Sier du noe?

[Gjest litt dilemma]

Sett at ditt barn har en venninne som hun leker med både i barnehagen og hjemme. Sette at denne venninnen ofte har en oppførsel som er lite allreit (også når hun er sammen med ditt barn, hjemme eller i barnehagen). Hun sier stadig negative ting til andre barn (inkl. ditt), drar med barnet i uheldig lek, og er grenseutprøvende.

Sett at du legger merke til at foreldrene setter veldig lite grenser for henne, gir mye etter, og dermed belønner henne for dårlig oppførsel, osv, slik at du regner med at dette er en viktig årsak. Men du vet at de ikke har søkt noen rådgivning, og jenta har ingen diagnose.

Ville du da sagt noe til foreldrene om det? Når bør man egentlig si fra til andre foreldre, og når bør man la være? På hvilke måter kan man i tilfelle si fra?

Hva hvis du selv jobber som pedagog, og derfor blir bekymret for hvordan denne jenta vil utvikle seg. Ville du da sagt noe, når dette var folk du ikke kjente via din jobb, bare via dine barn?

Selv er jeg redd for å legge meg borti andres problemer, eller at de skal komme i forsvar. Samtidig er jeg veldig fristet til å råde dem å søke hjelp...

[Gjest litt dilemma]

I tilfelle jeg nevner kunne man selvsagt velge å si noe til de barnehagesansatte, men har lite lyst til at foreldrene kunne oppleve dette som å gå bak deres rygg, siden døtrene våre er venninner.

[org]

Nei, pedagog eller ikke: folk får oppdra barna sine som de vil. Jeg vil ikke være noen bessiwissi.

Men jeg ville naturligvis satt grenser hjemme hos oss.

[jubalong70]

Nei, pedagog eller ikke: folk får oppdra barna sine som de vil. Jeg vil ikke være noen bessiwissi.

Men jeg ville naturligvis satt grenser hjemme hos oss.

Du mener besserwisser?

[jubalong70]

Nei, jeg hadde ikke sagt noe til foreldrene. Det er ikke vår jobb å fortelle andre foreldre hvordan de skal oppdra barna sine.

Men jeg hadde kanskje nevnt det for ped.leder på avdelingen i barnehagen og hørt hva vedkommende mente.

[godtfreda]

Jeg jobber i psykiatrien, og der ser jeg dessverre ofte resultatet av manglende grensesetting i oppveksten. Så for jenta sin skyld bør du nok gjøre noe. Tenk først og fremst på henne, ikke foreldrene.

[PieLill]

Du mener besserwisser?

Eventuelt bedreviter.

Men det er kanskje litt gammeldags.

:-)

Kunne ikke dy meg...

mvh

[punky brewster]

Nei, jeg legger meg ikke bort i andre sin oppdragelse eller mangel på den.

Men jeg pleier å snakke med mitt eget barn om at andre barn kan oppføre seg dårlig og at man ikke skal la seg rive med på tull og tøys, men huske på hva de har lært hjemme

[PieLill]

Kan du nå fram med et budskap til foreldrene som på sikt gjør den aktuelle jenta bedre rustet for livet, er det veldig bra. Spørsmålet er vel om du har mulighet til det?

Kritikk på sensitive områder takler de færreste om det ikke kommer fra personer man har stor tillit til og føler seg respektert av også når man kritiseres. Forbipasserende synsere og bedrevitere blir sjeldent lyttet til. (Avsenders motiv spiller liten rolle. Det hvordan mottageren oppfatter det som avgjør hva som når fram.)

For å kunne formulere et slikt vanskelig budskap på en konstruktiv måte, må man kjenne 'mottageren' godt nok til å kunne ta utgangspunkt i vedkommendes resurser og muligheter, ikke hans/hennes svakheter og feil. Hvis ikke skaper man bare frustrasjon og håpløshet.

