Sier du noe?

[Gjest sitarg]

Vel, datteren min kommer stadig hjem og siterer ting som X har sagt til henne i barnehagen. Det kan være nedsettende bemerkninger. Jeg har hørt X si sånt til mitt barn her hjemme også, men da sier jeg jo fra at sånt sier man ikke, "man kan heller si...." og så kommer jeg med et konstruktivt eksempel på hva man kan si.

X er svært konkurrerende, gjennom å trykke andre barn ned. Hun kan feks si til mitt barn: "Du har ikke noen fin jakke" hvis vi forteller at barnet mitt sin jakke er ny. Eller "Du er ikke noe fin på håret" hvis barnet mitt har vært hos frisøren.

Jeg har forsøkt å nevne dette for moren veldig forsiktig, men det virker ikke som hun tror på hennes datter sier sånt...

X konkurrerer også hele tiden med at det ALLTID skal gjelde hvem som blir først, enten det gjelder hvem som blir først ferdig med å spise, eller hvem som skal gjøre hva. Ja da, jeg vet det er helt vanlig i 3-4 års alderen (og moren unnskylder henne med dette), men det er jo mange grader av det likevel, og jeg har nesten aldri sett det så gjennomført mye. Mitt barn bli nokså fortvilet over dette.

Sist de var hjemme hos oss, og de to ungene var på mitt barns rom, ramponerte X hele rommet - dvs ALT var revet ned fra hyller og skap og ut på gulvet i løpet av ti minutter, da jeg kom for å se til dem. Hun dro jo mitt barn også med på "leken" etterhvert, men mitt barn (som er relativt rolig) ville aldri funnet på noe sånt selv, jeg kjenner henne.

Da reagerte jeg med å bli sint på dem, og veldig bestemt, de skulle rydde opp hver bit og sette det på plass, og det ble ikke noe barne-tv (Dette var rett før barne-tv skulle starte). De holdt enda på å rydde da X sin mor kom for å hente henne.

Da jeg forklarte moren hva barna hadde gjort og hva slags konsekvenser det fikk, virket hun som hun ikke hadde tenkt på at man kunne sette slike grenser, og hun godtok dem. Men hun hjalp datteren sin å rydde opp, mye mer enn jeg selv ville gjort (selv om jeg også hjalp dem litt).

Datteren ble sint og utprøvende overfor moren før de gikk, over små bagateller, og moren ga etter. Datteren endte likevel med å få et raserianfall og ville ikke gå. Istedenfor å være bestemt, bære henne ut og ta klærne med (slik jeg ville gjort), følte moren seg så hjelpeløs at hun ringte faren for å be ham komme og hjelpe.

Datteren min begynte å gråte over å høre på alt dette raseriet (selv om jeg tok henne til et annet rom). Moren virket flau, mens jeg først og fremst hadde vondt av henne og hennes hjelpeløshet i situasjonen.

En sak har alltid to sider.

Jeg reagerer veldig på utsagn av typen:

"Vel, datteren min kommer stadig hjem og siterer ting som X har sagt til henne i barnehagen. Det kan være nedsettende bemerkninger. "

"X er svært konkurrerende, gjennom å trykke andre barn ned. "

"Mitt barn bli nokså fortvilet over dette."

"Hun dro jo mitt barn også med på "leken" etterhvert, men mitt barn (som er relativt rolig) ville aldri funnet på noe sånt selv, jeg kjenner henne."

"Datteren min begynte å gråte over å høre på alt dette raseriet (selv om jeg tok henne til et annet rom). "

Bare for å være litt vanskelig - sett fra den andre morens synspunkt kan dette lett koke ned til:

"Hun tror at hennes barn er DEN engelen som aldri gjør noe galt. Alt galt skylder hun på mitt barn for, og ser ikke at hennes eget barn også er med. Hennes barn tåler ingen ting og gråter for alt mulig."

- - - kanskje burde hun ta opp med deg at oppdragelsen du gir barnet ditt resulterer i et uselvstendig, sutrete barn som ikke tåler å være sammen med sine jevnaldrende?

Tenk deg om ditt barn er på besøk hos noen andre, og først får en kraftig irettesettelse der. Så kommer du, og så får DU en irettesettelse, og beskjed om at barnet ditt får ikke gå hjem før hun har ryddet opp.

Kan det tenkes at både du og barnet vil oppleve situasjonen som ubehagelig? Kan det tenkes at både du og barnet kan reagere annerledes enn dere ville gjort hjemme hos dere selv?

Sett deg selv litt i den andres sted, se situasjonen fra motsatt side. Så innser du forhåpentligvis at det slett ikke er sikkert det er noe galt med verken det andre barnet eller oppdragelsen. Men dere løser ting ulikt, og den andre moren (og det andre barnet) føler seg utilpass hjemme hos deg med ditt militærdiktatur. Likevel har de omløp nok i hodet til ikke å si i fra til deg.... Heldigvis for deg!

[morsan]

En sak har alltid to sider.

Jeg reagerer veldig på utsagn av typen:

"Vel, datteren min kommer stadig hjem og siterer ting som X har sagt til henne i barnehagen. Det kan være nedsettende bemerkninger. "

"X er svært konkurrerende, gjennom å trykke andre barn ned. "

"Mitt barn bli nokså fortvilet over dette."

