Om å ønske jente eller gutt

[snø]

Hva med oss som har desse følelsene da?Skal vi ikke ha rett til å bli foreldre?

Jeg har ikke sagt det høyt bortsett fra til et par stykker.Men med det spørsmålet følte jeg meg faktisk noe mindreverdig.Har en følelse av at vi adoptivforeldre skal være så forbasket mye mer politisk korrekt enn foreldre som føder selv!!

Som jeg skrev til deg lengre oppe så synes jeg det er like ille uansett hvem som sier det, enten man føder barna eller adopterer dem.

Som AAA skriver så kan man ikke styre tankene, men man kan jobbe med dem. Og ikke sette dem ned på et papir slik at de står svart på hvit for evig og alltid.

Som du sier selv - du elsker sønnen din og kunne ikke tenkt deg et liv uten ham. Likevel står det svart på hvit et sted at du _egentlig_ ønsket at han var en jente....

Jeg beklager, det er ikke politisk korrekthet, det er _mine_ følelser. Du sier dine, jeg sier mine. Sorry.

[bangkok]

Jeg lurer litt på hva det er jeg, som gjør at mange ønsker seg jente frem for gutt ?

Blir det regnet for enklere å oppdra jenter, eller hva er det ?

Noen som har noen svar som kanskje kan gjøre en undrende sjel litt klokere ?

For noe er det i hvertfall, som kan få folk til å spørre meg som har adoptert tvillinggutter, om jeg ikke heller ville hatt en av hver.

Opplevde også en bekjent som viste skuffelse da jeg fortalte om tildelingen av våre to, og sier" å to gutter, så synd det ikke ble en av hver" !

[Gjest ChiengMai]

Det at barnet allerede er født er verdens beste og mest kategoriske argument for at det er fullstendig feil å skrive at man ønsker et bestemt kjønn spør du meg.

Da er det jo faktisk et barn og ikke et foster/embryo/potensielt barn man snakker om, men en liten en som lever nå.

Jeg kan ikke med min beste vilje forstå hvordan det at barnet allerede finnes godtgjør at man setter på papir at et kjønner mer velkomment enn det andre. Sorry.

Jeg er helt enig med deg (selv om du snakker i litt store bokstaver.. ;-))

Jeg også hadde tanker omkring hva slags kjønn jeg ønsket meg, samme hadde mannen min. Men det ble liksom aldri formidlet til andre enn oss selv. Og se, jeg fikk ønsket mitt oppfyllt hele to ganger uten å ha sagt eller skrevet et kløyva ord om det. Og jeg er også 100% sikker på at jeg hadde vært like strålende fornøyd om jeg hadde fått to jenter i stedet for guttene mine, for først og fremst ønsket jeg meg _barn_.

[AAA]

Jeg er helt enig med deg (selv om du snakker i litt store bokstaver.. ;-))

Jeg også hadde tanker omkring hva slags kjønn jeg ønsket meg, samme hadde mannen min. Men det ble liksom aldri formidlet til andre enn oss selv. Og se, jeg fikk ønsket mitt oppfyllt hele to ganger uten å ha sagt eller skrevet et kløyva ord om det. Og jeg er også 100% sikker på at jeg hadde vært like strålende fornøyd om jeg hadde fått to jenter i stedet for guttene mine, for først og fremst ønsket jeg meg _barn_.

Snakker JEG i store bokstaver??

Hrmf, det er det frekkeste jeg har hørt. Jeg som alltid er så rolig og skriver i miniatyrbokstaver.

Dobbelt hrmf.

;-)

[Gjest ChiengMai]

Galt og galt... Men tenker du aldri på at gutten din vil lese i papirene sine at dere ønsket at han skulle være en jente. Og at han kan spørre deg om hvorfor. Hva skal du svare da? Det du skrev her...? At du faktisk ble skuffet over at han ikke var jente?!??

Jeg har ikke noe problem med at folk har ønske om å få et kjønn, men jeg synes det blir feil når folk setter det på papiret. Og jeg blir faktisk litt forskrekket når jeg hører om folk som har så sterke ønsker om et kjønn at de faktisk blir skuffet over det barnet de får, fordi det har "feil" kjønn. Som det du skriver. Og du hadde jo til og med en jente fra før av, og da kan jeg virkelig ikke forstå hvorfor det var så skuffende å få en gutt! Jeg har overhode ikke noe problem med å forstå at om man venter barn fra Kina, så blir man en smule overrasket når telefonen ringer og det er en gutt. Men å bli skuffet over det...? Da bør man kanskje vurdere om man ønsker seg et barn sterkt nok til å få barn!

