Om å ønske jente eller gutt

[KaVa]

Samme fikk vi, men jeg syns ikke det var så rart at noen syns vi var heldige som fikk en jente. Det syns vi da selv også.

Og ikke dermed sagt at guttene er noe mindre velkomne.

Ikke misforstå, jeg ble kjempeglad for vesletulla vår - men hadde blitt like glad for en gutt. (I hodet mitt var jeg sikker på at det ble en gutt, mest av gammel vane, tror jeg :-).

[Juliansmamma]

Hei snø.

Har fulgt denne diskusjonen litt på sidelinja, og har bare en liten kommentar, for jeg vil vel strengt tatt ikke inn i denne diskusjonen, men klarer ikke helt å la være. Du skriver at du håper på gutt. Det er vel kanskje det folk ønsker med å krysse av for kjønn. Vise hva de håper på. Vi krysset av for jente, og håpet på jente, men jeg mener 100 % ærlig at det finnes ikke den person på jord som er mer lykkelig med utfallet enn meg i dag. Jeg tror også at barna, når de blir voksne, kan klare å sette seg inn i situasjonen til sine foreldre, og se at man som familiemor/far kan ønske seg en datter eller sønn, men samtidig bli like glad for det man får.

Jeg ser ikke helt forskjellen på å krysse av, som er en skriftlig form for kommunkasjon, og ditt muntlige, men her inne skriftlige håp om en gutt.

Jeg kan sågar også forstå folk som har en lang og god drøm om en sønn eller datter, for man er forskjellige, og man har sine grunner for slike tanker.

Det jeg ikke klarer å respektere, er folk som ikke klarer å bli glad i barna sine fordi de har feil kjønn. Da tror jeg mer på at det er andre grunner som gjør at en ikke klarer å bli glad i barna.

Våre sønner er vanvittig etterlengtet begge to, og de kommer alltid til å vite at hjertene våre lengtet etter nettopp dem, for det gjorde de.

Nei, nå får jeg vaske videre. KOmmer vel hjem rett før jul, og har vel ikke så lyst til å vaske ned huset da....

Klem

Må bare tillegge noe, for det kan jo virke rart at jeg skriver at jeg har lengtet etter lillebror, når jeg håpet på en datter, men saken er, som tidligere skrevet, har jeg LENGTET etter et barn til, og lillebror er jo dette barnet, det kjenner jeg med hvert fiber i kroppen. Vet ikke om det forklarer noe som helst, men det er slik det kjennes.

Må bare også fortelle at da vi hentet Julian, sa Rosa, bestyreren på barnehjemmet at vi var velkomne tilbake, "and next time, a girl!!!" Det var bare en stadfestelse fra hennes side, ikke et spørsmål. Bare en liten kurositet oppi hele diskusjonen.

[snø]

Hei snø.

Har fulgt denne diskusjonen litt på sidelinja, og har bare en liten kommentar, for jeg vil vel strengt tatt ikke inn i denne diskusjonen, men klarer ikke helt å la være. Du skriver at du håper på gutt. Det er vel kanskje det folk ønsker med å krysse av for kjønn. Vise hva de håper på. Vi krysset av for jente, og håpet på jente, men jeg mener 100 % ærlig at det finnes ikke den person på jord som er mer lykkelig med utfallet enn meg i dag. Jeg tror også at barna, når de blir voksne, kan klare å sette seg inn i situasjonen til sine foreldre, og se at man som familiemor/far kan ønske seg en datter eller sønn, men samtidig bli like glad for det man får.

Jeg ser ikke helt forskjellen på å krysse av, som er en skriftlig form for kommunkasjon, og ditt muntlige, men her inne skriftlige håp om en gutt.

Jeg kan sågar også forstå folk som har en lang og god drøm om en sønn eller datter, for man er forskjellige, og man har sine grunner for slike tanker.

