Er det en prestasjon å aldri klage?

[PieLill]

Den som rir av livets store og små stromer uten å noen gang klage, er en virkelig helt!

Eller...

Både nært og perifert kjenner jeg mødre som virkelig har vært gjennom ild og vann uten å kny eller tenke på egne behov. Det er med stor beundring jeg ser hvor rakrygget de har stått og hvor mye de har gitt av seg selv når alt var på sitt verste.

Men jeg skulle ønske at de hadde tillatt seg/fått lov til å klaget og tenkt på seg selv også i de tøffe periodene.

Samtlige av heltene jeg kjenner har fått store tomrom inni seg. Så store at noen av dem nesten sluker noen av sine nærmeste. Ofte er det en ung datter som skal tette igjen hullet og være den nære venninna. Den som ser, lytter, trøster og forstår. Døtrene segner under børa og flykter fra sine mødre når mor-datterrollen reverseres.

Andre er blitt kalde og forbitrete av typen: "Det var tøft for meg og det bør det være for deg også. Hvorfor skal noen ha det bedre enn jeg hadde det!" De er ikke i stand til å gi en medfølelse de aldri fikk / tok imot.

Kan ikke fri meg fra tanken om at om disse flotte kvinnene hadde fått andledning til både å ta mer vare på seg selv og å bli tatt vare på da andre trengte dem som mest, kunne de sluppet de triste senvirkningene av de kampene de en gang kjempe så mesterlig.

Så damer i alle aldre. Vær sterke og harde som flint når det trengs. Men finn også en ventil for det svake, slitne og såre.

Finn en klagemur. Ikke for å leve ved den. Men for å ha et sted å legge fra seg det du ikke i årevis ønsker å lempe på dine nærmeste i forvrengt form.

----

Måtte bare si det...

God resten av helga, til alle!

[Gjest eljo]

Jepp.

[Gjest eljo]

Jepp.

Eh, det ble litt feil så jeg etterpå. Mener ikke at Jepp, det er en prestasjon å aldri klage. Jeg mente Jepp, jeg er så enig med deg :-)

[Gjest togli]

AMEN!

[kaffepiken]

Enig med deg, godt sagt! )

[Lillemus]

Jeg sier som Tigli: Amen! ) Kunne ikke vært mer enig med deg.

[Gjest knarp]

Det er en prestasjon å skaffe seg det rom en trenger _uten_ å klage.

Selvutslettelse er ikke positivt. Klaging er heller ikke positivt. Behersket selvhevding for å ivareta egne behov er positivt.

[Gjest EvyM]

Ja du har helt rett - og derfor er det flott å ha DOL!

[Rhea Silvia]

Min bestemor som levde et usedvanlig tøft liv (men likeve rikt i følge henne selv), med skader, sykdom, fattigdom, forfølgelse mm sa engang at man skal innføre "fem minutters sytetid".

Hennes oppskrift var å finne et par mennesker man stolte på og som man kunne syte til enten ansikt til ansikt, pr brev,telefon el. Også si at "nå trenger jeg fem minutter å syte på" De fem minuttene med syting var ren egenterapi, det var ikke nødv å få noen gode råd og "syteren" bestemte selv innholdet og om det var grunnlag for det. Som hun sa var det like legitimt å syte over en liktorn som pengemangel.

Min bestemor av noe av det mest optimistiske og glade mennesket jeg har kjent Hun lærte meg at det var lov ( og nødvendig) å eksplodere av og til, at når ingen andre skrøt av deg måtte man gjør det selv( et par minutters selvskryt av og til er ikke å forakte) osv.

Jeg tror at et forum må være et utmerket sted å tømme seg for litt steam. At andre mener de har det verre får så være. Vi kan alle ta krav på litt lagringsplass, litt av andres tid, litt av verdens poppmerksomhet. Og om man ikke er i huør til å være klagemur, kan man like gjerne hoppe over ( og det kan jeg kanskje huske på jeg også)..

Men noen er flinkere til å syte enn andre også da.... de bør kanskje innføre fem minutter med positivt snakk!

[PieLill]

Min bestemor som levde et usedvanlig tøft liv (men likeve rikt i følge henne selv), med skader, sykdom, fattigdom, forfølgelse mm sa engang at man skal innføre "fem minutters sytetid".

Hennes oppskrift var å finne et par mennesker man stolte på og som man kunne syte til enten ansikt til ansikt, pr brev,telefon el. Også si at "nå trenger jeg fem minutter å syte på" De fem minuttene med syting var ren egenterapi, det var ikke nødv å få noen gode råd og "syteren" bestemte selv innholdet og om det var grunnlag for det. Som hun sa var det like legitimt å syte over en liktorn som pengemangel.

Min bestemor av noe av det mest optimistiske og glade mennesket jeg har kjent Hun lærte meg at det var lov ( og nødvendig) å eksplodere av og til, at når ingen andre skrøt av deg måtte man gjør det selv( et par minutters selvskryt av og til er ikke å forakte) osv.

Jeg tror at et forum må være et utmerket sted å tømme seg for litt steam. At andre mener de har det verre får så være. Vi kan alle ta krav på litt lagringsplass, litt av andres tid, litt av verdens poppmerksomhet. Og om man ikke er i huør til å være klagemur, kan man like gjerne hoppe over ( og det kan jeg kanskje huske på jeg også)..

Men noen er flinkere til å syte enn andre også da.... de bør kanskje innføre fem minutter med positivt snakk!

Smart dame, bestemora di.

Som barn lærte jeg en sang om å telle velsignelsene.

