Om å ønske jente eller gutt

[Gjest ønskeseg]

Er det noen her som har skrevet at de ønsker et bestemt kjønn, og fått, evt. fått motsatt? Vet man kan skrive dette i brevet til Kina. Om man ønsker jente er det helt sikkert at man får det da?

[vendelin1365380208]

Slik jeg har forstått det er man ikke 100% på hva man får...

Skjønner ikk ehelt hvorfor de spør i det hele tatt jeg...?

Jeg tenker slik at adopsjon er som en fødsel. Ingen har en garanti på om det blir jente eller gutt når det fødes et "magebarn".

Slik er vel adopsjon også...

[bangkok]

I utgangspunktet så kan man ikke velge kjønn.

Jeg kjenner til flere som har kommet med ønske, og som ikke har fått ønsket sitt oppfylt.

Jeg kjenner også til noen som har fått det de ønsket seg, og da har begrunnelsen for ønsket gjerne vært at det allerede er flere barn i familien av et kjønn og at det hadde vært hyggelig å få det motsatte.

[Gjest fornøyd mamma]

Første adopsjon skrev vi ingenting,turde rett og slett ikke av frykt for å bli misforstått.men jeg ønsket meg sterkt en jente,og fikk det:-)(ikke kina,men at annet land i Asia der det kommer omtrent 50-50)

Andre gangen skrev vi at vi ønsket oss en jente til,og fikk en gutt.

Må innrømme at skuffelsen var der over ikke å få en jente til.Den varte faktisk ganske lenge.Ikke en intens skuffelse,men dog!

Ble lettere etter vi fikk tildelingsbilde og rapport,men følelsen var der likevel..

Følelsene i tiden frem mot henting,vekslet mellom glede,og litt skuffelse.

Da vi var på hentereise og fikk treffe ham,krøp han sakte men sikkert under huden på meg.Fremdeles hadde jeg den lille "ekle"følelsen,men mammafølelsen var mye sterkere.

Tiden etter at vi kom hjem gikk jeg også å kjente på det.Etterhvert ble det sjeldnere og sjeldnere.

Jeg elsker mine barn like høyt,den følelsen er ekte og kommer fra det dypeste i meg.Føler meg IKKE som en dårlig mor selv om jeg lenge hadde skuffelsen i meg over å få "feil" kjønn.Vi er så forskjellige.Kan vi ikke få lov til å være det?

Hadde det blitt adopsjon igjen,hadde jeg skrevet at jeg ønsket meg en jente til.Ser faktisk ikke noe galt i det!

[Gjest Kjønn/barn?]

Jeg trodde det var barn man ønsket seg og ikke kjønn.Får man bare jenter,hva så? Eller bare gutter,hva så? Viktig å tenke igjemnom så slipper man å oppleve skuffelse over "feil" kjønn. Grøss! Det er kanskje ikke alt man skal forstå,vi mennesker er jammen forskjellige.Inderlig glad at jeg slapp å bestemme det. Man får det man får. Elsker barna mine!

[Gjest fornøyd mamma]

Jeg trodde det var barn man ønsket seg og ikke kjønn.Får man bare jenter,hva så? Eller bare gutter,hva så? Viktig å tenke igjemnom så slipper man å oppleve skuffelse over "feil" kjønn. Grøss! Det er kanskje ikke alt man skal forstå,vi mennesker er jammen forskjellige.Inderlig glad at jeg slapp å bestemme det. Man får det man får. Elsker barna mine!

Skulle jeg føle meg veldig truffet nå?Tror jeg elsker begge barna mine like høyt som deg. Det jeg vil frem til er at man ER forskjellig,at man TENKER litt annerledes.MEN at man elsker de barna man får likevel.

Det MÅ være lov å ha slike tanker uten at man skal føle seg som en outsider.

jeg har to venninner som har født,de har hatt ønsker under svangerskapet om at det må bli jente/gutt.