Det jeg ikke klarer å respektere, er folk som ikke klarer å bli glad i barna sine fordi de har feil kjønn. Da tror jeg mer på at det er andre grunner som gjør at en ikke klarer å bli glad i barna.

Våre sønner er vanvittig etterlengtet begge to, og de kommer alltid til å vite at hjertene våre lengtet etter nettopp dem, for det gjorde de.

Nei, nå får jeg vaske videre. KOmmer vel hjem rett før jul, og har vel ikke så lyst til å vaske ned huset da....

Klem

Du rotet deg inn i diskusjonen likevel ;o)

Mitt poeng var å understreke at jeg kan forstå at man har tanker på forhånd, at jeg også ser at det er naturlig at man danner seg et bilde i hodet. Første gangen ønsket jeg meg ikke noe spesielt, men trodde det ble en gutt. Andre gangen tenkte jeg at det ville blitt kjekt med en gutt siden vi hadde ei jente fra før av. Samtidig synes jeg jo at det er kjempekjekt å ha en jente, og jeg hadde blitt jubelglad om det ble en til. Og jeg gikk aldri ut og kringkastet at jeg nå ønsket meg en gutt. Til de som spurte svarte jeg at jeg gjerne ville ha en gutt, men at jeg ville bli nøyaktig like glad om vi fikk en jente til, og at det sånn sett ikke spilte noen rolle hva vi fikk.

Og forskjellen på å kringkaste det til venner og familie og/eller skrive det svart på hvit på et papir blir for meg at man dar risikerer at noen tror man blir skuffet når man får det motsatte av hva man høylytt har gitt beskjed om at man ønsket seg. Og at de da synes synd på dem som fikk "feil kjønn".

Og jeg får lyst til å grine når jeg leser innlegg om folk som blir skuffet over barnet de får. Og så går jeg litt i kampen for guttene da. For det slår meg gang på gang at det alltid er jenter man ønsker seg så desperat. Når man får den andre eller tredje jenta så har jeg enda til gode å høre noen si at det var synd de ikke fikk en gutt denne gangen. Men det skjer litt for ofte når det er "enda en gutt" som kommer.

Du har jo feks gitt ganske klart uttrykk for at du nå ønsket det en jente. Og kanskje er det noen som nå tror at du er skuffet fordi det ble "enda en gutt"? Og da nytter det kanskje ikke hva du sier etterpå?

Jeg sier ikke at man skal skamme seg over hva man føler, bare at man av og til ikke bør si hva man føler høyt.

Men jeg vil understreke at jeg ikke tror at du er lei deg for Lillebror, jeg har jo forstått at du er jubelglad for gutten din, bare så det er sagt ;o)

Kos deg med vasken, og god tur til Colombia, fantastisk glad på din vegne for at ventetiden endelig tok slutt og dere ble en familie på fire før jul :-)

[snø]

Må bare tillegge noe, for det kan jo virke rart at jeg skriver at jeg har lengtet etter lillebror, når jeg håpet på en datter, men saken er, som tidligere skrevet, har jeg LENGTET etter et barn til, og lillebror er jo dette barnet, det kjenner jeg med hvert fiber i kroppen. Vet ikke om det forklarer noe som helst, men det er slik det kjennes.

Må bare også fortelle at da vi hentet Julian, sa Rosa, bestyreren på barnehjemmet at vi var velkomne tilbake, "and next time, a girl!!!" Det var bare en stadfestelse fra hennes side, ikke et spørsmål. Bare en liten kurositet oppi hele diskusjonen.