Ikke dumt det heller. Hender faktisk jeg beordrer mine barn til positivt snakk. ;-)

Poenget er vel å være ærlig om det negative uten å fortrenge eller bagatellisere samtidig som man holder fokus på alt det gode som faktisk er inntakt.

mvh

[Sofline]

Jeg er enig med deg.

Når man klager/snakker om problemene sine, føles de gjerne ikke så store og uoverskuelige lenger. Det hjelper å snakke om ting. Det betyr ikke at man aldri snakker om annet.

[Gjest togli]

Jeg sier som Tigli: Amen! ) Kunne ikke vært mer enig med deg.

Tigli? Har jeg fått nytt nick?

*forvirra*

;-)

[hidi]

Tigli? Har jeg fått nytt nick?

*forvirra*

;-)

Kjært barn har mange navn vet du! Særlig når i og o er så nærme på tastaturet...

Men jeg stusset litt jeg også!

[Gjest togli]

Kjært barn har mange navn vet du! Særlig når i og o er så nærme på tastaturet...

Men jeg stusset litt jeg også!

:-)

[Gjest girasol]

Jeg mener det er en stor forskjell på å snakke om problemer og utfordrinfer og å syte og klage. Sytere og klagere finner alltid en måte å sette seg selv i sentrum på, i alle mulige situasjoner, for å få medlidenhet. Folk som har et sunt forhold til å dele sine utfrodringer med andre gjør det som regel i egnede fora som sammen med én venninne eller på en damekveld der andre også deler erfaringer, eller i andre sammenhenger der man kan forvente at andre vil kunne gi en råd e.l. For noen er vel dol et sånt forum.

Det er min mening ;-)

[Gjest girasol]

Min bestemor som levde et usedvanlig tøft liv (men likeve rikt i følge henne selv), med skader, sykdom, fattigdom, forfølgelse mm sa engang at man skal innføre "fem minutters sytetid".

Hennes oppskrift var å finne et par mennesker man stolte på og som man kunne syte til enten ansikt til ansikt, pr brev,telefon el. Også si at "nå trenger jeg fem minutter å syte på" De fem minuttene med syting var ren egenterapi, det var ikke nødv å få noen gode råd og "syteren" bestemte selv innholdet og om det var grunnlag for det. Som hun sa var det like legitimt å syte over en liktorn som pengemangel.

Min bestemor av noe av det mest optimistiske og glade mennesket jeg har kjent Hun lærte meg at det var lov ( og nødvendig) å eksplodere av og til, at når ingen andre skrøt av deg måtte man gjør det selv( et par minutters selvskryt av og til er ikke å forakte) osv.

Jeg tror at et forum må være et utmerket sted å tømme seg for litt steam. At andre mener de har det verre får så være. Vi kan alle ta krav på litt lagringsplass, litt av andres tid, litt av verdens poppmerksomhet. Og om man ikke er i huør til å være klagemur, kan man like gjerne hoppe over ( og det kan jeg kanskje huske på jeg også)..

Men noen er flinkere til å syte enn andre også da.... de bør kanskje innføre fem minutter med positivt snakk!

Flott! Det er noe av det samme jeg mener! Man må på en måte vite at det finnes en søppelkasse der man kan kaste skiten! Og det er ikke over alt til hvemsomhelst.

[lonelyP]

Det er en prestasjon å skaffe seg det rom en trenger _uten_ å klage.

Selvutslettelse er ikke positivt. Klaging er heller ikke positivt. Behersket selvhevding for å ivareta egne behov er positivt.

Enig med deg. Det kan være en vanskelig balansegang.

[lonelyP]

Min bestemor som levde et usedvanlig tøft liv (men likeve rikt i følge henne selv), med skader, sykdom, fattigdom, forfølgelse mm sa engang at man skal innføre "fem minutters sytetid".

Hennes oppskrift var å finne et par mennesker man stolte på og som man kunne syte til enten ansikt til ansikt, pr brev,telefon el. Også si at "nå trenger jeg fem minutter å syte på" De fem minuttene med syting var ren egenterapi, det var ikke nødv å få noen gode råd og "syteren" bestemte selv innholdet og om det var grunnlag for det. Som hun sa var det like legitimt å syte over en liktorn som pengemangel.

Min bestemor av noe av det mest optimistiske og glade mennesket jeg har kjent Hun lærte meg at det var lov ( og nødvendig) å eksplodere av og til, at når ingen andre skrøt av deg måtte man gjør det selv( et par minutters selvskryt av og til er ikke å forakte) osv.

Jeg tror at et forum må være et utmerket sted å tømme seg for litt steam. At andre mener de har det verre får så være. Vi kan alle ta krav på litt lagringsplass, litt av andres tid, litt av verdens poppmerksomhet. Og om man ikke er i huør til å være klagemur, kan man like gjerne hoppe over ( og det kan jeg kanskje huske på jeg også)..

Men noen er flinkere til å syte enn andre også da.... de bør kanskje innføre fem minutter med positivt snakk!

"Men noen er flinkere til å syte enn andre også da.... de bør kanskje innføre fem minutter med positivt snakk!"

Eller bli flink til å holde seg til de fem minuttene med sytetid, dvs. stoppe sytingen etter fem minutt.

Sikker ingen dum regel det der, men det fordrer jo at noen orker å høre etter litt.

[Gjest smørblid]

Jeg har hatt noen år der jeg har bitt tennene sammen, ikke klaget på noe, alltid hatt fokus på positiv tenking og at alt ordner seg. Det går til en viss grad, men konsekvensen av dette tror jeg førte til at jeg ble mye mer lukket. Jeg greier aldri vise følelser og spiller hele tiden gladere enn jeg føler meg. Å det er forferdelig frustrerende å komme ut av denne rollen.

[hidi]

Sikter du litt til meg?