Har du en relasjon til foreldrene som kan bære kritikken du ønsker å komme med? Hvis ikke kan du ikke gi noen råd med mindre du blir bedt om det.

Det du kan gjøre er å tydelig praktisere dine verdier og standarder når du er i nærheten som nærmeste voksen. Du kan være ekstra tydelig på hva som gjelder i ditt hus.

Du kan også ta det opp med jentas foreldre om adferden går over alle støvelskaft. F.eks. følge jenta hjem og si at "I dag ble jeg nødt til å sende Xxx hjem fordi hun..." Du kan fortsatt ikke belære foreldrene på hvordan de skal takle dette. Men du du kan tydeliggjøre for store og små hva som gjelder i ditt hjem.

mvh

[Gjest Underskrift]

Har du ett konkret eksempel?

For meg er det vannsklig og svare på dette rent generelt, da jeg ikke klarer og ta noen stilling til om du overreagerer, eller om ting er helt på tryne ;o)

Sett at dere bare har forskjellige oppfattelser av hvordan man oppfører seg.

Jeg ville helt klart grepet inn, om jeg mente barnet led, ville få varig men. Alt annent for hver og en bestemme selv.

Jeg ville helt klart hørt litt med barnehagen, for og se om det bare var meg, før jeg ville gått videre.

MVH

[hidi]

Kan du nå fram med et budskap til foreldrene som på sikt gjør den aktuelle jenta bedre rustet for livet, er det veldig bra. Spørsmålet er vel om du har mulighet til det?

Kritikk på sensitive områder takler de færreste om det ikke kommer fra personer man har stor tillit til og føler seg respektert av også når man kritiseres. Forbipasserende synsere og bedrevitere blir sjeldent lyttet til. (Avsenders motiv spiller liten rolle. Det hvordan mottageren oppfatter det som avgjør hva som når fram.)

For å kunne formulere et slikt vanskelig budskap på en konstruktiv måte, må man kjenne 'mottageren' godt nok til å kunne ta utgangspunkt i vedkommendes resurser og muligheter, ikke hans/hennes svakheter og feil. Hvis ikke skaper man bare frustrasjon og håpløshet.

Har du en relasjon til foreldrene som kan bære kritikken du ønsker å komme med? Hvis ikke kan du ikke gi noen råd med mindre du blir bedt om det.

Det du kan gjøre er å tydelig praktisere dine verdier og standarder når du er i nærheten som nærmeste voksen. Du kan være ekstra tydelig på hva som gjelder i ditt hus.

Du kan også ta det opp med jentas foreldre om adferden går over alle støvelskaft. F.eks. følge jenta hjem og si at "I dag ble jeg nødt til å sende Xxx hjem fordi hun..." Du kan fortsatt ikke belære foreldrene på hvordan de skal takle dette. Men du du kan tydeliggjøre for store og små hva som gjelder i ditt hjem.

mvh

For et fantastisk godt skrevet innlegg, Pielill!

Jeg hadde selvfølgelig skrevet nøyaktig det samme, men du kom meg i forkant...Ja, sikkert, hidi, du kan jo drømme videre...

Utrolig vanskelig å nå frem til mottagere så lenge det kan oppfattes som kritikk...

[hidi]

I tilfelle jeg nevner kunne man selvsagt velge å si noe til de barnehagesansatte, men har lite lyst til at foreldrene kunne oppleve dette som å gå bak deres rygg, siden døtrene våre er venninner.

Du kan snakke med denne jenta når hun er i ditt hjem ellers bør du trø svært varsomt...

[PieLill]

I tilfelle jeg nevner kunne man selvsagt velge å si noe til de barnehagesansatte, men har lite lyst til at foreldrene kunne oppleve dette som å gå bak deres rygg, siden døtrene våre er venninner.

Den støtter jeg fullt ut.

Om jeg var barnehagepersonal ville jeg likt dårlig å bli brukt som mellommann i en slik sammenheng. _Veldig_ dårlig.

