Når narkomane/fylliker tar på barna..

[morsan]

Jeg mener det, helt oppriktig. Det er ingen forskjell. Det er vilt fremmede, som ønsker et øyeblikks kontakt.

Jeg tenker mange ganger på at både eldre og narkomane (og mange andre uten at vi ser det) er svært ensomme. Et smil, en hjelpende hånd, eller at noen tar seg tid til å slå av en prat kan bety mye for mange mennesker. Og DET er viktigere for meg enn om den gamle damen har vasket seg siden forrige toalettbesøk, eller hvor de skitne fingrene til en narkoman har vært.

Forresten lurer jeg på en ting. De av dere som er så nøye på at "fremmede" og spesielt narkomane ikke skal få ta på ungene deres, er dere like restriktive på å holde ungene UNNA fremmede, når barna blir store nok til å løpe rundt og med troskyldig blikk sier "hei" til alle og enhver?

"Jeg tenker mange ganger på at både eldre og narkomane (og mange andre uten at vi ser det) er svært ensomme. Et smil, en hjelpende hånd, eller at noen tar seg tid til å slå av en prat kan bety mye for mange mennesker. Og DET er viktigere for meg enn om den gamle damen har vasket seg siden forrige toalettbesøk, eller hvor de skitne fingrene til en narkoman har vært."

Da kan jeg ikke smykke meg med å ha like edle tanker, selv om handlingen utad ikke er så ulik! ;-) Jeg snakker masse med gamle mennesker og fylliker, og har flere ganger blitt klemt av en utviklingshemmet mann i byen.

JEG synes også at dette må gå foran mitt ubehag, MEN jeg synes likevel at det ofte er ubehag knyttet til slike situasjoner.

Det er derfor jeg stusser litt over at dere ser ut til å synes at dette - selv innerst inne - er omtrent på linje med å klemme bestevenninna.

[Glimtipper]

Grenser handler ikke først og fremst om frykt, men respekt og velbefinnende.

Hva er det som er så vanskelig med å la være å ta i noen som ikke ønsker å bli tatt på? Hvorfor må man på død og liv tvangsintimiseres?

mvh

Altså... Handler dette om at man ikke skal tvangskose barn, så er jeg helt på linje med deg. Barns grenser skal respekteres og den voksne som tråkker over den grensen må heller bare bli såret, de får ta ansvar for sine egne følelser.

Men siden Spirello understreket så veldig hva slags type person som tok på barnet hennes, så antok jeg at dette handlet om akkurat det.

[PieLill]

Ja men jeg er jo edru, da, så jeg ser jo om barnet ikke ønsker kontakt. Men når barnet gir god blikkontakt, gir et smil, og med hele seg viser at kontakten er interessant, da kan jeg strekke fram en hånd og stryke en liten hånd eller et kinn.

Hvis mødre skal drive og sette grenser "ikke ta på barnet mitt", da er det mødrene som er hysteriske etter min oppfatning.

(Men jeg rører aldri sovende barn, da. Og altså heller ikke hvis barnet virker avvisende. Men jeg er god på å "lese" barna, da, og du ser jo raskt om barnet er "med" eller ikke.)

Om jeg ikke er edru nok til å kunne lese barnets signaler bør jeg i hvert fall lytte til moren, evt. la være å hendvende meg til barnet.

Foreldre vet som regel før det er synlig for andre når noe nærmer seg grensen for barnet. Etter mitt syn er det fullstendig dust å demonstrere ved å trosse foreldrenes henstillinger.

Jeg vil ikke se med uforbeholden tillit på fremmede som kontakter mine barn uten å kontakte meg først. Jeg ville overvåket situasjonen med argusøyne og være klar til å gripe inn litt i forkant.

Slik Spirellom beskriver situasjonen har hun å gjøre med et menneske som ikke respekterer grenser, men tar de som en personlig avvisning og turer demonstrativt videre. Sluttresultatet av slik adferd blir avvisning. Man høster det man sår.

Iblant blir rusmissbrukere avvist pga sin _adferd_ ikke pga sitt rusmissbruk.

mvh

[Mrs. Wallace]

"Jeg tenker mange ganger på at både eldre og narkomane (og mange andre uten at vi ser det) er svært ensomme. Et smil, en hjelpende hånd, eller at noen tar seg tid til å slå av en prat kan bety mye for mange mennesker. Og DET er viktigere for meg enn om den gamle damen har vasket seg siden forrige toalettbesøk, eller hvor de skitne fingrene til en narkoman har vært."

