Når barnet er rasende.

[Gemini]

Ja, og de begynner allerede å lære da de er 7 mnd og får den første bolla e.l som de gjerne får gnage på gjennom hele handlinga.

Små barn er ikke dumme, klart de vil ha det samme neste gang...

Med barn gjelder det å tenke langsiktig.

Ikke ulikt hvordan det er å ha hund, å akkurat den sammenhengen. Det er jo sååå lett å la en liten søt valp komme unna med alt mulig, og gjerne få ligge i sofaen osv. Men når hunden blir "voksen" og gjerne ganske så stor (som vår...), så er det kanskje ikke like gøy å ha en hund som gjerne breier seg ut over halve sofaen, og blir dødelig fornærmet når tante Olga vil sitte på den plassen når hun kommer på besøk. Heldigvis gikk vi ikke i den fella da vår hund var valp. Men vi gjorde noen andre tabber, som vi har måttet jobbe mye med i ettertid... :-)

[Gemini]

Ja, og de begynner allerede å lære da de er 7 mnd og får den første bolla e.l som de gjerne får gnage på gjennom hele handlinga.

Små barn er ikke dumme, klart de vil ha det samme neste gang...

Med barn gjelder det å tenke langsiktig.

å skulle vært i, i den første setningen

:-)

[Gjest GA]

Det er forsåvidt ytterst sjelden vi opplever skikkelige raserianfall som de du beskriver. Så du har nok rett i at det mest er "milde" raserianfall jeg håndterer. Men jeg har brukt samme metode på de veldige anfallene også, selv om det vel kanskje bare har skjedd et par ganger. Og det virker da også, på mine barn.

Men kanskje også fordi det MÅ virke. Jeg anser det svært sjelden som aktuelt å forlate åstedet. Har f.eks en gang opplevd et fryktelig raserianfall hos en lege, hvor jeg endte med å irettesette kraftig, og deretter holde fast barnet så legen fikk gjort det han skulle. Var ikke aktuelt å gå, nei...

Da har nok vi svært forskjellige barn. Det hadde vært veldig greit å kunne "nå inn" til ungen under et raserianfall, men det virker som sagt ikke.

Mine kunne bli så sinte at de skremte seg sjøl, og var helt borte. Tilsnakk eller berøring av noe slag gjorde bare anfallet værre. Det eneste som fungerte var å la dem skrike seg tomme, for så å sope opp "restene" og trøste den skremte ungen.

Når det er sagt, så er det mest i alderen 18 mndr til ca 3,5 år mine har hatt sånne anfall. Nå som de er nesten 5 og 7 klarer de som regel å beherske seg før de skriker seg helt vekk.

[Gjest sitarg]

Da har nok vi svært forskjellige barn. Det hadde vært veldig greit å kunne "nå inn" til ungen under et raserianfall, men det virker som sagt ikke.

Mine kunne bli så sinte at de skremte seg sjøl, og var helt borte. Tilsnakk eller berøring av noe slag gjorde bare anfallet værre. Det eneste som fungerte var å la dem skrike seg tomme, for så å sope opp "restene" og trøste den skremte ungen.

Når det er sagt, så er det mest i alderen 18 mndr til ca 3,5 år mine har hatt sånne anfall. Nå som de er nesten 5 og 7 klarer de som regel å beherske seg før de skriker seg helt vekk.

Så voldsomme anfall som du beskriver tror jeg faktisk ikke vi har opplevd.

Jeg skal ikke påstå at det skyldes måten vi har håndtert dem på, men vi har vært nøye med å ta utbruddene i startfasen. Vi har ikke tolerert mye slinger i valsen før vi har satt ned foten, bestemt og tydelig. Det er slett ikke sikkert at det hadde hjulpet hvis barna var mer, tja hva skal vi kalle det, voldsomme i sitt raseri.