"Hun dro jo mitt barn også med på "leken" etterhvert, men mitt barn (som er relativt rolig) ville aldri funnet på noe sånt selv, jeg kjenner henne."

"Datteren min begynte å gråte over å høre på alt dette raseriet (selv om jeg tok henne til et annet rom). "

Bare for å være litt vanskelig - sett fra den andre morens synspunkt kan dette lett koke ned til:

"Hun tror at hennes barn er DEN engelen som aldri gjør noe galt. Alt galt skylder hun på mitt barn for, og ser ikke at hennes eget barn også er med. Hennes barn tåler ingen ting og gråter for alt mulig."

- - - kanskje burde hun ta opp med deg at oppdragelsen du gir barnet ditt resulterer i et uselvstendig, sutrete barn som ikke tåler å være sammen med sine jevnaldrende?

Tenk deg om ditt barn er på besøk hos noen andre, og først får en kraftig irettesettelse der. Så kommer du, og så får DU en irettesettelse, og beskjed om at barnet ditt får ikke gå hjem før hun har ryddet opp.

Kan det tenkes at både du og barnet vil oppleve situasjonen som ubehagelig? Kan det tenkes at både du og barnet kan reagere annerledes enn dere ville gjort hjemme hos dere selv?

Sett deg selv litt i den andres sted, se situasjonen fra motsatt side. Så innser du forhåpentligvis at det slett ikke er sikkert det er noe galt med verken det andre barnet eller oppdragelsen. Men dere løser ting ulikt, og den andre moren (og det andre barnet) føler seg utilpass hjemme hos deg med ditt militærdiktatur. Likevel har de omløp nok i hodet til ikke å si i fra til deg.... Heldigvis for deg!

Godt skrevet!

[PieLill]

Jeg er hjertelig uenig med deg. Det er ikke noen fasit på hvordan barn skal oppdras, og både foreldre og barn er forskjellige. Innblanding fra andre er og blir utidig, og blir i nesten 100 % av tilfellene oppfattet som negativt.

Derfor syns jeg ikke man skal blande seg borti hvordan andre oppdrar barna sine (med unntak for åpenbar omsorgssvikt, hvor det er riktig enten å si det til foreldrene, eller melde i fra til barnevernet).

Men om noen tillater heftigere språkbruk enn andre så er det knapt noe som angår andre, mener jeg!

Jeg er bare delvis enig.

Oppdragelse er ikke en privatsak lengre når ungen forsyner seg av frukten i naboens hage eller tar sin ufyselige språkbruk med seg rundt omkring i vennekretsen. Eller slår, utestenger og mobber.

Det er heller ikke en privatsak når barnet pga manglende grensesetting ødelegger læringsmiljøet for en hel klasse og trivselen for både store og små.

Når det er sagt må jeg ile til og tilføye at sammenhengen mellom et barns "akutte" adferd og foreldrenes vilje og evne til god og fornuftig oppfostring ikke alltid er like åpenbar.

Noen barn krever langt mer enn andre før man ser det gode resultatet.

Selv har jeg sjeldent følt meg bekvem med råd jeg ikke selv har etterspurt. Og det kan jeg umulig være alene med.

;-)

mvh

[jubalong70]

Eventuelt bedreviter.

Men det er kanskje litt gammeldags.

:-)

Kunne ikke dy meg...

mvh

Helt i orden den

[PieLill]

Helt i orden den

Det er så deilig å flisespikke litt iblant!

;-)

Ha en fin dag!

mvh

[Gjest sitarg]

Jeg er bare delvis enig.

Oppdragelse er ikke en privatsak lengre når ungen forsyner seg av frukten i naboens hage eller tar sin ufyselige språkbruk med seg rundt omkring i vennekretsen. Eller slår, utestenger og mobber.

Det er heller ikke en privatsak når barnet pga manglende grensesetting ødelegger læringsmiljøet for en hel klasse og trivselen for både store og små.

Når det er sagt må jeg ile til og tilføye at sammenhengen mellom et barns "akutte" adferd og foreldrenes vilje og evne til god og fornuftig oppfostring ikke alltid er like åpenbar.

Noen barn krever langt mer enn andre før man ser det gode resultatet.

Selv har jeg sjeldent følt meg bekvem med råd jeg ikke selv har etterspurt. Og det kan jeg umulig være alene med.

;-)

mvh

Jeg mener at oppdragelsen likevel er en privatsak. Derimot kan man kreve at spillereglene f.eks på skolen må følges. Men spillereglene er et resultat av skolens / samfunnets krav, og trenger ikke samsvare med foreldrenes oppdragelse.

Satt litt på spissen mener jeg at klassemiljøet er skolens ansvar, mens oppførsel på fritida er foreldrenes ansvar. Det er ikke rom for at foreldre med ulike meninger skal ha nevneverdig innflytelse over spillereglene på skolen.

[PieLill]

Vel, datteren min kommer stadig hjem og siterer ting som X har sagt til henne i barnehagen. Det kan være nedsettende bemerkninger. Jeg har hørt X si sånt til mitt barn her hjemme også, men da sier jeg jo fra at sånt sier man ikke, "man kan heller si...." og så kommer jeg med et konstruktivt eksempel på hva man kan si.