Jeg forstår deg veldig god, Juliansamma :-) Det jeg ikke forstår er de som også etter at de sitter der med barnet fremdeles er lei seg fordi barnet har feil kjønn. Jeg ser jo at det er noen som hardnakket hevder slike følelser, men jeg klarer bare for alt i verden ikke å forstå det, for meg blir det så feil!! Men som sagt, jeg følger din tankerekke og din reaksjon, jeg tror den helt vanlig både for dem som føder og den som adopterer ;o)

Vi fikk forresten også høre at vi var velkomne tilbake etter en lillebror til Bella da vi hentet henne. Vet også om andre som har fått høre det, men som etterpå har fått en til av samme sorten som de fikk første gangen. Tror rett og slett det er noe de sier, men som de ikke alltid kan leve opp til når det kommer til stykket :-)

[Juliansmamma]

Du rotet deg inn i diskusjonen likevel ;o)

Mitt poeng var å understreke at jeg kan forstå at man har tanker på forhånd, at jeg også ser at det er naturlig at man danner seg et bilde i hodet. Første gangen ønsket jeg meg ikke noe spesielt, men trodde det ble en gutt. Andre gangen tenkte jeg at det ville blitt kjekt med en gutt siden vi hadde ei jente fra før av. Samtidig synes jeg jo at det er kjempekjekt å ha en jente, og jeg hadde blitt jubelglad om det ble en til. Og jeg gikk aldri ut og kringkastet at jeg nå ønsket meg en gutt. Til de som spurte svarte jeg at jeg gjerne ville ha en gutt, men at jeg ville bli nøyaktig like glad om vi fikk en jente til, og at det sånn sett ikke spilte noen rolle hva vi fikk.

Og forskjellen på å kringkaste det til venner og familie og/eller skrive det svart på hvit på et papir blir for meg at man dar risikerer at noen tror man blir skuffet når man får det motsatte av hva man høylytt har gitt beskjed om at man ønsket seg. Og at de da synes synd på dem som fikk "feil kjønn".

Og jeg får lyst til å grine når jeg leser innlegg om folk som blir skuffet over barnet de får. Og så går jeg litt i kampen for guttene da. For det slår meg gang på gang at det alltid er jenter man ønsker seg så desperat. Når man får den andre eller tredje jenta så har jeg enda til gode å høre noen si at det var synd de ikke fikk en gutt denne gangen. Men det skjer litt for ofte når det er "enda en gutt" som kommer.

Du har jo feks gitt ganske klart uttrykk for at du nå ønsket det en jente. Og kanskje er det noen som nå tror at du er skuffet fordi det ble "enda en gutt"? Og da nytter det kanskje ikke hva du sier etterpå?

Jeg sier ikke at man skal skamme seg over hva man føler, bare at man av og til ikke bør si hva man føler høyt.

Men jeg vil understreke at jeg ikke tror at du er lei deg for Lillebror, jeg har jo forstått at du er jubelglad for gutten din, bare så det er sagt ;o)

Kos deg med vasken, og god tur til Colombia, fantastisk glad på din vegne for at ventetiden endelig tok slutt og dere ble en familie på fire før jul :-)

He he, tror ganske bestemt at ingen som kjenner meg tror jeg er skuffet. Jeg var på et aloe-vera party i går, med folk jeg ikke kjenner, og en av dem kommenterte at jeg strålte, og lurte på hva som hadde skjedd. Brikkene falt litt på plass når jeg forklarte at vi hadde fått et barn.

Ellers får vi vel bare være litt uenige i dette krysset, tror jeg. Men jeg respekterer meningene dine, de er veloverveide og gode.

Mvh

[Gjest ChiengMai]

Hihihi, det kan bli skummelt, ja. Men det er i alle fall ganske sikkert at vi IKKE hadde gått for nr tre om vi ikke var klar for nr tre, uansett om vi hadde fått jente nr to. Og nå har vi en av hver, og har enda ikke slått 100% fra oss at vi ikke skal ha flere barn. Men vi er veldig enige om at vi ikke skal har flere barn enda ;o) Spurte min kjære om han ville gått for nr tre raskt om nr to også var jente, og fikk klart svar tilbake om at kjønn ikke var noe argument for ham, han var mest oppdatt av at han skulle ha tid til de ungene han fikk. Godt poeng ;o)

Min far og hans bror klarte bare å lage jenter. Vi er tre søstre, og onkel fikk fem jenter i tur og orden.