Da kan jeg ikke smykke meg med å ha like edle tanker, selv om handlingen utad ikke er så ulik! ;-) Jeg snakker masse med gamle mennesker og fylliker, og har flere ganger blitt klemt av en utviklingshemmet mann i byen.

JEG synes også at dette må gå foran mitt ubehag, MEN jeg synes likevel at det ofte er ubehag knyttet til slike situasjoner.

Det er derfor jeg stusser litt over at dere ser ut til å synes at dette - selv innerst inne - er omtrent på linje med å klemme bestevenninna.

På linje med å klemme bestevenninna er det selvsagt ikke, av en åpenbar grunn: Det er forskjell på å klemme kjente og ukjente.

Men de ukjente stiller på relativt lik linje i forhold til fysisk kontakt.

Jeg er ingen stor klemmer, og misliker skikkelig sånn "rituaklklemming" av folk, bare for å gjøre det. Håndhilsing er i mange tilfeller veldig undervurdert.

En klem til noen som trenger det, eller fra noen når jeg trenger det, er noe helt annet.

[morsan]

Jeg skjønner at det var en spøk, men jeg håper virkelig ikke du tenker på narkomane som ekle.

Ekle og ekle, fru Blom, hva er nå det....?

De har selvsagt like mye menneskeverd som alle andre, men jeg skal helt ærlig innrømme at jeg føler større ubehag ved å befinne meg i nærheten av narkomane enn det man kanskje kan kalle "vanlige folk".

Jeg har flere ganger stått alene i en luguber gate på kveldstid og ventet på bussen, og da synes jeg alltid det er guffent når narkomane kommer nærme og snakker til meg. Jeg er usikker på hva de vil og hva de eventuelt kan gjøre.

Men kommer det en annen busspassasjer og stiller seg ved siden av meg og spør om buss nr X har gått, gjør det meg ikke et døyt.

Men denne følelsen av ubehag gjelder ikke bare "yrkes-rusede". Jeg har også mang en gang tatt en sen buss eller tog hjem, og synes ikke noe om at en overstadig beruset person setter seg ved siden av meg og begynner å prate høyt ubehøvlet og gjentar alle svarene mine høyt, kommenterer og ler etc. Det gjelder OGSÅ dem med julebordsdress.

[Glimtipper]

På linje med å klemme bestevenninna er det selvsagt ikke, av en åpenbar grunn: Det er forskjell på å klemme kjente og ukjente.

Men de ukjente stiller på relativt lik linje i forhold til fysisk kontakt.

Jeg er ingen stor klemmer, og misliker skikkelig sånn "rituaklklemming" av folk, bare for å gjøre det. Håndhilsing er i mange tilfeller veldig undervurdert.

En klem til noen som trenger det, eller fra noen når jeg trenger det, er noe helt annet.

Helt enig med deg

[Gjest sitarg]

Om jeg ikke er edru nok til å kunne lese barnets signaler bør jeg i hvert fall lytte til moren, evt. la være å hendvende meg til barnet.

Foreldre vet som regel før det er synlig for andre når noe nærmer seg grensen for barnet. Etter mitt syn er det fullstendig dust å demonstrere ved å trosse foreldrenes henstillinger.

Jeg vil ikke se med uforbeholden tillit på fremmede som kontakter mine barn uten å kontakte meg først. Jeg ville overvåket situasjonen med argusøyne og være klar til å gripe inn litt i forkant.

Slik Spirellom beskriver situasjonen har hun å gjøre med et menneske som ikke respekterer grenser, men tar de som en personlig avvisning og turer demonstrativt videre. Sluttresultatet av slik adferd blir avvisning. Man høster det man sår.

Iblant blir rusmissbrukere avvist pga sin _adferd_ ikke pga sitt rusmissbruk.

mvh

Men kanskje er det personlige erfaringer som til sist ligger bak her. For i den grad JEG har opplevd "overtramp" fra mennesker i forhold til barna mine - så er det jo fra nærmeste familie! Det er jo mor og svigermor og geskjeftige tanter som er "verst" til å bryte foreldrenes instrukser.