X er svært konkurrerende, gjennom å trykke andre barn ned. Hun kan feks si til mitt barn: "Du har ikke noen fin jakke" hvis vi forteller at barnet mitt sin jakke er ny. Eller "Du er ikke noe fin på håret" hvis barnet mitt har vært hos frisøren.

Jeg har forsøkt å nevne dette for moren veldig forsiktig, men det virker ikke som hun tror på hennes datter sier sånt...

X konkurrerer også hele tiden med at det ALLTID skal gjelde hvem som blir først, enten det gjelder hvem som blir først ferdig med å spise, eller hvem som skal gjøre hva. Ja da, jeg vet det er helt vanlig i 3-4 års alderen (og moren unnskylder henne med dette), men det er jo mange grader av det likevel, og jeg har nesten aldri sett det så gjennomført mye. Mitt barn bli nokså fortvilet over dette.

Sist de var hjemme hos oss, og de to ungene var på mitt barns rom, ramponerte X hele rommet - dvs ALT var revet ned fra hyller og skap og ut på gulvet i løpet av ti minutter, da jeg kom for å se til dem. Hun dro jo mitt barn også med på "leken" etterhvert, men mitt barn (som er relativt rolig) ville aldri funnet på noe sånt selv, jeg kjenner henne.

Da reagerte jeg med å bli sint på dem, og veldig bestemt, de skulle rydde opp hver bit og sette det på plass, og det ble ikke noe barne-tv (Dette var rett før barne-tv skulle starte). De holdt enda på å rydde da X sin mor kom for å hente henne.

Da jeg forklarte moren hva barna hadde gjort og hva slags konsekvenser det fikk, virket hun som hun ikke hadde tenkt på at man kunne sette slike grenser, og hun godtok dem. Men hun hjalp datteren sin å rydde opp, mye mer enn jeg selv ville gjort (selv om jeg også hjalp dem litt).

Datteren ble sint og utprøvende overfor moren før de gikk, over små bagateller, og moren ga etter. Datteren endte likevel med å få et raserianfall og ville ikke gå. Istedenfor å være bestemt, bære henne ut og ta klærne med (slik jeg ville gjort), følte moren seg så hjelpeløs at hun ringte faren for å be ham komme og hjelpe.

Datteren min begynte å gråte over å høre på alt dette raseriet (selv om jeg tok henne til et annet rom). Moren virket flau, mens jeg først og fremst hadde vondt av henne og hennes hjelpeløshet i situasjonen.

Når barna kommer hjem og forteller hva den og den har gjort må man ha flere tanker i hodet samtidig.

Forteller barnet dette fordi det er noe som virkelig plager barnet og som barnet ikke klarer å håndtere. Eller bedriver barnet regelrett baktalelse.

Ting som er for bagatellmessige, småting som allerede er ordnet opp i i barnehagen eller ting som egentlig ikke angår barnet gir jeg klar beskje om at jeg ikke vil høre om. Jeg vil heller ikke ha noe av at barn (eller voksne for den del) ripper opp i andres feiltrinn som er ute av verden for lengst.

Barn (og voksne) har en tendes til å ønske å sole seg i egen fortreffelighet og vellykkethet mens de overbærende beskuer dem som er mindre dyktige og snille. Når jeg merker slike tendenser forsøker jeg å minne barna om at de ikke er helt fullkomne de heller. Samtidig forteller jeg gjerne et eksempel fra noe jeg gjorde da jeg var barn som slår den aktuelle situasjonen.

En ytterlighet er å unnskylde enhver forkastelig adferd. Den andre er å miste evnen til å se på andres adferdsmessige nederlag med empati og erkjennelse av at man ikke er så fullkommen selv. Med vekslende hell forsøker vi å finne en god balanse mellom disse to.

Kan det være at din datter har blitt en litt for ivrig forteller og du en vel lydhør lytter hva angår denne jentas tilkortkommenheter?

Jeg ville også hatt problemer med å la være å bli sint om ungene med eller uten venner til stedet drar utover alt på rommet. Men du verden så gøy de har det mens de holder på.

;-)

Raponere synes jeg er et for sterkt ord. Det handler om å ødelegge. Rote er ikke det samme som å ødelegge.

Om denne moren følte at det ikke bare dreide seg om et krav om å ta ansvar for sine handlinger, men også følte at barnet og evt. hun var (for)dømt pga rotet, er det ikke rart om hun ble satt ut.

Kanskje hjalp hun jenta å rydde for å hurtigst mulig blidgjøre deg og/eller komme seg bort fra ditt "dømmende åsyn".

;-)

Eller kanskje hun hjalp henne fordi hun vet hva jenta kan takle og hva som vokser henne over hodet og blir umulig å håndtere. Det er stor forskjell på ryddegenene hos mine barn. Noen trenger langt mer hjelp enn andre for å mestre situasjonen. Det blir blodig urettferdig å kreve det samme av dem på det området som alle andre.

Er det mulig at du irriterer deg litt vel mye over denne jenta og hennes foreldre. Er det mulig at din kritiske holdning gjør det vanskelig for deg å se det positive og riktige ved denne familien og sammtidig kaste et litt kritisk blikk i din egen retning.