Det er kjempestas å være guttemamma! Det er kjempestas å være jentemamma også. Vi fikk jente først og gutt etterpå, og nå føler jeg at familien er komplett. Tror jeg ;o) Hadde vi fått jente som nr to har jeg en følelse av at vi hadde gått for nr tre, for å se om vi fikk gutten også. Men jeg hadde _aldri_ blitt skuffet om vi endte opp med tre jenter!

Lei om jeg tråkker på noen tær nå, men jeg synes at de som skriver ønske om kjønn i søknaden skal tenke på at dette er papirer som barna deres får tilgang på når de blir 18 år, og at de kanskje ikke synes det er så kjekt å finne ut at foreldrene egentlig ønsket de var av motsatt kjønn.... Barna våre kan ha nok av tanker i hodet, om de ikke skal måtte slite med følelsen av å ikke være det barnet foreldrene egentlig ønsket seg.

"Hadde vi fått jente som nr to har jeg en følelse av at vi hadde gått for nr tre, for å se om vi fikk gutten også."

Litt "skummelt" det der i grunnen. Kjenner en som fire ganger har prøvd om ikke gutten skulle komme neste gang, han har fem døtre (egenfødte vel og merke, men akkurat det går vel på det samme). Kjenner også noen som har fire adopterte gutter. Så det kan fort bli fullt hus mens man venter på den ene gutten/jenta. :-)

[Gjest ChiengMai]

Snakker JEG i store bokstaver??

Hrmf, det er det frekkeste jeg har hørt. Jeg som alltid er så rolig og skriver i miniatyrbokstaver.

Dobbelt hrmf.

;-)

Ja, ikke sant? Er vel jeg som har zooma inn bokstavene bare. :-D

[Gjest Elextra]

Jeg lurer litt på hva det er jeg, som gjør at mange ønsker seg jente frem for gutt ?

Blir det regnet for enklere å oppdra jenter, eller hva er det ?

Noen som har noen svar som kanskje kan gjøre en undrende sjel litt klokere ?

For noe er det i hvertfall, som kan få folk til å spørre meg som har adoptert tvillinggutter, om jeg ikke heller ville hatt en av hver.

Opplevde også en bekjent som viste skuffelse da jeg fortalte om tildelingen av våre to, og sier" å to gutter, så synd det ikke ble en av hver" !

Det har vel kanskje sammenheng med at man antar jenter har større behov for å "reddes" fra den tredje verden?

(Merk anførselstegn - håper jeg ikke tråkker noen på tærne med ordvalget)

[Gjest Elextra]

Har ikke greie på kjønn og adopsjon.

Jeg forundres imidlertid over både "biologiske" foreldre og adopsjonsforeldre som vektlegger kjønn. Etter min mening er kjønnet helt underordnet andre "egenskaper" ved barnet.

[AAA]

Det har vel kanskje sammenheng med at man antar jenter har større behov for å "reddes" fra den tredje verden?

(Merk anførselstegn - håper jeg ikke tråkker noen på tærne med ordvalget)

Mine tær står for en trøkk.

;-)

Mulig du har et poeng der, men bildet er mye mer komplisert enn det. Eneste årsaken til at det kommer flere jenter enn gutter til Norge nå er Kina, derfra kommer det over 90% jenter. Fra alle andre land er andelen enten 50% gutter eller faktisk langt over 50%. F.eks er opp mot 70% av barna fra Sør Korea gutter, og fra Fillippinene har det så vidt jeg vet ikke kommet noen jenter i det hele tatt i år.

Mitt inntrykk er faktisk at de som skal ha barn fra magen som har ønske om kjønn også ønsker seg jente, mye oftere enn de ønsker seg gutt. Har ikke noe fakta som underbygger dette altså, men det er min oppfatning. Kanskje fordi jeg snakker mest med damer/jenter, og at det er naturlig å tenke seg at barnet er samme kjønn som en er selv? I dont know.

[Gjest Elextra]

Mine tær står for en trøkk.

;-)

Mulig du har et poeng der, men bildet er mye mer komplisert enn det. Eneste årsaken til at det kommer flere jenter enn gutter til Norge nå er Kina, derfra kommer det over 90% jenter. Fra alle andre land er andelen enten 50% gutter eller faktisk langt over 50%. F.eks er opp mot 70% av barna fra Sør Korea gutter, og fra Fillippinene har det så vidt jeg vet ikke kommet noen jenter i det hele tatt i år.