Og trøste og bære om jeg som mor fikk vite at noen andre foreldre klaget på min oppdragelse til barnehagepersonalet!!!!

mvh

[Gjest litt dilemma]

Har du ett konkret eksempel?

For meg er det vannsklig og svare på dette rent generelt, da jeg ikke klarer og ta noen stilling til om du overreagerer, eller om ting er helt på tryne ;o)

Sett at dere bare har forskjellige oppfattelser av hvordan man oppfører seg.

Jeg ville helt klart grepet inn, om jeg mente barnet led, ville få varig men. Alt annent for hver og en bestemme selv.

Jeg ville helt klart hørt litt med barnehagen, for og se om det bare var meg, før jeg ville gått videre.

MVH

Vel, datteren min kommer stadig hjem og siterer ting som X har sagt til henne i barnehagen. Det kan være nedsettende bemerkninger. Jeg har hørt X si sånt til mitt barn her hjemme også, men da sier jeg jo fra at sånt sier man ikke, "man kan heller si...." og så kommer jeg med et konstruktivt eksempel på hva man kan si.

X er svært konkurrerende, gjennom å trykke andre barn ned. Hun kan feks si til mitt barn: "Du har ikke noen fin jakke" hvis vi forteller at barnet mitt sin jakke er ny. Eller "Du er ikke noe fin på håret" hvis barnet mitt har vært hos frisøren.

Jeg har forsøkt å nevne dette for moren veldig forsiktig, men det virker ikke som hun tror på hennes datter sier sånt...

X konkurrerer også hele tiden med at det ALLTID skal gjelde hvem som blir først, enten det gjelder hvem som blir først ferdig med å spise, eller hvem som skal gjøre hva. Ja da, jeg vet det er helt vanlig i 3-4 års alderen (og moren unnskylder henne med dette), men det er jo mange grader av det likevel, og jeg har nesten aldri sett det så gjennomført mye. Mitt barn bli nokså fortvilet over dette.

Sist de var hjemme hos oss, og de to ungene var på mitt barns rom, ramponerte X hele rommet - dvs ALT var revet ned fra hyller og skap og ut på gulvet i løpet av ti minutter, da jeg kom for å se til dem. Hun dro jo mitt barn også med på "leken" etterhvert, men mitt barn (som er relativt rolig) ville aldri funnet på noe sånt selv, jeg kjenner henne.

Da reagerte jeg med å bli sint på dem, og veldig bestemt, de skulle rydde opp hver bit og sette det på plass, og det ble ikke noe barne-tv (Dette var rett før barne-tv skulle starte). De holdt enda på å rydde da X sin mor kom for å hente henne.

Da jeg forklarte moren hva barna hadde gjort og hva slags konsekvenser det fikk, virket hun som hun ikke hadde tenkt på at man kunne sette slike grenser, og hun godtok dem. Men hun hjalp datteren sin å rydde opp, mye mer enn jeg selv ville gjort (selv om jeg også hjalp dem litt).

Datteren ble sint og utprøvende overfor moren før de gikk, over små bagateller, og moren ga etter. Datteren endte likevel med å få et raserianfall og ville ikke gå. Istedenfor å være bestemt, bære henne ut og ta klærne med (slik jeg ville gjort), følte moren seg så hjelpeløs at hun ringte faren for å be ham komme og hjelpe.

Datteren min begynte å gråte over å høre på alt dette raseriet (selv om jeg tok henne til et annet rom). Moren virket flau, mens jeg først og fremst hadde vondt av henne og hennes hjelpeløshet i situasjonen.

[Gjest sitarg]

Vanskelig tema. Jeg har selv et barn som kan være en prøvelse. Andre tror kanskje at vi ikke setter grenser. De ser kanskje at vi noen ganger gir etter. Og kanskje konkluderer de med at vi "ødelegger ungen".