Jeg har opplevd EN gang, men det var hjemme, at ett av barna mine fikk et raserianfall som bare varte og varte. Men da var vi hjemme, og hun kunne få rase så mye hun ville. Hun illskrek, sparket og slo alle som kom nær, smalt i dører... holdt på i 45 minutter. (4 år gammel). I DET tilfellet valgte vi å la henne rase ferdig. (Men en lignende situasjon i butikken ville vi løst annerledes, ja...)

[waxo]

Ikke ulikt hvordan det er å ha hund, å akkurat den sammenhengen. Det er jo sååå lett å la en liten søt valp komme unna med alt mulig, og gjerne få ligge i sofaen osv. Men når hunden blir "voksen" og gjerne ganske så stor (som vår...), så er det kanskje ikke like gøy å ha en hund som gjerne breier seg ut over halve sofaen, og blir dødelig fornærmet når tante Olga vil sitte på den plassen når hun kommer på besøk. Heldigvis gikk vi ikke i den fella da vår hund var valp. Men vi gjorde noen andre tabber, som vi har måttet jobbe mye med i ettertid... :-)

Så sant, så sant :-)

Jeg driver med den 5. hunden nå, og jeg går fortsatt i fellene .....

Det er ikke alltid lett å huske hver eneste lille viktige ting :-)

Hilsen

[Gjest GA]

Så voldsomme anfall som du beskriver tror jeg faktisk ikke vi har opplevd.

Jeg skal ikke påstå at det skyldes måten vi har håndtert dem på, men vi har vært nøye med å ta utbruddene i startfasen. Vi har ikke tolerert mye slinger i valsen før vi har satt ned foten, bestemt og tydelig. Det er slett ikke sikkert at det hadde hjulpet hvis barna var mer, tja hva skal vi kalle det, voldsomme i sitt raseri.

Jeg har opplevd EN gang, men det var hjemme, at ett av barna mine fikk et raserianfall som bare varte og varte. Men da var vi hjemme, og hun kunne få rase så mye hun ville. Hun illskrek, sparket og slo alle som kom nær, smalt i dører... holdt på i 45 minutter. (4 år gammel). I DET tilfellet valgte vi å la henne rase ferdig. (Men en lignende situasjon i butikken ville vi løst annerledes, ja...)

Slike anfall som du beskriver, hadde guttungen opptil 4 ganger om dagen da han var mellom 18 mndr og 2,5 år.

Dog bare èn gang i butikken....

Så da har dere sluppet lett unna på det området.

[Gjest sitarg]

Slike anfall som du beskriver, hadde guttungen opptil 4 ganger om dagen da han var mellom 18 mndr og 2,5 år.

Dog bare èn gang i butikken....

Så da har dere sluppet lett unna på det området.

Ja, det har vi helt klart... Herregud, hadde nok klikka... :-) Honnør til dere som faktisk holdt ut OG fant en måte å håndtere det på som funket!

[Gjest GA]

Ja, det har vi helt klart... Herregud, hadde nok klikka... :-) Honnør til dere som faktisk holdt ut OG fant en måte å håndtere det på som funket!

*hehe*

Jeg var visstnok sånn som liten sjøl, så ifølge mora mi var det "straffen".

Svigermor var derimot rimelig sjokkert over at vi lot det illsinte lille vesenet bare ligge og skrike på gulvet (-og sa mye idiotisk til ungen i tillegg)... Hennes sønn var nemlig helt forskjellig.

[Gjest sitarg]

*hehe*

Jeg var visstnok sånn som liten sjøl, så ifølge mora mi var det "straffen".

Svigermor var derimot rimelig sjokkert over at vi lot det illsinte lille vesenet bare ligge og skrike på gulvet (-og sa mye idiotisk til ungen i tillegg)... Hennes sønn var nemlig helt forskjellig.

Passende straff, ja! :-)

Jeg var en sånn som bare forsvant. Gjemte meg en stund. Og kanskje sovnet. :-)