Den ene ble faktisk skuffet da det viste seg at tredjemann ble en gutt(jente-gutt-gutt)

Reagerer man på samme måte da?Med vantro at man som foreldre virkelig kan ønske seg det ene foran det andre?

denne diskusjonen kommer med jevnlige mellomrom,men likevel er det viktig at temaet taes opp.Vet at mange føler som meg,men tør ikke si det høyt.

Som nevnt tidliger vet jeg at man elsker de barna man får.men det må samtidig være takhøyde for å ha desse følelsen uten å bli sett på som et monster.

[snø]

Første adopsjon skrev vi ingenting,turde rett og slett ikke av frykt for å bli misforstått.men jeg ønsket meg sterkt en jente,og fikk det:-)(ikke kina,men at annet land i Asia der det kommer omtrent 50-50)

Andre gangen skrev vi at vi ønsket oss en jente til,og fikk en gutt.

Må innrømme at skuffelsen var der over ikke å få en jente til.Den varte faktisk ganske lenge.Ikke en intens skuffelse,men dog!

Ble lettere etter vi fikk tildelingsbilde og rapport,men følelsen var der likevel..

Følelsene i tiden frem mot henting,vekslet mellom glede,og litt skuffelse.

Da vi var på hentereise og fikk treffe ham,krøp han sakte men sikkert under huden på meg.Fremdeles hadde jeg den lille "ekle"følelsen,men mammafølelsen var mye sterkere.

Tiden etter at vi kom hjem gikk jeg også å kjente på det.Etterhvert ble det sjeldnere og sjeldnere.

Jeg elsker mine barn like høyt,den følelsen er ekte og kommer fra det dypeste i meg.Føler meg IKKE som en dårlig mor selv om jeg lenge hadde skuffelsen i meg over å få "feil" kjønn.Vi er så forskjellige.Kan vi ikke få lov til å være det?

Hadde det blitt adopsjon igjen,hadde jeg skrevet at jeg ønsket meg en jente til.Ser faktisk ikke noe galt i det!

Galt og galt... Men tenker du aldri på at gutten din vil lese i papirene sine at dere ønsket at han skulle være en jente. Og at han kan spørre deg om hvorfor. Hva skal du svare da? Det du skrev her...? At du faktisk ble skuffet over at han ikke var jente?!??

Jeg har ikke noe problem med at folk har ønske om å få et kjønn, men jeg synes det blir feil når folk setter det på papiret. Og jeg blir faktisk litt forskrekket når jeg hører om folk som har så sterke ønsker om et kjønn at de faktisk blir skuffet over det barnet de får, fordi det har "feil" kjønn. Som det du skriver. Og du hadde jo til og med en jente fra før av, og da kan jeg virkelig ikke forstå hvorfor det var så skuffende å få en gutt! Jeg har overhode ikke noe problem med å forstå at om man venter barn fra Kina, så blir man en smule overrasket når telefonen ringer og det er en gutt. Men å bli skuffet over det...? Da bør man kanskje vurdere om man ønsker seg et barn sterkt nok til å få barn!

Det er kjempestas å være guttemamma! Det er kjempestas å være jentemamma også. Vi fikk jente først og gutt etterpå, og nå føler jeg at familien er komplett. Tror jeg ;o) Hadde vi fått jente som nr to har jeg en følelse av at vi hadde gått for nr tre, for å se om vi fikk gutten også. Men jeg hadde _aldri_ blitt skuffet om vi endte opp med tre jenter!

Lei om jeg tråkker på noen tær nå, men jeg synes at de som skriver ønske om kjønn i søknaden skal tenke på at dette er papirer som barna deres får tilgang på når de blir 18 år, og at de kanskje ikke synes det er så kjekt å finne ut at foreldrene egentlig ønsket de var av motsatt kjønn.... Barna våre kan ha nok av tanker i hodet, om de ikke skal måtte slite med følelsen av å ikke være det barnet foreldrene egentlig ønsket seg.

[snø]

Skulle jeg føle meg veldig truffet nå?Tror jeg elsker begge barna mine like høyt som deg. Det jeg vil frem til er at man ER forskjellig,at man TENKER litt annerledes.MEN at man elsker de barna man får likevel.