Det som er så snodig mht det som sies om at menn ofte ønsker seg en sønn, mens damer ønsker seg en datter er jo at ganske ofte blir guttene mammagutter mens jentene blir pappajenter. Sånn er det også blitt hos oss. En pappajente og en mammagutt :-)

Så får vi se om vi etter hvert blir klar for nr tre eller om vi sier oss fornøyd med å ha fått de to nydeligste ungene i verden.... Akkurat nå er jeg ferdigventet så det holder, og mannen like så. Men vi er jo unge enda, og kan ombestemme oss mange gagner enda :-D

"Det som er så snodig mht det som sies om at menn ofte ønsker seg en sønn, mens damer ønsker seg en datter......"

Her var det motsatt, jeg ønsket meg gutter og mannen min ønsket seg jenter (eller gjerne en av hver).

[snø]

He he, tror ganske bestemt at ingen som kjenner meg tror jeg er skuffet. Jeg var på et aloe-vera party i går, med folk jeg ikke kjenner, og en av dem kommenterte at jeg strålte, og lurte på hva som hadde skjedd. Brikkene falt litt på plass når jeg forklarte at vi hadde fått et barn.

Ellers får vi vel bare være litt uenige i dette krysset, tror jeg. Men jeg respekterer meningene dine, de er veloverveide og gode.

Mvh

Som sagt, jeg har aldri vært i tvil om at du er lykkelig mamma til to gutter, selv om jeg visste at du håpet på jenta i forkant. Du gløder nok i virkeligheten, for det gløder litt av deg i cyberverden også.

Og vi får bare være uenige i det krysset, ja. Det hadde vært en kjedelig verden om vi var enige i alt ;o)

[snø]

"Det som er så snodig mht det som sies om at menn ofte ønsker seg en sønn, mens damer ønsker seg en datter......"

Her var det motsatt, jeg ønsket meg gutter og mannen min ønsket seg jenter (eller gjerne en av hver).

Det er sikkert fordi dere allerede hadde fått med dere at gutter blir mammagutter og jenter blir pappagutter ;o)

[Juliansmamma]

Som sagt, jeg har aldri vært i tvil om at du er lykkelig mamma til to gutter, selv om jeg visste at du håpet på jenta i forkant. Du gløder nok i virkeligheten, for det gløder litt av deg i cyberverden også.

Og vi får bare være uenige i det krysset, ja. Det hadde vært en kjedelig verden om vi var enige i alt ;o)

;-)

[Gjest ChiengMai]

Det er sikkert fordi dere allerede hadde fått med dere at gutter blir mammagutter og jenter blir pappagutter ;o)

"jenter blir pappagutter ;o)"

Var vel det jeg var redd for... ;-)

[trompet]

Jeg lurer litt på hva det er jeg, som gjør at mange ønsker seg jente frem for gutt ?

Blir det regnet for enklere å oppdra jenter, eller hva er det ?

Noen som har noen svar som kanskje kan gjøre en undrende sjel litt klokere ?

For noe er det i hvertfall, som kan få folk til å spørre meg som har adoptert tvillinggutter, om jeg ikke heller ville hatt en av hver.

Opplevde også en bekjent som viste skuffelse da jeg fortalte om tildelingen av våre to, og sier" å to gutter, så synd det ikke ble en av hver" !

Helt klart .. mener jeg bestemt.. at ønsket om jente er alle de søte blondene , rosa , smykker og dill å dall som jeg skrev nedenfor , å ikke personen jenta.... Kan jo ikke kle en gutt som jente eller omvendt . Det sitter mange pynteklare mødre rundt omkring å titter på kjoler , hårpynt osv . De klarer ikke helt se for seg barnet som en person som vokser å blir selvstendig...