Hvem som ødelegger for hvem i leken kan ofte være uklart. De fleste ser sitt eget barn som den snille, og de andre som de slemme.

Jeg har opplevd med mitt andre barn (som egentlig er snill og god som dagen er lang) at barnet fikk "skylda" for uheldige hendelser i barnehagen. Det handlet om kraftig språkbruk fra mitt barns side. Men som var forårsaket av utestenging og erting av noen andre barn.

Det er vanskelig å vite hva som er "sannheten", spesielt når ens eget barn er involvert. Derfor ville jeg ikke sagt noe i en situasjon som den du beskriver, og jeg ville blitt svært provosert om noen ville "ta det opp" med meg, selv om de oppdrar barna sine på en annen måte enn det vi gjør.

om noen hadde kommet og bedt oss om å "søke hjelp" ville jeg blitt mildt sagt forbannet.

Det er noe helt annet om personalet i barnehagen tar opp ting, for de kjenner barnet og ser barnet på nøytralt grunnlag.

[waxo]

Man skal generelt trå varsomt når det gjelder andres barneoppdragelse.

Tror ikke jeg hadde sagt noe til foreldrene, men heller oppdratt barnet hjemme hos meg de gangene barnet er der.

Hilsen

[Linnea78]

Vel, er det slik at barnet lider burde du si fra slik forsiktig. Men du sier barnet ikke har diagnose, heldigvis er det slik at barn kan være ganske urolige uten å måtte ha en diagnose.

Blir foresten litt sjokkert over de lenger ned som skriver at foreldre må oppdra barna som de selv vil. Det er viktig å si fra hvis de ikke blir oppdratt bra.

[laban]

Vel, er det slik at barnet lider burde du si fra slik forsiktig. Men du sier barnet ikke har diagnose, heldigvis er det slik at barn kan være ganske urolige uten å måtte ha en diagnose.

Blir foresten litt sjokkert over de lenger ned som skriver at foreldre må oppdra barna som de selv vil. Det er viktig å si fra hvis de ikke blir oppdratt bra.

Hva mente du nå?

Hadde du tatt meg alvorlig dersom moren til en annen unge i barnehagen der din datter gikk, "sa fra" til deg om at hun mente datteren din ikke var godt nok oppdratt?

[laban]

Vel, er det slik at barnet lider burde du si fra slik forsiktig. Men du sier barnet ikke har diagnose, heldigvis er det slik at barn kan være ganske urolige uten å måtte ha en diagnose.

Blir foresten litt sjokkert over de lenger ned som skriver at foreldre må oppdra barna som de selv vil. Det er viktig å si fra hvis de ikke blir oppdratt bra.

Jeg skrev feil. Det skal stå:

Dersom moren til en annen unge i barnehagen der din datter gikk, "sa fra" til deg om at hun mente datteren din ikke var godt nok oppdratt, hadde du tatt henne alvorlig?

[Gjest sitarg]

Vel, er det slik at barnet lider burde du si fra slik forsiktig. Men du sier barnet ikke har diagnose, heldigvis er det slik at barn kan være ganske urolige uten å måtte ha en diagnose.

Blir foresten litt sjokkert over de lenger ned som skriver at foreldre må oppdra barna som de selv vil. Det er viktig å si fra hvis de ikke blir oppdratt bra.

Jeg er hjertelig uenig med deg. Det er ikke noen fasit på hvordan barn skal oppdras, og både foreldre og barn er forskjellige. Innblanding fra andre er og blir utidig, og blir i nesten 100 % av tilfellene oppfattet som negativt.

Derfor syns jeg ikke man skal blande seg borti hvordan andre oppdrar barna sine (med unntak for åpenbar omsorgssvikt, hvor det er riktig enten å si det til foreldrene, eller melde i fra til barnevernet).

Men om noen tillater heftigere språkbruk enn andre så er det knapt noe som angår andre, mener jeg!