Det MÅ være lov å ha slike tanker uten at man skal føle seg som en outsider.

jeg har to venninner som har født,de har hatt ønsker under svangerskapet om at det må bli jente/gutt.

Den ene ble faktisk skuffet da det viste seg at tredjemann ble en gutt(jente-gutt-gutt)

Reagerer man på samme måte da?Med vantro at man som foreldre virkelig kan ønske seg det ene foran det andre?

denne diskusjonen kommer med jevnlige mellomrom,men likevel er det viktig at temaet taes opp.Vet at mange føler som meg,men tør ikke si det høyt.

Som nevnt tidliger vet jeg at man elsker de barna man får.men det må samtidig være takhøyde for å ha desse følelsen uten å bli sett på som et monster.

Jeg kan love deg at jeg blir like overrasket og forbauset over alle som kan finne på å uttrykke skuffelse over kjønnet det barnet de får har, enten de har født eller adoptert. Jeg synes at folk som får barn skal ønske seg nettopp det - barn - ikke "jente" eller "gutt". At man kan håpe på det ene eller det andre, det er en ting, men faktisk si det høyt til venner og familie, eller skrive det i et søknadsbrev blir for meg så feil som det kan bli.

Og jeg klarer rett og slett ikke å forstå at man kan sitte der med et deilig lite barn i armene, og fremdeles være skuffet over at det har "feil" kjønn. Sorry.

[Gjest Biologisk mamma til 3 gutter]

Galt og galt... Men tenker du aldri på at gutten din vil lese i papirene sine at dere ønsket at han skulle være en jente. Og at han kan spørre deg om hvorfor. Hva skal du svare da? Det du skrev her...? At du faktisk ble skuffet over at han ikke var jente?!??

Jeg har ikke noe problem med at folk har ønske om å få et kjønn, men jeg synes det blir feil når folk setter det på papiret. Og jeg blir faktisk litt forskrekket når jeg hører om folk som har så sterke ønsker om et kjønn at de faktisk blir skuffet over det barnet de får, fordi det har "feil" kjønn. Som det du skriver. Og du hadde jo til og med en jente fra før av, og da kan jeg virkelig ikke forstå hvorfor det var så skuffende å få en gutt! Jeg har overhode ikke noe problem med å forstå at om man venter barn fra Kina, så blir man en smule overrasket når telefonen ringer og det er en gutt. Men å bli skuffet over det...? Da bør man kanskje vurdere om man ønsker seg et barn sterkt nok til å få barn!

Det er kjempestas å være guttemamma! Det er kjempestas å være jentemamma også. Vi fikk jente først og gutt etterpå, og nå føler jeg at familien er komplett. Tror jeg ;o) Hadde vi fått jente som nr to har jeg en følelse av at vi hadde gått for nr tre, for å se om vi fikk gutten også. Men jeg hadde _aldri_ blitt skuffet om vi endte opp med tre jenter!

Lei om jeg tråkker på noen tær nå, men jeg synes at de som skriver ønske om kjønn i søknaden skal tenke på at dette er papirer som barna deres får tilgang på når de blir 18 år, og at de kanskje ikke synes det er så kjekt å finne ut at foreldrene egentlig ønsket de var av motsatt kjønn.... Barna våre kan ha nok av tanker i hodet, om de ikke skal måtte slite med følelsen av å ikke være det barnet foreldrene egentlig ønsket seg.

Jeg synes dette spørsmålet er aktuelt uansett hvilken måte man får barn på.

Man skal ønske seg et BARN, ikke en gutt eller jente.

Da vi etter å ha fått to gutter bestemte oss for å prøve å få et barn til, så var det etter en grundig vurdering om vi faktisk ønsket oss et barn til eller om vi egentlig bare ville "prøve å få en jente".

Konklusjonen var at det var et tredje barn vi ønsket oss, og da visste vi at vi ikke ville bli skuffet om vi fikk en gutt til.

