Sørge over "feil" kjønn

[Gjest Flystripa]

To vennepar av oss har fått barn nr 3. Begge par (særlig mor i familiene) er fortvilet, pga at dette er sønn nr 3. Det var siste sjansen for å få en datter, som gikk fløyten...

De har hatt 5 mnd hver til å forberede seg på at det er en gutt som skulle komme (fra UL til fødsel).

Jeg sier: Gled dere over at ungene er friske! Kjønn spiller ingen rolle.

De sier: lett for deg å si, som fikk ei datter til slutt. De sier videre at de rett og slett er "sjalu" fordi vi får oppleve å være foreldre til to gutter OG ei jente.

Jeg vet at dette spørsmålet er langt fra PK, og at mange kvier seg for å være ærlige om det.

[cizz]

HUffameg, det syns jeg hørtes kjempetrist ut! Håper at dette ikke er noe som den lille nyfødte prinsen eller storebrødrene hans merker noe til...

Heldigvis er det ikke sånn at man kan "bestille" akkurat det barnet man ønsker seg!

[snø]

Diskusjonen om "feil" kjønn har nettopp gått rimelig høylytt på forum for adopsjon, og jeg må si det samme her som jeg sa der - jeg forstår at man kan ha et ønske inni seg i forkant av at man får barn, men jeg kan aldri forstå at man gir høylytt uttrykk for det, og jeg kan heller ikke forstå at man fortsatt kan være skuffet når man sitter der med barnet i armene. Synes det er utrolig trist og fryktelig dårlig gjort mot de guttene man fikk.

Og så undrer det meg at det alltid er sånn at man er lei seg for den jenta man ikke fikk. Jeg har enda til gode å høre noen deppe over at de fikk jente nr to, tre eller fire. Ingen som sier "så synd at dere fikk enda en jente og ikke en gutt denne gangen".

[Gjest Flystripa]

HUffameg, det syns jeg hørtes kjempetrist ut! Håper at dette ikke er noe som den lille nyfødte prinsen eller storebrødrene hans merker noe til...

Heldigvis er det ikke sånn at man kan "bestille" akkurat det barnet man ønsker seg!

Nei, heldigvis, barna tas godt vare på. Men foreldrene lufter tankene sine vel ofte blant andre voksne.

[Glimtipper]

Jeg forstår ikke hvordan et barn kan føles feil.

[Katt-ja]

Huff. For meg høres det helt utrolig ut.

Jeg har jo en av hver,- og er kanskje "heldig" sånn sett. Etter mine erfaringer nå (opprinnelig kunne jeg ikke tenke meg å bli mor til gutter,- det var ikke mange guttebarn i familien, og var liksom ikke vant til dem), så ville jeg mye heller hatt 2 gutter enn 2 jenter... Ikke noe stygt om datteren min altså, hun er helt topp. Og jeg er veldig glad for at jeg har akkurat de to barna jeg har - ikke at jeg har en av hver.

Men om jeg hadde _måttet_ velge to like, hadde det blitt 2 gutter

[Katt-ja]

Nei, heldigvis, barna tas godt vare på. Men foreldrene lufter tankene sine vel ofte blant andre voksne.

Da er det vel forholdsvis sannsynlig at guttene en eller annen gang får greie på det...

Hva er det med dem,- frykter de for at guttene skal "forsvinne" for dem (en sønn er en sønn til han får en viv, osv.),- eller er problemet alle de rosa kjolene med blonder de ikke får kjøpt?

[Gemini]

Diskusjonen om "feil" kjønn har nettopp gått rimelig høylytt på forum for adopsjon, og jeg må si det samme her som jeg sa der - jeg forstår at man kan ha et ønske inni seg i forkant av at man får barn, men jeg kan aldri forstå at man gir høylytt uttrykk for det, og jeg kan heller ikke forstå at man fortsatt kan være skuffet når man sitter der med barnet i armene. Synes det er utrolig trist og fryktelig dårlig gjort mot de guttene man fikk.

Og så undrer det meg at det alltid er sånn at man er lei seg for den jenta man ikke fikk. Jeg har enda til gode å høre noen deppe over at de fikk jente nr to, tre eller fire. Ingen som sier "så synd at dere fikk enda en jente og ikke en gutt denne gangen".

Joda, det er de som sørger over gutten de ikke fikk også.

Men mulig det er mer utbredt i andre kulturer? Jeg kjenner i alle fall ei vietnamesisk jente, der foreldrene fikk jente etter jente, tilsammen 6 stk, men de VILLE ha en gutt, og som 7. barn i rekken kom han, endelig... Jeg kjenner for lite til den vietnamesiske kulturen, men jeg antar at det har noe med tradisjon og at jenter blir en del av sin svigerfamilie, og flytter vekk fra sine foreldre når de gifter seg, slik at det er sønnene (og deres koner) som sørger for sine foreldre, når disse blir gamle?

