Sørge over "feil" kjønn

[Glimtipper]

Vet ikke. Men kanskje jenteønsket hos mor har vært sterkt gjennom hele hennes oppvekst/voksentid?

Men jeg har vanskelig for å forstå hvor lenge dette skal henge i, selv etter at barnet er kommet.

Ja, jeg ønsket meg litt en jente. Men det ble absolutt ikke feil eller skuffende med en gutt. Det føltes bare riktig at det var han jeg skulle få.

[Gjest Flystripa]

Synes det er kjempetrist jeg, når foreldre sørger over feil kjønn. Selvsagt kan man ønske seg en jente eller gutt, men når barnet er kommet, fortjener det bedre enn å bli "sørget over" på grunn av kjønnet.

Dersom jeg hadde kjent det slik, tror jeg at jeg ville holdt det for meg selv, for at ikke søsken eller andre snapper opp at "mamma og pappa ville ha ei jente, men så fikk de bare en GUTT".

Enig.

Men jeg må legge til at jeg gråt av glede og begeistring, da jeg fikk vite at vårt 3. barn ble ei jente (på UL).

Med gutt nr 1 hadde jeg ingen formening om ønske, med nr 2 håpet jeg litt på ei jente, men fikk en gutt. Jeg sørget ikke av den grunn, nei, langt i fra. Det er godt med barn av samme kjønn.

[Gjest Flystripa]

Det er jo tragisk at mennesker kan få seg til å være mer glad i et barn ut fra kjønn (gutt eller jente) -- med tanker tilland der en dreper barn med "feil" kjønn.

Håper ikke barnet noen gang får vite at de heller hadde ønsket seg et annet barn...

Tragisk!

Det er ikke snakk om "mer glad i".

De elsker sine barn, uansett kjønn - og ingen barn er uønsket.

Men ei jente ville vært prikken over "i'en". Og den vil for alltid mangle.

[Gjest Flystripa]

Ja, jeg ønsket meg litt en jente. Men det ble absolutt ikke feil eller skuffende med en gutt. Det føltes bare riktig at det var han jeg skulle få.

Nettopp - det føles riktig med de barna man får.

Kunne ikke sagt det bedre sjøl

[Iroe]

For oss som har opplevd å miste barn blir slike uttalelser tåpelige. Jeg har selv fått 3 gutter (2 lever) og kan forstå ønske om å få en jente, men å "bli skuffet" når gutten kommer og fortelle om det høres veldig egoistisk ut. De er kjempeheldige som får friske barn!

Håper ikke guttene får høre eller merke noe til denne skuffelsen.

Hilsen en lettere irritert

[Gjest Flystripa]

Det er litt rart at dei ikkje har klart å venje seg til det enda, spesielt når barnet er der. Eg kan godt forstå at ein blir litt småskuffa når ein har hatt forhåpningar om det eine, og får vite noko anna på UL 6 vk før terminen, eg fikk ein sorgreaksjon sjølv eg da eg "mista" den jenta eg var så sikker på eg skulle få, da eg var gravid første gong. (Og akkurat da fikk to par venner ei jente kvar - JA eg vart også sjalu, med det same.)

Men da hadde eg jo ingenting handfast å "erstatte" denne jenta med. Det gikk jo over etter ei veke, og eg begynte å glede meg til ein liten gut. Når i tillegg guten var født, var han det absolutt viktigaste, same kva for kjønn det var på bebisen så var han der og var min.

(Men det var veldig PUK å ta det opp her på DoL den gongen etter UL, absolutt.)

Ønsker eg meg noko spesielt denne gongen? Både ja og nei. Det viktigaste er at ein innser at det ikkje er viktig å få enten ei jente eller ein gut, men å få eit fint lite barn som er nett slik det skal vere uansett kva det blir.

Eg håpar dei klarer å kome fort over det, for det vil vel aldri vere godt å gå rundt i livet og føle at "mamma og pappa heller ville hatt ei jente enn meg" :-(

Ja, det håper jeg også. Jeg synes det er rart at det føles feil. Å få de barna man får, skal da føles rett?

[løvinne71]

Mulig det, men jeg tror ikke de er så verbale om ønsket. Kanskje det er derfor det virker som om man bare klager når "bare" får gutter?