Selvfølgelig var det sånn at vi syntes det hadde vært morsomt å få en jente, men derfra til å føle skuffelse over den aldeles nydelige gutten vi fikk er laaang.

[Gjest Ulvinnen]

Galt og galt... Men tenker du aldri på at gutten din vil lese i papirene sine at dere ønsket at han skulle være en jente. Og at han kan spørre deg om hvorfor. Hva skal du svare da? Det du skrev her...? At du faktisk ble skuffet over at han ikke var jente?!??

Jeg har ikke noe problem med at folk har ønske om å få et kjønn, men jeg synes det blir feil når folk setter det på papiret. Og jeg blir faktisk litt forskrekket når jeg hører om folk som har så sterke ønsker om et kjønn at de faktisk blir skuffet over det barnet de får, fordi det har "feil" kjønn. Som det du skriver. Og du hadde jo til og med en jente fra før av, og da kan jeg virkelig ikke forstå hvorfor det var så skuffende å få en gutt! Jeg har overhode ikke noe problem med å forstå at om man venter barn fra Kina, så blir man en smule overrasket når telefonen ringer og det er en gutt. Men å bli skuffet over det...? Da bør man kanskje vurdere om man ønsker seg et barn sterkt nok til å få barn!

Det er kjempestas å være guttemamma! Det er kjempestas å være jentemamma også. Vi fikk jente først og gutt etterpå, og nå føler jeg at familien er komplett. Tror jeg ;o) Hadde vi fått jente som nr to har jeg en følelse av at vi hadde gått for nr tre, for å se om vi fikk gutten også. Men jeg hadde _aldri_ blitt skuffet om vi endte opp med tre jenter!

Lei om jeg tråkker på noen tær nå, men jeg synes at de som skriver ønske om kjønn i søknaden skal tenke på at dette er papirer som barna deres får tilgang på når de blir 18 år, og at de kanskje ikke synes det er så kjekt å finne ut at foreldrene egentlig ønsket de var av motsatt kjønn.... Barna våre kan ha nok av tanker i hodet, om de ikke skal måtte slite med følelsen av å ikke være det barnet foreldrene egentlig ønsket seg.

"Men tenker du aldri på at gutten din vil lese i papirene sine at dere ønsket at han skulle være en jente. Og at han kan spørre deg om hvorfor. Hva skal du svare da? Det du skrev her...? At du faktisk ble skuffet over at han ikke var jente?!??"

Lite empatiske foreldre finnes det over alt, dessverre. Jeg er ikke adoptert. Men min mor presterte da jeg var gankse liten å fortelle meg at faren min ønsket at jeg skulle bli en sønn. Det hun glemte å fortelle, var at faren min ble glad i meg likevel.

Jeg kom meg aldri til å spørre han, og han er ikke blandt dem som uttrykker mest følelser. Så det var først etter at jeg ble voksen, at det gikk opp for meg at han faktisk var glad i meg, og at jeg helt unødvendig hadde båret på en sårhet over dette i så mange år.

Jeg tror ikke det er så farlig om noen får vite at foreldrene i utgangspunktet ønsket et annet kjønn, bare det blir presisert for dem at de nå er høyt elsket, akkurat som den de er.

[Gjest fornøyd mamma]

Jeg kan love deg at jeg blir like overrasket og forbauset over alle som kan finne på å uttrykke skuffelse over kjønnet det barnet de får har, enten de har født eller adoptert. Jeg synes at folk som får barn skal ønske seg nettopp det - barn - ikke "jente" eller "gutt". At man kan håpe på det ene eller det andre, det er en ting, men faktisk si det høyt til venner og familie, eller skrive det i et søknadsbrev blir for meg så feil som det kan bli.

Og jeg klarer rett og slett ikke å forstå at man kan sitte der med et deilig lite barn i armene, og fremdeles være skuffet over at det har "feil" kjønn. Sorry.