Mitt inntrykk er faktisk at de som skal ha barn fra magen som har ønske om kjønn også ønsker seg jente, mye oftere enn de ønsker seg gutt. Har ikke noe fakta som underbygger dette altså, men det er min oppfatning. Kanskje fordi jeg snakker mest med damer/jenter, og at det er naturlig å tenke seg at barnet er samme kjønn som en er selv? I dont know.

Ikke vet jeg!

Jeg har ikke peiling, men trodde faktisk det kom flest jenter fra de fleste land.

Har selv født to barn. Har ikke hatt noe sterkt ønske om kjønn noen av gangene, men jeg var veldig fornøyd med gutt første gangen. De av mine venner som har hatt sterkt ønske om kjønn, har vel stort sett vært 50/50, tror jeg (i den grad jeg har fått vite om ønsket).

[Gjest Ulvinnen]

Mine tær står for en trøkk.

;-)

Mulig du har et poeng der, men bildet er mye mer komplisert enn det. Eneste årsaken til at det kommer flere jenter enn gutter til Norge nå er Kina, derfra kommer det over 90% jenter. Fra alle andre land er andelen enten 50% gutter eller faktisk langt over 50%. F.eks er opp mot 70% av barna fra Sør Korea gutter, og fra Fillippinene har det så vidt jeg vet ikke kommet noen jenter i det hele tatt i år.

Mitt inntrykk er faktisk at de som skal ha barn fra magen som har ønske om kjønn også ønsker seg jente, mye oftere enn de ønsker seg gutt. Har ikke noe fakta som underbygger dette altså, men det er min oppfatning. Kanskje fordi jeg snakker mest med damer/jenter, og at det er naturlig å tenke seg at barnet er samme kjønn som en er selv? I dont know.

Jeg har inntrykk av at kvinner ofte ønsker seg døtre og menn sønner.

Jeg fikk mange kommentarer på at: "så fint du fikk en sønn nå, så har du en av hver" da gutten min ble født.

Så jeg har ikke inntrykk av at jenter generelt står høyere i kurs enn gutter, men at mange ser på det som ideelt å få et barn av hvert kjønn.

Rent praktisk er det mye enklere å få to av samme kjønn, med tanke på arv av klær og utstyr.

[KaVa]

Jeg har inntrykk av at kvinner ofte ønsker seg døtre og menn sønner.

Jeg fikk mange kommentarer på at: "så fint du fikk en sønn nå, så har du en av hver" da gutten min ble født.

Så jeg har ikke inntrykk av at jenter generelt står høyere i kurs enn gutter, men at mange ser på det som ideelt å få et barn av hvert kjønn.

Rent praktisk er det mye enklere å få to av samme kjønn, med tanke på arv av klær og utstyr.

Vi fikk to gutter først, dernest ei jente. Utrolig hvor mange som kommenterte at "så heldige vi var, som "endelig" fikk ei jente". Jeg syntes det var merkelig.

[Gjest Ulvinnen]

Vi fikk to gutter først, dernest ei jente. Utrolig hvor mange som kommenterte at "så heldige vi var, som "endelig" fikk ei jente". Jeg syntes det var merkelig.

Kanskje det er noe som henger igjen fra generasjonen før oss?

Nå bare synser jeg. Men jeg husker fra da jeg var barn, at det var veldig mye snakk om hvordan familier med barneflokker av samme kjønn prøvde igjen og igjen på å få barn av den motsatte "typen". Jeg har en venninne som er odelsjente. De var 5 søstre. Jeg husker godt da den yngste ble født, at mange sa: "stakkars, da fikk de ikke odelsgutten nå heller". Ikke særlig moro å høre for venninna mi

Det var også flere naboer med bare gutter som jobbet hardt for å få en jente.

[snø]

"Hadde vi fått jente som nr to har jeg en følelse av at vi hadde gått for nr tre, for å se om vi fikk gutten også."