Min bestemor lærte meg et ordtak som jeg tror forklarer det meste:

"En SØNN har man til han finner seg et viv.

Men en DATTER har man hele sitt liv!"

Dette stemmer nok veldig bra tror jeg!

I voksen alder er det ofte døtrene som beholder den nærmeste kontakten med sine foreldre, og da særlig moren sin. Mens sønner blir mere "fjerne" og lever sine egne liv.

Dette gjenspeiler seg jo i at kvinner generellt er bedre relasjonsbyggere, og flinkere til å pleie sosial kontakt.

Derfor er det nok mange som har et bevisst eller ubevisst ønske om døtre, fordi man regner med å ha bedre og nærmere kontakt med dem også når de blir voksne..

[Gjest Flystripa]

For oss som har opplevd å miste barn blir slike uttalelser tåpelige. Jeg har selv fått 3 gutter (2 lever) og kan forstå ønske om å få en jente, men å "bli skuffet" når gutten kommer og fortelle om det høres veldig egoistisk ut. De er kjempeheldige som får friske barn!

Håper ikke guttene får høre eller merke noe til denne skuffelsen.

Hilsen en lettere irritert

Klart det er ego, jeg sier jo at jeg synes det er rart.

De hadde sikkert sett det med andre øyne, om de hadde hatt dine opplevelser og erfaringer.

Trist å høre om barnet ditt som ikke fikk leve.

[Gjest prust]

Jeg fikk gutt først, og var spent på det å skulle oppdra en gutt, forholde meg til en gutt osv, fordi jeg selv bare har ei søster, og jeg har hatt få guttevenner.

Men det ble det meste naturlige av alt!

Mens jeg gikk gravid, hadde jeg ikke noe spesielt ønske om kjønn, men jeg følte tidlig på meg at det skulle bli gutt!

Når jeg ble gravid igjen, hadde jeg heller ikke noe spesielt ønske om kjønn, men også den gangen stemte følelsen min - at det var ei jente.

Tredje gangen, var kaaaaanskje ønsket om jente bittelitt større enn gutt, men ikke mye. Det ble jente. Storebror ble nok litt skuffet, for han ønsket seg en bror....

Hvis - jeg sier bare hvis - jeg skulle bli gravid igjen, er førsteønsket mitt gutt.

En kan selvfølgelig ønske seg et bestemt kjønn, men jeg synes det høres merkelig ut å være ordenlitg skuffet over kjønnet på barna, når de først er kommet!

[Gjest Flystripa]

Jeg fikk gutt først, og var spent på det å skulle oppdra en gutt, forholde meg til en gutt osv, fordi jeg selv bare har ei søster, og jeg har hatt få guttevenner.

Men det ble det meste naturlige av alt!

Mens jeg gikk gravid, hadde jeg ikke noe spesielt ønske om kjønn, men jeg følte tidlig på meg at det skulle bli gutt!

Når jeg ble gravid igjen, hadde jeg heller ikke noe spesielt ønske om kjønn, men også den gangen stemte følelsen min - at det var ei jente.

Tredje gangen, var kaaaaanskje ønsket om jente bittelitt større enn gutt, men ikke mye. Det ble jente. Storebror ble nok litt skuffet, for han ønsket seg en bror....

Hvis - jeg sier bare hvis - jeg skulle bli gravid igjen, er førsteønsket mitt gutt.

En kan selvfølgelig ønske seg et bestemt kjønn, men jeg synes det høres merkelig ut å være ordenlitg skuffet over kjønnet på barna, når de først er kommet!

Enig.

[Lillemus]

Min bestemor lærte meg et ordtak som jeg tror forklarer det meste:

"En SØNN har man til han finner seg et viv.

Men en DATTER har man hele sitt liv!"

Dette stemmer nok veldig bra tror jeg!

I voksen alder er det ofte døtrene som beholder den nærmeste kontakten med sine foreldre, og da særlig moren sin. Mens sønner blir mere "fjerne" og lever sine egne liv.

Dette gjenspeiler seg jo i at kvinner generellt er bedre relasjonsbyggere, og flinkere til å pleie sosial kontakt.