Jeg tror ikke man har noe å tilføre i form av gode råd før man kjenner, liker og respekterer en familie. Da finner man ofte også ut at minst 2/3 av rådene ville vært malplasserte.

;-)

mvh

[PieLill]

Jeg mener at oppdragelsen likevel er en privatsak. Derimot kan man kreve at spillereglene f.eks på skolen må følges. Men spillereglene er et resultat av skolens / samfunnets krav, og trenger ikke samsvare med foreldrenes oppdragelse.

Satt litt på spissen mener jeg at klassemiljøet er skolens ansvar, mens oppførsel på fritida er foreldrenes ansvar. Det er ikke rom for at foreldre med ulike meninger skal ha nevneverdig innflytelse over spillereglene på skolen.

På hvilken måte er det en privatsak at jeg unnskylder og bortforkaler at barnet mitt f.eks. stjeler?

Barna kan ikke deles i en skolebit og en hjemmedel og en på-butikken-del. Barnet har med hele seg hele tiden.

Barn tar, på godt og vondt, med seg det de får hjemme til skolen og i alle andre sammenhenger de ferdes. Et barn tar med sin nedsettende språkbruk eller oppmuntrende holdninger.

Det er ønsketenkning og fantasi og tro at skolen alene kan skape et godt skolemiljø uavhengig av hva som skjer på hjemmebane.

Barn klarer og skal øves i en viss grad av situasjonsbetinget miljøtilpasning. Men ryggraden i barnets verdier og adferd kommer hjemmefra. Er det en dårlig ryggrad vil barnet få et dårlig utgangspunkt i alle sammenhenger. Et barn med dårlig "adferdsryggrad" vil skape problemer og misstrivsel for sine omgivelser. Så det er absolutt ingen privatsak.

Men aller mest for barnets skyld må vi gjøre vårt ytterste for å få fram det beste i dem og dempe det som bare gir dem problemer.

Det meste av det vi gjør får konsekvenser ut over det som når vår lille nesetipp.

mvh

[Gjest sitarg]

På hvilken måte er det en privatsak at jeg unnskylder og bortforkaler at barnet mitt f.eks. stjeler?

Barna kan ikke deles i en skolebit og en hjemmedel og en på-butikken-del. Barnet har med hele seg hele tiden.

Barn tar, på godt og vondt, med seg det de får hjemme til skolen og i alle andre sammenhenger de ferdes. Et barn tar med sin nedsettende språkbruk eller oppmuntrende holdninger.

Det er ønsketenkning og fantasi og tro at skolen alene kan skape et godt skolemiljø uavhengig av hva som skjer på hjemmebane.

Barn klarer og skal øves i en viss grad av situasjonsbetinget miljøtilpasning. Men ryggraden i barnets verdier og adferd kommer hjemmefra. Er det en dårlig ryggrad vil barnet få et dårlig utgangspunkt i alle sammenhenger. Et barn med dårlig "adferdsryggrad" vil skape problemer og misstrivsel for sine omgivelser. Så det er absolutt ingen privatsak.

Men aller mest for barnets skyld må vi gjøre vårt ytterste for å få fram det beste i dem og dempe det som bare gir dem problemer.

Det meste av det vi gjør får konsekvenser ut over det som når vår lille nesetipp.

mvh

Jeg tror vi snakker forbi hverandre, og at vi på mange måter egentlig mener det samme.

Tenk deg en skoleklasse med 25 foreldrepar. Kanskje er det 50 ulike meninger om hva som er riktig oppdragelse. Noen vil holde på at "barna må få prøve seg selv" og at "de lærer bare ved å få øve". Mens andre vil si at "barna må følge reglene, dermed basta". Og så videre.

Prøv å ta opp ett tema her på DOL, for eksempel, vedrørende oppdragelse. Spør om folk syns det er viktig at barna sitter i ro ved matbordet, eller om rutiner ved sengetid, eller hvordan man reagerer på stygt språk fra barna. Eller sjekk tråden lengre ned her om "Når barnet er rasende" - og hvor ulikt folk håndterer det.

Så tilbake til skoleklassen med 50 ulike foreldre. Hvem av dem skal få lov til å "bestemme" hva som er rett og galt, akseptabelt og uakseptabelt?

Nemlig. Ingen av dem. Derfor må SKOLEN selv ha et standpunkt, et sett med regler som forteller at "på skolen skal man..." eller "på skolen er det ikke lov..." - og de reglene må få gjelde, UANSETT hva foreldrene måtte mene rent privat.

Greit, du kan si at du mener barn er kompetente og best kjenner selv når de vil spise, men på skolen er lunsjen klokka 11, og verken før eller senere. Du kan si at du syns barn kan straffes med "time-out", men på skolen er ikke det en metode som benyttes.

Det jeg mener... det er skolen som må ha sine egne regler, OG håndheve disse. Foreldrene kan mene hva de vil, og gjøre hva de vil hjemme, men på skolen må skolens regler følges.

[PieLill]

Jeg tror vi snakker forbi hverandre, og at vi på mange måter egentlig mener det samme.

Tenk deg en skoleklasse med 25 foreldrepar. Kanskje er det 50 ulike meninger om hva som er riktig oppdragelse. Noen vil holde på at "barna må få prøve seg selv" og at "de lærer bare ved å få øve". Mens andre vil si at "barna må følge reglene, dermed basta". Og så videre.