Litt "skummelt" det der i grunnen. Kjenner en som fire ganger har prøvd om ikke gutten skulle komme neste gang, han har fem døtre (egenfødte vel og merke, men akkurat det går vel på det samme). Kjenner også noen som har fire adopterte gutter. Så det kan fort bli fullt hus mens man venter på den ene gutten/jenta. :-)

Hihihi, det kan bli skummelt, ja. Men det er i alle fall ganske sikkert at vi IKKE hadde gått for nr tre om vi ikke var klar for nr tre, uansett om vi hadde fått jente nr to. Og nå har vi en av hver, og har enda ikke slått 100% fra oss at vi ikke skal ha flere barn. Men vi er veldig enige om at vi ikke skal har flere barn enda ;o) Spurte min kjære om han ville gått for nr tre raskt om nr to også var jente, og fikk klart svar tilbake om at kjønn ikke var noe argument for ham, han var mest oppdatt av at han skulle ha tid til de ungene han fikk. Godt poeng ;o)

Min far og hans bror klarte bare å lage jenter. Vi er tre søstre, og onkel fikk fem jenter i tur og orden.

Det som er så snodig mht det som sies om at menn ofte ønsker seg en sønn, mens damer ønsker seg en datter er jo at ganske ofte blir guttene mammagutter mens jentene blir pappajenter. Sånn er det også blitt hos oss. En pappajente og en mammagutt :-)

Så får vi se om vi etter hvert blir klar for nr tre eller om vi sier oss fornøyd med å ha fått de to nydeligste ungene i verden.... Akkurat nå er jeg ferdigventet så det holder, og mannen like så. Men vi er jo unge enda, og kan ombestemme oss mange gagner enda :-D

[mumitrollet]

Jeg er på linje med deg angående dette, snø.

Jeg fikk et magebarn for 15 måneder siden. Det var ikke planlagt, men ble veldig raskt ønsket. Og jeg håpet litt at det var en jente, det var liksom det jeg så for meg. Men ettersom ukene gikk, så følte jeg at det var en gutt. Jeg følte det så sterkt at vi faktisk knapt diskuterte jentenavn, det var en liten sønn vi skulle få. Når ultralyden bekreftet hva jeg allerede var tilnærmet sikker på, så ble jeg glad, selv om jeg fremdeles "egentlig ønsket meg en jente". Det var bare så riktig, det var en liten gutt vi skulle få.

Om jeg hadde vært skuffet etter ultralyden, så håper jeg inderlig at jeg hadde vært smart nok til å bearbeide den skuffelsen lenge før min lille sønn skulle legges i armene mine.

Jeg hadde _nøyaktig_ den samme opplevelsen for seks år siden!

Nå som vi skal igang med prøving på nr 2 hadde det vært litt OK med en jente, både fordi jeg har en gutt fra før og fordi begge familiene er "full av gutter". Hadde jeg fått "velge" i dag hadde jeg valgt jente.

Men nå alt kommer til alt spiller det absoutt ingen rolle. Det er ikke engang sikkert man klarer å produsere en til.

[Gjest litchi]

Har ikke greie på kjønn og adopsjon.

Jeg forundres imidlertid over både "biologiske" foreldre og adopsjonsforeldre som vektlegger kjønn. Etter min mening er kjønnet helt underordnet andre "egenskaper" ved barnet.

Det går an å ha flere tanker i hodet på en gang.

[snø]

Jeg er på linje med deg angående dette, snø.

Jeg fikk et magebarn for 15 måneder siden. Det var ikke planlagt, men ble veldig raskt ønsket. Og jeg håpet litt at det var en jente, det var liksom det jeg så for meg. Men ettersom ukene gikk, så følte jeg at det var en gutt. Jeg følte det så sterkt at vi faktisk knapt diskuterte jentenavn, det var en liten sønn vi skulle få. Når ultralyden bekreftet hva jeg allerede var tilnærmet sikker på, så ble jeg glad, selv om jeg fremdeles "egentlig ønsket meg en jente". Det var bare så riktig, det var en liten gutt vi skulle få.

Om jeg hadde vært skuffet etter ultralyden, så håper jeg inderlig at jeg hadde vært smart nok til å bearbeide den skuffelsen lenge før min lille sønn skulle legges i armene mine.

Enig med deg :-)

Jeg hadde kjøpt gutteklær første gang vi ventet tildeling. Jeg var skråsikker på at det kom til å bli en gutt. Alle rundt meg fikk gutter, og jeg klarte rett og slett ikke å se for meg en liten jente. Men så fikk vi Bella, og det var selvfølgelig akkurat henne vi hadde

ventet på :-)

Denne gangen var jeg også skråsikker på at det ble en gutt. Og jeg var like skråsikker på at han skulle være rundt 2 år. "Alle" som fikk barn fra vårt distrikt fikk jo motsatt kjønn, og "alle" barna var +/- 2 år. Og det var jo greit å ikke få for stor aldersforskjell på ungene. Bella hadde jo rukket å bli 6 år.

