Trenger noen synspunkter på litt psykologiske problemer...

[Gjest blir det ikke bra snart]

Vet det er slitsomt å lese deprimerende innlegg, men nå vet jeg ikke lenger hvem jeg skal henvende meg til.

Sliter med hverdagen. Får ikke sove om nettene, sover opptil 15 timer når jeg først sovner.

I dag toppa det seg for meg, for jeg vet ikke helt hvorfor jeg er så deprimert, og samboeren min skjønner ingenting. Så ender det opp med at han sier jeg uttaler meg VAGT. Hvordan kan jeg være mer direkte enn å si det rett ut som det er??

Tror han sier dette for å virke som han ikke skjønner noe.

Jeg sier til han at alt virker meningsløst, studiene, og at jeg sover lenge fordi jeg ALLTID treffer på naboer/folk når jeg må gå ut, og jeg makter ikke stå der og være høflig.

Jeg sier at jeg ikke orker bli med han til kompiser, og ikke at de er på den knøttlille plassen her heller, for jeg ORKER ikke snakke med noen, være tilstede, være blid, hyggelig etc...

Og jeg makter ikke tanken på å reise og være sammen med familien hans ei hel uke i jula, ikke fordi de er ekle mennesker, men fordi JEG ikke orker kontakt med noen, sitte og være blid, pratsom,hyggelig.

Hvordan ville de andre (altså familien hans) reagert hvis jeg hadde sovet i 15 timer, og når jeg kommer forgrått ut av badet? Bryter i gråt midt under middagen?

Og han skjønner det ikke???

Jeg går til psykolog, men hun sier jeg har ingenting der å gjøre. Hun forklarer alt som normalt, at "ja men sånn tenker jeg og", "jamen sånn har vi alle det".

Har ny time i desember som jeg tenkte avbestille, for vi sitter bare der og finner ut at jeg er så normal alikevel.

Jeg vil ikke leve. Orker ikke fortsette. Jeg orker ikke studere mer og få stryk eller såvidt bestått. Jeg orker heller ikke å alternativt jobbe, møte folk, være blid og hyggelig. Butikkens ansikt utad.

Mest av alt vil jeg bare sove, slutte å spise, trene til jeg blir mager. (Jeg har BMI på 21, så jeg er ikke overvektig), slik at jeg kan bli innlagt. Bli fratatt alt ansvar for meg selv. Få en god grunn til å slippe å bli med på ting, slippe å gjøre ting, slippe å leve.

Men jeg greier det ikke. Greier ikke å trene så mye. Greier ikke å bli en stakkarslig svekling.

Så nå sover jeg bare. Måtte bare opp og få skrevet dette, få det ut, forsøke å få hjelp.

[lonelyP]

Du får spørre psykologen om hun også plutselig bryter i gråt over middagen? Tviler litt på det. Kan du ikke be om en annen psykolog? Og samboen din kan vel gå på besøk til kompisene uten deg. Han trenger litt fri for at dette ikke skal slite i stykker forholdet deres også. Bli med han hjem til jul, men sørg for at du kan reise hjem når du selv føler for det. Han kan vel bli igjen noen dager vel? Tror ikke det er lurt å være helt alene på julaften, da vil du bare føle deg veldig alene!?

Jeg tror nok du trenger litt hjelp til å komme ut av det. Hvis du virkelig er deprimert (de har tester for sånt) så kanskje du kan få medisiner mot depresjonen? Jeg tror det er lurt å gå til psykolog, men det kan være vanskelig å finne en man kan "trives" med.

[lonelyP]

Dessuten... det er nok ufattelig vanskelig for en person som aldri har vært deprimert å forstå en depresjon. Du må ikke bruke det mot ham at han ikke forstår. Men du kan jo bruke han litt på andre måter. Lag f.eks. en avtale med han at to ganger i uken skal han være med deg ut en tur. Ut å gå. Eller på kino. Eller på besøk til en god venn som kjenner til problemene dine og godtar at du plutselig vil hjem. Det kan bli hans måte å støtte deg på.

[Sofline]

Finn deg en ny psykolog. En som sier du ikke har noe der å gjøre, kan neppe hjelpe det.

Du høres deprimert ut. Trøsten er at det går over, men det kan gå fortere over hvis du går til legen og får hjelp.

[Nathalie]

Skriv ut det du skrev her, og send psykologen din i forkant av neste møte. Hvis hun sier det samme som før, må du gå til hennes sjef. Hun virker totalt inkompetent.

Sliter du med studiene? Jeg veit at mange blir veldig deppa av å studere.

Jeg tenker bare at du må få hjelp. Det trenger du. Så kan du komme videre i livet. For det er et lys i enden av tunnelen, vet du...

[Gjest vært der sjøl]

Hallooo... Hva slags psykolog har du funnet lurer jeg på... Du har jo alle klassiske symptomer på en (endogen?) depresjon, og det må du få hjelp for! Prøv å bytte psykolog hvis mulig, hvis ikke - prøv å snakke med noen andre, feks fastlegen, en prest(?), en venninne, NOEN, så du slipper å slite alene. Dessuten bør du absolutt vurderes for om du vil kunne ha nytte av medisiner for å hjelpe deg over den verste kneika. Det er livsfarlig å gå sånn i lengre tid uten å få hjelp. Jeg fikk hjelp av en god kamerat, og kom meg gjennom uten proffesjonell hjelp, men hadde jeg ikke hatt ham vet jeg ikke hvor jeg hadde endt.

Det er lys på den andre siden av en sånn depresjon! Helt sikkert! Du må "bare" komme deg dit, og det tar tid, og kan være vanskelig, men med _god_ hjelp går det fint! At samboeren din har vanskelig for å forstå er egentlig ikke så rart, jeg tror ikke noen skjønner skikkelig hvordan dette føles uten å ha vært der selv. Det er vanskelig å _skjønne_ at man gråter for "ingenting", at man ikke klarer å si hei til folk, at man ikke lenger syns en soloppgang er fin, at man ikke verken gleder seg til eller over noe som helst.

Dette ble langt. Men husk: det er ikke din feil at du har det sånn! Og du må være så snill å ikke høre på psykologen som bare avfeier dine symptomer.

Lykke til! Det er tøft som F, men det er som sagt lys på den andre siden av dalbunnen, bare du får noen til å følge deg dit!

*klem*

[Orio]

Dette høres ut som en depresjon. Ta en tur til fastlegen og få medisiner.