Sliter med angst...

[Gjest Sliter med angst...]

Hva gjør jeg for å bli kvitt dette?

Angsten dreier seg om at jeg tror jeg blir lurt av andre og

at jeg blir forlatt...

Det er slitsomt å bli "lurt" hele tida.

Og det er vondt i bli "forlatt" hele tida...

Hva kan jeg gjøre med dette?

Hvorfor har jeg det slik?

[Gjest Tenk tilbake i tid]

Jeg tror at du kanskje har blitt lurt av andre før eller at du har utrolig lav selvtillit.

Viktig å huske tilbake, evt snakk med noen om det.Jo mer du finner ut dess bedre. Da kan du får dempet denne mistroen.

[Gjest Havhesten]

Opplever du å bli forlatt, eller er det bare noe du er redd for? At du er redd for å miste de du er knyttet til. Får du psykologhjelp?

[4barns mor-77]

Du må jobbe med deg selv...

Selvfølgelig er det hjelp å få, men jeg tror dette er noe du kan gjøre selv.

Jeg var selv i flere år plaget med sosial angst, hvorpå samboeren min på den tiden "hjalp" meg ved å svare på spørsmål ol. Det var igrunn det eneste jeg turte selv, å svare på direkte spørsmål, men han så jo at jeg plagdes og svarte for meg. Dette hjalp lite!

Det ble slutt mellom oss, men fortsatt så måtte jeg ringe ham midt på natten om så var, for å få ham til å ringe legevakten om barna var syke. Jeg turte knapt å gå i butikken alene...

Plutselig fikk jeg det for meg at sånn kan vi ikke ha det... Har egentlig ingen anelse om hvorfor jeg plutselig følte det sånn, men jeg bestemte meg for at nå skal jeg klare meg selv!

Jeg begynte med korte turer på butikken, ringte legen selv (men med Eksen der... just in case...)

En fredag i 99 så sendte jeg en tekstmelding til ei venninne som bodde et stykke fra meg, og spurte om vi skulle finne på noe sammen den helgen. Dèt er nok det tøffeste jeg noensinne hadde gjordt den gang.

Vi overlot barna til pappaene, og jeg hadde min først jente tur ut på byen _ever_ ,et par og tjue år gammel...

Det var så godt, og vi hadde det så gøy!

Så etter den opplevelsen ble jeg enda mer bestemt på at jeg har kastet bort mange nok år på å gjemme meg bort. På å være redd for hva folk ville si om meg om jeg åpnet kjeften... Jeg oppdaget at folk respekterte meg, for det jeg er. Og du verden så mye oppmerksomhet man fikk????? (hvilket selvfølgelig var kjempe gøy, da jeg igrunn ikke hadde snakket med stort andre enn han som nå er eks om annet enn hvordan barna hadde det ol.)

Jeg bestemte meg rett og slett for at ordtaket "ta meg som jeg er, eller la vær" får duge... Og heretter så ville jeg prøve å være meg selv, uansett.

Det har vært hardt, og det har vært ganske mye vonde perioder, hvor jeg ikke klarte å overbevise meg selv om at dette var rett. Dette var noe jeg måtte igjennom for min, og for barna sin skyld.

Men i dag kan jeg med hånden på hjertet si at nå er jeg ei utadvendt og blid jente. Ikke ei stille og innesluttet jente. Og dette har jeg klart helt på egenhånd.

I et jobbintervju jeg var på i dag, ble jeg spurt om hvilke 3 ting jeg var stolt over ved meg selv. og dette var selvfølgelig det første jeg nevnte... Jeg har gått fra å være aldeles helt umulig å snakke med, til den som snakker mest... Enten du vil høre eller ikke... (hehe... neida, kanskje ikke riktig så ille...)

Og som avslutning på intervjuet sa han jeg snakket med at, du har gjordt et veldig bra intervju i dag. Jeg vil at du tar kontakt igjen i neste uke for å komme innom en dag og se hvordan vi har det, om du tror du vil trives her...

Jeg vet ikke om jeg skal tolke dette som et tilbud om jobb eller ikke, men uansett så er jeg kjempefornøyd! Jeg har kommet så langt!

Og det tror jeg du kan også... Om du setter deg ned en dag og tenker igjennon _hva_ det egentlig er som plager deg, og _hvordan_ du kan jobbe for å komme deg videre... Så er jeg sikker på at du kan klare å "kvitte" deg med angsten på samme måte som jeg gjorde...

Men det er snakk om hardt arbeid, og evt mange nedturer.

Men husk at "det som ikke knekker deg, det styrker deg"..