[Gjest litchi]

Det er jeg helt enig i at man kan. Jeg reagerer på de som ikke klarer det, og som blir dypt skuffet av å få feil kjønn, og som også etter at de får barnet sitter og tenker at det ble feil.

Jeg håpet på en gutt denne gangen, det har jeg ikke noe problem med å si. Og jeg tror også jeg sa det mens jeg ventet, at jeg gjerne så at vi fikk en gutt denne gangen. Men etterfulgt av at jeg ville bli nøyaktig like glad for en jente. Jeg mener bare det er et _langt_ stykke fra å håpe/ønske noe, til å faktisk bli skuffet og lei når man får det motsatte. Så lenge man snakker om barn, levende vesen.

Jeg er helt enig med deg i at det er uforståelig at noen kan "angre" på barnet de har fått pga "feil" kjønn.

Men i debattene her inne er det sjelden det som er problemet. Jeg husker bare ett eksempel, og er ikke helt sikker på hvor troverdig den saken egentlig var.

Likevel kommer de samme argumentene opp om at det er "ille" å ønske seg et kjønn fremfor et annet, at man ikke skjønner at kjønn kan være noen "sak", det er barnet som er viktig osv.

Naturligvis er det å få et barn det viktigste. Men ser ikke noen motsetning i det og i det å se for seg ei lita jente eller gutt samtidig. Og folk blir, med meget få unntak, like glade i barna sine uansett hva de ønsket seg på forhånd.

Jeg ønsket meg jente da jeg var gravid og da vi adopterte. Jeg visste jeg ville bli like glad i en gutt, men så ikke for meg hvordan det ville være å være guttemamma.

Jeg fikk to jenter, og er veldig glad for det!! Men jeg vet jo at jeg ville blitt like glad i gutter. Jeg ser jo at andre mammaer er like glade i guttene sine som jeg er i jentene mine, så jeg skjønner at sannsynligheten er stor for at jeg også ville blitt det:)

[trompet]

Kanskje det er noe som henger igjen fra generasjonen før oss?

Nå bare synser jeg. Men jeg husker fra da jeg var barn, at det var veldig mye snakk om hvordan familier med barneflokker av samme kjønn prøvde igjen og igjen på å få barn av den motsatte "typen". Jeg har en venninne som er odelsjente. De var 5 søstre. Jeg husker godt da den yngste ble født, at mange sa: "stakkars, da fikk de ikke odelsgutten nå heller". Ikke særlig moro å høre for venninna mi

Det var også flere naboer med bare gutter som jobbet hardt for å få en jente.

Da jeg fikk min andre datter å ringte mine foreldre om nyheten , utbrøt min far oppgitt.....Å herregud for et harem jeg har kommet inn i .. Ha ha han hadde fire døtre å fire barnebarn alle jenter ,,, Da vi senere fikk gutt fikk han nesten sjokk , men så fikk gutten hans navn også da ..,

[Gjest mij]

Jeg har inntrykk av at kvinner ofte ønsker seg døtre og menn sønner.

Jeg fikk mange kommentarer på at: "så fint du fikk en sønn nå, så har du en av hver" da gutten min ble født.

Så jeg har ikke inntrykk av at jenter generelt står høyere i kurs enn gutter, men at mange ser på det som ideelt å få et barn av hvert kjønn.

Rent praktisk er det mye enklere å få to av samme kjønn, med tanke på arv av klær og utstyr.

