte person - leste tråden, og øynene bare flommet over!

Jeg også...

[Mamma-Hao]

Da vi fikk vår jente, satt jeg på jobben i kontorlandskap en torsdag morgen i midten av september 2003. Klokken var ca 0925. Det var min mann som ringte, og da bare skjønte jeg hva det var. "Nå har vi blitt MAMMA og PAPPA til en liten jente p 9 mnd". Da stoppet verden for meg, og jeg kom med så mye reaksjoner som gledesfylt latter og gråt. Etterpå sendte jeg ut en mail til min sjef og elleve kolegaer..."Hvis dere synes jeg oppfører meg rart idag, så er det fordi jeg har blitt mamma". Da var det mange som gratulerte meg. Etterpå spiste vi lunch. Jeg var bare helt fjern. Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ble på jobb resten av dagen. Etter arbeidstid møtte jeg kjørelæreren min på Lysaker og hadde dobelttime. Jeg fortalte ham om at jeg var blit mamma. Men i ettertid, ser jeg at jeg var nok ikke særlig tilstede i mine gjøremål. Tror jeg går fra jobben neste gang ) (Januar 2007 ?)