Når babyen blir usikker og redd og gråter og jeg sier "få han tilbake" så er det DE som skal "vise hvordan det skal gjøres" som virkelig bryter med det jeg mener er viktig.

Derimot har jeg aldri opplevd at barna mine har reagert med usikkerhet overfor at fremmede - unge eller gamle, narkomane eller ikke, ja til og med hunder og katter vil hilse på dem.

[Gjest ho mor]

Har ikke lest de andre svarene. Men dette har jeg også opplevd. Og jeg tenker veldig annerledes enn deg.

For som du sier, de er slitne, møkkete. De er mange ganger også ensomme, og ønsker kontakt. Så når de ser barna, så blir de glade, og vil gjerne stryke barnet på kinnet. De fleste av dem er både hyggelige og høflige, om de er aldri så rusa. Og derfor har jeg latt dem stryke barna på kinnet. Latt dem få vise litt omsorg for noen.

Jeg har forøvrig også en gang latt en vilt fremmed alkoholiker gi MEG en klem, midt på gata midt på dagen. Vi kom i prat, og han fortalte at han var alkoholiker, og etter noen minutter var vi klar til å gå hver vår vei. Da ba han om å få lov til å gi meg en klem, og det fikk han. Etterpå gikk han sin vei, med skjelvende stemme og tårer i øynene.

Nå fikk du meg til å gråte.

Det var pent gjort av deg!

[PieLill]

Altså... Handler dette om at man ikke skal tvangskose barn, så er jeg helt på linje med deg. Barns grenser skal respekteres og den voksne som tråkker over den grensen må heller bare bli såret, de får ta ansvar for sine egne følelser.

Men siden Spirello understreket så veldig hva slags type person som tok på barnet hennes, så antok jeg at dette handlet om akkurat det.

Vi er vel ganske enige da.

Enkelte mennesker kan forresten ha blitt utsatt for så mye tvangsnærhet at det koster dem langt mer å gi en klem enn det koster andre å avstå fra en.

Som ung snakket jeg med hvem som helst som snakket med meg. Utlendinger, rusmissbrukere hvem det skulle være. Etter å ha blitt fotfulgt rundt i byen over mndr av enkelte av dem jeg snakket med én gang. Eller å ha opplevd utlendinger som trodde at nå kunne de bli med hjem og ligge med meg fordi vi hadde snakket i to minutter har jeg blitt langt mer reservert...

Jeg må innrømme at det er mennesker jeg er mer skeptisk til enn andre og har høyere terskel for å slippe innpå meg enn andre. Mye handler om mange og negative opplevelser av lillefingeren-og-hele-armen-karakter.

Selv har jeg svært vanskelig for å gi klem eller noe som helst annet til noen som opptrer som om de har krav på det. Langt mindre dele en flik av barnet mitt med dem.

mvh

[Gemini]

Har ikke lest de andre svarene. Men dette har jeg også opplevd. Og jeg tenker veldig annerledes enn deg.

For som du sier, de er slitne, møkkete. De er mange ganger også ensomme, og ønsker kontakt. Så når de ser barna, så blir de glade, og vil gjerne stryke barnet på kinnet. De fleste av dem er både hyggelige og høflige, om de er aldri så rusa. Og derfor har jeg latt dem stryke barna på kinnet. Latt dem få vise litt omsorg for noen.

Jeg har forøvrig også en gang latt en vilt fremmed alkoholiker gi MEG en klem, midt på gata midt på dagen. Vi kom i prat, og han fortalte at han var alkoholiker, og etter noen minutter var vi klar til å gå hver vår vei. Da ba han om å få lov til å gi meg en klem, og det fikk han. Etterpå gikk han sin vei, med skjelvende stemme og tårer i øynene.

Og jeg ville en gang være hyggelig mot en narkoman jente som snakket til meg, så jeg tenkte jeg i det minste skulle være høflig og hyggelig og svarte.

Det hele endte med at jeg ble forsøkt ranet (det ble bl.a. viftet med en kniv), og dette midt på blanke dagen, med masse folk rundt, som ikke turte involvere seg.

[Glimtipper]

Vi er vel ganske enige da.

Enkelte mennesker kan forresten ha blitt utsatt for så mye tvangsnærhet at det koster dem langt mer å gi en klem enn det koster andre å avstå fra en.