Prøv å ta opp ett tema her på DOL, for eksempel, vedrørende oppdragelse. Spør om folk syns det er viktig at barna sitter i ro ved matbordet, eller om rutiner ved sengetid, eller hvordan man reagerer på stygt språk fra barna. Eller sjekk tråden lengre ned her om "Når barnet er rasende" - og hvor ulikt folk håndterer det.

Så tilbake til skoleklassen med 50 ulike foreldre. Hvem av dem skal få lov til å "bestemme" hva som er rett og galt, akseptabelt og uakseptabelt?

Nemlig. Ingen av dem. Derfor må SKOLEN selv ha et standpunkt, et sett med regler som forteller at "på skolen skal man..." eller "på skolen er det ikke lov..." - og de reglene må få gjelde, UANSETT hva foreldrene måtte mene rent privat.

Greit, du kan si at du mener barn er kompetente og best kjenner selv når de vil spise, men på skolen er lunsjen klokka 11, og verken før eller senere. Du kan si at du syns barn kan straffes med "time-out", men på skolen er ikke det en metode som benyttes.

Det jeg mener... det er skolen som må ha sine egne regler, OG håndheve disse. Foreldrene kan mene hva de vil, og gjøre hva de vil hjemme, men på skolen må skolens regler følges.

Selvsagt må skolen ha sine egne regler og selvsagt må både foreldre og barn tilpasse seg disse så langt det er mulig og reglene ikke er urimelige.

Men om jeg oppdro ungen min til at ingen ting i verden er viktigere enn å få gjøre det man vil når man vil og hvis ikke lager man helvete, får læreren en utrivelig jobb.

Dette handlet i utgangspunkt om hvor vidt oppdragelse utelukkende er en privatsak. Det mener jeg det ikke er fordi måten man oppdrar barna på vil påvirke hvordan i oppfører seg og tilpasser seg hvor de enn er.

Tillater man barna å være frekke, nedlatende, storkjeftede, fysisk utagerende, lyve og stjele vil de ta dette med seg på skolen. Tillater man dem og strø rundt seg med rot hvor de enn er, vil de fortsette med det. Lærer man dem ikke respekt for andres eiendom vil de vandre rundt som vandaler. Oppdrar man dem som verdens ubestritte midtpunkt og ener... Det er ingen privatsak. Og stakkars lærer og medelever som skal hanskes med slike barn.

Når, hvor og hva man spiser handler mer om prefranser og vaner enn oppdragelse. Det samme gjelder for de fleste av metodene man bruker for å sette grenser og vise barna forskjell på rett og galt. Oppdragelse er _hva_ man lærer barna er rett og galt, ikke hvordan man lærer dem det.

Detaljer i oppdragelsen er ofte en privatsak. Metodene er innenfor visse grenser en privatsak. Men de grunnleggende verdiene, holdningene og grensene er ikke priate i det hele tatt. Det affekterer alle barnet kommer i kontakt med.

Når foreldrene svikter på det helt grunnleggende er det, eller bør være, en barnevernssak.

Når et eldre barn slår et av mine barn til blods og foreldrene ikke ser ut til å synes det er noe problem er ikke ikke den minste promille privat. Om jeg kan gjøre noe annet enn å skjerme barna mine så mye som mulig, er en annen sak.

Noen foreldre er direkte hensynsløse overfor sine omgivelser i måten de (ikke) oppdrar sine barn. Disse sammenfaller ofte med de som er minst lydhøre for konstruktiv kritikk på området.

Men de langt fleste foreldre beveger seg innenfor et minste felles multilplum av hva som er nødvendig for at barna skal kunne fungere i samfunnet.

mvh

[Gjest sitarg]

Selvsagt må skolen ha sine egne regler og selvsagt må både foreldre og barn tilpasse seg disse så langt det er mulig og reglene ikke er urimelige.

Men om jeg oppdro ungen min til at ingen ting i verden er viktigere enn å få gjøre det man vil når man vil og hvis ikke lager man helvete, får læreren en utrivelig jobb.

Dette handlet i utgangspunkt om hvor vidt oppdragelse utelukkende er en privatsak. Det mener jeg det ikke er fordi måten man oppdrar barna på vil påvirke hvordan i oppfører seg og tilpasser seg hvor de enn er.

Tillater man barna å være frekke, nedlatende, storkjeftede, fysisk utagerende, lyve og stjele vil de ta dette med seg på skolen. Tillater man dem og strø rundt seg med rot hvor de enn er, vil de fortsette med det. Lærer man dem ikke respekt for andres eiendom vil de vandre rundt som vandaler. Oppdrar man dem som verdens ubestritte midtpunkt og ener... Det er ingen privatsak. Og stakkars lærer og medelever som skal hanskes med slike barn.

Når, hvor og hva man spiser handler mer om prefranser og vaner enn oppdragelse. Det samme gjelder for de fleste av metodene man bruker for å sette grenser og vise barna forskjell på rett og galt. Oppdragelse er _hva_ man lærer barna er rett og galt, ikke hvordan man lærer dem det.

Detaljer i oppdragelsen er ofte en privatsak. Metodene er innenfor visse grenser en privatsak. Men de grunnleggende verdiene, holdningene og grensene er ikke priate i det hele tatt. Det affekterer alle barnet kommer i kontakt med.