Jeg/vi skrev i søknaden at vi ønsket oss jente,men at det var helt greit med en gutt også.(glemte å skrive det i første innlegg)

Klart det handler først og fremst å få barn.Men jeg skjønner likevel ikke at man ikke kan få lov til å skrive et lite ønske likevel??:-)

Når jeg ser på min kjære nydelige enestående gutt svulmer hjerte av slik stolthet jeg ikke trodde var mulig.Jeg grøsser bare med tanken på at han ikke skulle havne hos oss.

Jeg tror at med veldig veldig få unntak så vil ikke barnet/a lide under på at mor/far ønsket seg,eller håpet på det motsatte enn det man fikk.jeg tror at vi er skapt sånn at vi elsker barna våre uansett.La meg ikke slå tvil om det!

Men barna våre er jo likevel født!! Det er det som er hovedargumentet mitt.Jeg vet at noen land driver med matching,men tror likevel mye er tilfeldig når barnet blir tildelt.

Har sett mange eksempler på at barn nr 2-3 er svært forskjellig fra søsken/foreldre.

Min sønn skal aldri betvile vår kjærlighet.Han får høre hver dag at han er den vi har ventet på hele livet,han og sin søster.Jeg har fortalt dem at jeg ALDRI ALDRI i livet ville ha noen andre barn enn nettopp de to.

De er trygge og harmoniske barn som hele storfamilien forguder.

Den dagen han skal lese adopsjonspapirene og kommer evt til der hvor vi har skrevet vårt ønske(men ikke absolutt et krav)håper jeg han vil oppfatte det som en liten digresjon,og ikke noe annet enn det.

[AAA]

Jeg/vi skrev i søknaden at vi ønsket oss jente,men at det var helt greit med en gutt også.(glemte å skrive det i første innlegg)

Klart det handler først og fremst å få barn.Men jeg skjønner likevel ikke at man ikke kan få lov til å skrive et lite ønske likevel??:-)

Når jeg ser på min kjære nydelige enestående gutt svulmer hjerte av slik stolthet jeg ikke trodde var mulig.Jeg grøsser bare med tanken på at han ikke skulle havne hos oss.

Jeg tror at med veldig veldig få unntak så vil ikke barnet/a lide under på at mor/far ønsket seg,eller håpet på det motsatte enn det man fikk.jeg tror at vi er skapt sånn at vi elsker barna våre uansett.La meg ikke slå tvil om det!

Men barna våre er jo likevel født!! Det er det som er hovedargumentet mitt.Jeg vet at noen land driver med matching,men tror likevel mye er tilfeldig når barnet blir tildelt.

Har sett mange eksempler på at barn nr 2-3 er svært forskjellig fra søsken/foreldre.

Min sønn skal aldri betvile vår kjærlighet.Han får høre hver dag at han er den vi har ventet på hele livet,han og sin søster.Jeg har fortalt dem at jeg ALDRI ALDRI i livet ville ha noen andre barn enn nettopp de to.

De er trygge og harmoniske barn som hele storfamilien forguder.

Den dagen han skal lese adopsjonspapirene og kommer evt til der hvor vi har skrevet vårt ønske(men ikke absolutt et krav)håper jeg han vil oppfatte det som en liten digresjon,og ikke noe annet enn det.

Det at barnet allerede er født er verdens beste og mest kategoriske argument for at det er fullstendig feil å skrive at man ønsker et bestemt kjønn spør du meg.

Da er det jo faktisk et barn og ikke et foster/embryo/potensielt barn man snakker om, men en liten en som lever nå.

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvordan det at barnet allerede finnes godtgjør at man setter på papir at et kjønner mer velkomment enn det andre. Sorry.

[AAA]

Det at barnet allerede er født er verdens beste og mest kategoriske argument for at det er fullstendig feil å skrive at man ønsker et bestemt kjønn spør du meg.

Da er det jo faktisk et barn og ikke et foster/embryo/potensielt barn man snakker om, men en liten en som lever nå.

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvordan det at barnet allerede finnes godtgjør at man setter på papir at et kjønner mer velkomment enn det andre. Sorry.