Derfor er det nok mange som har et bevisst eller ubevisst ønske om døtre, fordi man regner med å ha bedre og nærmere kontakt med dem også når de blir voksne..

Det der har ikke stemt i det hele tatt hos meg selv, verken med eksen eller min nåværende. Jeg har ikke hatt et særlig tett forhold til mine foreldre, men begge mine menn har hatt veldig nære forhold med sine foreldre, besøkt dem mye og sånt.

[midnattsol]

Jeg skjønner ikke problematikken, og er enig med deg i at de er heldige som har fått et friskt barn. Synes at det er ubegripelig og veldig barnslig å reagere med å sørge over feil kjønn. Har 2 jenter selv som er adopterte, og er veldig glad for at jeg fikk akkurat disse to barna. Dersom vi hadde valgt å adoptere 3 mann hadde jeg blitt likeglad for å få ei jente til. Vet at det ikke er en selvfølge å bli velsignet med et barn, og kjenner mange i samme situasjon som meg selv. Du får bare prøve å backe de opp slik at de får opp øynene for hvor heldige de tross alt har vært. Det finne tross alt tusenvis av mennesker i Norges land som ville ha gitt hva som helst for å oppleve lykken det er å få et lite barn i armene sine.

[Gemini]

Det der har ikke stemt i det hele tatt hos meg selv, verken med eksen eller min nåværende. Jeg har ikke hatt et særlig tett forhold til mine foreldre, men begge mine menn har hatt veldig nære forhold med sine foreldre, besøkt dem mye og sånt.

Akkurat sånn er det hos oss også.

Jeg har også et par ekser med mye nærere kontakt med sine foreldre enn jeg med mine.

[Iroe]

Klart det er ego, jeg sier jo at jeg synes det er rart.

De hadde sikkert sett det med andre øyne, om de hadde hatt dine opplevelser og erfaringer.

Trist å høre om barnet ditt som ikke fikk leve.

Jeg forstå at de ikke ser saken slik jeg gjør det grunnet mine erfaringer, men synes likevel at dette er unødvendige uttalelser.

Synes det virker lite gjennomtenkt uansett hva man har opplevd i livet å si at man er skuffet over å få et kjønn fremfor et annet.

[laban]

Min bestemor lærte meg et ordtak som jeg tror forklarer det meste:

"En SØNN har man til han finner seg et viv.

Men en DATTER har man hele sitt liv!"

Dette stemmer nok veldig bra tror jeg!

I voksen alder er det ofte døtrene som beholder den nærmeste kontakten med sine foreldre, og da særlig moren sin. Mens sønner blir mere "fjerne" og lever sine egne liv.

Dette gjenspeiler seg jo i at kvinner generellt er bedre relasjonsbyggere, og flinkere til å pleie sosial kontakt.

Derfor er det nok mange som har et bevisst eller ubevisst ønske om døtre, fordi man regner med å ha bedre og nærmere kontakt med dem også når de blir voksne..

Men tror du man tenker så langt fram når man skal ha en baby?

Jeg tror det oftere har med mer "primitive" ting å gjøre - f.eks. å ha en jente man kan kjøpe kjoler til, flette håret på og gjøre "jenteting" sammen med. Fra morens side, altså.

Som om verden var så enkel at alle småjenter liker sånt...

[Katt-ja]

Ikke vet jeg, men en dame med to gutter, var himmelfallen over at min datter satt i sandkassa med arvet tøy etter storebrødrene (klærne var fine, ikke utvasket og slitte). Hun utbrøt; "Herregud, ja, hadde jeg fått en datter, så hadde hun hatt på ballkjole, samma om det var sølete i sandkassa...!"

Hun har det sikkert hun i de klærne hun bruker nå, svarte jeg. *hever øyenbrynet*

Hun hadde problemer med at hun ikke hadde noen å kjøpe jentekjoler til ;o)

Av og til tenker jeg at noen mødre hadde klart seg bedre med en dukke...

[Gjest guttemor for alltid]

Jeg har tre gutter.

Jeg har alltid hatt et ønske om å få barn av begge kjønn, så etter to gutter måtte jeg tenke meg godt om. Var det et tredje barn jeg ønsket meg eller var det en jente. Spørsmålet var viktig, for jeg måtte være sikker på at jeg ikke ville bli skuffet dersom det var en gutt.