Når foreldrene svikter på det helt grunnleggende er det, eller bør være, en barnevernssak.

Når et eldre barn slår et av mine barn til blods og foreldrene ikke ser ut til å synes det er noe problem er ikke ikke den minste promille privat. Om jeg kan gjøre noe annet enn å skjerme barna mine så mye som mulig, er en annen sak.

Noen foreldre er direkte hensynsløse overfor sine omgivelser i måten de (ikke) oppdrar sine barn. Disse sammenfaller ofte med de som er minst lydhøre for konstruktiv kritikk på området.

Men de langt fleste foreldre beveger seg innenfor et minste felles multilplum av hva som er nødvendig for at barna skal kunne fungere i samfunnet.

mvh

Nja... jo et barn som slår / plager / forstyrrer andre er til sjenanse, og er et problem for en lærer eller i barnehagen. Men jeg oppdrar jo barna mine ut i fra hva JEG mener er riktig, ikke ut i fra hva jeg tror vil gjøre jobben enklest for læreren. (Og nå bruker jeg JEG bare som et begrep, ikke om meg personlig.)

Hvis jeg syns det er greit at ungene er tøffe i kjeften, så vil det "problemet" jeg ser være de sarte ungene med dillete foreldre, hvor ungene begynner å grine bare en 3-åring sier "din dumming".

Men hvis jeg mener at tøff språkbruk ikke skal forekomme, så syns jeg problemet er de foreldrene som tillater at deres barn er ekle mot mitt barn.

Svært mange barn (flertallet?) oppdras nettopp som verdens midtpunkt. De er vant med å bli sett, hørt og at det de sier har vekt. De er vant med at alle tar hensyn til dem. Selv om disse barna kan være både høflige og veloppdragne er de garantert en utfordring for læreren. For man kan ikke ha 20 midtpunkter i en klasse. Alle vil ikke innpasse seg etter den ene.

Uansett hvordan vi oppdrar barna (nesten da) så vil de kunne oppfattes som en utfordring av noen andre. Unntaktet er vel dersom vi kuer barna slik at de er vant til å stille seg i bakgrunnen, følge ordre, ikke protestere på noe, og aldri lage noe bråk.

Men de færreste ønsker å oppdra barna sine slik. De fleste ønsker selvstendige barn som tør stå for sine egne meninger. Og ... værsågod lærer... her kommer "kranglefantene" som aldri kan "føye seg".

Jeg tror de færreste er spesielt lydhøre for kritikk av måten de oppdrar barna på. De fleste har klare meninger om hva de gjør og hvorfor, selv om meningene spriker mener de fleste at de har funnet en måte som er riktig for dem og deres barn.

Hvordan ville DU tatt kritikk av måten du oppdrar dine barn på?

Min erfaring er at vi har oppdratt våre barn til å være snille og greie. Men i møtet med "den store verden" har de måttet bli litt tøffere. De må faktisk tåle at andre sier "dumming". Og av det lærer de selv å si "dumming". Noen vil kanskje mene at barnet som sier "dumming" skal straffes. Andre mener at man skal overhøre det. Atter andre at man skal forklare for 2-åringen hvorfor man ikke sier dumming. Hva er riktig og galt?

Det er ingen fasit, og nettopp derfor er barneoppdragelsen en privatsak. Selv om folk oppdrar barna ulikt, og selv om læreren får en utfordring med ikke bare 25 svært ulike barn, men kanskje også 50 svært ulike foreldre, så er det ikke grunnlag for å rope opp om omsorgssvikt, med unntak av for noen helt få.

[PieLill]

Nja... jo et barn som slår / plager / forstyrrer andre er til sjenanse, og er et problem for en lærer eller i barnehagen. Men jeg oppdrar jo barna mine ut i fra hva JEG mener er riktig, ikke ut i fra hva jeg tror vil gjøre jobben enklest for læreren. (Og nå bruker jeg JEG bare som et begrep, ikke om meg personlig.)

Hvis jeg syns det er greit at ungene er tøffe i kjeften, så vil det "problemet" jeg ser være de sarte ungene med dillete foreldre, hvor ungene begynner å grine bare en 3-åring sier "din dumming".

Men hvis jeg mener at tøff språkbruk ikke skal forekomme, så syns jeg problemet er de foreldrene som tillater at deres barn er ekle mot mitt barn.

Svært mange barn (flertallet?) oppdras nettopp som verdens midtpunkt. De er vant med å bli sett, hørt og at det de sier har vekt. De er vant med at alle tar hensyn til dem. Selv om disse barna kan være både høflige og veloppdragne er de garantert en utfordring for læreren. For man kan ikke ha 20 midtpunkter i en klasse. Alle vil ikke innpasse seg etter den ene.

Uansett hvordan vi oppdrar barna (nesten da) så vil de kunne oppfattes som en utfordring av noen andre. Unntaktet er vel dersom vi kuer barna slik at de er vant til å stille seg i bakgrunnen, følge ordre, ikke protestere på noe, og aldri lage noe bråk.

Men de færreste ønsker å oppdra barna sine slik. De fleste ønsker selvstendige barn som tør stå for sine egne meninger. Og ... værsågod lærer... her kommer "kranglefantene" som aldri kan "føye seg".