Og når man da tar i betrakning at det i denne sammenheng uten unntak er guttene som blir sittende igjen med svarteper, så gjør det saken enda verre. Det hadde på en måte vært greiere hvis det var fifty/fifty som ba om jente/gutt. Men i de landene det blir betraktet som OK å bare ville ha ett av kjønnene, velger over 80% jente.

Og det er veldig ugreitt syns jeg.

[snø]

Jeg/vi skrev i søknaden at vi ønsket oss jente,men at det var helt greit med en gutt også.(glemte å skrive det i første innlegg)

Klart det handler først og fremst å få barn.Men jeg skjønner likevel ikke at man ikke kan få lov til å skrive et lite ønske likevel??:-)

Når jeg ser på min kjære nydelige enestående gutt svulmer hjerte av slik stolthet jeg ikke trodde var mulig.Jeg grøsser bare med tanken på at han ikke skulle havne hos oss.

Jeg tror at med veldig veldig få unntak så vil ikke barnet/a lide under på at mor/far ønsket seg,eller håpet på det motsatte enn det man fikk.jeg tror at vi er skapt sånn at vi elsker barna våre uansett.La meg ikke slå tvil om det!

Men barna våre er jo likevel født!! Det er det som er hovedargumentet mitt.Jeg vet at noen land driver med matching,men tror likevel mye er tilfeldig når barnet blir tildelt.

Har sett mange eksempler på at barn nr 2-3 er svært forskjellig fra søsken/foreldre.

Min sønn skal aldri betvile vår kjærlighet.Han får høre hver dag at han er den vi har ventet på hele livet,han og sin søster.Jeg har fortalt dem at jeg ALDRI ALDRI i livet ville ha noen andre barn enn nettopp de to.

De er trygge og harmoniske barn som hele storfamilien forguder.

Den dagen han skal lese adopsjonspapirene og kommer evt til der hvor vi har skrevet vårt ønske(men ikke absolutt et krav)håper jeg han vil oppfatte det som en liten digresjon,og ikke noe annet enn det.

Jeg mener ikke å slå tvil om at du elsker gutten din _nå_, men jeg synes likevel at det er trist å lese det du skriver om følelsene du hadde i begynnelsen. Og håper at du aldri vil finne på å videreformidle dem til ham, og at du aldri har sagt dem høyt til noen som kan være i stand til å si det til ham.

Som sagt, jeg reagerer ikke på de tankene man har i hodet, men på at man faktisk sier dem høyt til folk. Som hun venninnen din. En eller annen kan finne på å fortelle ungene dette en dag...

Og dette mht at det må være ok å ønske kjønn når man adopterer fordi ungen er født. For meg blir det om mulig enda mer feil da - for da velger man jo faktisk bort en haug med konkrete barn!

Ta Vietnam for eksempel. Amerikanere er jo kjente for å velge kjønn. Hvis man ønsker en gutt er ventetiden 6 mnd, ønsker man jente er ventetiden 2 år.... Er ikke det fryktelig trist, så vet ikke jeg :-(

[snø]

Jeg mener ikke å slå tvil om at du elsker gutten din _nå_, men jeg synes likevel at det er trist å lese det du skriver om følelsene du hadde i begynnelsen. Og håper at du aldri vil finne på å videreformidle dem til ham, og at du aldri har sagt dem høyt til noen som kan være i stand til å si det til ham.

Som sagt, jeg reagerer ikke på de tankene man har i hodet, men på at man faktisk sier dem høyt til folk. Som hun venninnen din. En eller annen kan finne på å fortelle ungene dette en dag...

Og dette mht at det må være ok å ønske kjønn når man adopterer fordi ungen er født. For meg blir det om mulig enda mer feil da - for da velger man jo faktisk bort en haug med konkrete barn!