Konklusjonen var at jeg ønsket meg et tredje _barn_. Selvfølgelig håpte jeg at det var en jente, men jeg følte ingen skuffelse da yngstemann ble født.

Jeg var og er kjempeglad for at det ble han.

Drømmen om ei jente slapp ikke helt taket, og jeg vurderte en stund å få et fjerde barn. Men her ble konklusjonen at jeg egentlig ikke ønsket fire barn, jeg ønsket ei jente. Og da fikk det bare være. Jeg ville ikke utsette en evt. gutt for en mor som var skuffet over at han ikke var jente.

Så jeg mener bestemt at man skal ønske seg _barn_, og være sikker på at man ikke blir skuffet dersom man ikke får det man ønsker seg mest.

Har ingen sans for å fortsette og fortsette til man får det ønskede kjønnet. Hva med nr 4 eller 5 i rekken av "feil" kjønn i familien. Stakkars barn!

[Gjest prust]

Jeg har tre gutter.

Jeg har alltid hatt et ønske om å få barn av begge kjønn, så etter to gutter måtte jeg tenke meg godt om. Var det et tredje barn jeg ønsket meg eller var det en jente. Spørsmålet var viktig, for jeg måtte være sikker på at jeg ikke ville bli skuffet dersom det var en gutt.

Konklusjonen var at jeg ønsket meg et tredje _barn_. Selvfølgelig håpte jeg at det var en jente, men jeg følte ingen skuffelse da yngstemann ble født.

Jeg var og er kjempeglad for at det ble han.

Drømmen om ei jente slapp ikke helt taket, og jeg vurderte en stund å få et fjerde barn. Men her ble konklusjonen at jeg egentlig ikke ønsket fire barn, jeg ønsket ei jente. Og da fikk det bare være. Jeg ville ikke utsette en evt. gutt for en mor som var skuffet over at han ikke var jente.

Så jeg mener bestemt at man skal ønske seg _barn_, og være sikker på at man ikke blir skuffet dersom man ikke får det man ønsker seg mest.

Har ingen sans for å fortsette og fortsette til man får det ønskede kjønnet. Hva med nr 4 eller 5 i rekken av "feil" kjønn i familien. Stakkars barn!

Ei av mine kusiner har fem gutter. Og under siste svangerskap hørte hun nesten daglig folk som kommenterte og "spøkte" med at "Nå kommer sikkert jenta!!!" osv... Hun var dritlei alle sånne kommentarer.

Som du sier, så var det et BARN til hun ønsket seg.

[Gjest også en mamma]

Jeg forstå at de ikke ser saken slik jeg gjør det grunnet mine erfaringer, men synes likevel at dette er unødvendige uttalelser.

Synes det virker lite gjennomtenkt uansett hva man har opplevd i livet å si at man er skuffet over å få et kjønn fremfor et annet.

Jeg forstår ikke hvorfor det er så galt å si at man ønsker seg ett bestemt kjønn. Det er helt naturlig, mener jeg, at man tenker, drømmer og planlegger, og at man da også kanskje har tanker om gutt eller jente.

[Aisha1365380364]

Jeg skal være så ærlig at jeg innrømmer at før vi fikk barn, håpet jeg at jeg skulle få ei jente. Og førstemann ble ei jente. Nå venter vi nummer to, og det er en liten gutt. Kjempestas, spesielt siden mannen min _før_ graviditeten syntes det hadde vært veldig moro med en liten gutt også. Men før UL var både han og jeg sikre på at det var ei jente til, og han ble veldig glad og overrasket over at det var en gutt.

De første mnuttene etter UL måtte jeg på en måte "rydde bort" tankene om jente nummer 2, ikke fordi jeg ønsket meg ei jente til, men fordi jeg var så sikker på at babyen var jente. Nå storkoser jeg med å handle inn gutteklær, jeg har jo en unnskyldning for å handle masse nytt hihi.

Jeg har to nieser (søstre), og ser at de hele tiden blir sammenliknet veldig, det er jeg glad for at våre bar slipper i like stor grad. Jeg har to brødre som jeg har et helt topp forhold til. Så jeg er sikker på at lillegutt passer perfekt inn i familien vår