Jeg tror de færreste er spesielt lydhøre for kritikk av måten de oppdrar barna på. De fleste har klare meninger om hva de gjør og hvorfor, selv om meningene spriker mener de fleste at de har funnet en måte som er riktig for dem og deres barn.

Hvordan ville DU tatt kritikk av måten du oppdrar dine barn på?

Min erfaring er at vi har oppdratt våre barn til å være snille og greie. Men i møtet med "den store verden" har de måttet bli litt tøffere. De må faktisk tåle at andre sier "dumming". Og av det lærer de selv å si "dumming". Noen vil kanskje mene at barnet som sier "dumming" skal straffes. Andre mener at man skal overhøre det. Atter andre at man skal forklare for 2-åringen hvorfor man ikke sier dumming. Hva er riktig og galt?

Det er ingen fasit, og nettopp derfor er barneoppdragelsen en privatsak. Selv om folk oppdrar barna ulikt, og selv om læreren får en utfordring med ikke bare 25 svært ulike barn, men kanskje også 50 svært ulike foreldre, så er det ikke grunnlag for å rope opp om omsorgssvikt, med unntak av for noen helt få.

Jeg definerer privat som noe som ikke angår andre fordi det ikke påvirker dem.

Alt annet er ikke privat. Jeg tror vi taper noe i samfunnet og skader barna våre ved å miste syn for at måten man oppdrar dem på angår alle de møter og påvirker hvilke muligheter de vil ha i livet og samfunnet.

At noe ikke er privat betyr ikke at alle i hele verden kan legge seg opp i det man gjør.

Jeg har som de fleste andre lite sans for forbipasserende synsere og kan ikke huske at slik kritikk noen gang har nådd inn til meg.

Men jeg forsøker å være lydhør for hva folk som kjenner og respekterer barnet sier barnet er sterk på og hva det skorter på. Det er til mine barns beste. Jeg søker også råd ved behov. Men jeg søker ikke råd hos hvem som helst.

For meg er det et stort poeng at jeg ikke bare skal oppdra barna til å "passe meg", men at til å også kunne fungere der ute i en stor og komplisert verden. Dette først og fremst av hensyn til barna, men også av hensyn til dem barna skal omgås.

Får i hvert fall prøve å ikke være totalt navlebeskuende i min oppdragelse.

;-)

mvh

[Gjest litt dilemma]

Takk for responsen på mitt innlegg.

Som sagt har jeg valgt å ikke si noe til moren om hva jeg tenker om dette. Endel av responsene under her bekrefter denne avgjørelsen. Det er ikke lett å ta imot råd om barneoppdragelse, enten de er på sin plass eller ikke.

Når det gjelder de mange fortolkninger om omvridninger av hva som skjedde og ble sagt, velger jeg å ikke kommentere dette. Er så vant til at slikt skjer her på DOL. Men sånt skjer jo i "real life" også, så sånn sett er det jo nyttig lesing.

Som sagt, takk for innspill, folkens!

[Linnea78]

Jeg definerer privat som noe som ikke angår andre fordi det ikke påvirker dem.

Alt annet er ikke privat. Jeg tror vi taper noe i samfunnet og skader barna våre ved å miste syn for at måten man oppdrar dem på angår alle de møter og påvirker hvilke muligheter de vil ha i livet og samfunnet.

At noe ikke er privat betyr ikke at alle i hele verden kan legge seg opp i det man gjør.

Jeg har som de fleste andre lite sans for forbipasserende synsere og kan ikke huske at slik kritikk noen gang har nådd inn til meg.

Men jeg forsøker å være lydhør for hva folk som kjenner og respekterer barnet sier barnet er sterk på og hva det skorter på. Det er til mine barns beste. Jeg søker også råd ved behov. Men jeg søker ikke råd hos hvem som helst.

For meg er det et stort poeng at jeg ikke bare skal oppdra barna til å "passe meg", men at til å også kunne fungere der ute i en stor og komplisert verden. Dette først og fremst av hensyn til barna, men også av hensyn til dem barna skal omgås.

Får i hvert fall prøve å ikke være totalt navlebeskuende i min oppdragelse.

;-)

mvh

Wow så mye dere fikk skrevet pga det lille jeg skrev. :-)

Står selvfølgelig for det jeg skrev, men hvis dere forstod at en når som helst bare kan fortelle foreldre at man mener de oppdrar barna feil var det ikke det jeg mente. Men slår ei jente tulla mi snakker jeg til jenta, gjentar det seg ville jeg snakket med foreldre.... Og når der det omsorgssvikt? Det er en hårfin linje. Så jeg mener det er bedre å si fra for ofte heller enn for sjelden. Ps. når sant skal sies legger jeg meg sjelden (aldri) opp i andres oppdragelse, kanskje har mange mye å si på min måte å oppdra ungen på også. Men er det noen som mener de trenger å veilede meg (ikke kritisere!) er de velkommne til å dele sine meninger, og jeg skal forsvare min oppdragelse etter beste evne.Er foresten barnevernspedagog, så det er mulig det har innvirkning på mitt syn.

[jubalong70]

Det er så deilig å flisespikke litt iblant!