Som ung snakket jeg med hvem som helst som snakket med meg. Utlendinger, rusmissbrukere hvem det skulle være. Etter å ha blitt fotfulgt rundt i byen over mndr av enkelte av dem jeg snakket med én gang. Eller å ha opplevd utlendinger som trodde at nå kunne de bli med hjem og ligge med meg fordi vi hadde snakket i to minutter har jeg blitt langt mer reservert...

Jeg må innrømme at det er mennesker jeg er mer skeptisk til enn andre og har høyere terskel for å slippe innpå meg enn andre. Mye handler om mange og negative opplevelser av lillefingeren-og-hele-armen-karakter.

Selv har jeg svært vanskelig for å gi klem eller noe som helst annet til noen som opptrer som om de har krav på det. Langt mindre dele en flik av barnet mitt med dem.

mvh

Jeg har også mange slike opplevelser, men jeg bruker bevisst ikke disse erfaringene når jeg møter på andre av samme "type".

[Gjest sitarg]

Ekle og ekle, fru Blom, hva er nå det....?

De har selvsagt like mye menneskeverd som alle andre, men jeg skal helt ærlig innrømme at jeg føler større ubehag ved å befinne meg i nærheten av narkomane enn det man kanskje kan kalle "vanlige folk".

Jeg har flere ganger stått alene i en luguber gate på kveldstid og ventet på bussen, og da synes jeg alltid det er guffent når narkomane kommer nærme og snakker til meg. Jeg er usikker på hva de vil og hva de eventuelt kan gjøre.

Men kommer det en annen busspassasjer og stiller seg ved siden av meg og spør om buss nr X har gått, gjør det meg ikke et døyt.

Men denne følelsen av ubehag gjelder ikke bare "yrkes-rusede". Jeg har også mang en gang tatt en sen buss eller tog hjem, og synes ikke noe om at en overstadig beruset person setter seg ved siden av meg og begynner å prate høyt ubehøvlet og gjentar alle svarene mine høyt, kommenterer og ler etc. Det gjelder OGSÅ dem med julebordsdress.

Jeg bor i en liten by, hvor vi stort sett har oversikt over "byens løse fugler". De fleste av dem er helt harmløse, og ville aldri gjort en flue fortred. Og SLETT IKKE et barn. Joda, de tyr kanskje til innbrudd og nasking for å finansiere sitt rusmisbruk, men de skader ingen.

Kanskje er det derfor jeg har et så avslappet forhold til dem? De fleste av dem VET jeg er harmløse. Jeg er MYE mer redd for ungdomsgjenger som plutselig dukker opp når jeg står alene i en mørk gate og venter på bussen, enn den litt tafatte, slitne, skitne alkoholikeren som bare vil ha noen å prate med.

[Gjest ho mor]

Har du vært i utlandet med ditt barn noen gang?

Jeg har opplevd at mitt barn er løftet opp og klemt på og tilogmed kysset på kinnet av folk i andre land.

Skulle jeg virkelig blitt irritert av den grunn? Så lenge barnet ikke har åpne sår så er det ikke så farlig med bakterier. Og vi vasket barnet både i ansikt og hender når vi kom tilbake på hotellene.

[Gjest sitarg]

Og jeg ville en gang være hyggelig mot en narkoman jente som snakket til meg, så jeg tenkte jeg i det minste skulle være høflig og hyggelig og svarte.

Det hele endte med at jeg ble forsøkt ranet (det ble bl.a. viftet med en kniv), og dette midt på blanke dagen, med masse folk rundt, som ikke turte involvere seg.

Personlig er jeg også reddere for jentene enn for gutta... Og jo eldre de er jo snillere er de oftest. Men jeg bor i en småby og har stort sett oversikt over "miljøet", og vet hvem det er greit å holde seg litt unna. Og det er altså stort sett jentene...

[PieLill]

Men kanskje er det personlige erfaringer som til sist ligger bak her. For i den grad JEG har opplevd "overtramp" fra mennesker i forhold til barna mine - så er det jo fra nærmeste familie! Det er jo mor og svigermor og geskjeftige tanter som er "verst" til å bryte foreldrenes instrukser.

Når babyen blir usikker og redd og gråter og jeg sier "få han tilbake" så er det DE som skal "vise hvordan det skal gjøres" som virkelig bryter med det jeg mener er viktig.