Ta Vietnam for eksempel. Amerikanere er jo kjente for å velge kjønn. Hvis man ønsker en gutt er ventetiden 6 mnd, ønsker man jente er ventetiden 2 år.... Er ikke det fryktelig trist, så vet ikke jeg :-(

korreksjon: Jeg reagerer også på tankene folk har i hodet, for jeg klarer ikke å forstå at man kan ønske seg et kjønn så inderlig.

Men så lenge folk ikke sier det høyt, så kan man jo ikke reagere på det. Var det jeg mente :-)

[Gjest rister på hodet]

"Men tenker du aldri på at gutten din vil lese i papirene sine at dere ønsket at han skulle være en jente. Og at han kan spørre deg om hvorfor. Hva skal du svare da? Det du skrev her...? At du faktisk ble skuffet over at han ikke var jente?!??"

Lite empatiske foreldre finnes det over alt, dessverre. Jeg er ikke adoptert. Men min mor presterte da jeg var gankse liten å fortelle meg at faren min ønsket at jeg skulle bli en sønn. Det hun glemte å fortelle, var at faren min ble glad i meg likevel.

Jeg kom meg aldri til å spørre han, og han er ikke blandt dem som uttrykker mest følelser. Så det var først etter at jeg ble voksen, at det gikk opp for meg at han faktisk var glad i meg, og at jeg helt unødvendig hadde båret på en sårhet over dette i så mange år.

Jeg tror ikke det er så farlig om noen får vite at foreldrene i utgangspunktet ønsket et annet kjønn, bare det blir presisert for dem at de nå er høyt elsket, akkurat som den de er.

Uffameg, så ubetenktsomt av henne å si det på den måten, uten å fortelle hele bildet! Voksne skjønner ofte ikke hvordan barn trekker slutninger av det de voksne sier.

Den der bør være en tankevekker til oss alle.

[snø]

"Men tenker du aldri på at gutten din vil lese i papirene sine at dere ønsket at han skulle være en jente. Og at han kan spørre deg om hvorfor. Hva skal du svare da? Det du skrev her...? At du faktisk ble skuffet over at han ikke var jente?!??"

Lite empatiske foreldre finnes det over alt, dessverre. Jeg er ikke adoptert. Men min mor presterte da jeg var gankse liten å fortelle meg at faren min ønsket at jeg skulle bli en sønn. Det hun glemte å fortelle, var at faren min ble glad i meg likevel.

Jeg kom meg aldri til å spørre han, og han er ikke blandt dem som uttrykker mest følelser. Så det var først etter at jeg ble voksen, at det gikk opp for meg at han faktisk var glad i meg, og at jeg helt unødvendig hadde båret på en sårhet over dette i så mange år.

Jeg tror ikke det er så farlig om noen får vite at foreldrene i utgangspunktet ønsket et annet kjønn, bare det blir presisert for dem at de nå er høyt elsket, akkurat som den de er.

Først og fremst må jeg si at moren din var sinnsykt ubetenksom. Lillesøsteren min var egentlig ment å være en våt flekk på lakenet. Jeg har ingen hukommelse av hvordan det kom oss unger for øret, men du kan tro vi har brukt det i "kampens hete" ;o) Men hun har likevel aldri måttet tvile på at hun likevel var et høyt ønsket og elsket barn. Heldigvis!

Jeg er til dels enig med deg at man kan oppveie en del med å fortelle barnet at det er elsket. Men likevel tror jeg nok at en del adopterte likevel vil kunne slite litt med det å vite at foreldrene egentlig ønsket seg et annet kjønn. Eller en annen hudfarge, for å ta et annet eksempel. En del adopterte vil slite med det at de er adoptert, at noen ga dem fra seg, og det vil ikke gjøre det enklere for dem om de i tillegg får vite at adoptivforeldrene i utgangspunktet kunne tenkt seg annet barn.

Men for alt i verden, det er ikke sikkert at barnet ofrer det en tanke. Men _jeg_ tror ikke jeg hadde tatt sjansen.