Men så kom Telefonen. Det ble riktignok gutt, men han var "bare" 1 år. Og jeg må innrømme at det glapp ut av meg "jeg som trodde jeg skulle få en på 2 år!". Og fikk da svaret "slapp av, han blir 2 år han her også". Og det stemmer jo ;o)

Jeg sier ikke at man ikke kan ha tanker og følelser, det vil jo være bortimot naturstridig om man ikke danner seg et bilde av den man venter på. Jeg er bare fryktelig imot at man sier det høyt (gravid) eller skriver det ned (når adopterer). For som "fornøyd mamma" selv skriver - nå kunne hun jo ikke tenkt seg noen annen enn han hun fikk. Og sånn er det vel med de fleste av oss. Og de som ikke føler det sånn... vel, min mening er at de ikke ønsket seg barn sterkt nok.

[snø]

Det går an å ha flere tanker i hodet på en gang.

Det er jeg helt enig i at man kan. Jeg reagerer på de som ikke klarer det, og som blir dypt skuffet av å få feil kjønn, og som også etter at de får barnet sitter og tenker at det ble feil.

Jeg håpet på en gutt denne gangen, det har jeg ikke noe problem med å si. Og jeg tror også jeg sa det mens jeg ventet, at jeg gjerne så at vi fikk en gutt denne gangen. Men etterfulgt av at jeg ville bli nøyaktig like glad for en jente. Jeg mener bare det er et _langt_ stykke fra å håpe/ønske noe, til å faktisk bli skuffet og lei når man får det motsatte. Så lenge man snakker om barn, levende vesen.

[fei1365380229]

Vi fikk to gutter først, dernest ei jente. Utrolig hvor mange som kommenterte at "så heldige vi var, som "endelig" fikk ei jente". Jeg syntes det var merkelig.

Samme fikk vi, men jeg syns ikke det var så rart at noen syns vi var heldige som fikk en jente. Det syns vi da selv også.

Og ikke dermed sagt at guttene er noe mindre velkomne.

[Juliansmamma]

Det er jeg helt enig i at man kan. Jeg reagerer på de som ikke klarer det, og som blir dypt skuffet av å få feil kjønn, og som også etter at de får barnet sitter og tenker at det ble feil.

Jeg håpet på en gutt denne gangen, det har jeg ikke noe problem med å si. Og jeg tror også jeg sa det mens jeg ventet, at jeg gjerne så at vi fikk en gutt denne gangen. Men etterfulgt av at jeg ville bli nøyaktig like glad for en jente. Jeg mener bare det er et _langt_ stykke fra å håpe/ønske noe, til å faktisk bli skuffet og lei når man får det motsatte. Så lenge man snakker om barn, levende vesen.

Hei snø.

Har fulgt denne diskusjonen litt på sidelinja, og har bare en liten kommentar, for jeg vil vel strengt tatt ikke inn i denne diskusjonen, men klarer ikke helt å la være. Du skriver at du håper på gutt. Det er vel kanskje det folk ønsker med å krysse av for kjønn. Vise hva de håper på. Vi krysset av for jente, og håpet på jente, men jeg mener 100 % ærlig at det finnes ikke den person på jord som er mer lykkelig med utfallet enn meg i dag. Jeg tror også at barna, når de blir voksne, kan klare å sette seg inn i situasjonen til sine foreldre, og se at man som familiemor/far kan ønske seg en datter eller sønn, men samtidig bli like glad for det man får.

Jeg ser ikke helt forskjellen på å krysse av, som er en skriftlig form for kommunkasjon, og ditt muntlige, men her inne skriftlige håp om en gutt.

Jeg kan sågar også forstå folk som har en lang og god drøm om en sønn eller datter, for man er forskjellige, og man har sine grunner for slike tanker.

Det jeg ikke klarer å respektere, er folk som ikke klarer å bli glad i barna sine fordi de har feil kjønn. Da tror jeg mer på at det er andre grunner som gjør at en ikke klarer å bli glad i barna.

Våre sønner er vanvittig etterlengtet begge to, og de kommer alltid til å vite at hjertene våre lengtet etter nettopp dem, for det gjorde de.

Nei, nå får jeg vaske videre. KOmmer vel hjem rett før jul, og har vel ikke så lyst til å vaske ned huset da....

Klem