Derimot har jeg aldri opplevd at barna mine har reagert med usikkerhet overfor at fremmede - unge eller gamle, narkomane eller ikke, ja til og med hunder og katter vil hilse på dem.

Slikt er aller verst når det kommer fra familie. Til å bli fullstendig skrullete av. Du har min fulle sympati.

Det eneste jeg har funnet som virker i slike situasjoner er å trampe så grasalt i alle salatbed at man blir sett på som et håpløst, uforbederlig tilfelle. Om det ikke løser alt, gir det i hvert fall meg en viss indre frihet.

;-)

Men da er vi vel ganske så enige om at grensekrenkning er utrivelig uansett?

mvh

[Gemini]

Personlig er jeg også reddere for jentene enn for gutta... Og jo eldre de er jo snillere er de oftest. Men jeg bor i en småby og har stort sett oversikt over "miljøet", og vet hvem det er greit å holde seg litt unna. Og det er altså stort sett jentene...

Mulig det. Dette var i Oslo, så jeg hadde overhodet ingen oversikt over miljøet. Men jeg er nok mer skeptisk til narkomane enn alkoholikere, sånn av erfaring (og "synsing"?). Jeg innbiller meg at narkomane kan være så mye mer ustabile og uforutsigbare enn alkoholikere, og også har lavere grense for å utøve vold.

[Gjest ho mor]

Nå fikk du meg til å gråte.

Det var pent gjort av deg!

Dette svaret var til sitarg hvis noen skulle begynne å lure..

[Gjest knarp]

INGEN fremmede skal ta på barna uten å spørre om lov fra foreldrene. Vi lar da heller ikke fremmede ta på oss selv eller partneren uten at vi selv tillater det.

Når noen tar seg til rette og tafser på andre, får de tåle en kraftig avvisning. Dette gjelder enten de har valgt en karriere som narkomane, snekkere eller som som eiendomsmeglere.

[morsan]

Jeg bor i en liten by, hvor vi stort sett har oversikt over "byens løse fugler". De fleste av dem er helt harmløse, og ville aldri gjort en flue fortred. Og SLETT IKKE et barn. Joda, de tyr kanskje til innbrudd og nasking for å finansiere sitt rusmisbruk, men de skader ingen.

Kanskje er det derfor jeg har et så avslappet forhold til dem? De fleste av dem VET jeg er harmløse. Jeg er MYE mer redd for ungdomsgjenger som plutselig dukker opp når jeg står alene i en mørk gate og venter på bussen, enn den litt tafatte, slitne, skitne alkoholikeren som bare vil ha noen å prate med.

Tror nok at oversikt over "hvem det er" hjelper på frykt, ja.

I Oslo har man ikke denne oversikten. Men jeg synes at en gammel sliten alkis er mindre "skummel" enn en yngre narkoman! :-)

Jeg har aldri opplevd noe "farlig" med verken narkomane eller alkoholikere, men man vet jo aldri hva som _kan_ skje.

Jeg skvatt ihvertfall skikkelig en gang jeg skulle hente bilen min på en parkeringsplass og idet jeg rundet den store vanen som sto inntil min bil så jeg rett inn i ei rumpe! Der lå en narkoman dame på kne med buksa ned på knærne, rumpa i været, og i full ferd med å sette en sprøyte inn i skinka! Da lurer man virkelig på om man skal mumle et "unnskyld meg" eller ikke før man setter seg inn i bilen....;-)

[PieLill]

Jeg har også mange slike opplevelser, men jeg bruker bevisst ikke disse erfaringene når jeg møter på andre av samme "type".

Jeg måtte til slutt innse at jeg brukte så mye krefter på å skyve fra meg folk jeg aldri hadde tenkt å få tett innpå meg at jeg rett og slett så meg tvunget til å kutte ut. Et par år med fotfølging av ulike ubehøvlede rariteter endret mine prioriteringer.

I hvilken grad jeg har kontakt med folk som trigger mine tidligere negative erfaringer handler i stor grad om mitt overskudd der og da samt muligheten for å kunne hevde grenser eller forsvinne fra situasjonen uten større anstrengelser.

La meg forresten understreke at jeg ikke skyr utlendinger generelt, men de som ut fra intet kontakter meg på gata. (Og de behøver ikke være utlendinger.) Jeg er svært skeptisk til "umotiverte" henvendleser.

mvh