Driver alle til vanvidd

[Gjest hersens unger!]

Han på 15 og han på 12 driver mor og søster på 10 til vanvidd idag! Kommer hjem og slenger seg i sofaen, krangler og krangler, knuffing og dytting og bråk. Ber jeg dem holde opp, er svaret: "Nei, hvorfor det da!??" og så fortsetter de.

Ba dem sette seg ved middagsbordet og da snur de tv-en for å se på den mens de spiser, jeg gir beskjed om å skru av og igjen: "Nei, hvorfor det, da?" Jeg insisterer. De skrur av og storebror klyper han på 12 under bordet, slik at han hyler høyt. Jeg når min grense fullstendig når eldstemann setter seg til med sms over matfatet i stedet for å høre på meg og sitte ordentlig. Jeg gjentar, og han sier igjen: "Nei, hvorfor det, da!??" Og fortstetter. "Jeg gjøer det jeg vil, du kan ikke bestemme over meg!"

Deretter et foredrag om de to gneldrete damene faren hans har vært dum nok til å bo sammen med, først meg og så den nye dama. Jeg spør om det kanskje kan være en grunn når to damer faktisk gneldrer? Nei, det er vi som er fi..er!(kjønnsord) sier han da.

Han er nå ute og smelte døra skikkelig da han gikk, mens han på 12 i hvert fall hører så mye etter at han er på rommet sitt, selv om han også helst ville ut.

Ungene var hos faren i helga. Jeg merker jeg er sliten av å bruke hele tida vi er sammen - dvs. hele uka og annenhver helg - på grensesetting og lekser og husarbeid. Er et ikke den ene som tøyer grenser eller plager søsken, så er det den andre, noen er det alltid! Jeg synes ikke vi har det noe koselig sammen i det hele tatt. Og det bekymrer meg at de kanskje vokser opp uten noen gang å ha hatt følelsen av at vi har et _hjem_ sammen?

Jeg er iferd med å søke ny jobb, egentlig er de beste jobbene faktisk i nabobyene. Bør jeg rett og slett vurdere å flytte fra ungene og la faren - som har respekt, får jeg inntrykk av - bare ta over? Jeg misunner i alle fare ham som "bare" har dem annenhver helg og kan puste ut mellom hvert besøk. Hvis jeg tar jobben i nabobyen vil jeg dessuten få mye bedre plass - og det har sikkert også litt å si at vi går oppå hverandre her? Kanskje jeg til og med får nok overskudd til å gjøre det litt hyggelig for dem de annenhver helgene de kommer til meg?

[Gjest Nanny911]

Dette synes jeg du skal si til ungene dine. Kanskje de forstår hvor ille du har det?

[Speak]

Ungene dine er jo ganske store. Kanskje du skal gjøre akkurat som Nanny911 sier. Ta et møte med dem, og gjøre det HELT KLART at nå skal du ha 30 seriøse minutter med dem.

Forklare at du faktisk synes dette er VELDIG slitsomt, og at du vurderer å flytte.

Da kan det jo hende at de tenker litt. Kanskje de synes det er helt OK å flytte litt mer til far. Og kanskje far også synes det er OK. I såfall er det jo på tide å ta en liten snakk om dette.

Det kan også hende at de får opp øynene litt og forstår at dersom de skal fortsette som nå, så må de respektere deg litt mer.

Du har jo ikke akkurat noe å tape på å prøve.

[Gjest jesz]

Dette synes jeg du skal si til ungene dine. Kanskje de forstår hvor ille du har det?

fortell ungene dine at du ikke er en selvfølge. jeg forstår hvordan du har det. been there, done that.

jeg dro bort i to måneder, knakk sammen og fikk behandling borte. ikke bare pga ungene, men de hjalp ikke på. nå er de litt mer hos far, litt voksnere og bærer mor litt høyere. tror vi ikke har vondt av at unger lærer å ta mer ansvar for egen oppførsel de har jo lært hvilke rettigheter de har. ikke la disse pøblene drive deg. de skal jo bli menn om få år. huff.