[Glimtipper]

Jeg kan love deg at jeg blir like overrasket og forbauset over alle som kan finne på å uttrykke skuffelse over kjønnet det barnet de får har, enten de har født eller adoptert. Jeg synes at folk som får barn skal ønske seg nettopp det - barn - ikke "jente" eller "gutt". At man kan håpe på det ene eller det andre, det er en ting, men faktisk si det høyt til venner og familie, eller skrive det i et søknadsbrev blir for meg så feil som det kan bli.

Og jeg klarer rett og slett ikke å forstå at man kan sitte der med et deilig lite barn i armene, og fremdeles være skuffet over at det har "feil" kjønn. Sorry.

Jeg er på linje med deg angående dette, snø.

Jeg fikk et magebarn for 15 måneder siden. Det var ikke planlagt, men ble veldig raskt ønsket. Og jeg håpet litt at det var en jente, det var liksom det jeg så for meg. Men ettersom ukene gikk, så følte jeg at det var en gutt. Jeg følte det så sterkt at vi faktisk knapt diskuterte jentenavn, det var en liten sønn vi skulle få. Når ultralyden bekreftet hva jeg allerede var tilnærmet sikker på, så ble jeg glad, selv om jeg fremdeles "egentlig ønsket meg en jente". Det var bare så riktig, det var en liten gutt vi skulle få.

Om jeg hadde vært skuffet etter ultralyden, så håper jeg inderlig at jeg hadde vært smart nok til å bearbeide den skuffelsen lenge før min lille sønn skulle legges i armene mine.

[Gjest fornøyd mamma]

Først og fremst må jeg si at moren din var sinnsykt ubetenksom. Lillesøsteren min var egentlig ment å være en våt flekk på lakenet. Jeg har ingen hukommelse av hvordan det kom oss unger for øret, men du kan tro vi har brukt det i "kampens hete" ;o) Men hun har likevel aldri måttet tvile på at hun likevel var et høyt ønsket og elsket barn. Heldigvis!

Jeg er til dels enig med deg at man kan oppveie en del med å fortelle barnet at det er elsket. Men likevel tror jeg nok at en del adopterte likevel vil kunne slite litt med det å vite at foreldrene egentlig ønsket seg et annet kjønn. Eller en annen hudfarge, for å ta et annet eksempel. En del adopterte vil slite med det at de er adoptert, at noen ga dem fra seg, og det vil ikke gjøre det enklere for dem om de i tillegg får vite at adoptivforeldrene i utgangspunktet kunne tenkt seg annet barn.

Men for alt i verden, det er ikke sikkert at barnet ofrer det en tanke. Men _jeg_ tror ikke jeg hadde tatt sjansen.

Hva med oss som har desse følelsene da?Skal vi ikke ha rett til å bli foreldre?

Jeg har ikke sagt det høyt bortsett fra til et par stykker.Men med det spørsmålet følte jeg meg faktisk noe mindreverdig.Har en følelse av at vi adoptivforeldre skal være så forbasket mye mer politisk korrekt enn foreldre som føder selv!!

[AAA]

Hva med oss som har desse følelsene da?Skal vi ikke ha rett til å bli foreldre?

Jeg har ikke sagt det høyt bortsett fra til et par stykker.Men med det spørsmålet følte jeg meg faktisk noe mindreverdig.Har en følelse av at vi adoptivforeldre skal være så forbasket mye mer politisk korrekt enn foreldre som føder selv!!

Slutt å furte! ;-)

Det er da ikke bedre at foreldre som får barn fra magen skriver svart på hvitt før de får dem at det ene kjønnet er mer velkomment enn det andre.

Dessuten kan faktisk følelser styres og tøyes. Ikke 100% og ikke hele tiden, for all del, men selvsagt er det mulig å la være å hive ved på bålet når det gjelder dette. En måte å begynne å gjøre det på er iallefall å ikke sette ønske om kjønn ned på papir på adopsjonssøknaden. Det har med å mentalt innstille seg å gjøre.

Det handler mer om barna eller om at noen skal få/ikke få lov til å bli foreldre tross alt.

Og hvis du spyr av politisk korrekthet nå, så får du bare gjøre det. ;-)