Jeg hopper inn i diskusjonen her, synes dette er litt interessant! :-)

Har samme oppfatning som deg - kvinner ønsker seg ofte døtre, og menn ønsker seg sønner. Det har nok som du sier å gjøre med at vi kjenner best "vårt eget" kjønn. Jeg ble litt fortvilet da vi ventet eldstemann, jeg må faktisk innrømme det, for jeg har ingen erfaring med gutter i det hele tatt. I form av søsken, guttevenner, o.l. Men det gikk seg jo fort til, da :-)

Ellers når man leser på barnimagen og andre nettsider, er det helt klart at ønsket om jente er størst. Der tror jeg det noen over her sier kommer inn - de kommende mammaene lengter etter en liten tulle de kan kle opp og pynte i rosa og blonder, identifisere seg med. Men jeg har også inntrykk av at mammaene på disse sidene er relativt unge.. Sånn 19-24 år. Og det merkes på navnevalgene der inne også, synes jeg, men det er en annen diskusjon ;-)

[Gjest mij]

Enig med deg :-)

Jeg hadde kjøpt gutteklær første gang vi ventet tildeling. Jeg var skråsikker på at det kom til å bli en gutt. Alle rundt meg fikk gutter, og jeg klarte rett og slett ikke å se for meg en liten jente. Men så fikk vi Bella, og det var selvfølgelig akkurat henne vi hadde

ventet på :-)

Denne gangen var jeg også skråsikker på at det ble en gutt. Og jeg var like skråsikker på at han skulle være rundt 2 år. "Alle" som fikk barn fra vårt distrikt fikk jo motsatt kjønn, og "alle" barna var +/- 2 år. Og det var jo greit å ikke få for stor aldersforskjell på ungene. Bella hadde jo rukket å bli 6 år.

Men så kom Telefonen. Det ble riktignok gutt, men han var "bare" 1 år. Og jeg må innrømme at det glapp ut av meg "jeg som trodde jeg skulle få en på 2 år!". Og fikk da svaret "slapp av, han blir 2 år han her også". Og det stemmer jo ;o)

Jeg sier ikke at man ikke kan ha tanker og følelser, det vil jo være bortimot naturstridig om man ikke danner seg et bilde av den man venter på. Jeg er bare fryktelig imot at man sier det høyt (gravid) eller skriver det ned (når adopterer). For som "fornøyd mamma" selv skriver - nå kunne hun jo ikke tenkt seg noen annen enn han hun fikk. Og sånn er det vel med de fleste av oss. Og de som ikke føler det sånn... vel, min mening er at de ikke ønsket seg barn sterkt nok.

Rart det der, hva man ser for seg :-)

I første svangerskap var jeg overbevist om at vi ventet en jente, mens denne gangen kunne jeg ikke se for meg noe annet enn en gutt.

Vel, jeg tok helt feil begge gangene )

[Gjest Ulvinnen]

Jeg hopper inn i diskusjonen her, synes dette er litt interessant! :-)

Har samme oppfatning som deg - kvinner ønsker seg ofte døtre, og menn ønsker seg sønner. Det har nok som du sier å gjøre med at vi kjenner best "vårt eget" kjønn. Jeg ble litt fortvilet da vi ventet eldstemann, jeg må faktisk innrømme det, for jeg har ingen erfaring med gutter i det hele tatt. I form av søsken, guttevenner, o.l. Men det gikk seg jo fort til, da :-)

Ellers når man leser på barnimagen og andre nettsider, er det helt klart at ønsket om jente er størst. Der tror jeg det noen over her sier kommer inn - de kommende mammaene lengter etter en liten tulle de kan kle opp og pynte i rosa og blonder, identifisere seg med. Men jeg har også inntrykk av at mammaene på disse sidene er relativt unge.. Sånn 19-24 år. Og det merkes på navnevalgene der inne også, synes jeg, men det er en annen diskusjon ;-)

Jeg har ikke vært på nettstedet barnimagen, men jeg har fått med meg noen kommende mødre diskusjoner :-)

På samme måte som jeg har overhørt kommende fedre.

Jeg mener det er fullt tillatt å håpe på et bestemt kjønn, så lenge man er åpen for og innstilt på at det også kan bli det andre.

Når det gjelder navnevalg, så er det også morsomt å se nærmere på. SSB har vel også gjort undersøkelser som viser at de yngste foreldrene velger mye mer motepregede navn enn eldre.