Også for noen få generasjoner siden i Norge var det vel viktig å få en gutt om man eide gård, en odelsgutt.

Men i våre dager er det nok ikke så utbredt med et så intenst "behov" for å få en gutt blant etnisk norske.

[snø]

Joda, det er de som sørger over gutten de ikke fikk også.

Men mulig det er mer utbredt i andre kulturer? Jeg kjenner i alle fall ei vietnamesisk jente, der foreldrene fikk jente etter jente, tilsammen 6 stk, men de VILLE ha en gutt, og som 7. barn i rekken kom han, endelig... Jeg kjenner for lite til den vietnamesiske kulturen, men jeg antar at det har noe med tradisjon og at jenter blir en del av sin svigerfamilie, og flytter vekk fra sine foreldre når de gifter seg, slik at det er sønnene (og deres koner) som sørger for sine foreldre, når disse blir gamle?

Også for noen få generasjoner siden i Norge var det vel viktig å få en gutt om man eide gård, en odelsgutt.

Men i våre dager er det nok ikke så utbredt med et så intenst "behov" for å få en gutt blant etnisk norske.

Ja jeg vet jo at det er en del kulturer hvor gutten er viktig. Og det er vel også årsaken til at det er langt flere jente- enn guttebarn som adopteres fra Kina.

Jeg tenkte mest på hva som gjelder i vestlig kultur, og der har jeg enda til gode å høre at noen sukker tungt over at de fikk "enda en jente".

[Gjest sitarg]

Ja jeg vet jo at det er en del kulturer hvor gutten er viktig. Og det er vel også årsaken til at det er langt flere jente- enn guttebarn som adopteres fra Kina.

Jeg tenkte mest på hva som gjelder i vestlig kultur, og der har jeg enda til gode å høre at noen sukker tungt over at de fikk "enda en jente".

Jeg tror nok det er mest menn som i såfall sukker over "enda ei jente". Veldig mange mødre ønsker seg i alle fall ei jente, mens mange fedre ønsker seg i alle fall en gutt.

[Gjest også en mamma]

Nei, dette er helt klart ikke PK. Men likevel tror jeg det er ganske vanlig at folk tenker sånn, selv om de fleste har vett til å ikke si noe. :-)

For noen år siden var jeg og en venninne gravide samtidig. JEg med nr. 2, hun med nr. 3. Vi begge ønsket oss gutt, av ulike årsaker. Jeg fordi jeg hadde gutt fra før og ønsket to av samme kjønn fordi de ble nokså tett i alder. Hun fordi hun hadde en av hvert fra før, og oppfattet gutten som mye enklere å ha med å gjøre enn jenta.

Vel, vi fødte med en dags mellomrom, og begge to fikk jenter. Det var et snev av skuffelse å spore hos oss begge, jeg kan godt være ærlig om det. Og du kan si at skuffelsen hang i en stund. Det var på en måte litt irriterende å få kommentarer fra andre om hvor heldige vi hadde vært som hadde fått ei jente, "en av hvert", når vi egentlig hadde ønsket gutt. For kommentarene fikk vårt ønske til å bli "feil".

Men selvsagt blir man knyttet til barnet, og over tid forsvant skuffelsen over "feil" kjønn. I dag kan verken jeg eller venninnen min forstå hvorfor vi ikke ville ha jenter. :-)

[Gjest Mr. FU]

Det er jo tragisk at mennesker kan få seg til å være mer glad i et barn ut fra kjønn (gutt eller jente) -- med tanker tilland der en dreper barn med "feil" kjønn.

Håper ikke barnet noen gang får vite at de heller hadde ønsket seg et annet barn...

Tragisk!

[snø]

Jeg tror nok det er mest menn som i såfall sukker over "enda ei jente". Veldig mange mødre ønsker seg i alle fall ei jente, mens mange fedre ønsker seg i alle fall en gutt.

Mulig det, men jeg tror ikke de er så verbale om ønsket. Kanskje det er derfor det virker som om man bare klager når "bare" får gutter?

[snø]

Nei, dette er helt klart ikke PK. Men likevel tror jeg det er ganske vanlig at folk tenker sånn, selv om de fleste har vett til å ikke si noe. :-)

For noen år siden var jeg og en venninne gravide samtidig. JEg med nr. 2, hun med nr. 3. Vi begge ønsket oss gutt, av ulike årsaker. Jeg fordi jeg hadde gutt fra før og ønsket to av samme kjønn fordi de ble nokså tett i alder. Hun fordi hun hadde en av hvert fra før, og oppfattet gutten som mye enklere å ha med å gjøre enn jenta.

Vel, vi fødte med en dags mellomrom, og begge to fikk jenter. Det var et snev av skuffelse å spore hos oss begge, jeg kan godt være ærlig om det. Og du kan si at skuffelsen hang i en stund. Det var på en måte litt irriterende å få kommentarer fra andre om hvor heldige vi hadde vært som hadde fått ei jente, "en av hvert", når vi egentlig hadde ønsket gutt. For kommentarene fikk vårt ønske til å bli "feil".