;-)

Ha en fin dag!

mvh

Jeg er helt enig med deg i det. Ha en fin dag du også

[Gjest Underskrift]

Vel, datteren min kommer stadig hjem og siterer ting som X har sagt til henne i barnehagen. Det kan være nedsettende bemerkninger. Jeg har hørt X si sånt til mitt barn her hjemme også, men da sier jeg jo fra at sånt sier man ikke, "man kan heller si...." og så kommer jeg med et konstruktivt eksempel på hva man kan si.

X er svært konkurrerende, gjennom å trykke andre barn ned. Hun kan feks si til mitt barn: "Du har ikke noen fin jakke" hvis vi forteller at barnet mitt sin jakke er ny. Eller "Du er ikke noe fin på håret" hvis barnet mitt har vært hos frisøren.

Jeg har forsøkt å nevne dette for moren veldig forsiktig, men det virker ikke som hun tror på hennes datter sier sånt...

X konkurrerer også hele tiden med at det ALLTID skal gjelde hvem som blir først, enten det gjelder hvem som blir først ferdig med å spise, eller hvem som skal gjøre hva. Ja da, jeg vet det er helt vanlig i 3-4 års alderen (og moren unnskylder henne med dette), men det er jo mange grader av det likevel, og jeg har nesten aldri sett det så gjennomført mye. Mitt barn bli nokså fortvilet over dette.

Sist de var hjemme hos oss, og de to ungene var på mitt barns rom, ramponerte X hele rommet - dvs ALT var revet ned fra hyller og skap og ut på gulvet i løpet av ti minutter, da jeg kom for å se til dem. Hun dro jo mitt barn også med på "leken" etterhvert, men mitt barn (som er relativt rolig) ville aldri funnet på noe sånt selv, jeg kjenner henne.

Da reagerte jeg med å bli sint på dem, og veldig bestemt, de skulle rydde opp hver bit og sette det på plass, og det ble ikke noe barne-tv (Dette var rett før barne-tv skulle starte). De holdt enda på å rydde da X sin mor kom for å hente henne.

Da jeg forklarte moren hva barna hadde gjort og hva slags konsekvenser det fikk, virket hun som hun ikke hadde tenkt på at man kunne sette slike grenser, og hun godtok dem. Men hun hjalp datteren sin å rydde opp, mye mer enn jeg selv ville gjort (selv om jeg også hjalp dem litt).

Datteren ble sint og utprøvende overfor moren før de gikk, over små bagateller, og moren ga etter. Datteren endte likevel med å få et raserianfall og ville ikke gå. Istedenfor å være bestemt, bære henne ut og ta klærne med (slik jeg ville gjort), følte moren seg så hjelpeløs at hun ringte faren for å be ham komme og hjelpe.

Datteren min begynte å gråte over å høre på alt dette raseriet (selv om jeg tok henne til et annet rom). Moren virket flau, mens jeg først og fremst hadde vondt av henne og hennes hjelpeløshet i situasjonen.

Kjære litt dilemma!

Jeg må nok si meg enig i det sitarg skriver litt lenger ned her.

Vennlig hilsen

[org]

Du mener besserwisser?

Bessiwissi er jo slang for besserwisser.

Og nå var jeg nettopp det... :-)

[Gjest litt dilemma]

Jeg er hjertelig uenig med deg. Det er ikke noen fasit på hvordan barn skal oppdras, og både foreldre og barn er forskjellige. Innblanding fra andre er og blir utidig, og blir i nesten 100 % av tilfellene oppfattet som negativt.

Derfor syns jeg ikke man skal blande seg borti hvordan andre oppdrar barna sine (med unntak for åpenbar omsorgssvikt, hvor det er riktig enten å si det til foreldrene, eller melde i fra til barnevernet).

Men om noen tillater heftigere språkbruk enn andre så er det knapt noe som angår andre, mener jeg!

Her var det jo ikke snakk om verken å bebreide eller fordømme.

Det var snakk om hvorvidt det finns gode måter å tipse en mor om at det er hjelp å få, når jeg ser at hun åpenbart sliter med å klare å sette grenser. Det er vondt å se på, og det bekymrer meg også at jenta vil kunne bli vanskeligere og vanskeligere jo eldre hun blir.

Og ja, jeg jobber innen feltet, og vet at ulike måter å oppdra barn på, faktisk FÅR ulike konsekvenser.

Det har aldri vært snakk om å melde til barnevernet eller å snakke om omsorgssvikt i dette tilfelle. Det er ikke på DET planet.

Men utifra svarene jeg har fått her, ser det altså ut til at ingen ser noen gode måter å hjelpe en mor i et slikt tilfelle, eller å gi råd, når hun ikke har bedt om det. Så det aksepterer jeg.

[Gjest abrahamsen]

Nei jeg ville nok ikke sagt noe til fcoreldrene, men sørget for å sette klare grenser for henne når hun er hos dere. Hos dere bør hun vite hva som er akseptert oppførsel og ikke. Det vet hun tydeligvis ikke hjemmefra. Kanskje vil hun ta med seg litt av det hun lærer hjemme hos dere hjem og til andre sammenhenger?

[jubalong70]

Bessiwissi er jo slang for besserwisser.

Og nå var jeg nettopp det... :-)

Hmmm, har aldri hørt den slangen. My bad.