Men selvsagt blir man knyttet til barnet, og over tid forsvant skuffelsen over "feil" kjønn. I dag kan verken jeg eller venninnen min forstå hvorfor vi ikke ville ha jenter. :-)

Og jeg som nettopp satt og sa at jeg hadde til gode å høre noen som sukket over å få jente ;o)

*spiser ordenen mine*

[laban]

Mulig det, men jeg tror ikke de er så verbale om ønsket. Kanskje det er derfor det virker som om man bare klager når "bare" får gutter?

Jeg skulle akkurat til å skrive noe om det - at menn som evt. er litt skuffet over sønnen de ikke fikk, neppe kringkaster det til kompisene i samme grad som mødrene kakler til sine venninner om manglende døtre.

Men jeg vet om fedre med bare egne døtre - som aldri har røpet at de ønsket seg noe annet - som har gått i taket av glede og begeistring den dagen det har blitt født en dattersønn, noe som kanskje tyder på at de har hatt visse drømmer. Og det er jo bare hyggelig.

[Atene]

Jeg skulle akkurat til å skrive noe om det - at menn som evt. er litt skuffet over sønnen de ikke fikk, neppe kringkaster det til kompisene i samme grad som mødrene kakler til sine venninner om manglende døtre.

Men jeg vet om fedre med bare egne døtre - som aldri har røpet at de ønsket seg noe annet - som har gått i taket av glede og begeistring den dagen det har blitt født en dattersønn, noe som kanskje tyder på at de har hatt visse drømmer. Og det er jo bare hyggelig.

Det tror jeg du har rett i.

Det kan kanskje også skyldes at det er litt mindre stuerent for fedre å ønske seg sønner, enn det er for mødre å ønske seg døtre? Litt pendelsvinging fra "gamle dager" kanskje?

[KaVa]

Synes det er kjempetrist jeg, når foreldre sørger over feil kjønn. Selvsagt kan man ønske seg en jente eller gutt, men når barnet er kommet, fortjener det bedre enn å bli "sørget over" på grunn av kjønnet.

Dersom jeg hadde kjent det slik, tror jeg at jeg ville holdt det for meg selv, for at ikke søsken eller andre snapper opp at "mamma og pappa ville ha ei jente, men så fikk de bare en GUTT".

[Zarine]

Det er litt rart at dei ikkje har klart å venje seg til det enda, spesielt når barnet er der. Eg kan godt forstå at ein blir litt småskuffa når ein har hatt forhåpningar om det eine, og får vite noko anna på UL 6 vk før terminen, eg fikk ein sorgreaksjon sjølv eg da eg "mista" den jenta eg var så sikker på eg skulle få, da eg var gravid første gong. (Og akkurat da fikk to par venner ei jente kvar - JA eg vart også sjalu, med det same.)

Men da hadde eg jo ingenting handfast å "erstatte" denne jenta med. Det gikk jo over etter ei veke, og eg begynte å glede meg til ein liten gut. Når i tillegg guten var født, var han det absolutt viktigaste, same kva for kjønn det var på bebisen så var han der og var min.

(Men det var veldig PUK å ta det opp her på DoL den gongen etter UL, absolutt.)

Ønsker eg meg noko spesielt denne gongen? Både ja og nei. Det viktigaste er at ein innser at det ikkje er viktig å få enten ei jente eller ein gut, men å få eit fint lite barn som er nett slik det skal vere uansett kva det blir.

Eg håpar dei klarer å kome fort over det, for det vil vel aldri vere godt å gå rundt i livet og føle at "mamma og pappa heller ville hatt ei jente enn meg" :-(

[Gjest Flystripa]

Da er det vel forholdsvis sannsynlig at guttene en eller annen gang får greie på det...

Hva er det med dem,- frykter de for at guttene skal "forsvinne" for dem (en sønn er en sønn til han får en viv, osv.),- eller er problemet alle de rosa kjolene med blonder de ikke får kjøpt?

Ikke vet jeg, men en dame med to gutter, var himmelfallen over at min datter satt i sandkassa med arvet tøy etter storebrødrene (klærne var fine, ikke utvasket og slitte). Hun utbrøt; "Herregud, ja, hadde jeg fått en datter, så hadde hun hatt på ballkjole, samma om det var sølete i sandkassa...!"

Hun har det sikkert hun i de klærne hun bruker nå, svarte jeg. *hever øyenbrynet*

Hun hadde problemer med at hun ikke hadde noen å kjøpe jentekjoler til ;o)

[Gjest Flystripa]

Jeg forstår ikke hvordan et barn kan føles feil.

Vet ikke. Men kanskje jenteønsket hos mor har vært sterkt gjennom hele hennes oppvekst/voksentid?

Men jeg har vanskelig for å forstå hvor lenge dette skal henge i, selv etter at barnet er kommet.